Hun forsøkte å dømme sin fremtidige kjærlighet ved fortidens skuffelser.
Kjærligheten er alltid ny. Det betyr ingenting om vi elsker én, to eller tre ganger i livet - vi står alltid ovenfor en situasjon vi ikke kjenner. Kjærligheten kan føre oss til helvete eller paradis, men den fører oss alltid et sted. Vi må akseptere den, for den er den vår tilværelse suger næring fra. Hvis vi nekter vil vi dø av sult mens vi ser de bugnende grenene på livets tre, uten mot til å strekke hånden ut og høste fruktene. Vi må finne kjærligheten der den er, selv om det betyr timer, dager og uker i skuffelse og fortvilelse. I det øyeblikket vi drar ut på leting etter kjærligheten, kommer den oss i møte.
Og den redder oss.
Kanskje kjærligheten får oss til å eldes før tiden, og gjør oss unge når ungdommen er forbi.
Tja, jeg vet ikke. Leser mange overstrømmende positive omtaler av denne boken. Jeg synes den inneholder mye klokskap, det synes jeg. På et sted klarte den å ta tak i meg, og jeg opplevde den som stor og fantastisk, men så slapp den taket før den skulle. Den oppfylte ikke helt hva jeg håpet på. Kanskje leste jeg den på et dårlig tidspunkt i livet, men kanskje nettopp ikke. Noen av situasjonene i boken grep meg, og spilte på meg. Men. Jeg synes vel dette blir litt som en visdomsbok som også prøver å fortelle noe virkelig og menneskelig, men ikke helt klarer noen av delene og enda mindre å sammenfatte det hele. Og det er heller ikke slik at jeg ikke er åpen for denne typen bøker. Men jeg synes kanskje at det menneskelige kjøttfylte liv ble sensurert bort, kanskje fordi denne boken mest av alt skal være vakker? Og at de fleste ikke håndterer den stygge menneskelige natur? Jeg er heller ikke av den mening at man skal utbrodere det forferdelige(som vi får mer enn nok av i dette samfunnet),bare for å forlyste seg med det, men jeg vet ikke, den mangler noe vesentlig av det menneskelige aspekt. Kanskje den ikke er desperat nok for meg. Det vakre og forferdelige menneskeliv inneholder voldsom desperasjon for meg.
Når dette er sagt så inneholder den en del symbolske situasjoner som jeg finner...gjenkjennende og desperate nok. Men den gjennomfører ikke helt.
Nytelsen alene gjør tilværelsen verdifull. Den som nyter, har vanskelig for å bli fratatt livet, mens den som lider eller sulter, hilser døden som en venn.
Kjærligheten kjenner ingen dyd, ingen fortjeneste, den elsker og tilgir og tåler alt fordi den må. Det er ikke dømmekraft som leder oss, og de fortrinn eller svakheter vi oppdager, frister oss ikke til å gi oss hen eller skremmer oss vekk. Det er en søt, vemodig og hemmelighetsfull kraft som driver oss, og vi slutter å tenke, å føle og å ønske, vi lar oss føre dit den vil, og spør ikke om hvor.
Den er rå, altså ubehandlet. Den fremstiller et utsnitt av et liv, og likevel omfavner den et helt menneskeliv. Uten noen dom. Den er fåmælt og sparsom på en underlig måte, men likevel full av lyrikk og av et indre og ytre liv. Den føles så liten og urovekkende, som tomhet i et spekket landskap. Den er så mye mer og annet enn sin lille historie.
Ingen andre enn meg så det klart. Og i det øyeblikk jeg fikk adgang til denne kunnskapen, så enkel, det vil si at min lillebrors kropp også var min, måtte jeg dø. Og jeg er død. Lillebror har forenet meg med ham, han har trukket meg til seg og jeg er død.
Jeg har levd i en tid hvor man mente at viten var det som skulle til for å opplyse mennesket. En tid hvor vitenskapens menn også var travel beskjeftiget med å hente himmelen ned på jorden.
Forvirra. Jeg vil så gjerne forstå dette. Hvorfor folk dør alene. Hvorfor jeg reagerer sånn som jeg gjør. Hvorfor i alle dager vi i det hele tatt eksisterer. Og når jeg kommer så langt inn i spørsmålsrekka, må jeg slutte. Slutte å tenke. Legge fra meg avisa, og gå ut.
Jeg kan gjøre alt du vil. Alt du vil, i den rekkefølgen du har lyst til at det skal skje i og alt kan være som det var. Jeg skal ikke gå noen steder. Jeg skal være her og jeg skal aldri gå. Selv om aldri er et stort ord og elsker er enda større, skal jeg si begge ordene i samme setning og jeg skal presse brystkassa di mot min.
Hun som var det vakreste livet hadde å by på, og som du ved et lykketreff var blitt utpekt til å eie, og ved et ondskapsfullt bedrag lokket til å miste.
Vi overlevende vil fortelle dem som prøver å omskrive historien og benekte at Holocaust har skjedd at våre øyne har sett og våre ører har hørt. Vår luktesans var full av gasskamrene og krematoriene. Dag etter dag. Uke etter uke. År etter år. Mine hender har båret flere lik enn jeg ønsker å huske. Både venner og familie. Ikke fortell oss at det ikke har hendt. Vi var der. Ved å nekte oss denne delen av våre liv, fornekter dere hele vår eksistens. Vi er levende vitner, og vi vil fortsette å snakke ut inntil den siste overlevende ikke er mer.
Han lot dem lyse for en verden som ikke så noen ting, for mennesker som aldri fikk vite at det bodde en vennlig mann der som ville ha noen å hviske og smile til i løpet av navnløse netter.
Hva? Etter å ha lest alle innlegg og svar her, blir jeg temmelig forundret. Humbert uten selvinnsikt? Absolutt ikke! Det er jo nettopp det han har. Han er fullstendig klar over hva han gjør, men han gjør det likevel, drevet av sitt id, av hans lyster. Likefullt er ego og super-ego tilstede, men man kan kanskje forenklet si at lysten er sterkere. Nei, det er lett å rote seg inn i psykologi for å belyse denne boken, men det er egentlig unødvendig. Jeg synes Humbert både har samvittighet og selvinnsikt. Grunnen til at mange vil oppfatte det motsatte ligger vel heller hos leseren eller samfunnet selv. Vi tror det er farlig å forstå tabuer, og forsvarer oss med dumhet for å slippe ansvaret det medfører, og tror at frykt, fornektelse og fordømmelse fjerner ubehaget. Tvert imot gjør det seg vel egentlig sterkere. Så Humbert vant likevel folkens! Det er kanskje like greit? Jeg synes Humbert er en ganske sympatisk og klok fyr jeg. Kanskje det er hele problemet hans?
Veien gikk nå gjennom et åpent landskap, og det falt meg inn - ikke som en protest, ikke symbolsk eller noe slik, men bare som en ny erfaring - at ettersom jeg hadde tilsidesatt alle menneskelighetens lover, kunne jeg like godt tilsidesette trafikkreglene også. Derfor krysset jeg over til venstre side av hovedveien for å kjenne hvordan det føltes, og det var en god følelse. Det ga en behagelig kjensle i mellomgulvet, med elementer av utspredt følesans, og alt ble forøket ved tanken på at intet kunne være nærmere opphevelsen av grunnleggende fysiske lover enn frivillig å kjøre på den gale siden av veien.
når du akkurat har byrja å lese ei bok, og den er så fantastisk at du ikkje klarer og slutte, før du har kome til siste sida.
når ein les for barn, og ein ser kor levande historia vert for barnet i augene deira, og dei stiller tusen spørsmål.
når du ikkje får søve om kvelden og den du er glad i les høgt for deg.
når du går inn i den perfekte bokhandelen, der det er bøker frå golvet og heilt til taket, og alle ser ut som heimlause skattar som berre ventar på at nokon skal gi dei ein heim, og sjå dei.
når du sit på toget, eller bussen eller ein cafè og ser ein framand les ei bok du er glad i, og du følar at det er eit usynleg venskap mellom dokke.
når du les ei bok som er så god, at du kan lukte regnet på asfalten i New York, høyre praten frå marknaden i India eller føle gleda til hovudpersonen langt inn i hjarterøtene, sjølvom du sit på ein studenthybel i vinter-Noreg.
når du aldri har fått diskutert ei fantastisk bok, og endeleg møter nokon som har lest akkurat den boka for fyrste gong, og dokke kan prate i timesvis, lukke.
Er bibliotekar eg også.
But I can't pull myself away from a nagging suspicion that it just can't be this simple. What I mean is this: Prozac has rather minimal side effects, the lithium has a few more, but basically the pair keep me functioning as a sane human being, at least most of the time. And I can't help feeling that anything that works so effectivly, that's so tranformative, has got to be hurting me at another end, maybe sometime further down the road.