«Agatha Christie satte pris på privatlivets fred. Hun ga sjelden intervjuer og satte seg aldri på utstilling. «Hvorfor», spurte hun», skal forfattere snakke om det de skriver?». Hennes omdømme, mente hun, skulle stå og falle på hennes arbeid, og det var et ønske som ble respektert av hennes familie, venner og rådgivere. De var villige til å assistere seriøse litteraturforskere, men holdt dem som ville diskutere hennes privatliv på avstand. Det har imidlertid vært mange biografier om Agatha Christie, på mange språk. Noen av dem har vært rente fantasier, andre har bygd på materiale fra trykte kilder – avisreportasjer, anmeldelser, bøker utgitt av folk som kjente henne (skjønt jo bedre de kjente henne, jo mere forsiktig skrev de) – og de har bygd på hennes egne bøker, skuespill og dikt, spesielt hennes erindringer fra Syria i Come, Tell Me How You Live, hennes selvbiografi, og hennes annen ektemanns refleksjoner i Mallowan’s Memoirs.»
Sitatet over er fra innledningen til Janet Morgans biografi om Agatha Christie utgitt i 1984 og på norsk i 1985. Jeg har ikke funnet den norske utgivelsen på papir, og har valgt å lese den på Nationalbiblioteket.no fremfor å kjøpe den engelske. Morgan forteller at det var Agathas datter, Rosalind som inviterte Morgan til å skrive biografien og alle Agathas nedtegnelser ble stilt til disposisjon i den forbindelse som brev, manuskripter, notater, fotografialbum, utklippsbøker, dagbøker, adressebøker, kvitteringer og regnskaper.
Jeg synes det var interessant å lese biografien. Når det gjelder bilder, så skuffet biografien meg. Som mange andre faktabøker. Det var bilder, men mindre enn forventet, og dessverre slik mange faktabøker er fordi forlaget skal spare penger; bildene er lagt inn som «klædd» et sted i boken. Det er så dumt jf. at bilder som er plassert naturlig der de passer inn gir en bedre leseopplevelse.
Bildet innledningsvis er ikke å finne i biografien. Det fant jeg etter å ha sett denne dokumentaren på You Tube der skuespilleren David Suchet kjent i rollen som Poirot gjør seg kjent med Agatha Christie, herunder besøker han eiendommen Greenway i Torquay som Agatha etter hvert kjøpte. Bildet er tatt i 1897 og hunden er George (Washington). Agatha var glad i dyr og hunder var alltid en del av livet hennes.
Agatha Miller ble født 15. september 1890. Hun ble født inn i et hjem med velstand og hadde to eldre søsken, Madge og Monty. Hun var høyt elsket av familien. Men den energiske og intelligente Agatha tilbringte største delen av tiden som barn sammen med tjenestefolkene:
«Slik tjenestefolket var underordnet Agathes foreldre, måtte de lavere tjenere bøye seg for dem som hadde oppnådd autoritet. Agathe ble dypt imponert da Jane irettesatte en ung hushjelp som reiste seg for tidlig fra stolen: «Jeg er ikke ferdig ennå, Florence. «. Agathe hadde evne til å føle hvor makten lå, og som de fleste barn lærte hun å avstemme forholdet til en rekke voksne som hun samvirket med i ulik grad. Agathe lærte tjenernes verden å kjenne, ikke bare fordi hun tilbrakte mye av tiden sammen med dem, men også for å unngå trøbbel og innskrenket frihet, for å oppnå oppmerksomhet og godbiter, og for å vite hva som skjedde.
Som de fleste barn var hun også interessert i hvordan praktiske oppga er ble utført – baking, stryking, oppfyring, skopuss. Agathe merket seg at «glass ble vasket meget forsiktig … i en oppvaskbolle av papirmasjé.» Hun utviklet respekt for godt utført husarbeid, også fordi Clara innprentet henne at tjenere var dyktige fagfolk, som ikke bare behersket vanskelige oppgaver, men også det korrekte forholdet mellom ansatt og arbeidsgiver. Agathe har understreket dette i selvbiografien, fordi hun visste at denne førkrigsverdenen hun skildret var helt ukjent for mange lesere, som kunne bli forvirret av nyansene i forholdet mellom medlemmer i samme husholdning.»
Den eksentriske moren Clara styrte huset og faren Frederick:
«Med Nursie, Jane, Clara og Madge var Agatha omgitt av sterke kvinner med evne til å påvirke. Den snille faren var interessert i datterens utvikling, men levde sitt eget avslappede liv. Etter frokost vandre han ned til Torquays Kongelige Seilforening. På veien stakk han innom antikvitetsforretninger og bekjente, spilte whist, drøftet morgenavisene, tok et glass sherry og spaserte hjem til lunsj. Utover dagen så han kanskje på en cricket-kamp, eller gikk på ny til seilforeningen og veide seg før han gikk hjem og kledte seg om til middag. På fotografiet ser Frederick tykk og tankefull ut. Moteriktig bart og skjegg får ham til å virke eldre enn han var.»
Clara bestemte at Agatha skulle få opplæring hjemme selv om Madge og Monty fikk skolegang utenfor hjemmet. Morens mente at verken hjernen eller øynene til barn hadde godt av å lese før de var åtte år:
«Det var et fåfengt håp når det gjaldt Agatha. Hun var fascinert av ord og uttrykk, levde blant pratsomme voksne med fortellertalent, og vasset i bøker. Mange tilhørte Madge og Monty, blant annet eventyrbøker med spennende tegninger.»
Agatha lærte seg å lese selv da hun var fem. Og det utrolige er at Clara skrev brev til Agatha med instrukser da hun var syv. Frederick lærte henne å skrive, men måten Agatha lærte seg å lese medførte at hun aldri ble helt stø hva angår det skriftlige. Han lærte henne også regning. Det var først som 13 åring Agatha fikk undervisning to ganger i uken på en pikeskole.
Agatha som den gang het Miller hadde til tross for at hun manglet jevnaldrende venner en lykkelig og trygg barndom. Endringen kom da faren dør. Agatha husker øyeblikket som slutten av barndommen. Hun var 11 år og følte at hun fikk ansvaret for moren som ble helt utslått. Familien økonomi var på dette tidspunktet svært dårlig.
Det er nå jeg får lyst til bare å fortsette å skrive fra biografien. Men det vil ta så mye tid at jeg setter et foreløpig punktum. Jeg vil måtte lese deler av biografien på nytt når jeg skal lese bøkene i mitt leseprosjekt, se tidligere innlegg. Jeg håper og tror at leseopplevelsen vil bli en annen enn om jeg ikke hadde lest biografien.
Skal jeg oppsummere dette innlegget, er mitt inntrykk av Agatha Christie hadde stor fremdrift og at den største intelligensen hun var i besittelse av var den sosiale. Helt fra barndommen. Hun ble ikke oppdratt til eller utviklet seg til en diva. Hun hadde et liv med oppturer og nedturer. Hun var sjenert og likte ikke all oppmerksomheten rundt seg. Agatha tok de sjansene som livet ga henne. Det gjorde at hun opplevde mye og kom i kontakt med ulike mennesker fra ulike samfunnslag. Som var med på å legge grunnlag for alle bøkene hun skrev.
Jeg liker å lese bøker som tar for seg saker fra virkeligheten, nonfiction, men har ikke lest så mye av det med hendelser fra Norge, for det blir litt for nære. Men tenkte at det var på høy tid å gjøre noe med det, med tanke på at det er ti år siden terrortragedien i Norge skjedde. Har ikke lest noen bøker av Utøya ofre tidligere med vilje, men tenkte å lese minst en bok i år.
En sårbar historie fortalt av en tøff jente
Cathrine Trønnes Lie forteller sin historie til Mariangela Di Fiore. Trønnes Lie skriver kun etterordet selv. Skjønner jo at ikke alle som har opplevd en tragedie ikke vil skrive selv, fordi det blir en for stor påkjenning, men det er viktig at hennes og de andre som opplvede denne mørke dagen blir fortalt.
Hun opplevde ikke bare det utenkelige den dagen, men hun mistet også sin søster, Elisabeth. I boka beskriver hun tiden med søsteren før reisen, deres dager på Utøya og tiden etterpå. Hun forteller om hvordan hun overtalte søsteren sin til å bli med. Cathrine har vært på Utøya før og hun ville gjerne ha med seg søsteren sin for å vise hvor gøy de har det, og mye overtalelse skal til før hun endelig ble med. Utøya er et sted for AUF ungdommene for å ha det gøy og også drøfte en god del alvor sammen. Bli kjent med hverandre og folk fra hele landet samles. Men idyllen blir noe dempet da de først hører om hva som har hendt i Oslo og undersøker så om det er sant. Ting blir enda mer surrealistisk da de hører skyting. Er det bare en spøk? Er det bare en person som skyter eller er det flere? Trønnes Lie forklarer godt skillet mellom kaos og vantro som herjer i henne mens de prøver å skjønne hva som egentlig skjer. Utøya skal jo være et trygt sted.
Ikke så glad i fortellerstemmen
Kommer ikke til å skrive en lang anmeldelse om boka siden den er på 150 sider. Jeg synes at Trønnes Lie beskriver godt både tiden før og etter hendelsen, spesielt tiden etterpå, for oss utenfor skjønner jo ikke helheten av det disse ungdommene har gjennomgått, og hvordan det har påvirket dem lenge etterpå. Synes hun forklarer det på en god og ekte måte. Det eneste jeg ikke likte spesielt godt i boka var selve fortellerstemmen. De fleste sidene består av en halv side med tekst og noen sider med lengre tekst, men det blir veldig ujevnt og opphakket. Skjønner jo at det er kanskje for å illustrere kaos, sorg og tankegang, men foretrekker en jevnere og mer flytende tekst.
Likevel er jeg glad for å ha lest boka, for Cathrine Trønnes Lie beskriver tanker og følelser på en god måte, og det er lett å få medfølelse for henne og de andre overlevende. Hun har opplevd noe sterkt og mistet sin søster i det hele, men likevel prøver hun å finne en egen sti videre etter tragedien. Det er beundringsverdig, og det er også sterkt av henne å ha en slags galgenhumor i alt det triste sammen med faren sin. Liker også at hun skriver noe selv, altså etterordet. Det beviser også at hun er en god skribent.
En fin og sårbar liten bok med sterk handling. Synes den fint kan leses av både ungdom og voksne. For vi har fortsatt mye å lære av den dagen.
Fra min blogg: I Bokhylla
The Queen of The Cicadas, også kjent som La Reina de Las Chicharras terroriserer dem som fortjener det, for å ta igjen for noe de har gjort galt.
Det høres kanskje ut som en historie å himle med øynene til, men det er det ikke. Dette er en av de bedre bøkene om vandrehistorier jeg har lest i det siste, og er veldig fascinerende. Det er også sjeldent at jeg liker begge tidslinjene, de gangen det er med forskjellige tidslinjer. Ofte liker jeg bare den ene eller ingen av dem. Men syntes det var svært interessant å bli kjent med både Milagros og Belinda.
Utrygg arbeidsplass
Den ene tidslinjen er fra 1952 og er om Milagros fra Mexico. Hun drar til Alice, Texas for å jobbe på en farm. Pengene hun tjener inn sender hun til sine nærmeste hjemme. Hun har lyst til å dra fra dette stedet til California, fordi hun mistrives av flere grunner. Det er folk der som er glad i henne og hun trives med, men det er noen menn som er direkte ekle, og en del kvinner fryser henne ut, mobber henne. Vil få henne til å tro at hun er ute etter mennene deres. Hun planlegger å reise sammen med noen andre, og ikke lenge før hun skal forlate stedet hvor hun mistrives, blir hun myrdet på en svært brutal måte som blir husket lenge etterpå. Det er da legenden om The Queen of the Cicadas oppstår.
I 2019 blir Belinda invitert på samme sted som Milagros ble drept. Hun er der for at en av hennes nærmeste venninner skal gifte seg. Hun er ikke i humør for hun har gjort mange dårlige valg i livet, blant annet tatt mange dårlig valg av menn, hater å være alene, og møter likevl opp alene. Hun har en sønn, men opplever en slags avstand mellom dem. Hun møter likevel opp for å være der for venninnen. Hun har også en fantastisk form for selvironi. Hun møter Hector, som er farmens nye eier og som leier ut lokalet til bryllupet. Hun tilbringer mer tid med ham enn å være gjest i bryllupet, fordi hun blir så fascinert av å høre ham fortelle om Milagros - The Queen of the Cicadas. Hun synes synd på kvinnen. Det urettferdige hun ble utsatt for på grunn av klasseskille og rase. Siden det som skjedde henne ble stort sett hysjet ned, vil Belinda gjøre sine egne undersøkelser om henne. Det blir mer spennende enn det hun først har tenkt.
En uhyggelig skikkelse
Tenkte først at dette ble en standardaktig horrorbok om en vandrehistorie, men det ble det heldigvis ikke. Den er heller ikke nyskapende, og heller ikke skremmende, men bød på en god historie med mye atmosfære og mørke vendinger. Karakterene var også karakterer som man likte, i hvert fall de fleste og som man fikk medfølelse for. Det er ikke ofte det skjer i horrorsjangeren. Må også skryte av Castros fortellerstemme som er både tøff, rett på sak og nesten poetisk. Noen scener er både grufulle og uhyggelige. Milagros død er kanskje et av de fæleste drapene jeg har lest på en stund. At hun blir drep, er ingen avsløring fra min side for det står på baksiden. Likte også at en horrorbok tar for seg viktige saker som rase, klasseskille og mobbing. Castro beskriver dette på en troverdig måte.
Vil også gi Castro skryt for at hun skriver på en svært levende måte. Det var nesten som å bli sugd inn i boka, men bare nesten. Når jeg leser, føler jeg ofte at jeg leser istedet for å føle at man er inne i boka mens man leser. Så det var ikke langt unna fra å føle at man nesten var med i handlingen selv.
The Queen of the Cicadas var ikke skremmende og det er heller ikke derfor jeg leser horror. Når jeg ser en horrorfilm eller leser horror, har jeg gitt opp håpet om å bli skremt. Sånn er det når man er oppvokst med sjangeren fra man er liten. Nå er jeg mer ute etter en god historie og kanskje glimt av uhyggelige hendelser, og det fikk jeg i denne. Det eneste jeg ikke likte med denne var at skriften var svært liten, og ble ikke helt begeistret over slutten. Men avslutninger er ofte vanskelige.
Det er fremdeles håp for horrorsjangeren, heldigvis og denne boka endte opp som min anbefaling i juli.
Fra min blogg: I Bokhylla
Cara Hunter er et navn jeg har lagt merke til, men ikke brydd meg noe særlig om, inntil nå.
Bedre sent enn aldri
Grunnen vet jeg ikke. Jeg har to andre bøker av henne ulest i hylla og de virker som realistiske og spennende krimbøker, men andre bøker har kommet i veien. Det var noe med denne boka, som gjorde at jeg ikke ventet lenge med å lese den. Syntes både tittelen og baksideteksten virket dystert, og det var akkurat det jeg ville ha. En dyster krimbok. Jeg leser ofte krimbøker og jeg tar ofte en pause fra dem også, når de begynner å bli monotone og like. Det er ikke noe spesielt med denne heller, men snarere fascinerende.
Spesielt temaet er fascinerende som man ikke kan si noe om siden det avslører en del av saken Adam Fawley og hans team skal etterforske. Det er om blant annet hat og hvorfor kan hat føre til drap. Dette er den fjerde boka om Adam Fawley og jeg er sløv på å lese bøker i kronologisk rekkefølge. Det spørs litt hvem som har skrevet bøkene og hvilken sjanger en bokserie tilhører, men når det gjelder krimbøker, synes jeg ikke det blir rotete hvis man ikke har lest fra starten av. Særlig ikke hvis forfatter gir hovedkarakterene god bakgrunnstoff. Da henger man i hvert fall med og det gjorde man i denne, og i hver bok er det som regel en ny sak. Denne gang er det om en drosjesåfør som finner en jente gående alene og virker veldig medtatt. Hun gråter, sjangler og det ser ut til at hun er utsatt for noe. Han vil kjøre henne til politi eller sykhus, men jenta nekter og vil at sjåføren skal kjøre henne hjem hvor hun bor med mor og søster. Når politiet oppsøker henne, nekter hun å snakke. Hvorfor vil hun ikke samarbeide og kommer hun til å samarbeide når en jente i nærheten forsvinner?
En krimsak med mange aspekter
Dette høres kanskje ut som en helt vanlig krimbok, men det er det ikke. Boka er mer enn som så. Selv om det var enkelt å se sammenhengen i det hele før etterforskerne, så gjorde det ikke noe, for boka er såpass realistisk og medrivende. Det er en stor bok på over fire hundre sider, men besto av få dødpunkter, noe som er sjeldent, for ofte kjeder jeg meg i midtpartiet i en krimbok, men det skjedde ikke med denne. Fortellerstemmen til Hunter er svært nøktern og engasjerende. Man må lese litt til og kanskje enda mer for å se om man har rett, og det er litt artig når man har rett. Sånn er det vel når man har lest og sett en del krim. Men syntes ikke det ødela selve spenningen fordi karakterene, både Fawley og teamet hans og diverse mistenkte som oppstår, var interessante å bli kjent med.
Hadde også sansen for ofte skifting av perspektiv som gjør en krimbok mer realistisk, og likte hvordan teksten forandrer seg på når det gjøres opptak av avhør, rettsdokumenter og diverse. Teksten blir da ikke så monoton. Boka består også av et persongalleri som man får medfølelse for og bryr seg om, noe som ikke skjer så ofte i krimbøker.
Det jeg ikke likte så godt å lese om var om Fawleys kone og hennes tid som gravid. Graviditet i bøker har jeg alltid hatt lite interesse for å lese om uansett sjanger, og det dreper på en måte resten av spenningen i boka. Ødelegger litt av flyten. Men heldigvis var det ikke for mye om det, og for min del var det for lett å finne ut sammenheng og diverse i saken Fawley og teamet hans stresser over. Likevel ødela det ikke resten av boka som er godt skrevet og tar opp et tema eller to som det skrives altfor lite om. Håper å få sjansen til å lese de to uleste bøkene jeg har av Hunter før året er omme, for dette ga mersmak! En av de mer realistiske krimbøkene jeg har lest på en stund.
Fra min blogg: I Bokhylla
Mazo de la Roche som skrev Jalna-serien ble en rik og berømt forfatter. I de første årene hun bodde i England leide hun bolig. Så rik ble hun at hun kunne kjøpe Vale House på bildet over som var 300 år og som, lå like ved Winsdor Castle der «upper-class» bodde. Men da 2. verdenskrig startet, flyttet hun tilbake til Canada og bodde der resten av livet. I 1946 ble eiendommen ekspropriert av britiske myndigheter. Dette skriver Heather Kirk i biografien om forfatteren.
Det at boken Whiteoaks of Jalna, boken som jeg leste som bok nr. 8 i serien, ble teater i West End i London, bidro til Mazo de la Roches berømmelse:
“London theatre-goers flocked to the play for the next three years until the Second World War, when Nazi bombing made collective evening activities dangerous. People laughed uproariously whenever Gran Whiteoak was on the stage. The Dowager Queen Mary, widow of King George V, went to see the play four or five times and even requested a private meeting with Boney. The play also went to Broadway in New York City, across central Canada, and around England.
More than any single event except the novel Jalna winning an international competition, the phenomenal success of the play Whiteoaks established Mazo's reputation as a writer.”
Mazo de la Roche ble ikke født inn i en rik og berømt familie, men i en stor familie som hun kunne hente inspirasjon til karakterene og handlingen i bøkene hun skrev.
Mazo ble født 15. januar 1879 i York County, Ontario i Canada. Hun levde store deler av livet sammen med morens foreldre. Besteforeldrene ble som foreldre for Mazo fordi moren og faren til Mazo ikke hadde et eget hjem. I tillegg fikk moren til Mazo helseproblemer etter å ha hatt skarlagensfeber. Men Mazo hadde kontakt med foreldrene og farens familie. Besteforeldrene tok også til seg en kusine av Mazo, Caroline Clement. Mazo og Caroline ble bestevenner fra første dag og de var som søstre og bodde sammen hele livet.
Bøkene i Jalna-serien ble ikke utgitt i rekkefølgen slik jeg har lest dem. Mazo utga flere bøker før hun utga første bok i Jalna-serien (Jalna- som er blitt nr. 7 i serien) og som hun ble starten på hennes forfatterkarriere:
"TORONTO WOMAN WINS $10,000 ATLANTIC MONTHLY NOVEL PRIZE" was the caption below the front-page photo of Mazo and Bunty in the Toronto Star of Monday, April 11, 1927. Overnight, Mazo had become a rich and famous writer. Her telephone and doorbell rang all day. Messenger boys arrived with telegrams of congratulations. Florists' boxes arrived containing every kind of flower. Reporters arrived to interview her. Friends arrived to congratulate her. The partying went on for months.
Novelists from all around the world had entered their work in an American competition for best novel, and a Canadian — Mazo de la Roche — had won!
Mazo's big win after many years of financial and personal struggle was wonderful, but it was not to be her only triumph. She would go on to write sixteen novels about a Canadian family called the Whiteoaks living in a house called Jalna, and these novels would sell in the millions in many languages and many countries. Her Jalna novels would be made into a Hollywood movie and a Broadway play. This same play, Whiteoaks, would be the first Canadian play to be mounted on a professional stage in London, England. And it was a hit!
Mazo would write other books too, and she would win more awards. She would live in a mansion next door to the king and queen of England. She would become one of Canada's most popular authors ever.”
Heather Kirk skriver om et innholdsrikt liv med oppturer og nedturer. Etter å ha lest bok nr. 16 i serien stilte jeg meg spørsmålet om Mazo hadde tenkt å skrive flere bøker i serien. Og her forteller Heather Kirk at Mazo var i gang med bok nr. 17 da hun døde:
“Mazo de la Roche died quietly in the early morninz July 12, 1961 at her home in Toronto, in bed in tie presence of her family. She had been bedridden and z the care of nurses for several years, but she had been working on a seventeenth Jalna novel — never completed. After Mazo passed away, Caroline immediate' went into her own room and closed the door. Later day she sent a telegram to Mazo's publisher: '"MAZO LEFT US LAST NIGHT PLEASE TELL THE OTBERS." She burned Mazo's diaries.”*
Om boken Mazo skrev på før hun døde det var en fortsettelse på bok nr. 16 fikk jeg ikke vite ved å lese biografien.
Kvaliteten på bøkene til Mazo de la Roche kan alltids diskuteres opp mot den overfloden av bøker som er i markedet i dag. Men at hun i sin tid var en populær forfatter kan ikke benektes. Uansett, bøkene har gitt meg så mange gode lesestunder, og jeg er ikke i tvil at serien jeg leste første gang som barn var med å legge grunnlaget for at jeg er en boknerd.
Slike bøker som skal være skumle for barn og unge, leser jeg ikke fordi jeg håper de skal være skremmende, men synes de er underholdende. Jeg liker å holde meg oppdatert om horror i alle målgrupper, og det er ikke noe galt i å være nostalgisk en gang i blant.
Nostalgiske bøker
For vet at som yngre leser, ville jeg ha elsket denne bokserien, og merkelig nok gjør jeg det i voksen alder også. Ford skriver på en måte at selv om det er rettet mot unge lesere, er heldigvis ikke språket overbarnslig eller barnslig i det hele tatt. Det er rett frem, med en del atmosfære, rare karakterer og en liten blanding av alt. Så synes disse bøkene er herlige på en enkel og humoristisk måte.
Så langt i serien er det fire bøker, også på originalspråket. På engelsk heter serien Frightville og synes det er mer snerten enn Skrekk og Gru. Har sjekket forskjellige amerikanske nettsider for å se om det hadde kommet ut noen flere, men i skrivende stund er det blitt utgitt bare fire bøker. På Goodreads kalles boka Keep the Lights On, men det er feil, for originaltittelen er: Night of the Mask, bare for å understreke det.
I bok nummer fire møter man Tucker som blir invitert til bursdagsfest til en jente. Jenta er kjent for å bo i et hus som de fleste i nærområdet vet om siden det er godt synlig og har et spesielt design. Moren hans synes han er heldig som får se innsiden av huset siden hun er grøsserforfatter, men selv har han aldri lest bøkene. På bursdagsfesten må man ha kostyme eller maske, være utkledd som noe. Derfor drar Tucker innom en butikk som heter Skrekk og Gru, som er en fast greie i hver bok. Butikken som har alt mulig stæsj. Tingene som selges har ofte rare evner. Tucker velger seg en maske til festen, men etter hert merker han noe rart med denne masken. Han ser skygger og av og til innbiller seg for å se noe, som kanskje ikke er der, når han har på seg masken. Og når han ankommer bursdagsfesten, forsvinner gaven han har tatt med seg til bursdagsjenta. Hvorfor skjer det så mange rare ting?
Dette høres på en måte ut som en typisk skrekkhistorie. Det er det også, men samtidig tilføyer Ford andre ting i historien som ikke nevnes i min oppsummering, slik at ikke noe blir avslørt. Så boka består av mer enn det som står forklart i avsnittet ovenfor.
Butikken med rare ting som har magiske evner
Det som er fint med denne serien, er at hvis man går glipp av en bok, gjør det ikke noe da ikke handlingen foregår i kronolgisk rekkefølge. Hver bok består av nye karakterer og nye sprøe ting som skjer. Det er bare butikken Skrekk og Gru, som har fast rolle i bøkene. De tidligere bøkene i serien som er utgitt, er: Pass deg for dukken, Ønskespiserens forbannelse, Heksenøkkelen. Har ikke lest bok to for den fristet ikke like mye som de andre bøkene i serien. Synes temaet virket noe kjedelig i forhold til de andre bøkene som virket mørkere.
Maskekvelden er som de andre bøkene svært kort og lettlest. Passer for de som nettopp har lært seg å lese eller som ønsker å utforske bøker som er litt skumlere. Selv om jeg ikke er i den rette målgruppa, tror jeg ikke denne eller de andre bøkene er for skumle for unge lesere. For bøkene inneholder også en god del humor. Denne boka og eventuelt hele serien passer godt hvis man vil ha noe lett å lese en lat sommerdag, som samtidig gir god underholdning.
Fra min blogg: I Bokhylla
«Det beste som fantes i verden var å komme hjem, tenkte Finch. A reise hjemmefra var nesten som å dø. Selv om han etter hånden hadde vennet seg til at en pianist var en offentlig størrelse, likte han det ikke. Når han holdt konsert, kunne han rett som det var glemme publikum, ja, han kunne nesten føle seg ett med det. Men til slutt ble tilhørerne hans fiender. Og da møtte han dem utmattet, med et smil som kvinnelige journalister kalte «troskyldig og vennlig, eller «guttaktig og sjenert'. En ting var sikker, tilhørerne likte ham. De likte den sleivete, guttaktige måten han gikk mot flyglet på. De likte hodeformen hans og de lange, fine hendene.
Nå var turnéen slutt for denne gangen (han håpet forresten at det skulle bli hans siste), og han var kommet hjem til sitt eget hus, til sin egen kone. Det var lenge siden han hadde hatt noen av delene. Malingen utenpå var helt ny ennå. Huset var bygget på en tomt der det tidligere hadde ligget et gammelt hus som var brent. Hans nye ekteskap var bygget på ruinene av det første. Han innrømmet villig at huset slett ikke passet sammen med de andre husene i nabolaget — iallfall ikke med Jalna med de falmete, røde murveggene under villvinen, med de fem pipene på der duer evig og alltid kurret og flakset og slapp sine visittkort ned på vinduskarmer og blad, der røk alltid steg opp fra en eller flere piper, og der de gamle taksteinene så ofte lekket måtte skiftes ut.»
Det som blir det store problemet for Finch i den siste boken i Jalna-serien, er hvordan han skal håndtere sønnen som han har fra det forrige ekteskapet, Dennis. Dennis vil bo sammen med faren. Det er også han nye kone Sylvia innstilt på. Men Finch har ingen følelser for sønnen. Tvert imot. Han ser så mye i sønnen som han fant frastøtende i den første konen Sarah og ønsker ikke at han skal bo i huset. Dette er med på å legge grunnlag for en tragedie i familien Whiteoak.
Romanen avsluttes med at familien feirer at det er 100 år siden Jalna ble bygd og at Adeline gifter seg med den mannen Renny mener er den beste for henne. Boken avsluttes med flere løse tråder. Kanskje Mazo de la Roche hadde planer om å skrive flere bøker i serien. Det håper jeg å finne ut av etter å ha lest en biografi om henne som jeg leser nå.
Uansett, dette er siste bok i serien som jeg leste som barn, kjøpte for å kunne se om jeg kunne finne igjen den gode leseopplevelsen jeg hadde den gang. Den fant jeg. Jeg har kost meg med bøkene. Med det er det å si at det ikke bare er koselige hendelser. Som i den siste boken er det flere tragedier opp gjennom årene som familien må håndtere. Nå skal biografien til Heather Kirk om Mazo de la Roche leses ferdig før jeg er kan sette punktum. Men serien kommer til å leve med meg alltid, og viser at gode leseopplevelser kan jeg finne i mange ulike kategorier av bøker.
ritaoline siterer Den lange reisen av Alyson Richman (side 320)
08:07, 26. juli 2021 Ingen har det som favoritt.
Vi trenger alle kjærlighet for å overleve.
Det er ikke ofte jeg leser novellesamlinger for personlig foretrekker jeg "hele" bøker. Jo tykkere bøker, jo bedre. De få gangene jeg leser novellesamlinger, er hvis det er av forfattere jeg leser mye av og liker, eller favorittsjanger. Om å elske tilhører ikke en favorittsjanger, men synes også det er viktig å utvide horisonten som leser. Å lese noe man ikke er vant til eller sjeldent av.
Mange kjente navn
Grunnen til at jeg ville lese denne var ikke sjangeren, men på grunn av enkelte forfattere som var vel kjente. Noen har jeg lest mye av, andre mindre. Forfattere jeg hadde hørt om fra denne samlingen er Unni Lindell, Ingvar Ambjørnsen, Toril Brekke, og Levi Henriksen. Jeg har lest noe av disse forfatterne bortsett fra Henriksen. De andre navnene var ukjente.
Denne samlingen består av både veteraner og nybegynnere. Synes det er en fin måte å kombinere erfarne og nye stemmer på. Boka har lekre farger, og formatet er liten og nett. Hvis man ikke liker lange tekster, er dette en fin bok å få med seg da det er ulike lenger i denne samlingen, men de fleste er korte og veldig lettleste.
En liten og nett bok om et stort tema
Som tittelen sier, er denne boka om å elske og det er forskjellig måter å elske og hedre kjærligheten på. Novellesamlingene består av mange slags kjærlighet. I noen fortellinger fortelles det om avstandforhold, gammel kjærlighet, demens og mye annet. Mange av fortellingene er diffuse og mystiske, på grensen til tankevekkende. Noen er også morsomme.
Grunnen til at jeg ikke ble så begeistret for boka er nok selve sjangeren. Jeg liker romaner og leser av og til romantikk, også, men det er ikke altfor ofte. Romantikk/romanse er nok en sjanger jeg har noe anstrengt forhold til siden det ikke interesserer så mye og synes det er mye av det samme. Sånn er det nok med fleste sjangre, men for min del er det andre sjangre som frister mer. I hvert fall i skrivende stund.
Kanskje ikke for alle
Med dette sier jeg ikke at boka er dårlig. Ikke på noen måte. Men det var nok ikke boka helt for meg. Den ga meg noen fine lesestunder siden det var noen noveller jeg likte, men foretrekker nok litt mørkere lesestoff. Tror nok noen andre vil sette større pris på denne novellesamlingen. For min del ble det litt tørt i lengden, til tross for at det er en kort bok på bare 191 sider.
Men vil understreke gode noveller som jeg likte og som ble favoritter ut i fra denne lille samlingen. Det er:
Det haster - Ingvar Ambjørnsen
Nekrologene - Stig Aasvik
Ruby Red - Baard Enoksen
Ruby Red var nesten en hysterisk morsom novelle fordi forfatteren kom med så mange rare sammenligninger.
Selv om novellesamlingen ikke ble noen favoritt, hadde den noen høydepunkt.
Fra min blogg: I Bokhylla
*«Selv om Nicholas selv var gått bort og hans døde kropp lå på kirkegården, var det som om han fremdeles levde i huset. Det var som om duften av hans sterke, maskuline personlighet hang igjen i de værelsene han hadde hatt tilhold i. I stuen, like ved tebordet, sto stolen hans, den gode, dype stolen som var så deilig å synke ned i, men så vanskelig å heise seg opp av, når man var en tung, gammel mann med gikt. Stolarmene var blitt brede og flate, fordi han hadde presset dem ned med hendene. Fremdeles levet minnet om ham, når han satt ved flygelet og spilte sin yndlingskomponist, Mendelssohn, med ildskjæret fra kaminen spillende på ansiktet. Når han hadde spilt hadde han tatt dem som hørte på, med seg tilbake til en annen tid, fått dem til å føle seg som en del av den tiden.
I biblioteket sto hans stol ved kaminen, der var pipa og den blikkdåsen han hadde hatt tobakk i. Der hadde han lest aviser og hørt på radio. Og så var det hans plass ved spisebordet, og den massive sølvserviettringen med en hvilende kvinneskikkelse i greske gevanter. Og mange gode måltider hadde han spist, mens han med dyp, rungende stemme hadde tilkjennegitt sitt syn på forskjellige ting. Han hadde aldri vært redd for å sløse bort tiden. Han hadde vært så sikker på at han ville få mer enn nok av den. Han hadde aldri latt seg rive med av strømmen.
Og så var det hans eget værelse med hans egne ting — flygelet, der det alltid sto en karaffel med whisky og en sifong med soda, og i de senere årene en medisinflaske eller to. Bøker og magasiner lå også ofte stablet på det — gamle yndlingsbøker som ble lest om og om igjen — Vanity Fair, Esmond, Harry Lorreqwer, Somerville og Rosskataloger fra hesteutstillinger — dem hadde han fått av nevøene — eksemplarer av Punch og Country Life, en kasse sigarer. På veggene bilder som hadde hengt der i sytti år og lenger et innrammet fotografi av Oxford-åtteren en gang han selv hadde vært med — et fargefotografi av Lily Langtry med muffe og skjelmskt smil. Rundt om var fotografier av nieser, nevøer og forskjellige av familiens småbarn. Værelset var proppfullt av ting og en prøvelse for alle som skulle tørke støv. I skapet hang hans velbrukte tøy, i den engelske læresken lå flosshatten som han sist hadde brukt, da broren ble begravd for to år siden. Og der var sengen!»
I roman nr. 15 i Jalna-serien dør Nicholas Whiteoak 98 år. Når jeg leste sitatet fra romanen over, tenkte jeg på de gamle herskapshusene jeg har besøkt i England, flere av dem overtatt av National Trust. Det er mange tanker man gjør seg ved slike besøk. Også at menneskene som bodde i husene var privilegerte sammenlignet med storparten av befolkningen. Det er også familien Whiteoak i Canada selv om det går opp og ned med økonomien. "*
Handlingen i romanen foregår i 1950, og vi er flyttet oss to år frem i tid sammenlignet med roman nr. 14. Etter at Nicholas er død, er det Meg som er den eldste i familien. Men denne boken handler mest om de unge i familien. Adeline har fått besøk av Maitland som hun forelsket seg. Det er planlagt bryllup. Han forsøker å tilpasse seg livet på Jalna, å jobbe i stallene som Renny driver og på gården som Piers driver. Men han sliter med å trives og drømmer om at Adeline skal flytte med han til New York der han kan få seg en jobb. Adeline er bundet til Jalna og ser ikke for seg et annet liv. Det oppstår et brudd, og Maitland forlater Jalna.
Det er som vanlig mye annet som skjer også i bok nr. 15,; det er både sol og skyer over Jalna i boken som er den nest siste i serien. Jeg husker ikke hvordan serien sluttet da jeg leste serien som barn. Derfor er jeg spent på det og har allerede begynt på siste bok. Jeg trenger plassen til andre bøker. Og skal starte på et nytt leseprosjekt- Blir rart å pakke ned bøkene, forhåpentligvis er det noen andre som vil lese serien. Det er god underholdning synes jeg. Om jeg hadde syntes det samme dersom jeg ikke hadde lest serien som barn, det får jeg ikke vite.
Sist sett
