Bokelskere.no

Hun forsøkte å dømme sin fremtidige kjærlighet ved fortidens skuffelser.

Kjærligheten er alltid ny. Det betyr ingenting om vi elsker én, to eller tre ganger i livet - vi står alltid ovenfor en situasjon vi ikke kjenner. Kjærligheten kan føre oss til helvete eller paradis, men den fører oss alltid et sted. Vi må akseptere den, for den er den vår tilværelse suger næring fra. Hvis vi nekter vil vi dø av sult mens vi ser de bugnende grenene på livets tre, uten mot til å strekke hånden ut og høste fruktene. Vi må finne kjærligheten der den er, selv om det betyr timer, dager og uker i skuffelse og fortvilelse. I det øyeblikket vi drar ut på leting etter kjærligheten, kommer den oss i møte.

Og den redder oss.

• Jeg har vært forelsket før. Forelskelsen er som et narkotisk stoff. I begynnelsen gir du deg hen med hud og hår, fullstendig oppslukt. Og så, dagen etter, vil du ha mer. Du er ennå ikke helt fordervet, men du likte følelsen, og du tror du kan holde den under kontroll. Du tenker på det andre mennesket i to minutter og glemmer det i tre timer. Men snart venner du deg til det og blir til slutt fullstendig avhengig av det. Da tenker du på det i tre timer og glemmer i to minutter. Hvis vedkommende ikke er i nærheten , opplever du de samme følelsene som de narkomane opplever når de ikke får stoff. Der og da er du rede til å gjøre hva som helst for kjærligheten, slik de narkomane raner og ydmyker seg for å få tak i det de trenger.

Kanskje kjærligheten får oss til å eldes før tiden, og gjør oss unge når ungdommen er forbi.

Nytelsen alene gjør tilværelsen verdifull. Den som nyter, har vanskelig for å bli fratatt livet, mens den som lider eller sulter, hilser døden som en venn.

Kjærligheten kjenner ingen dyd, ingen fortjeneste, den elsker og tilgir og tåler alt fordi den må. Det er ikke dømmekraft som leder oss, og de fortrinn eller svakheter vi oppdager, frister oss ikke til å gi oss hen eller skremmer oss vekk. Det er en søt, vemodig og hemmelighetsfull kraft som driver oss, og vi slutter å tenke, å føle og å ønske, vi lar oss føre dit den vil, og spør ikke om hvor.

Ingen andre enn meg så det klart. Og i det øyeblikk jeg fikk adgang til denne kunnskapen, så enkel, det vil si at min lillebrors kropp også var min, måtte jeg dø. Og jeg er død. Lillebror har forenet meg med ham, han har trukket meg til seg og jeg er død.

Jeg har levd i en tid hvor man mente at viten var det som skulle til for å opplyse mennesket. En tid hvor vitenskapens menn også var travel beskjeftiget med å hente himmelen ned på jorden.

Forvirra. Jeg vil så gjerne forstå dette. Hvorfor folk dør alene. Hvorfor jeg reagerer sånn som jeg gjør. Hvorfor i alle dager vi i det hele tatt eksisterer. Og når jeg kommer så langt inn i spørsmålsrekka, må jeg slutte. Slutte å tenke. Legge fra meg avisa, og gå ut.

Jeg kan gjøre alt du vil. Alt du vil, i den rekkefølgen du har lyst til at det skal skje i og alt kan være som det var. Jeg skal ikke gå noen steder. Jeg skal være her og jeg skal aldri gå. Selv om aldri er et stort ord og elsker er enda større, skal jeg si begge ordene i samme setning og jeg skal presse brystkassa di mot min.

Hun som var det vakreste livet hadde å by på, og som du ved et lykketreff var blitt utpekt til å eie, og ved et ondskapsfullt bedrag lokket til å miste.

Vi overlevende vil fortelle dem som prøver å omskrive historien og benekte at Holocaust har skjedd at våre øyne har sett og våre ører har hørt. Vår luktesans var full av gasskamrene og krematoriene. Dag etter dag. Uke etter uke. År etter år. Mine hender har båret flere lik enn jeg ønsker å huske. Både venner og familie. Ikke fortell oss at det ikke har hendt. Vi var der. Ved å nekte oss denne delen av våre liv, fornekter dere hele vår eksistens. Vi er levende vitner, og vi vil fortsette å snakke ut inntil den siste overlevende ikke er mer.

Han lot dem lyse for en verden som ikke så noen ting, for mennesker som aldri fikk vite at det bodde en vennlig mann der som ville ha noen å hviske og smile til i løpet av navnløse netter.

Veien gikk nå gjennom et åpent landskap, og det falt meg inn - ikke som en protest, ikke symbolsk eller noe slik, men bare som en ny erfaring - at ettersom jeg hadde tilsidesatt alle menneskelighetens lover, kunne jeg like godt tilsidesette trafikkreglene også. Derfor krysset jeg over til venstre side av hovedveien for å kjenne hvordan det føltes, og det var en god følelse. Det ga en behagelig kjensle i mellomgulvet, med elementer av utspredt følesans, og alt ble forøket ved tanken på at intet kunne være nærmere opphevelsen av grunnleggende fysiske lover enn frivillig å kjøre på den gale siden av veien.

But I can't pull myself away from a nagging suspicion that it just can't be this simple. What I mean is this: Prozac has rather minimal side effects, the lithium has a few more, but basically the pair keep me functioning as a sane human being, at least most of the time. And I can't help feeling that anything that works so effectivly, that's so tranformative, has got to be hurting me at another end, maybe sometime further down the road.