Bokelskere.no

Herlig og sprelskt fra Færrøyene, Nordens svar på magisk realisme.

Bygdedyret er ondere enn noen sinne.

Den eneste boken hvor jeg ikke har kjøpt konseptet til Renberg helt, hovedpersonen var litt for irriterende dessverre. Men kudos for eksperimentviljen.

Smertens mester fra Stavanger får deg til å verke helt ut i fingrene i denne lille romanen. Mesterlig!

Foreldre kan være dårlige foreldre noen ganger, de kan simpelthen være onde.

Svenskenes svar på Hvite niggere, eller det var vel egentlig omvendt...

Den ultimate norske rockeroman, når man er 15...

Nei, men hvem vet hva sarte sjeler kan oppleve. Lasse er på de siste sidene av Harry 4 og det har gått strålende. Nr 5 venter...

Dette er god spenning for barna, lettlest og godt illustrert. Men de må ikke være for små, da får de kanskje ikke sove om natten. Helst fra 7-8 og oppover.

Denne boken sleit jeg med, og til tross for sine få sider brukte jeg lang tid. Men jeg sleit ikke fordi den var dårlig, jeg sleit fordi den var så total i sin dysterhet, og jeg var nødt til å porsjonere det så jeg ikke druknet helt.

Fjodor mestrer de korte fortellingene også, så absolutt. Og for et omslag, ønsket meg i lange tider en plakat av denne forsiden, kanskje jeg etter 20 år endelig skal skaffe meg den...

Kan ikke forstå at så veldig mange liker denne boken så godt, jeg kom halvveis, og det var mer enn nok.

En god historie om sjalusi og utroskap, men preget av språklige klisjeer som trekker for mye ned dessverre.

Det leses for lite noveller, romanen settes alltid først, men her har du 10 knallgode novellesamlinger som bør få deg til å like det gode gamle korte formatet også. Listen består av 9 norske og 1 amerikansk forfatter. Jeg kunne sikkert ha funnet en 10. norsk forfatter også, noe av Per Petterson kanskje, eller Øystein Lønn, men grunnen til at Richard Ford er med på listen, er fordi den er så vannvittig god at den bare må med. Listen er ellers vilkårlig satt opp. Kos dere.

Dette er uten tvil Ambjørnsens beste novellesamling, mørkt og dystert som bare han kan, og til tider skummelt og ekkelt.

Ambjørnsens første roman etter Ellingbøkene, hvor han forståelig nok prøver å gjøre noe nytt. Jeg vil si han lykkes langt på vei, jeg ble grepet av denne slitne dekadente mannen som traver rundt i Tyskland, en eksistensiell roman med brodd.

Hva med en tilsvarende for forfattere?

Hilsen Stian

Denne skulle i følge en anmelder være hysterisk morsom, og det er ikke ofte man finner bøker som er så jævlige morsomme, så hadde det bare stemt ville alt vært knall. Den var morsom til tider, det skal innrømmes, i allefall sånn humre humre, men ellers var det mye av det samme dessverre, og det er grenser for hvor mange ganger man orker å lese om kontorrutiner, og om hvilken spøk man har tenkt å gjennomføre i dag. Men den får allikevel 4 prikker, for litt morsom var den jo, bare ikke hysterisk.

Hehe, det kan jo godt tenkes, ja. At han ikke vil ha alt slags rask på besøk, mye mulig det. Kanskje en god idé for bursdager og høytider og slikt? Legge ut noe piggtråd i innkjørselen? Spøk til side: Jeg har krabbet meg gjennom to bøker av McCarthy på engelsk til nå (Blood Meridian og Child Of God), og det er ikke spøk i det hele tatt på grunn av mangfoldet i ordvalg og på grunn av setningsstrukturen som er ganske Faulknersk å ha med å gjøre. Svært få av romanene hans, antagelig ingen, er så enkle som The Road. Det betyr ikke at de er så mye dårligere, bare at de er annerledes. Blood Meridian tok meg laaaaang tid på engelsk, men av og til må du løpe maraton. Av og til må du gå opp på det høye fjellet du har kviet deg for fram til nå. For der oppe ser du ørnen. Den stuper. Og ryker rett i halsen på reven.

Kan tenkes det er riktig, men i McCarthys tilfelle står vi overfor vår tids største romanforfatter, med en ekstrem rikdom i språket sitt, så jeg synes ikke det er helt spot on ifht ham.