Bokelskere.no

You're mine, Angel. And I won't let anything change that. You're right-this isn't over. It's only the beginning, and nothing about what lies ahead will be easy.

Black night, black fog. Black grass, black gravestones. Glittering black river. A pair of black eyes watching me.

• Vi hørte alt gjennom callinganlegget, gjentar Hoa tonløst. Øynene er matte. Men uvanlig målrettede skritt går hun fram og stiller seg foran Saga. Trekker opp ermene på den tynne, hullete genseren og legger armene i kors.
• Sorry Aisha. Men de skal bli en familie. Og familie går foran alt. Saga stirrer inn i genseren som henger på Hoas spinkle skuldre. Noe er feil... Helt feil. Blikket til Aisha flakker rasende. Leppene bevrer, tausheten er skremmende. Røde flekker har dukket opp i ansiktet. Med ett eksploderer hun i vulkansk raseri.
• VI ER FAMILIEN HENNES! brøler hun. - SAGA er familien VÅR! Kroppen rister av sinne. Aisha strammer grepet rundt pistolen, hendene hennes skjelver.
• Dere skjønner ingenting! Dere tror dere klarer dere uten oss, men det kommer til å bli helt FORJÆVLIG! Dere veit faen meg ikke hva dere driver med! Hun tramper i gulvet så det klirrer i hyllene. Aishas hatske blikk veksler mellom Saga og Hoa. Hele ansiktet lyser ildrødt nå.
• Sorry, gjentar Hoa.

Saga ringer Lene igjen. Det svarer i den andre enden akkurat idet hun skal til å avbryte anropet. - Hallo? Stemmen minner og noe langt tilbake. Om magedans og latter, og samtaler gjennom høy musikk på kafeen. - Det er meg. Saga. Ordene er ustøe. Hun venter litt, slik at Lene skal få tid til å legge på hvis hun vil. - Hei. Stemmen er trøtt, men ikke sint. Heldigvis ikke sint. Saka får mot nok til å fortsette. - Jeg... jeg ville bare si unnskyld. Det var ikke meningen at det skulle bli sånn. Men... alt har gått utrolig galt. Jeg vet det ikke hjelper nå, men jeg ville bare du skulle vite at jeg angrer og... jeg hater at jeg har vært så feig! - Det er greit, sier Lene toneløst. - Det er min skyld også, jeg fikk deg inn i det. Saga stopper. Hun hadde ventet skjellsord og sint hyling. - Hva mener du? - Jeg veit hvor lett der er å bli revet med. Jeg burde ha sagt noe, eller sørga for at du ikke møtte dem i det hele tatt, sukker Lene. - Hva skjer nå? Saga forteller alt som har skjedd. Lene lytter. Akkurat som første kveld på Medusa. - De er livsfarlige. Aisha kan finne på hva som helst, og gir seg ikke. Det veit du. Si fra til noen. Få tak i hjelp, sier Lene rolig. - Du klarer det ikke alene. - Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne være så dum, sier hun spakt og ser ut gjennom stuevinduet. - Dansingen din og... Stemmen til Lene blir kraftigere: - Vi tar det senere. Det viktigste nå er at du kommer deg unna. Greit? Det er stille noen sekunder. - Greit.

-Saga, sier Aisha bestemt. -Du klarer deg ikke uten oss. Stemmen er så mørk at den nesten er ugjenkjennelig: -Det er ikke plass til en unge nå, sier jeg. Vi er vennene dine, og venner kommer alltid først, husker du ikke det? Aisha stopper opp et par sekunder, før hun legger svakt til: -Enten er du meg oss, eller så er du død... Skjønner du?

Aisha sier alltid at venner skal gjøre sånn og være sånn, det blir nesten som lover man må følge. Noen ganger blir det bare litt for mye. Og jeg vil ikke bli med på alt hun sier…

”Har du tilgitt ham?” Einar ser på meg med røde øyne. ”Nei. Jeg gikk ikke engang i begravelsen hans. Kanskje jeg skulle ha gjort det. For da ville jeg vært bomsikker på at han var død, død og begravet. Istedenfor er jeg redd for at han kommer tilbake og tar hevn.” ”Hva? For hva da?” ”At jeg drepte han. At jeg gav opp. Gikk fra han. Alt, liksom” Einar tier, og jeg tier.

Sannheten. En dag skulle jeg si sannheten. Men det var best å begynne på en blank morgen. Da hadde jeg en hel dag foran meg, en blank dag med bare sannhet. I dag var allerede for sent, dagen ble ikke helt sann, ikke en gang halvsann, og da er det juks. Det finnes ikke en halv sannhet. En sannhet er en sannhet. 110 prosent.