Bokelskere.no

Ja denne var nydelig! Det er selvfølgelig en trist bok, som jo døden er, men det var mye trøst å hente allikevel.

Er jo en serie på evigmange bøker, så er jo klart at noen taper seg når man leser dem igjen. Men jeg syns at de beste bøkene/historiene beholdt magien og det var like gøy å lese igjen.

Så herlig at du har tatt av på Proust. Og en egen Proust-blogg er jo helt fantastisk!

Jeg liker godt Hovland, men han har ikke fått Nordisk Råds Litteraturpris, enda. Den gikk til Saabye Christensen for Halvbroren den gang. Sveve over vatna ble dessverre en liten nedtur for meg uansett, hadde hørt så mye om denne boken, tenkt at den måtte jeg lese snart, dette er en bok man må få med seg, en bauta i norsk samtidslitteratur. Og selv om første halvdel har sine sider, faller den totalt igjennom i andre halvdel, en blek fortsettelse på et greit utgangspunkt, men dessverre uten noen høyder. Les heller "1964", der skårer Hovland kanonhøyt!

Interessant. Jeg har bare lest denne og Flaggermusmannen, og den synes jeg var sånn passe. Jeg er ikke så veldig glad i krim i utgangspunktet, synes ofte de blir for lange og språket for dårlig, men her synes jeg Nesbø holdt koken.

Hehe;)

Ja det er han nok, Knausgård har oppgitt ham som inspirasjonsskilde flere ganger feks. Proust er jo ellers en man ofte nevner i samme åndedrag som Joyce og Virginia Woolf, og som var veldig viktige innefor den modernistiske litteraturen på 20-tallet. Dag Solstad har for øvrig skrevet en artikkel om hvordan han alltid stopper opp på samme side i Ulysses av Joyce (tror det var s.70) mens han har lest På sporet av den tapte tid mange ganger. Det er herlig lesning.

Ja det drøyde alt for lenge, kunne ha kuttet halvparten av boken så hadde den kanskje vært spennende.

Tror du kanskje Sagaen om Darren Shan kan være noe? Jeg vet ikke om du har vært borti disse bøkene, men det er en fantasy-serie som jeg leste da jeg var i 13-14-årsalderen. Handler om en gutt i begynnelsen av tenårene som blir forvandlet til vampyr for å redde livet til bestekameraten sin, og livet hans som vampyr på vandring sammen med Mr. Crepsley, vampyren som bet ham og som dermed blir hans læremester, of sorts. Jeg var heller ikke noen stor lesehest på den tiden da jeg leste disse i alt 12 bøkene, men de fengslet meg fullstendig. Handlingen er full av spenning og ikke for komplisert, og forfatteren er flink med groteske beskrivelser og handling som grenser til skrekksjangeren, uten at det blir for voksent. Bøkene er også korte og relativt lettleste med korte kapitler.

Neste bok kommer den 24. august i USA. Denne boka vil bli den siste, hvis ikke Collins bestemmer seg for å skrive flere i denne serien. Men opprinnelig skal dette være en trilogi da :-)

Det gikk plutselig opp for henne at han var et sted mellom her og ikke her.

'Septimus Heap - Magi' av Angie Sage

Hehe, jeg skjønner hva du mener. Man får luktene beskrevet så detaljer at man enten gyser i 'æææsj'-, eller sukker i 'mmmh' -lyder. Man kan jo nesten ikke sammenligne film og bok da, selv om man gjør det likevel. Finnes jo ikke dybde i filmen i det hele tatt. Husker jeg tenkte når jeg så den; Hmm... Grenouille virker veldig annerledes. Noe som er forståelig med tanke på hva du sier. Siden luktene ikke kommer frem, så kommer ikke Grenouille frem.

To ord: hysterisk morsom.

Helt perfekt for skoleungdom som skal starte med romananalyse. Mye å ta av her.

Hadde en viss forventning etter at jeg så serien(det som er kommet ut) Men funnet ut at det går ikke ann å sammenligne, fordi serie og bok rett og slett ikke er likt i det hele tatt. Plottet er endret, karakterer er endret. Felles er en jente som står mellom to vampyrbrødre. Alt annet er ulikt. Så nesten misledende at det går under samme navn. Som forfatter ville jeg vært skuffet, om serien var basert på mine bøker, pga de store forskjellene.

Den er enkel, den er søt, den er trist. En bok jeg har anbefalt til mange. Myke og naive Lennie rørte meg dypt.

"Så er det en muntlig prøve, og den er enda verre."

Spis, elsk, lev av Elizabeth Gilbert

Hehe, den gikk under snø-boka her en stund også. Til jeg tilslutt skrev det på hånda for å huske det, ettersom jeg skrev en skoleoppgave på den. Så nå sitter den brent inn i hjernebarken for evig og alltid... Tror jeg.

Kanskje? Det er i allefall ikke ofte man får sympati med en person som skildres så kald. Men på en eller annen måte gjør man det med Grenouille. For meg er det i allefall viktig at jeg liker hovedpersonen for å like boka.

Denne boken var virkelig fascinerende. At lukten er en slags identitet er aldri noe jeg egentlig har tenkt på. Men blir beskrevet her på en veldig grotesk måte. Og slutten... Elsker slutten. Virkelig en av de beste jeg har lest.