Bokelskere.no

Når det gjelder familiedrama, foretrekker jeg å se det som Tv-serie, fremfor å lese om det. Men siden denne boka er skrevet av Oates, måtte jeg slå til.

Har ikke alltid hatt lyst til å lese noe av Oates. Jeg begynte ikke å lese noe av henne før i 2019 og da leste jeg med Svart vann, og senere leste jeg Mitt liv som rotte. Hun har en behagelig og nøktern fortellersetemme som jeg fikk sansen for, og dermed måtte jeg lese denne også: Natten. Søvnen. Døden. Stjernene. Tittelen høres kanskje ut som en dødsprosess, men så handler boka mye om døden, også.

Familiemedlemmer i sjokk og vantro
Døden inviterer seg selv hjemme hos familien McClaren. En storfamilie med fem barn. John Earle McClaren, også kalt Whitey, og tidligere borgermester, dør bare 67 år gammel. Han er på sykehus for å opereres etter et slag mens han kjørte, men dør noen dager senere. Familien tror at han døde av helsemessige årsaker, men eldstesønnen Thom, får vite at faren hans stoppet da han så en indisk-amerikansk mann bli bøllet med av to politimenn,. Han stopper for å undersøke situasjonen. Politiet oppfatter McClaren som "truende", og ser seg "nødt" til å ta i bruk en Taser, som er en elpistol, og dermed havner Whitey på sykehus. Som baksideteksten sier, dør han, og familien sitter igjen med et stort tap og sorg. Skal Thom fortelle sannheten til resten av familien, om at deres kjære far og mann ble utsatt for politivold, og skal han gå til sak? Whitey var alltid "kompis" med poltiet mens han var borgermester. Dermed er det et vanskelig valg for Thom.

Man blir godt kjent med familien McClaren, enken Jessalyn og barna Thom, Beverly, Lorene, Virgil og Sophia. Man blir kjent med dem mens Whitey levde, og tiden etterpå. Jessalyn som sitter alene igjen i det store huset, for barna deres er voksne og har flyttet ut for lenge siden. Men de er bekymret for henne for hun forvandles omtrent til et spøkelse på grunn av sorgen. De reagerer også på dødsfallet på forskjellige måter som også er godt beskrevet.

Lettlest til tross for størrelsen
Dette kan godt mulig høres ut som hele boka, men denne romanen er på nesten 800 sider, og består av flere aspekter og karakterer enn det som er nevnt. Det jeg har nevnt er bare hoveddelen. Jeg foretrekker store bøker fremfor de små, men hvis noen kvier seg til å lese denne mursteinen, så er det ikke noe å grue seg til. De fleste kapitlene er korte og kjappe. Historien har et godt driv og det skjer alltid noe. Man blir godt kjent med familien og andre karakterer, og det er lett å bli dratt inn i handlingen. Oates byr på mystikk, relasjoner og romanen er heller ikke bare om sorg og tap, men også om håp, og det å prøve å gi livet en sjanse til.

Ikke helt fornøyd med slutten da den føltes noe malplassert i forhold til resten av boka, både når det gjaldt fortellerstemme og stemning, men det ødela ikke resten av boka. Har fremdeles sansen for Oates fortellerstemme. Hun er ikke den som overdriver.

Fra min blogg: I Bokhylla

«Mitt stoff ligger i det vanlige livet, vil jeg si. Altså i de nære relasjonene, familien. Jeg har ikke behov for å skrive science fiction eller krim eller noe sånt; jeg synes det er mer enn nok stoff i det. Det slo meg her en dag at dette med familierelasjoner er faktisk noe av det eldste i europeisk litteratur, bare tenk på Ayskhylos som skrev Orestien, tre tragedier. Altså, hva familien har å si. Noen ganger så kan familien være det farligste stedet å vokse opp og andre ganger det beste, og for de fleste av oss er det vel noe midt imellom. Men altså, det preger oss på hvem vi blir.»

Det er i forbindelse med at Odd Klippenvåg vant Ungdommens kritikerpris 2021 for novellesamlingen En lykkelig gift mann og andre noveller utgitt i 2020, at Klippenvåg uttaler ovennevnte i denne videoen:

Men mer interessant er hva ungdommer som har lest novellesamlingen forteller om sin leseopplevelse i videoen. Jeg kan anbefale at du ser videoen, enten før du leser novellesamlingen, eller etter, som jeg gjorde. Det er så forfriskende å høre unge og entusiastiske lesere uttale seg om boken som de har stemt frem. Jeg blir rett og slett glad av å lytte til dem. Og får troen på at påstanden om litteraturens død er overdrevet 😊

Jeg har lest to romaner av Klippenvåg tidligere, og er ikke overrasket over at novellene er gode, og slutter meg helt til Nominasjonsjuryens begrunnelse

"Odd Klippenvåg er en ringrev og en relativt godt bevart hemmelighet i norsk litteratur, med en mengde utgivelser bak seg gjennom over 40 år. Årets bok består av seks middels lange noveller av den realistiske, psykologiske typen, hvor seks ulike individer får bevitne hvordan nære forhold slår sprekker foran øynene på dem – både i plutselig nåtid, i saktegående sanntid og i retrospekt. Det handler om utroskap, om invalidisering og Alzheimers sykdom, om bisarre overskridelser og om familiehemmeligheter som lusker fram fra fortidens mørke. Klippenvåg forteller passe illusjonsløst og i høyeste grad drivende; dette er noveller som både foruroliger og gjør deg oppslukt."

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget

Jeg ble påminnet om at jeg ikke hadde lest Grensen av Erika Fatland som ble utgitt i 2017 etter at hun hadde gitt ut boken Høyt: en reise i Himalaya i 2020. Grensen ble kjøpt og nå er den lest. Jeg kan ikke huske å ha lest en faktabok som har fascinert meg som boken til Fatland. Fra første til siste side. 600 sider, og jeg kan ikke huske å ha lest en bok på 600 sider der jeg har tenkt at jeg skulle ønske det var flere sider. Jeg er rett og slett imponert

Det er i boken en god balanse mellom forfatterens tilstedeværelse og hva hun opplever underveis, menneskene hun møter og det de forteller, og de historiske hendelsene hun skriver om. Les og lær skriver en anmelder. Helt enig, dette er folkeopplysning. Den bør også leses av sneversynte norske journalister og politikere som jeg synes ensidig interesserer seg mest for folk og konflikter som er utenfor Europa. Les og lær; det tenker jeg også forfattere som tenker å skrive bøker i samme kategori kan gjøre. Det er for mange faktabøker der det lesses på detaljer som kun spesialister på tema har interesse for.

Ikke før jeg i går hadde lest ferdig boken kom en melding i media om denne hendelsen:

Utenriksdepartementet reagerer kraftig, etter at et passasjerfly på vei til Litauen ble tvunget til å lande i Hviterussland. En opposisjonell journalist som var ombord, ble arrestert rett etter landing.

Det er skremmende å lese om dette etter å ha lest boken til Fatland. Men enda skremmende må det være for folk i landene som har vært underlagt Russlands jernhæl og ikke ønsker seg tilbake.

Likte godt det første kapitlet som handlet om Emily Brönte, det som kom etterpå fenget ikke like mye

Snodig liten roman, grei å lese men jeg fikk ikke så mye ut av den

Glimrende skrevet, men litt kjedelig mot slutten

Sølvveien og Ødemark av Stina Jackson, har vært svært synlige i de siste årene, og det var på tide å prøve en av bøkene hennes. For man kan jo ikke holde tilbkake nysgjerrigheten.

Nysgjerrigheten til denne boka forsvant aldri
Til tross for nysgjerrigheten, klarte jeg å vente med å lese Sølvveien til den var mindre synlig. Liker ikke å lese bøker mens de er populære, og vente en stund med å lese en bok senere, hvis interessen fremdeles er der. Interessen for denne forsvant aldri.

Sølvveien startet sterkt med en god del tempo. Den ene historien er om Lelle, som egentlig heter Lennart. I de siste årene har han lett etter sin savnede datter som har vært savnet i tre år. Begynnelsen kan nok minne litt om De andre av C.J. Tudor, som også er om en far som kjører døgnet rundt for å lete etter sin datter, som også har vært savnet i tre år, men Sølvveien ble skrevet før De andre. Lennart var den siste som så henne siden han selv kjørte henne til bussholdeplassen. Hun skulle på sin første dag i sammenheng med sommerjobb, men hun møtte aldri opp. Er hun kidnappet eller har hun forsvunnet av fri vilje?

En håpløs mor?
Den andre historien er om Silje og Meja. Meja er lei av å flytte, men siden hun ikke er myndig, har hun ikke annet valg enn å dilte etter sin mor, Silje. Silje har alvorlige problemer og er dårlig til å ta vare på seg selv. Denne gang har hun møtt en mann på Internett, og de drar til ham og sitt nye bosted som ser ut som en falleferdig gård langt ut i ingenting. Meja har ikke lyst, men klarer hun å holde ut sitt nye bosted og det rare, klaustrofobiske, nye familielivet? Hvorfor leser vi om dem? Har de noe med Lennarts historie å gjøre?

Jackson byr på et godt og avhengighetskapende utgangspunkt. De første hundre sidene blar nesten av seg selv. Jeg fikk sansen for store skogsområder og naturen som bakgrunnsteppe, for det er lenge siden sist i en krimroman. Jackson er også god på å skape atmosfære bådenår det gjelder natur og liten bygd. Hun er også god på å beskrive rask tillit og også gradvis mistillit i forskjellige relasjoner.

Det som ødela litt for min del, var at etter de første hundre sidene var lest, begynte det hele å bli noe monotont. Det var lite som skjedde og for lett å gjette seg frem til slutten. Selv om Sølvveien ikke ble den boka jeg trodde den kanskje ville bli, er jeg fremdeles interessert i å lese Ødemark, for Jackson har en fortellerstemme som fascinerer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nydelig historie som fengslet

Mange tror at Dødevaskeren er sterk lesing, men det er i hvert fall denne ...

En ung jente med hardt liv
Frmesk vokser opp hos besteforeldrene hennes for en periode. Hun har sluttet å snakke og spise, og de forsøker alt de kan for at hun skal bli seg selv igjen. Man leser også om henne som tenåring da hun bor i Danmark hos sin mor og småsøsken. Selv om moren hennes er skilt, kommer faren til Frmesk omtrent daglig innom, og det er alt annet enn trivelig. I hans øyne gjør Frmesk alt galt, og hun får virkelig gjennomgå for det. Vil hun noen gang få et normalt liv, og få et snev av frihet? Eller kommer hun alltid til å bli underkuet av andre resten av livet?

Skyggedanseren kom overraskende nok inn på min Topp 5 bøker jeg leste i 2020. Det var svært overraskende for min del siden jeg ikke ble helt fan av Dødevaskeren som mange andre likte så godt. Den var god, men ikke like sterk som Skyggedanseren. Syntes også språket var betraktelig bedre i Skyggedanseren, og det var lett å merke at Omar skrev med hjerte uten å overdrive.

Provoserende bok om kvinner som ikke blir behandlet som kvinner
Boka er om ærekrenkelse, æresdrap og underkuelse. Om kvinner som ikke har rettigheter til noe. Har ikke tenkt å dra inn religion inn i anmeldelsen, for er ikke religiøs selv og å diskutere religion fører ikke noe godt med seg. Men det er stort sett det boka er om. Har heller ikke tenkt å utdype meg om den type religion, for det fører i hvert fall ikke noe godt med seg, så det er best å la det være. Men boka er også et bevis på at man kan også være uenig, også når det gjelder religion. Besteforeldrene til Frmesk er et eksempel på det. De kan ha et godt liv sammen og elske hverandre til tross for sine uenigheter om viktige ting.

Har lest en god del brutale bøker de siste årene og Skyggedanseren er en av dem. Brutaliteten begynner allerede de første sidene. Det er ikke en bok for de som ikke tåler å lese om vold eller urettferdighet. For boka inneholder mye om det, og Omar tar det opp på en ærlig, ekte og troverdig måte. Har ikke tenkt å si at dette er en tankevekkende bok, for synes det er en smule oppbrukt å bruke ordet når man leser noe sterkt og ekte. Jeg sier heller les den når du har en dårlig dag, for det er alltid noen som er det verre. Ikke nyskapende setning det heller, men bedre enn tankevekkende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dean Koontz er i skrivende stund 75 år og holder seg godt Skråstilt tekstpå mange måter. The Other Emily ble utgitt i mars i år.

Har sett at denne har fått en god del delte meninger. Skjønner hvorfor noen ikke liker den. For noen er den kanskje for treg og kjedelig, og kanskje også typisk. Men hvis man setter pris på saktegående mysterie som bygger opp til en viss suspense, er dette en god bok. Koontz er god på å skape en stille mystikk, på en lavmælt måte, som sakte, men sikkert bygger seg opp til noe unikt. Han trenger lesere som er litt tålmodige. De som ikke krever at det skal skje noe hele tiden. På den måten blir man også godt kjent med karakterene. Det er det jeg liker med bøkene til Koontz. Man må være litt tålmodig. På den måten skaper han mer atmosfære, synes jeg. Man blir godt kjent med karakterene og omgivelsene deres.

Å leve i uvisshet må være grusomt
The Other Emily er om skyldfølelse, tapt kjærlighet og ønsketenkning. Forfatter David Thorne mistet sin elskede for mange år siden. Hun ble aldri funnet, men han regner med at hun var et av ofrene til Ronny Lee Jessup. En seriemorder som skal ha vært aktiv den tiden da hun forsvant. Han besøker Jessup i fengselet, i håp om å få svar, om Jessup husker Emily, men til Davids store fortvilelse, leker Jessup med ham. Han gir bare fårete svar og virker ikke å ta noe alvorlig. På en av sine faste spisesteder, blir David overrasket over å se en kvinne som er omtrent prikk lik Emily. Ikke bare måten hun ser ut på, men også bevegelser og måten hun er på. I en samtale finner han ut at hun heter Maddison. David har en detektivkamerat og setter ham på saken om å finne mer ut om bakgrunnene hennes. Er hun Maddison, eller kan det være Emily? Vil David noen gang komme videre, eller kommer han alltid til å være besatt på å treffe Emily igjen?

Som sagt er ikke dette en troverdig bok, men Koontz har en egen evne til å få urealistske ting til å virke troverdig. Han spiller på følelser og gjør karakterene svært menneskelige. Som nevnt har denne boka en viss treghet i seg. I hvert fall de 60 første sidene, men det er vel verdt å komme seg gjennom det. Boka går ikke fortere, men historien blir mer interessant og engasjerende. Det blir mer mystikk.

En stillferdig bok av Koontz
Dette er på en måte ingen spenningsbok som Koontz vanligvis er kjent for. Bøkene hans er ofte lavmælte, men The Other Emily er mer lavmælt enn de andre bøkene hans. En god psykologisk thriller med et snev av mystikk for tålmodige lesere. Kanskje med noe overnaturlige greier. Hvem vet? Har ikke tenkt å avsløre det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det var etter å ha hørt om boken til Schewe og Oakley her Ekko på NRK 23.10.2020 som gjorde at jeg kjøpte den. Fra innledningen:

«Bruker du mye tid på å lære uten at du oppnår de resultatene du ønsker? Utsetter du til stadighet det du skal gjøre? Sliter du med dårlig konsentrasjon og synes det er vanskelig å huske det du har lest? Denne boka er for deg.»

Boka på 162 sider er lettlest og oversiktlig. Perfekt for travle studenter. Men også for andre som har behov for å lære seg teknikker for å jobbe mer effektivt. Innholdet er fordelt på 10 kapitler og avsluttes med kildehenvisninger. Her er mange tips å ta med seg.

Kjempeflott, lett fornyet utgave - anbefales!

Å være barnevakt høres kanskje enkelt ut, men er det egentlig det?

Uskyldige barn?
Det synes nok ikke Barbara som er offer i boka. Hun er tyve år og får oppgave å sitte barnevakt for en gutt og en jente og holde huset i orde mens foreldrene deres er borte noen dager av ukjent grunn. I begynnelsen er hun barnevakt sammen med foreldrene, men så blir hun overlatt alt ansvaret for seg selv. I begynnelsen er barna greie. Men en dag våkner hun av at hun er fastbundet til senga uten mulighet til å rømme. Ikke nok med det. Barn fra nærområdet som barna hun passer leker fast med, kommer bort en tur de også. Til sammen er de fem, og de kaller seg Freedom Five.

Mens Barbara er fastbundet, bytter de på å gjøre oppgaver. De vasker hus og ordner mat slik at ingen utenfor skal fatte mistanke om at noe ikke er som det skal være når det gjelder huset til familien Adams. De mater henne og tar henne med til badet. Lager en liste over hva som er viktig å huske på i en ellers vanlig hverdag. Det verste med boka er at barna vet at det de gjør er galt, men likevel velger de å holde Barbara fanget. Barna som bor der vet hvilken dag foreldrene deres kommer hjem. De er noe bekymret for hva som skal skje da hvis de blir avslørt for hva de har gjort, men samtidig ikke. Barbara er fastbundet i en seng og av og til i en stol, for at hun skal få blodomløpet i gang, må hun ikke være i bare en stilling som fange. Jo lenger hun er fastbundet, blir noen i gruppa fristet til å dra leken litt lenger, og se hva de kan gjøre med henne. Det trenger ikke å nevnes her, da noen av situasjonene er provoserende, noe som boka er meningen å være. Man vil jo heller ikke avsløre noe.

Boka kan kanskje minne noe om historien til Sylvia Likens som også blir torturert av andre barn, men boka og den historien har ikke noe med hverandre å gjøre. Det er i hvert fall ikke bekreftet. The Girl Next Door av Jack Ketchum er derimot inspirert av Sylvia Likens historien. Boka hans er ikke faktabasert, men heller løselig inspirert av historien.

Creepy barn på mange måter
I bøker er man vant til voksne som gjør kriminelle ting, men sjeldent om barn. Men det finnes mange kriminelle barn fra virkeligheten som har blitt svært kjent, og det er creepy når barn tester grenser i så ung alder. I boka er, noen små og noen større, bevisste på at det de gjør er galt, men likevel fortsetter de denne "leken" og en av dem hevder at "alle" i Freedom Five har vært gjennom denne leken selv, men er det egentlig sant? Og hva skjer når foreldrene kommer tilbake? Vil de løslate Barbara i god tid før de kommer hjem uten at hun sier noe om det, eller kommer alt til å bli avslørt? Boka har mange uhyggelige aspekter som man blir svært nysgjerrig på, derfor blir boka også veldig intens. Det er en kort bok på bare 277, men den har mye innhold og en god del psykologi. Så det er ikke en typisk horror om det overnaturlige denne gang, men om hva noen mennesker er i stand til å gjøre.

Let's Go Play at the Adams' er ingen bok å kose seg med, men en bok som gir en god skildring på både håp og håpløshet. Man prøver å håpe sammen med Barbara om at hun blir satt fri, men samtidig føler man den håpløsheten hun føler. Selv om de er bare barn og hun eldre og større enn de andre, er hun likevel maktesløs. Synes Johnson lager gode perspektiv fra begge sider, fra Barbara og barnas perspektiv.

Hva som skjer med Barbara og ungene skal jeg selvfølgelig ikke si. Men hvis du har tenkt å lese denne, vær forberedt at denne boka er svært mørk, utfordrende og alt annet enn oppløftende. Ikke alle liker å lese denne type bøker, men synes også det er viktig å lese bøker som provoserer.

Jeg fikk mulighet til å lese denne boka takket være Paperbacks from Hell og Grady Hendrix. Sammen med en annen fyr, har Grady Hendrix laget et prosjekt å utgi horrorbøker som ikke lenger er i trykk, få se dagens lys og skaffe disse gamle bøkene flere nye lesere. Synes det er et fint prosjekt, for har ofte likt gammeldags horror bedre enn dagens horrorbøker. Grady Hendrix er selv horrorforfatter. Har ikke lest noe av ham ennå for bøkene hans har ikke fristet så voldsomt, men en dag skal jeg likevel sjekke ut forfatterskapet hans også, for jeg respekterer dette prosjektet han har satt i gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

Helt "Murakami", men litt langdryg

Godt plott, god nerve og overraskende slutt - få med deg den første boken også!

Tittelen Satisfaction er inspirert av låta med nesten samme navn av Rolling Stones: (I Can't Get No) Satisfaction, siden låta nevnes en del ganger i ulike sammenheng i romanen.

Satisfaction er nok ikke en bok jeg vanligvis ville ha valgt hvis jeg skulle ha valgt en roman. Men fordelen med å være bokblogger, er at man får mulighet til å lese bøker man ikke alltid ville ha valgt fra øverste hylle. Noen ganger overrasker man seg selv å like bøker man kanskje ikke trodde man ville like på forhånd.

Dette er en sånn type bok. Det er ikke noe av det beste jeg har lest, og det er heller ikke en bok som setter dype spor, men den vekker en slags nysgjerrighet som gjør at man leser videre.

Tre menn med forskjellige problemer
Den er om tre ulike menn. Mennene heter Wilhelm, Lukas og Christian. Vi følger dem fra 1960 - tallet og noen år inn i 2000-tallet. Det skiftes ofte perspektiv, noe jeg foretrekker i en roman for det gjør handlingen mer ekte. De har forskjellige bakgrunn, men bakgrunnen deres er ikke så ulike som man skulle tro, for det de alle tre har til felles er et anstrengt forhold til fedrene deres. På hvilken måte vil jeg ikke nevne her, da det kan være avslørende. Man får et godt innblikk i disse hovedkarakterene som gutter og senere som menn. De møter vanskelige valg og utfordringer i løpet av livet. De har egne måter å takle ting på. Snakker menn om følelser, eller bygger de mur rundt seg selv og svelger nøkkelen? Kommuniserer de i det hele tatt? Er det bare kvinner som snakker sammen om alt og ingenting? Boka er et interessant tema om mennenes perspektiv og deres oppvekst. Hvordan de blir den de er. Er det mulig å beholde vennskap i voksen alder, eller blir det for famlende?

Noe tungtrødd, men stort sett interessant
Det er relativt en kort bok på under 300 sider og virker lettlest, men opplevde i enkelte deler av boka at handlingen sto noe stille og ble litt gjentagende. Man måtte slite seg videre til man kom til enklere lesepunkt. Ikke alt i boka engasjerte. Selv fortrakk jeg å lese om mennene i ung alder istedet som voksne. De hadde noen spennende partier som voksne også, men kjente motivasjonen dalte mer enn da man leste om karakterene som unge. Syntes at problemene deres og familierlasjonene var mer fascinerende.

Satisfaction er kanskje ikke en bok for alle. Det er en fin og realisisk roman om menn i vanskelige stunder som oppstår i livet. Men den vil kanskje engasjere mannlige lesere menn enda mer, og muligens skape en diskusjon sammen om boka. En god bok med gode karakterbeskrivelser og hendelser, men temaet ble kanskje noe ensformig i lengden for min del. Til tross for det, er boka absolutt verdt å lese.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg likte historien i romanen Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet av Heidi Linde. Utgitt i 2020 og 314 sider. Ikke minst liker jeg at historien ikke er tung og mørk selv om den omhandler temaer som generelt sett er alvorlige nok for de som opplever det romanen omhandler. Jeg fant mye humor i den. Lettlest og med et godt driv i seg. Overraskende vendinger. Ikke minst avslutningen av første kapittel. Det eneste som er negativt er tittelen, den unødvendig treig synes jeg.

Det er alltid moro å lese bøker av debutanter. Det er ekstra spennende, for man vet aldri hva man får.

Lang lang rekke er en krimbok som ble publisert i fjor og den er selvpublisert. Noe som er modig. Man må ha stor dose selvtillit og lidenskap for å gjennomføre noe slikt, og det er beundringsverdig. Det ser kanskje lett ut å gi ut en bok, men tviler på at det er det, og derfor er det kjekt med selvpublisering. Hvis det er noe man virkelig brenner for.

Innestengt sinne som må ut
Handlingen i denne krimboka er om hevn og den er noe sadistisk for å advare om det, hvis noen ikke er fan av det. Men absolutt en bok for de som tåler det. Selv har jeg ikke noe i mot det. Utfordrende bøker er bare et pluss. Lang lang rekke er om Carl Fredrik som er tørst etter hevn etter å ha vært en insatt i mange år. Han ønsker å ta hevn over nettverket som har tatt fra ham hans elskede for godt. Han har sin egen måte å finne dem og operere på, og det viser seg at nettverket han ønsker å ta hevn på, er større enn han kanksje først trodde. Han er heller ikke alene om å ta hevn på de samme folka. Hvem og hvorfor, og vil deres vei møtes? Blir det muligens et lite samarbeid?

Begynnelsen for min del var noe treg og utfordrende. Det tok litt tid å komme seg inn i det, og leve seg inn i handlingen, for var usikker på om det var en bok for meg. Men lesingen og handlingen gikk lettere jo mer jeg leste, og etter hvert gikk lesingen av seg selv. Kapitlene er korte, det er ofte skifiting av perspektiv som jeg liker, og handlingen inneholder også en god del reising. Spesielt godt likte jeg delen om Danmark. Da begynte handlingen virkelig å ta seg opp og man får et annet innblikk i karakterene. De blir mer levende.

Fleksible karakterer
Boka tar også opp en del aktuelle temaer som maktkamp, klasseskille og og en hel del annet, men det kan ikke nevnes da noe av handlingen kan bli avslørt. Man blir godt kjent med de fleste karaktererne på godt og vondt, men synes ikke alle relasjonene er like troverdige. Noen blir godt kjent litt vel fort. Men likte godt at karakterene ikke befant seg på samme sted hele tiden. Det gjorde handlingen mer realistisk. Fikk også sansen for aggresjonen til Carl Fredrik han følte de gangene han virkelig fikk velte seg inn i rollen sin.

Ble ikke helt forelsket i Lang lang rekke. Likte voldeligheten og hungeren etter hevn, men som nevnt slet jeg litt i begynnelsen med å holde på interessen og vil påpeke at slutten kanskje var noe svak og hastverkaktig? Men bortsett fra det, er det en stødig og godt levert krimroman på første forsøk!

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg var spent på romanen Morgenstjernen av Karl Ove Knausgård. Årsaken er at jeg ikke er spesielt interessert i det overnaturlige selv om jeg ikke stiller meg helt negativ til alt rundt dette tema. Men jeg ser f. eks ikke på TV programmet Åndenes Makt. Men på tross av dette synes jeg romanen var god. Knausgård skriver så bra at det skal lite til at jeg liker det han skriver om.

Jeg kjente igjen Knausgårds tilnærming til det hverdagslige fra andre bøker. Men den var annerledes enn andre bøker jeg har lest skrevet av Knausgård. Jeg kjente ofte at pulsen steg når jeg leste. Ubehagelig lesning innimellom. Men min interesse for det overnaturlige er ikke blitt større etter å ha lest romanen. Der er jeg nok mer eller mindre upåvirkelig.

Variert og flott samling av historier, lange og korte