Så fryktelig å høre, Julie! Selv om jeg ikke har skrevet her om det, har jeg tenkt mye på den forferdelige situasjonen du og dine nærmeste er i og som det er vanskelig å forstå rekkevidden av. Du har min dypeste medfølelse. Det føles så meningsløst at ikke verdenssamfunnet kan stoppe denne galskapen.
Og i husene svømte menneskene intetanende omkring i et hav av tid.
En stor takk til deg, Lillevi, som fortalte hvor jeg kunne få tak i boka. Jeg fikk bestilt den fra «Natur og fritid», og tror det var det siste eksemplaret de hadde. Det ble en svært populær julegave til kailln. Ekstra stas ble det da jeg oppdaget at han kjenner forfatteren :-)
Først må jeg si meg enig med deg i anbefalingen av Claire Keegans Småting som dette, men siden jeg leste den i desember 2022 så kommer den ikke med i min «selvangivelse» denne gang.
Av oversikten her på Bokelskere ser jeg at jeg har lest 49 bøker i løpet av året. Jeg har lest etter innfallsmetoden, og mye har blitt norsk. Jeg har latt meg friste av nye bøker, og likte blant annet Gjestene av Agnes Ravatn og Etterklang av Helga Flatland veldig godt. Begge har et veldig godt språk og serverer historier med både humor og driv, synes jeg.
Utenfor allfarvei?
Det har blitt flere grafiske romaner (som noen også vil kalle tegneserier), og jeg kan varmt anbefale disse tre:
- De ukrainske notatbøkene av Igort
Den viser historiene til ukrainere og deres familier i dramatiske perioder på 1900-tallet, bl.a. Holodomor (det sovjetiske folkemordet på ukrainerne).
- Survilo – mormors historie om livet under Stalin av Olga Lavrentjeva
- Heimat – et tysk familiealbum av Nora Krug, hvor hun prøver å finne sannheten om sin families historie under andre verdenskrig.
Fra sikre kilder - fortellinger av Per Schreiner. Dette er små fortellinger som framstår som dokumentariske, men som omslaget sier er en lek med sannhet og løgn. Kortfattet og elegant.
Årets positive overraskelse
Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarczuk. Denne hadde jeg i utgangspunktet ikke så lyst til å lese, men den ble valgt i en boksirkel jeg deltar i. Heldigvis – ellers ville jeg ha gått glipp av en god leseopplevelse! Jeg synes Torill Revheim oppsummerer boka veldig godt i sin kommentar her inne: … en mørk feministisk komedie, en eksistensiell fabel, en hyllest til poeten William Blake og et mordmysterium.
Litt av hvert
Elizabeth Strout er en av mine favoritter, og jeg likte også hennes siste bok, Lucy ved havet, godt.
Karin Smirnoff var et nytt bekjentskap for meg, og jeg leste hennes trilogi om Jana Kippo. Hun har en særegen skrivestil, men det går overraskende greit å venne seg til at det ikke er store bokstaver og punktum. Historien er voldsom. Jeg likte den første boka, Jeg dro ned til bror best, mens de to andre etter hvert framsto litt vel karikert, etter mitt syn. Men uansett verd å lese alle tre.
Et lite liv av Hanya Yanagihara.
Essaysamlingen De små dyder av Natalia Ginzburg. Det er en samling av tekster hun skrev mellom 1944 og 1960. Hun skriver bl.a. om en periode i eksil i Abruzzo – noe som inspirerte Per Petterson til hans bok Mitt Abruzzo.
De ufødtes land er full av kryssende veier som ikke ble valgt, stier vi vendte ryggen til. I en snedig tilstand av halv tilblivelse lusker de rundt i de tapte sjansers skyggeland.
Det var vanlig å kalle endometrose «karrierekvinnens lidelse»; underforstått som, der ser du, kyniske kjerring, hva du har igjen for å sette hekkingen på vent og dine ambisjoner først.
En katolikks liv leves helt og holdent i skyggen av en lykkelig død - som om livet skulle utspilles i et sølvinnrammet, spettet speil, eldgammelt og smigrende.
Della førte meg til leveravdelingen, der tretti år eldre mennesker enn meg sto i kø. De ventet riktignok på ultralyd, men det var en egen kø, kun for dem. De var gule, oppblåste mennesker som liknet hverandre, som så ut til å være medlemmer av samme familie. Ingen av dem snakket til meg. De bare sto og så. Krumbøyd, som meg. De hadde lagt buken over underarmene, holdt sin egen tunge vom oppe - som når debutanter løfter slepet for å smette ut av Buckingham Palace etter å ha blitt presentert for sosieteten.
Nå er det bare en uke igjen av 2023, så nå er det på tide å føre over bøker til 2024 års liste.
Det første jeg gjorde etter at jeg hentet boka på biblioteket, var å sjekke gata jeg vokste opp i - Balchens gate. Begge foreldrene mine trodde at gata var oppkallt etter flygeren Bert Balchen, men her fikk jeg vite at den var oppkallt etter en prest på slutten av 1800-tallet, som t.o.m. satt to perioder på Stortinget!
Forstadsliv: en (vibrerende, varmegenererende) bikube.
Famiieliv: liten, selvgod bikube inni en bikube.
Og noen ganger må man gjøre ting selv om det ikke er moro, sier jeg. Man må våge seg ut på grenen man sitter på og av og til må man også sage den av.
Skogen er lunefull, sier han idet jeg går ut av bilen, så vær forsiktig. Du tar feil, sier jeg. Skogen er mild og vennlig. Det er havet som er lunefullt. Og fjellet. Men skogen er forutsigbar og mindre forvirrende enn nesten alle andre steder. Mens man ikke på noen som helst måte kan stole på havet eller fjellet eller mennesker, sier jeg, så kan man uten videre legge sitt liv i skogens hender. For skogen lytter og forstår, sier jeg. Den river ikke ned, men gjenoppretter og lar ting vokse. Skogen skjønner alt og rommer alt.
Og jeg setter i tillegg pris på å måke snø. Får ikke nok av det.
Gud velsigne barnehagen.
Men som syklist tvinges man til til å bli en fredløs. Man tvinges til å leve på utsiden av samfunnet og på kant med det etablerte trafikksystemet som mer og mer handler om motorisert ferdsel, selv for friske mennesker. Syklistene undertrykkes, vi er en taus minoritet, våre jaktmarker blir stadig færre og vi tvinges inn i mønstre som ikke passer for oss, vi får ikke snakket vårt språk, vi er tvunget under jorden. Men vær på vakt, for urimeligheten er så åpenbar, og det må ikke overraske noen at sinne og aggresjon hoper seg opp i syklistene og at vi en vakker dag, når ikke-syklistene har blitt så fete at de med nød og neppe klarer å vralte seg inn og ut av bilen, slår tilbake med alle midler.
På skolen lærte vi om de allierte. At USA, Storbritannia og Frankrike knuste Nazi-Tyskland. En mindre kjent del av historien er bidraget fra India, som da fortsatt var britisk koloni, bestående av nåtidens Pakistan, India og Bangladesh.
Britisk Indian Army under den andre verdenskrigen ble den største frivillige armeen noensinne, i 1945 besto den av 2,5 millioner mann. Hinduer, muslimer og sikher sto på de alliertes side. Britene innførte ingen verneplikt, så deltakelsen var frivillig. De indiske soldatene deltok i kamphandlinger på tre kontinenter: Europa, Afrika og Asia. Mer enn 90 000 indiske soldater ga sitt liv i kampen mot nazistene og fascistene. Jeg tenker det er synd at dette ikke er en del av pensum.
Alle lykkelige barn ligner hverandre og trenger omtrent det samme, hvert ulykkelige barn er ulykkelig på sin måte og har sine helt egne behov som det er en diger oppgave å kartlegge og imøtekomme. Jeg har ikke alltid gjort det jeg skal. Jeg har ikke alltid lyktes i det jeg har prøvd. Det er ikke alltid jeg har prøvd.
Ingen kopper kaffe kan holde deg flytende om hodet har sluttet å svømme.