Jeg skjønner at du kaster bøker som lukter ekkelt, falleferdig eller bøker som det står navn i eller skrevet i.osv. Men å kaste bøker man ikke liker og som man unner ingen å lese er jeg ikke helt med på. Hvis jeg eier bok som er kanondårlig så gir jeg den ALLTID til loppemarked,bruktbutikk.osv. Selv om jeg ikke liker ei bok så tenker jeg at det er min subjektive mening og at andre kan like den. Derfor sier jeg ikke til noen styr unna denne boka for den er så dårlig. Men forteller heller min mening og så kan folk bestemme om de vil lese den eller ikke.
Jeg leste at ulike utgaver av en bok ligger under samme bok. Men jeg fant ikke den riktig utgaven av Ulvenatten av Tom Egeland når jeg var innom boka. Men tenkt jeg skulle søke på Isbn og da fant jeg riktig utgave.
No har jeg skrevet dette innlegget for andre gang og håper det blir lagret og vist.
Hvis man går inn på de ulike bøkene så viser de et visst antall sitater selv om det finnes flere sitater fra boka. Det er kjipt:/.
Jeg synest heller ikke så mye om den nye sida. Men en ting liker jeg og det er at det er boknyheter. Det er det ikke mye av på bokelskere. Så der er de bedre enn bokelskere.
Alle har jo sine mål og idealer i livet, og beveger seg i retning av dem.
Du burde ha krevd din rett, selv om det var med makt. Hvis ingen fant seg i tvang, ville det ikke vært så mange makthavere i verden. Det er all den ydmykheten som danner grunnlaget for vold.
Jeg ønsket at jeg kunne få være alene her med disse bøkene for alltid.
Vi måtte fortsatt holde hverandre i hendene for å beseire alle farlige understrømmer sammen.
Du kan ikke viske ut fortiden. Du kan ikke engang forandre på den. Men noen ganger gir livet deg en mulighet til å bruke den på riktig måte.
Jeg har prøvd å bli fri på min måte ( Leonard Cohen ).
Jeg har udødelige lengsler i meg. ( William Shakespeare)
Det var enkelt å ønske seg fri fra smerten, kjærlighetssorgen og savnet etter Kostos. Det virket i alle fall enkelt. Men det var en hake der. Hvis hun ga slipp på smerten, måtte hun samtidig gi slipp på en annen ting også: følelsen av å være elsket.
En ting var å betrakte andre menneskers problemer. Noe helt annet var det å granske dine egne.
En ting var å ofre deg selv for en stor sak. Noe annet var det å ødelegge deg selv for et menneske som ikke engang ville ha deg. Det var en oppofrelse og ett offer ingen ville ha, som ikke tjente noen.
Bindeleddet mellom dem var så sterkt at Carmen følte det som om Morens ansikt var hennes eget, at hjertene deres slo i takt og at de følte det samme.
Å elske et annet menneske er som å se guds ansikt. (Victor Hugo)
Moren forklarte henne en gang at når du er i stand til å kjenne et annet menneskes smerter og gleder like sterkt som dine egne, da visste du at du elsket dem oppriktig.
Hun trodde hun hadde fått en lærepenge da Katherine falt ut av vinduet hennes. Lærepengen var slik: Hvis du ikke åpner, ikke klatrer, ikke strekker deg, så faller du ikke. Men det var helt feil! Hun hadde lært helt feil lærepenge!. Den egentlige kunnskapen hun kunne trekke ut av dette, den som kom konkret til uttrykk i Katherines treårige kropp, var stikk motsatt. Den sa: prøv, strekk deg, ønsk, og kanskje du faller. Men selv om du faller, greier du deg sikkert bra likevel.
Det var helt mirakuløst hvor mye det var å se, selv i et annet menneskes aller minste bevegelser, bare du ser nøye nok etter. Det var så mye følelse, et så imponerende spekter av ting, at ord - i hvert fall ikke Lenas Ord - ikke kunne uttrykke alt dette. Det var tusenvis av bilder, minner og tanker, hvis du bare lot dem komme. Hver minste bit rommet en hel historie om menneskehetens erfaringer, det mest universelle i det mest spesifikke, hvis du bare kunne se det.