Bokelskere.no

Huff da. Vet hvor slitsomt det er med synsforstyrrelser. Jeg tror jeg har en annen type synsforstyrrelse. Nemlig tåkesyn som jeg får like før jeg får svimmelhetsanfallene mine som jeg er sykmeldt for. Jaja, men jeg har tenkt å lese masse i helga likevel. Jeg er jo så forbanna sta:)

I natt ble jeg ferdig med Truet av John Katzenbach. Og i helga skal jeg lese videre i En sang fra fortiden av Katherine Webb og begynne på De udøde i Grusom-serien. Boka er av Kari Sverdrup og det er forskjellige forfattere som bidrar med den bokserien. En ukronologisk grøsserbokserie for barn/ungdom. På slutten av helga skal jeg begynne på Mørk engel av Laini Taylor. Så her er det litt av alt:)

Godt å se at det er flre nattugler her også. Om natta er det sjeldent at jeg sover siden jeg lider av stor søvnmangel. Jeg er visst allergisk mot å sove så har sett en del filmer og tv-serier om natta også. Skal begynne på The x- files sesong 3 snart som jeg nå har fått i posten (verdens beste tv-serie), og det er så lenge siden at jeg har sett den tv-serien så det er morsomt med et gjensyn. Mye som er husket og mye som er glemt. Også blir man jo litt nostalgisk:)

Boys don't cry så jeg for mange år siden, og den er meget bra. Men har ikke fått med meg Conviction så den må jeg få med meg. Takk for tips og god bedring:) Håper du får lest litt i helga.

Godt å vite at det er flere som ikke liker boka/bøkene til Gillian Flynn. Syns hun er oppskrytt:)

Gleder meg til å nyte sterk, kubansk poesi - El son entero av Nicolás Guillén. Boka har med cd, der forfattaren sjølv les dikt om kjærleik, undertrykking, solidaritet og fred. Eggande, intenst ...

Tilfellet ville at eg seinare i dag skulle lese ein artikkel i det siste nummeret av tidsskriftet Sfinx, «Fra Bagherie til Bronte» av Steen Bo Frandsen, om ein epoke i Sicilias historie. Her heiter det i ei bildetekst (nr. 2/2014, s. 87), på ikkje heilt lytefri dansk:

Bronte var et lille hertugdømme, som kongen havde skænket admiral Horatio Nelson som tak for hans bedrifter i kampen mot Napoleon. Søhelten kom aldrig selv dertil, men jorden var på hans efterkommeres hænder helt til efter 2. Verdenskrig. Bronte er således en af de særlige britiske forbindelser til Sicilien. Den fik uventede følger. Eksempelvis tog den Nelson begejstrede Cambridgestudent Patrick Brunty navneforandring til Brontë. Han blev far til de berømte litterære søstre.

Her finn vi altså opphavet til namnet. Så var det tremaet: Den italienske skrivemåten er Bronte, med uttale «rett fram», som vi seier: [ˈbrᴐntə]. Dette fell det vel naturleg å uttale [ˈbrᴐnti] på engelsk, slik da også etternamnet til forfattarane blir uttalt på dette språket. Å skrive namnet Brontë på engelsk, med trema, var vel for enten å halde seg så tett opp til den italienske uttalen som mogleg, eller for å vise slektskapet til Brunty.

Ein trema bruker vi jo til vanleg i to tilfelle, for det fyrste over den siste av to vokalar som står ved sida av einannan for å markere at dei skal uttalast kvar for seg, f.eks. i Citroën, og for det andre for å markere at den siste av to vokalar er stum, f.eks. i namnet til den interessante franske forfattaren de Staël. Ingen av desse tilfella passar vel heilt her, i Brontë, så sjølv om vi har plassert tremaet rett (og annelingua har undervist i bruk av tasting på moderne telefonar - eg lærte dette for to dagar sidan) og attpå til funne opphavet til namnet, føler eg ikkje at vi er heilt i mål.

Eg kan ikkje sjå noko spesielt med bokstaven "o" i "Brontë". Derimot har ordet det diakritiske teiknet trema over "e" ("tøddel" er nok for upresist, annelingua; det står for meir enn berre desse to prikkane). Men det viktige er jo å lese Brontë, da - alle tre!

Hadde store forventninger til den jeg også, men den kjedet meg. Syns den var for oppskrytt og forutsigbar. Skuffende å lese for min del og blir glad av å høre flere som ikke blir bergtatt av denne.

Jeg tåler ikke varmen og jeg hater sommeren. Det har jeg alltid gjort. Så jeg venter på høsten som vanlig.

Så langt denne uka har jeg lest ferdig: Arvingene av Gareth P. Jones og The ocean at the end of the lane av Neil Gaiman.

Denne helga skal jeg lese videre i Truet av John Katzenbach, En sang fra fortiden av Katherine Webb og fortsette med den evigvarende Mapuche av Caryl Férey. Og jeg skal og vil fortsette å lese mye til tross for denne forbanna varmen. Skal ikke la varmen ta knekken på lesingen selv om jeg oftere får svimmelhetsanfall i denne heten enn resten av året.

God helg.

Jeg klarte ikke å bli rørt av denne jeg heller. Skal vel mye til.

Er alt vi ser slik vi ser det eller er det noe mer?

Under dystre omstendigheter møter en sju år gammel navnløs gutt (navnet hans blir aldri nevnt i boka, ikke som jeg husker og jeg pleier å huske navn) Lettie Hempstock. Lettie er elleve år, men hun virker hundre år eldre og de finner straks tonen, noe som er uvant for hovedpersonen for han har alltid vært venneløs. Han er en gutt som liker best å være hjemme og lese bøker. Han kjenner ingen på skolen godt nok til å være venner med noen av dem. Han blir glad i Lettie og hennes mor. En dag viser Lettie ham en dam. Hun påstår at dammen egentlig er et hav. Hjemme hos seg selv etter dette besøket merker han at han har tatt med seg noe fra dette "havet" ufrivillig og på en uforståelig måte. En barnevakt med navnet Ursula som moren hans har ansatt siden begge foreldrene hans er i jobb og noen må passe ham og lillesøsterens mens de er borte. Men det er noe med denne barnevakten gutten ikke liker. Barnevakten er meget hyggelig overfor de andre familiemedlemmene, men ikke mot hovedpersonen. Hvordan kan hun vite om det gutten nettopp hadde funnet ut? Om dammen som egentlig ikke er en dam og den magiske og fantasifulle verdenen Lettie har vist ham? Og det virker som om det er bare Lettie og moren hennes som tror ham at Ursula er ondskapsfull, mens hans egen familie tror han bare er frekk mot barnevakten. Og hva må han og Lettie gjøre for å kvitte seg med Ursula siden hun er ute etter å skade hovedpersonen?

Det er lenge siden jeg har lest noe på engelsk og følte det var på tide. Leste flere engelske bøker før i tiden så det må jeg bli flinkere til fordi jeg har mange uleste engelske bøker i hylla allerede som jeg har lyst til å få med meg. Det er lenge siden jeg har lest noe av Neil Gaiman også. Han er en meget populær forfatter verden over og har blitt en slags kultforfatter eller hva jeg skal kalle ham. Litt som Stephen King. De to skriver sin egen sære sjanger som ingen kan sammenligne med. Og det er få forfattere som klarer å skille seg ut nå til dags. Så det er bra vi har noen originale.

Dette er en vanskelig bok å forklare uten at noen leser dette uten å tenke hæ, hva mente du nå? Dette er tross alt en fantasybok og mye hinsides kan skje. Fantasy har til tross ingen grenser. Fantasy er fantasifullt og en eventyraktig sjanger der absolutt alt kan skje. Det trengs ingen logiske forklaringer i det hele tatt. Her er det lov til alt. Jeg har lest en del fantasybøker oppgjennom årene, og selv om det ikke er min favorittsjanger, så er det heller ikke den verste. Greit å komme inn i en verden der det utroligste ting kan skje også.

Mange har rost denne boka opp i skyene, men dessverre er jeg ikke en av dem som kommer til å gjøre det, selv om jeg vil det. Jeg liker Gaiman, eller jeg liker det meste han har skrevet, men det var noe med denne boka som gjorde at jeg ikke ble helt grepet eller dratt inn i historien. For det første likte jeg ikke hovedpersonen noe særlig, og når jeg ikke liker hovedpersonen så blir det jo litt tyngre å lese og innlevelsessansen blir da noe distansert. I alle fall for min del. For det andre klarte jeg ikke å like de andre karakterene helt heller, noen, men dessverre ikke alle. Lettie syntes jeg var bare irriterende. En 11 - åring som oppfører seg eldre, veslevoksent og har alle svarene. Jeg vet også det er meningen og at det har en betydelig del av konseptet, men likevel så fikk jeg ikke helt sansen for henne til tross for at hun hadde sine visdomsstunder. Den eneste karakteren jeg så og si likte var Ursula. Jeg vet ikke hva det er med meg og onskapsfulle bokkarakterer eller bokskurer som jeg kaller dem, men syntes hun var mest levende og den mest interessante av dem alle. De andre bleknet litt i forhold.

Selv om historien er meget hinsides som også er hele poenget, og det var ikke alt jeg falt for, så syntes jeg historien var småsjarmerende, bød på mange gode sitater og noen levende bilder. Men syns dette ble litt for svakt i forhold til andre bøker jeg har lest av Gaiman tidligere. Jeg vet at han kan bedre enn dette.

The ocean at the end of the lane var en fantasifull historie om det gode mot det onde og om det er mulig å finne styrke til å overvinne sin egen frykt i en voksendominert verden. Voksne tror som sagt ikke alt det barn sier, hvordan kjemper man videre da? God tematikk, og konsept, men småskuffende utførelse. Dette er den første voksenboka Gaiman har skrevet på en lang stund, men jeg syns at ungdomsboka Kirkegårdsboken er hans beste av bøkene jeg har lest av ham så langt.

Man kan vel ikke stole på alle?

Lorelli og Ovid er tvillinger på tretten år. De mistet foreldrene sine da de var små og bor på et stort og avsides herregård med bare tjener mannskapet. De går ikke på skole (får hjemmeundervisning), har ingen venner og de elsker å sette hverandre i fare. Gi hverandre et støkk med morbide feller. Prøve å drepe hverandre på gøy(!). Tilværelsen deres blir snudd på hodet da noen i huset inviterer advokaten til deres avdøde foreldre. Advoktaten får beskjed av noen å bo der på herregården, mens han skriver om testamentet til de døde foreldrene og i tillegg har advokaten med sønnen sin, Adam. Det er mye nytt som skjer på herregården, og tvillingene Lorelli og Ovid blir usikre på hva som egentlig skjer og hvem de kan stole på. Kan de stole på hverandre? Kan de stole på tjener mannskapet som de har levd med hele livet? Kan de stole på denne advokaten og den unge sønnen hans? Det er best å være på vakt ...

Som på baksiden av boka beskrives innholdet som Agatha Christie møter Familien Addams, og det sier jeg enig i. Dette er et "lukket rom" mysterie som A. Christie var kjent for (mysterier som skjedde på et avsideliggende sted), og tvillingene Lorelli og Ovid er like morbide og vittige mot hverandre som Wednesday og Pugsley fra Familien Addams. Jeg hadde stor sans for Wednesday og Pugsley i Familien Addams og dermed fikk jeg også sansen for Lorelli og Ovid. Utspekulerte djevelunger som finner på mange oppfinnsomme feller for hverandre for å skade/prøve å drepe den andre. Et mørkt konsept med en dose mørk humor som passer fint i denne boka. Boka er både sarkastisk og spydig, og persongalleriet inneholder mange fargerike personer som man på en eller annen måte blir interessert i.

Det skjer ikke så mye i begynnelsen. Vi blir godt kjent med Lorelli og Ovid underveis og deres dystre slektskap fra fortiden. Slekta deres består av mange skurker og deres nærmeste landsby har alltid hatt sterke meninger om denne familien. Mystiske skjer underveis når familiens advokat og den unge sønnen hans kommer i hus og voldsomme ting skjer mot slutten. Kapitlene er relativt korte på bare 3 - 4 sider, og selv om det er korte kapitler og boka er lettlest, skulle jeg ønske at handlingen var litt mer jevnlig. Det føltes ut som om "alt" ble spart mot slutten. Det var da ting virkelig skjedde, ikke bare litt, men voldsomt mye. Det blir nesten litt for mye. Slutten blir for heseblesende selv om den var forutsigbar for min del. Men boka var på en måte så rolig helt frem mot slutten og plutselig skjer alt på en gang. Handlingen skulle ha vært jevnet ut litt mer etter min mening. Litt mer spenningskurver underveis istedet for å spare på nesten alt mot slutten.

Arvingene hadde mange festlige karakterer å lese om og jeg likte den mørke humoren deres. Boka er både lettlest og består av korte kapitler. Selv om slutten ble litt voldsom og litt hinsides, så tror jeg dette ville være en fin bok som høytlesning for barneskoleelever.

Ikke noe nytt der i gården ....

Året er 1894 og Amalies datter (som var bokseriens tidligere hovedperson), skal gifte seg. Men før den tid skjer det noe fryktelig. Noen er funnet drept ved gården til Kajsa, som skal gifte seg om noen dager. En tause er blitt myrdet på en brutal måte og det setter en demper på bryllupsfeiring. Må Kajsa og hennes kjære Victor, utsette bryllupet til ting har roet seg ned og til lensmannen har funnet morderen, eller er det best å la hverdagen gå sin gang og normalisere tilværelsen så fort som mulig?

Fossefall er en serie jeg har lest siden 2009 og det nærmer seg slutten med stormskritt. Dette er den nest siste boka. Siste bok ble utgitt i fjor og jeg har ennå ikke somlet meg til å lese ferdig serien, men jeg er på god vei. Selv om jeg syns at Fossefall har tapt seg litt i det siste, og satte bokserien høyere da Amalie var hovedperson, er jeg nysgjerrig nok til å lese slutten for å få med meg hele serien. Jeg har igjen en bok til nå og så har jeg lest hele serien. Selv om de siste bøkene har tapt seg litt og ikke har den samme gnisten som de tidligere bøkene i serien, er jeg imponert over forfatter Jorunn Johnansen som har klart å skrive 55 bøker i serien. Og Fossefall-serien er basert på Finnskogens og alle dens myter og sagn. Noen har vært meget spennende og noen mindre interessante. Det var på grunn av alt det overnaturlige at jeg begynte å lese denne serien.

Jeg er litt skuffet over denne boka og de senere bøkene for serien har ikke den samme mystikken som tidligere og spenningen. Nå er det mest oppsummering og at generasjonene går videre. Syns det var mer fart og mer som skjedde da Amalie var hovedperson før datteren hennes Kajsa overtok. Syns hun blir for blek kopi av moren hennes, og det er lett å bli en del gjentakelser. At hun på en måte går i morens fotspor og den "samme" historien gjentas bare denne gangen gjennom en annen person. Det blir bare ikke det samme. Syns det var et sterkere persongalleri før og det er ikke så mye som skjer lenger, men det er heller ikke så rart siden det er den nest siste boka og alt tar jo slutt en gang.

Bryllupsfesten bød dessverre ikke på mange overraskelser og den hadde svært lav spenningsnivå. Serien nærmer seg slutten, og da blir det mest oppramsing, og lite til nye hendelser. Så selv om det ikke var mye som skjedde, ville jeg jo gjerne lese videre likevel. For vil jo vite hvordan alt dette ender siden jeg har lest denne serien så lenge og kommet så langt. Så da gjenstår det bare en bok igjen og må innrømme at det blir litt vemodig selv om bøkene har tapt seg litt i det siste.

Huff. Men det er bra at du får til å delta her inne sammen med oss og dele hva vi leser:)

Nei, eg har papirutgåva i eit bind som også inneheld Fröken Julie.

Kan man holde sammen med noen som er alvorlig syk og som tar avgjørelser man ikke har noe råd for?

En familie går sakte, men sikkert i oppløsning, men prøver likevel å holde tappert sammen når familiens overhode; Frederik, har satt privatskolen som han er leder for på spill og blir offer for millionbedrageri. Dette fører til at hans egen, familien, kollegaer og skolens fremtid settes på spill. Hvorfor gjorde han det? Etter hvert viser det seg at han har fått hjernesvulst og det gjør til at han kan gjør ting på impuls og adferden hans forandrer seg gradvis. Men er hjernesvulsten en god nok årsak for hans handling og vil folk noen gang stole på ham igjen?

Jeg leser altfor få "vanlige" romaner og det må jeg få gjort noe med. Har blitt flinkere til å lese noen oppgjennom årene, ikke bare lese krim og grøssere som jeg vanligvis gjør. Greit å lese "vanlige" bøker også, som jeg kaller det. Bøker med "mer" dybde i.

Boka fortelles gjennom Frederiks kone, Mia og vi får et godt inntrykk av håpløsheten, opptimismen, forandringene og fortvilelsene de alle går gjennom. Hun prøver å gjøre det hun mener er best for familien, hyrer en advokat for Frederik og håper at folk ikke vil få skrekken av dem til tross for det Frederik har gjort. Men folk må jo forstå at Frederik var syk da han gjorde den kriminelle handlingen og fortsatt er syk og sammen må hun og sønnen Niklas prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, noe som er lettere sagt enn gjort. For det første er det ikke lett for Mia å være gift med en som har fått hjernesvulst. Sykdommen gjør til at han forandrer personlighet, så ofte føles det ut som om hun er gift med en fremmed. Samtidig kan han ikke være alene lenge av gangen. Så det blir litt som å passe på en unge, også. I tillegg har hun sin egen jobb. Hun er lærer og på fritiden leser hun alt hun kan finne om nevrologi. Hun merker også at tenåringssønnen Niklas blir mer og mer fraværende. Han er nesten ikke hjemme og det føles ut som om hun er i ferd med å miste det nærmeste rundt seg til tross for at hun går i støttegruppe for mennesker som har partnere som er alvorlig syke.

Selv om Mia tappert prøver å få hverdagen til å fungere og holde sammen familien, er spørsmålet: Hvem er det som egentlig mister hvem? Er det hun som mister mannen Frederik som forsvinner i en annen personlighet gjennom sykdommen eller er det hun som mister seg selv i alt kaoset? Samtidig kjemper hun i mot ensomheten i kampen om å holde familien sammen.

Har aldri lest noe av Christian Jungersen før, men bedre sent enn aldri. Trodde dette kom til å bli en tung og en smule tørr bok å lese, men det var heller det motsatte. Temaet var svært interessant og man blir bare nødt til å lese videre for å vite hva som vil skje med denne sårbare familien som strever så sårt for å prøve å holde på fasaden. For det er ikke vanskelig å la være å tenke på hva man selv ville ha gjort hvis man var i hennes situasjon? Hva ville vi selv ha gjort i en slik stor krise? Boka stiller oss mange interessante spørsmål underveis.

Det er ikke bare krisen det er interessant å lese om, men hvordan alle disse menneskene reagerer på hver sin måte og karakterene er beskrevet på en svært levende måte. Det er lett å se dem for seg, se hvordan de går gjennom følelsesregisteret og lese om hvor fort et lite håp blir til fortvilelse, og omvendt. Hvordan holder de ut? Å se hvordan deres nærmeste blir så forandret gjennom sykdom og fortvilelse.

Du forsvinner er en bok som er vanskelig å beskrive. Man må bare lese den for å forstå dens alvor og menneskelighet. Det er en dyp roman om håp og fortvilelse. Om mennesker som settes på prøve og prøver å gjøre det som er rett i en håpløs situasjon. Les den og du vil raskt forsvinne i en verden og glemme dine egne problemer en liten stund.

Ja, fint hus, der eg kjøpte både Keats og Shelley.