«Og hvorfor går De da som katten om grøten ?»
«De tror jeg bare slår slag i luften for moro skyld? Og De ergrer Dem over det? Men det er ikke løse slag. En gang kom jeg i embeds medfør til en arkeologisk ekspedisjon — og der lærte jeg noe. Når noe kommer fram i løpet av en utgravning, blir alt omkring det tatt bort, meget forsiktig rundt hele gjenstanden. En fjerner den løse jorden, og skraper hist og her med en kniv, inntil endelig tingen er der uten noe annet, ferdig til å tegnes og fotograferes, uten noe som skjemmer og forstyrrer. Det og det jeg har prøvd å gjøre — få bort alt utenforliggende så vi kan se sannheten — den klare, nakne sannheten.»
Jeg er nå halvveis i mitt leseprosjekt der ti bøker er kjøpt og leses med grunnlag i dette TV-programmet Hundre blodige år.
Agathas tredje roman i 1936 var Death on the Nile (Mord på Nilen). 1 1933 hadde hun seilt oppover elven med Max og Rosalind, og året etter publiserte hun en Parker Pyne-novelle, «Death on the Nile», om et giftmord om bord i en passasjerdamper. Planløsningen om bord er avgjørende for hvordan mordet begås og gåten løses. Da boken ble filmet i 1978 hadde produsenten problemer med å finne en damper som stemte med S/S Karnak. Både boken og filmen ble suksesser. Peter Ustinov spilte Poirot i seks spillefilmer. I 2020 ble boken filmatisert med Kenneth Branagh som Poirot.
Historien handler om Linnet Doyle som har giftet seg med venninnens elsker. Paret reiser på bryllupsreise til Egypt. Venninnen som fortsatt er besatt av elskeren dukker opp. Kjernen i boken er trekantforholdet. Om svik og hva man gjør for kjærligheten. Denne gangen er personene i handlingen fanget på et cruise på Nilen. Linnet blir funnet drept på lugaren. En av passasjerene er Hercules Poirot, Det er et stort persongalleri der flere har motiv for å drepe den styrtrike og smellvakre Linnet.
Juleromaner, også kalt julebøker er ofte vanskelige. Ikke bare på grunn av at jeg ikke liker sjangeren. For det har hendt seg at jeg har likt julebøker for barn. Men ofte blir juleromaner noe klissete og standardaktige. Mens julebøker for barn er mer kreative og lekne. Så der har juleromaner for voksne mye å lære.
Ikke som i gamle dager
Jula forbindes ofte med romantikk og følelser, noe jeg ikke helt skjønner, for ofte når det gjelder julefilmer man vokste opp med, julehefter og julebøker for yngre målgrupper, er fokuset humor med snerten handling. Det er det jeg savner i julebøker for voksne, fordi handlingene blir ofte stivt og opplagt. Bare en annen versjon av det man har sett og lest mange ganger før. Jula trenger ikke alltid å være romantisk. Det er det sjeldent at den er i det virkelige liv, så det hadde vært herlig å lese noe med galgenhumor eller noe med mer realisme.
Men nok om det. Adventskalenderen er noe mørk den også. Den er om utroskap og det å starte et helt nytt liv for seg selv. Det må nemlig Fie gjøre når hun har funnet ut at ektemannen hennes har skaffet seg en ny kvinne, og Fie har ikke oppdaget noen varsellamper. Derfor kommer det som et sjokk. Han har kjøpt en loftsleilighet til henne. Så hun er nødt til å forlate både sitt hjem og jobb, for i hele sitt voksne liv har de levd og jobbet sammen. Hun hater loftsleiligheten og sitt nye liv. Derfor får hun mye støtte fra storesøster Sara, som kommer på å gi henne en adventskalender i form for oppgaver Fie er nødt til å utføre. Hun får ikke oppdager hver dag, men store deler av adventstiden. Er hun sterk nok til å komme seg gjennom dagene uten piller, og utføre oppgavene hun får fra søsteren?
Interessant konsept
Juletiden kan være både fin og vanskelig. Det er jo forskjellig fra person til person som med alt annet, og kan man snu på situasjoner selv? Det er egentlig en fin julebok med gode hensikter, men noen av tilfellene og vendingene, blir kanskje noe lettvinte, og derfor også noe utroverdige. Det er noe amerikanisert over det hele. Karakterne virker mer åpne enn det det norske folk virker å være ellers mot fremmede.
Det var ikke bare handlingen som ble tynt, men også språket. Det blir en del overforklaringer, også i parentes som ikke var nødvendig. Det drepte både humor og stemning. Østli beskriver det vanskelige godt og overgangen fra å være en familie, til å ende opp alene, og det å ha hund for første gang. Men er litt lei av temaet at man finner noen av interesse når man er alene og har det vanskelig. Det har skjedd så mange ganger før i bøker og på film. Det ødelegger noe av troverdigheten. Savner å lese om en karakter som kjemper selv når ting er vanskelig.
Ikke meningen å være streng, men dette var nok ikke boka for meg. Det var ikke helt min type humor og hadde likt den bedre, hvis det var mindre overforklaringer, og mer realistiske tilfeldigheter involvert. Adventskalenderen manglet humor og stemning, som er viktige elementer for å skape julestemning.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg har levert boken tilbake til biblioteket, så jeg kan ikke sjekke ut det bildet. La ikke merke til det da jeg leste, i full fart før juleferien :) Men, de er jo to søstre, Ronja og Melissa?
Jeg har ikke lest noe av Anne B. Ragde siden 2007, og det er en stund siden. Siden den gang, har hun som mange andre byttet forlag.
Jeg har ikke lest noe av Ragde på lenge for er ikke så veldig flink til å lese romaner. Det hender seg nå og da, og dette er boka som har gjort meg mer nysgjerrig enn de andre bøkene hun har utgitt i det siste.
Arbeidsledighet og hjemmeutfordringer
Dette er en mørk liten bok på under tre hundre sider om familieforhold. Om mor og sønn som har en tendens til å gå hverandre på nervene. Spesielt etter at han drikker så mye at han må fraktes på sykehus for å pumpes. Jonetta drømmer om å være alene. Gjøre litt som hun vil. Hennes sønn Ragnar er tjuefem år og arbeidsledig. Derfor kan det bli litt tett på, også når han blir med på hytta. Sammen har de hunden Boje som nærmer seg tretten år. Ragnar har ikke far lenger siden han døde i en ulykke da Ragnar var seksten år.
Etter pumpingen og etter et sterk ønske om å være alene, skjønner Jonetta ta hun må stille noen krav til sønnen, men noe oppstår, slik at hun må dra vekk fra hytta i noen dager.
Må ærlig innrømme at jeg aldri før har hørt navnet Jonetta, så det tok litt tid å venne seg til det. Ofte i krimbøker og romaner brukes det noen rare og tunge navn. Det gjør det i denne boka også, men navn er navn. Likte at karakterene var noe sære og familien noe dysfunksjonell. Det er alltid interessant å lese om. Men ble litt lei av nakenhet i boka. Jonetta spradet naken nesten enhver anledning hun var alene. Greit nok det, men det er ingen spenningsfaktor. Likte å lese om sønnens arbeidsledighet i tjueårene, noe dessverre mange opplever og er svært aktuelt.
En mystisk sak dukker opp
Underveis dukker det også opp en annen karakter som forsvinner, som gjør til at politiet vil stille spørsmål både til Jonetta og Ragnar. Om man får oppklaring i saken eller ikke, røper jeg selvsagt ikke, men syntes det var et kjærkomment avbrekk. Jeg leser heller om et mysterie i stedet om en godt voksen kvinne som sprader naken. Ofte forsvinner det jo mennesker i virkeligheten også, og syntes at den saken var relevant i handlingen. Det løftet ting litt opp og det er jo ikke bestanding man får svar på alt i virkeligheten, heller. Jeg vil heller lese en bok der man må spekulere litt i stedet for å få det inn med teskje.
Ingen topp roman, men den var lettlest, underholdende og hverdagslig uten å overdrive. Det som skuffet mest var nok slutten som var vel slapp, og man forventet nok noe mer, men aner ikke hva. Det ble noe lettvint over det. Men likte å lese om det krevende mor og sønn forholdet, hunden og Jonettas forhold til naturen.
Fra min blogg: I Bokhylla
Samuel Bjørk, eller Frode Sander Øien som han egentlig heter, er et navn jeg har lagt merke til de siste årene, men som jeg har vært sketpsik til. Slik er det ofte med forfatternavn som er svært synlige. Men da Ulven dukket opp i postkassa, ble fristelsen for stor.
Synes at design er like viktig som innholdet
Vet også at man ikke skal velge bøker ut i fra covere, men jeg synes at covere er like viktig som innholdet. Godt mulig fordi jeg er kunstinteressert. Bokcovere med ansikt eller flere ansikter på, eller en karakter som vender ryggen til leseren, sier meg ingenting om en bok. Jeg vil heller ha detaljerte covere og et helt motiv som sier noe om en bok, for design er viktig. Derfor jeg var rask med å velge denne. Det morsomme med dette coveret er at det minner meg litt om Cujo av Stephen King.
Det er første bok i en trilogi, og jeg er gledelig med på resten. Ikke fordi denne er nyskapende eller mer grusom enn andre krimbøker, men fikk sansen for Bjørks fortellerstemme, og han klarer noe få krimforfattere klarer, nemlig å skape driv gjennom hele boka, også i midtpartiet. Ofte ble man sittende og lese noen sider ekstra. Noe som er sjeldent.
En ung fersking på laget
Ulven er en stor bok på nesten fem hundre sider, men svært lettlest og engasjerende. Det er lett å leve seg gjennom karakterene, spesielt de i Holger Munchs team som får mest plass i boka enn selve krimsaken. Uansett er boka om en grusom sak. To unge gutter blir funnet døde på et jorde med et dødt dyr mellom seg. Holger Munch og teamet hans forbinder denne saken med en annen sak som skjedde for åtte år siden i Sverige. Med litt hjelp fra Sverige, prøver de å finne den skyldige som peker i forskjellige retninger. Klarer de å løse saken før ulven slår til på nytt? Med seg på laget har de en fersking som kommer rett fra skolebenken, nemlig Mia Krüger. Holger Munch er ikke så nøye på hvor gamle eller unge de på laget hans er. Det viktigste er at han vet hva de er dyktige til. Mias evne er å studere ting. Hun fanger opp ting og ser sammenheng lettere enn det andre gjør. Samtidig er hun bekymret for sin tvillingssøster, Sigrid. Sigrid er narkoman, og ofte er Mia på leting etter henne. Vil hun få se henne igjen?
Selv er jeg ikke så veldig glad i hverdagskrim, for synes ofte hverdagskrim blir overskygget av familiedrama som babystell og søskenkrangling. Men slike ting var det heldigvis ikke i denne. Man blir litt kjent med familien til Munch, men de gjør ikke mye vesen av seg, og det er mest om folka på jobben. Synes det er mer fascinerende å lese om enn hjemmelivet deres. Det eneste som skurret litt var avslutningen, som var hakket for lett å gjette seg frem til, og som fikk en noe brå avslutning enn resten av handlingen.
Ulven var for meg en god og stødig krim med en dose dysterhet i seg. Leser mer enn gjerne resten av trilogien. Jeg sier som Britney Spears: Gimme more.
Fra min blogg: I Bokhylla
Så går vi inn i det lyse rummet, hvor det er som en gavmildhet med plass, kasser å sitte på, sukker og smør og hjemmebakte brød i mengder. Vi føler oss som fyrster til mote, undtagen når vi ser oss i speilet. Da så julekvelden er der, blir det moskussteik, kaffe, telegrammer og cigarer, samt en flaske konjakk av den gode gamle sorten, mens radioen fyller hytten med julesanger fra Vår Frelsers kirke. – Men utenfor i stjernenatten ligger bikkjene og gnager på de feiteste bein.
Det var tilfeldig at jeg kjøpte boken til Sigmund Falch Ingen fridde i Jølster. Jeg har lest om bøkene til Sigmund Falck før, men aldri lest en før nå.
Bokklubben omtaler boken slik:
«Sigmund Falch lager helt annerledes og usedvanlig morsomme bøker der gamle og tilsynelatende trauste fotografier får nytt liv, fordi de får følge av overraskende og tidvis absurde tekster. I denne utgaven fortsetter Falch sitt viktige arbeid med å samle inn og kommentere bilder fra en svunnen tid, slik at deres hele og fulle mening kommer frem i lyset. Den utrettelige forfatteren har trålet arkivene på Nasjonalbiblioteket og flere museer på jakt etter blinkskudd, og vi kan bare fastslå at fangsten er imponerende!»
Til bildet som er på forsiden er teksten:
«Far var gretten etter nok en bomtur til Jølster. Systrene mine var fremleis ugifte»
Teksten har ingen sammenheng med bildet. Jeg forstår derfor ikke Bokklubbens omtale om at tekstene medfører at bildenes hele og fulle mening kommer frem i lyset.
Det er en morsom bok selv det ble litt absurd for meg innimellom. Boken jeg har kjøpt og lest er utgitt i 2012, og Sigmund Falch har utgitt tilsvarende bøker både før og etter 2012. Jeg ser ikke bort ifra at jeg kommer til å lese flere av bøkene.
En oppgavebok som også fint kan leses en dag om gangen, som en adventskalender.
Mye stress før jul
Alva og Julenissen er en sjarmerende bok med lite handling, men som tilbyr en ny oppgave for hver dag, og har en begynnnelse og en slutt. Den er om Alva, de to brødrene hennes og foreldrene deres som bor i et gammelt hus. Sammen driver de på med juleforberedelser. Når det er endelig 1. desember, er familien i full sving med det ene og det andre, mens de samtidig prøver å hente inn julestemningen. De er en sammensveiset familie som liker å gjøre ting sammen, med husdyrene sine til stede. Handlingen veksler perspektiv mellom Alva og Julenissen som også gjør sine juleforberedelser med smånissene sine. Sammen prøver de å gjøre ting klart til han skal dele ut julegaver til snille barn. Det originale med denne historien er at, mens Alva og hennes familie gjør juleforberedelser, har hun en original idé om å sende julenissen selv en gave, i håp om at han setter pris på det.
På hver side er det en liten boks med dato og tekst på få linjer. Linjene forteller deg hva du skal gjøre. Linjene forteller deg hva du skal finne, og eventuelt telle hvor mange forskjellige ting du skal lete etter.
Endelig noen som skriver og illustrerer selv
Illustrasjonene er laget av forfatteren, noe som er sjeldent. I det siste har jeg lest barnebøker der det har vært to forfattere. En skribent og en illustratør. Så det å lese en bok hvor forfatter gjør begge deler selv, har vært et savn. Hun fyller sidene godt med fine og lekne illustrasjoner med lekre fargekombinasjoner, som gir stemning. Ikke nødvendigvis julestemning, men stemning i det hele tatt. Det er viktig.
Selv om man kanskje tror at man er for gammel for slike bøker, er det ikke barnslig. Jeg liker å holde meg oppdatert innen alle målgrupper når det gjelder litteratur, og Alva og Julenissen, minnet meg på barnebøker jeg leste da jeg var liten, i mellom alle de mørke bøkene. En fin bok å sjekke ut i denne førjulstiden.
Fra min blogg: I Bokhylla
Å, det er et godt liv, sa han. Jeg svarte ikke. Synes du ikke? sa han. Jo jo, sa jeg.