«En dag dør broren min. Det er en ulykke. Han faller ned i den gamle brønnen og det er ingen som ser det. Det er ingen som hører det. Det er ingen som ser at den lille kroppen hans forsvinner i det svarte hullet. Det er ingen av oss som ser det, verken mamma, pappa eller jeg for vi er ikke der. Det er bare bestemor og bestefar som er der. Og de er ikke der de heller. De sitter på hytteverandaen og kan ikke se brønnen fra der de sitter. De ser ikke at broren min har gått bort til den gamle brønnen med morkent lokk. De tror han kan passe seg selv en stund, at han kan leke litt alene mens de døser på verandaen. Men han kan ikke passe seg selv, han er så liten. Hører dere det, bestemor og bestefar? Han er for liten til å passe seg selv! Men de hører det ikke. De er litt tunghørte begge to, de kan ikke noe for det.»
I debutromanen til Mirjam Kristensen Dagene er gjennomsiktige som ble utgitt i 2000 og som hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for, er fortellerstemmen Sofie. Tragedien skjer sommeren før hun skal begynne i 2. klasse på barneskolen. Gjennom Sofie får vi vite hvordan det at lillebroren dør rammer familien, som er foreldre, besteforeldre, tante og onkel. Slik Sofie opplever det som skjer. Allerede i starten av boken får vi et innblikk i at lillebroren ikke utvikler seg slik han skal etter alderen. Bestemor som faller helt sammen. At dette også kan ha sin årsak i et annet dødsfall som det ikke snakkes mye om. Bestemors yngste datter som ble funnet død i hagen for mange år tilbake.
På tross av den triste historien likte jeg boken. En usentimentalt fortalt historie om når det verst tenkelige skjer.
Rufsetufsa som svar til Marianne Pettersen :
18:55, 14. mai 2022 Diskusjon: Rufsetufsa om Å vanne blomster om kvelden av Valérie Perrin av Valérie Perrin
Takk. Godt vi er enige. Syntes ikke det var en typisk og ren feelgood bok, for det er jeg ikke så glad i, men likte at det var litt blandet med krim. =)
«Den som leter etter et fast mønster, en langsiktig plan og et overordnet mål i den norske regjeringens politikk på 1280-tallet, må derfor regne med å gå en frustrerende oppgave i møte. Mang en historiker som har forsøkt, har klødd seg i hodet, og forklaringene er mange og sprikende. Noen har sett baronene i kongsrådet, enkedronning Ingeborg — og ikke minst Alv — som en korrupt, kriminell bande, som utnyttet sine posisjoner i statsapparatet for å berike seg selv. Andre har sett dem som forsvarere av nasjonens uforanderlige og objektive interesser, som var truet av utenlandske aggressorer.
Begge perspektiver er begrensede. Motiver, mål og strategier endret seg fortløpende. Hendelsene hadde en tendens til å ta retninger som ingen hadde planlagt eller forutsett, slik at politiske valg for ettertiden virker plan- og målløse. For ikke å snakke om at handlinger og strategier kunne ende opp med å gi stikk motsatt resultat av det som var hensikten. Som for eksempel Alvs krig. Den inngikk i en strategi som hadde som mål å avslutte konflikten ved å få tyskerne til å gi opp. Resultatet ble at krigen bare vokste, og fallhøyden ble større for alle som deltok.
Og da det danske kongeriket ble blandet inn i krigen, viklet enda flere nye tråder seg inn i hverandre. Utviklingen tok en retning selv de mest erfarne politiske strategene i det norske kongsrådet trolig ville hatt problemer med å forklare, dersom de var blitt spurt. «
Da jeg leste avsnittene over i boken til Tore Skeie, Alv Erlingsson Fortellingen om en adelsmanns undergang, tenkte jeg på Putins krig som nå foregår i Ukraina. Hvordan denne krigen vil bli skrevet om i fremtiden, det skulle vært interessant å lese. En ting er sikkert. De såkalte samtidsekspertene har bommet grovt i sine spådommer om hva Putin ville komme til å gjøre mv.
Det at jeg valgte å lese boken om Alv Erlingsson og hans samtid som ble utgitt i 2009 nå, er fordi jeg så dette Bokprogrammet fra 2011 Historiske romaner:
«Må historiske romaner være historisk korrekte? Jean M. Auel står bak megasuksessen Hulebjørnens klan, hvor hun gir et nyansert bilde av steinalderen basert på funn av knokler, pilspisser og hulemalerier. Bokprogrammets Siss Vik møter henne i London ved verdenslanseringen av siste bind i serien. Du møter også Jan Ove Ekeberg og Tore Skeie, som har gitt levende skildringer av norsk middelalder i bokform. Hvordan kan en forfatter puste liv, kjøtt, blod og følelser inn i en historisk periode vi vet svært lite om?»
Jeg har tidligere leste denne boken i 2019 : Hvitekrist, Om Olav Haraldsson og hans tid – av Tore Skeie, en svært god bok om sagatidens mennesker
I Bokprogrammet forteller Tore Skeie blant annet at Alv Erlingsson levde i en tid som er spesiell kildemessig. Det var en periode som ikke er dekket av sagaer, men en eksplosjon i andre typer kilder og spesielt brev. Men til tross for dette fant han ikke mye informasjon om Alv i disse kildene. Derfor er boken mer et portrett av tida han levde i med hans livshistorie som en rød tråd. For Tore Skeie er det like fasinerende det vi ikke vet om Alv. Det som er interessant med middelalderhistorien, er at det finnes bare fragmenter av en tapt virkelighet. Ved å sette puslespillbitene sammen aner man vagt et bilde, som gir han et sug, en drivkraft, til å holde på med dette. Det er jeg veldig glad for, boken Tore Skeie har skrevet likte jeg veldig godt. Det er mye av det han skriver om som jeg ikke har lest om tidligere.
[Hjelp til selvhjelp i en lettlest roman][1]
Har aldri lest noe av John Grisham før, men han er ikke ukjent for meg av den grunn. Har selvfølgelig sett mange filmer som er basert på bøkene hans, men det var på tide å lese noe av ham, også.
Fascinerende hovedkarakter og handling
Grunnen til at jeg ville begynne med denne, var fordi den virket veldig dyster og coveret minner meg på om verdens undergang. Man bare forventer det verste. Noen ganger er det akkurat slike bøker man vil ha. Den siste dagen er om en veldig spesiell karakterer som heter Pete Banning. Han har overlevd det verste, og på grunn av det er han en høyt respektert krigsveteran og bonde. De fleste vet hvem han er, og sammen med kona har han barna: Joel og Stella. En dag bestemmer han seg for å gjøre noe uten å fortelle det til noen andre. Det han gjør fører ham i fengsel og han står i fare for å bli henrettet. Selv gir han blaffen og nekter å fortelle noen hvorfor han gjorde det han gjorde. Han er ikke interessert i å redde sitt eget skinn, og forblir hemmelighetsfull.
Boka er oppdelt i tre deler: I del en er da Banning begår denne forbrytelsen, rettssak følger og andres reaksjoner på det hele. Den andre delen er om alt han opplevde under andre verdenskrig, og hans samhold med andre soldater. Den tredje delen er mer om barna hans som unge voksne, og hvordan de takler den mørke familiehistorien deres.
Personlig like jeg å lese den andre delen best, om hvordan han overlevde dødsmarsjen og diverse. Syntes den delen var mer intenst og man lærer da å kjenne Pete Banning på ordentlig. Han er også en av de mest interessante karakterene jeg har lest om på en stund. Fåmælt og viljesterk.
Grisham har tidligere vært advokat og politiker, noe som vises godt i boka, spesielt advokatbiten for store deler av boka er det mye rettssalprat, noe jeg synes er veldig interessant. Det var også spennende at store deler foregikk i etterkrigstiden. Det er alltid spennende å lese om en annen tid.
Vel verdt "strevet"
Selv om boka tok meg en halv måned å lese ferdig, var det vel verdt det. Den tok litt tid siden den er noe stor, men det var en bok jeg alltid gledet meg til å vende tilbake til. Grisham skriver realistsisk, man lærer mye historie og han tar opp mange alvorlige temaer i en og samme bok; blant annet mental helse, overlevelse, og tap. Man var også hele tiden nysgjerrig på om han noen gang ville avlsøre hvorfor han gjorde sin kriminelle handling. Så likte den kryptiske fremtoningen i boka veldig godt. Det blir ikke min siste bok av Grisham.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
«Høyr Eir. Dei fleste av dei vala ein får i livet, er så små at dei knapt set merke etter seg. Men der finst blant dei somme som er større. Og sviktar ein der, så blir alt verdilaust, alt det andre ein stod for.»
En stund siden jeg leste noe av Peter James, og det var på tide, for han klarer fremdeles å holde spenningen oppe.
Kan fint leses som frittstående
Død hvis du ikke... er bok nummer fjorten i Roy Grace serien, og som vanlig har jeg ikke lest alle bøkene i serien. Jeg har lest den litt av og på. Men likevel kan de fint leses som frittstående, da man blir godt kjent med bakgrunnen til hovedkarakterene.
Roy Grace liker seg der han er i livet sitt. Han har kone, barn og stødig jobb. Han har fridag og er på en viktig fotballkamp sammen med sin ti år gamle sønn, Bruno. Men det hele setter en demper, da han oppdager en mann noen sitter noen seter foran ham, som virker urolig og mistenkelig. Da mannen reiser seg fra setet og forlater stadion, legger han fra seg et kamera på setet, og Roy Grace klarer ikke nyte fridagen. Han mistenker at det godt mulig er en bombe inne i kameraet, i så fall, hva bør han gjøre?
På samme stadion er det en annen far og sønn forhold til stede. Faren er kjent forretningsmann, og før han vet ordet av det, forsvinner tenåringssønnen. Han må dra hjem uten ham, og ting blir verre da det blir beskjed om løsepenger. Problemet er at Kipp ikke er så rik som han kanskje virker som. Han er dessverre spilleavhengig og har for vane å tape store summer. Samtidig blir man kjent med mafiamiljøet, men er det egentlig de som står bak det hele, og hva skjer hvis Kipp blander inn politiet i dette?
Bøkene har ikke blitt kjedeligere
Med tanke på at dette er bok nummer fjorten i en serie, er det godt gjort av Peter James å holde liv i karakterene, og gjøre det hele intenst uten å miste gnisten. Bokserier som varer lenge, blir ofte monotone i lengden, men Peter James skriver på en måte som fremdeles engasjerer og man blir fort knyttet til karakterene man leser om. Likte også å lese fra tenåringsguttens perspektiv, som gjorde saken enda mer realistisk, og man lurer på hva man ville ha gjort selv i en slik situasjon.
Ekstra spennende var det å lese om det mafiamiljøet. Hvordan de kjemper om å bli trodd av politiet, gli inn i samfunnet, og likevel mistenkeliggjøres. Kan de noen gang leve rene liv?
Peter James tar opp gode samfunnstemaer, beskriver det britiske været og landskapet godt og beskriver godt hvordan politiet ikke har tillit hos alle. Bare synd at slutten ble noe for "lett" og hastverksaktig i forhold til resten av boka. Min favoritt av Peter James er fremdeles Levende begravet, og jeg leser gjerne mer av ham.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)
ritaoline siterer Kjærlig hilsen fra London av Sarah Jio (side 68)
14:31, 8. mai 2022 Ingen har det som favoritt.
Om et barn finner en bok som vekker leselysten, vil jo det bare føre til at hun blir mer åpen for å ville oppleve det samme igjen, i alle andre slags fortellinger.
Fotball er noe jeg ikke bruker tid på. Det er en av grunnene til at jeg ser lite Tv. Når det er fotball, ski og håndball, må andre programmer vike unna. Selv har jeg aldri sett en hel fotballkamp, og det kommer aldri til å skje, heller.
Grunnen til at jeg ville lese Rødt kort er at jeg alltid har vært nysgjerrig på krimbøkene av Aust, og coveret var noe horroraktig med den hånda. Heldigvis ble ikke innholdet så tørt som jeg hadde fryktet. For boka inneholder mye humor.
Mange baller i lufta
Rødt kort er om fotballspilleren Zac Utheim som drar fra Italia til England. Han er en skogens mann. Han foretrekker, trær, stillhet og rennende vann fremfor kjendislivet. Han er også veldig opptatt av filmreplikker og lage ordtak relatert til fotball. Han får et oppdrag av sportdirektøren Matt Reed som Zac lover å gjøre noe med. Samtidig er han der av personlige grunner. God venn og fotballspiller Luca druknet for to år siden, og Zac er usikker på om det var en ulykke. Vil han finne svar?
Kviet meg en smule til å lese denne for jeg fryktet lange fotballkamper for å hale ut handlingen, men heldgvis var det bare få partier om det og ganske korte. Her er det mest om relasjonene mellom fotballspillerne, mellom fotballspillere og supportere og båndet mellom fotballspillere og journalister. Det morsomme med boka, er at det er på en måte slik man forestiller seg at fotballspillere er.
Jordnær fotballspiller
Likte godt at Zac var mer jordnær i motsetning til sine fotballmakkere. Han er litt nerdete med filmreplikkene sine og foretrekker naturen fremfor nattklubbene.Kapitlene er stort sett svært korte, og man blir godt kjent med karakterene. Selv om man ikke er interessert i fotball, var det spennende med en thriller om et tema man ikke har helt forhold til. Jeg leser heller bøker som inneholder fotball fremfor å se en hel fotballkamp, hvis jeg måtte velge. Aust har også et snerten språk, og skriver med innlevelse.
Jeg er fremdeles nysgjerrig på krimbøkene til Aust, og synes at Rødt kort var en sprek, underholdende og småmorsom thriller. Jeg er glad jeg ga boka en sjanse til tross for at temaet var noe avskrekkende. Hilsen en fotballhater.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
Jeg valgte å lese Mirjam Kristensen roman En ettermiddag om høsten, som ble utgitt i 2006, etter å ha sett den omtalt i dette bokprogrammet fra 2011: «Hvorfor leser vi om det som vi frykter mest?»:
«John Irving sier at den største drivkraften i hans forfatterskap er frykten for at noe forferdelig skal skje med barna hans. Denne frykten skriver han ut i romanene, også i den siste, Siste natt i Twisted River. Den norske forfatteren Mirjam Kristensens bok, En ettermiddag om høsten, handler om frykten for å miste den du har kjær, brått og uforståelig. Bokprogrammet ser også på to aktuelle barnebøker som handler om det vi er redd for. For barn, som voksne, vil gjerne lese om det de synes er skummelt.»
Det er faktisk mange mennesker som forsvinner uten at det er spor etter at personen har vært utsatt for noe kriminelt. Det er ikke lenge siden jeg så en slik sak ble omtalt på TV programmet Åsted Norge. Jeg blir veldig urolig av å se og lese om slike saker.
Det er ikke vanskelig å tenke seg hvordan det er å være på ferie i en storby og så forsvinner den en er sammen med. Uten forvarsel. Timene går og vedkommende dukker ikke opp. Fortvilelsen. Tankene. Kan ikke huske å ha lest en roman med handling som ligner. En bok som det var vanskelig å legge fra seg. Bildet over er maleriet han som forsvinner så på før han forsvant, The Penitent Magdalen av Georges de La Tour. (Bokomslaget er utrolig kjedelig sammenlignet med handlingen!)
Så godt likte jeg romanen En ettermiddag om høsten, at jeg skal lese Mirjam Kristensens debutroman Dagene er gjennomsiktige som også er nevnt i TV-programmet.
«Det fineste i dag: Jeg er tidligst oppe og setter meg ved det lille kjøkkenbordet for å drikke kaffe og lese. Sju andre sover. Så kommer lille Arthur ut. Han henter en kjøkkenstol, stiller seg på den og tar eska med frokostblanding ned fra toppen av skapet, setter stolen tilbake på plass, henter melk i kjøleskapet og setter seg ved bordet overfor meg. Det er svalt, stille, når han forteller meg noe er han så rolig, i en tilstand av helt rein og doggfrisk forventning. Vi er sammen og hver for oss på samme tid. Han i sine tanker, jeg i mine. Begge om det som snart skal skje. Jeg skal inn og jobbe, Arthur venter på at Jesper skal stå opp så de kan være sammen og spille. Han gleder seg, han ser ut i lufta og smiler uten synlig grunn.»
Jeg har gledet meg til å lese boken Mitt Abruzzo, med tilleggstittelen Journal 29.1. – 18.7.2021 skrevet av Per Petterson. Den skuffet ikke. Det er en sånn bok som jeg, etter å ha lest siste side, tenker at jeg må starte å lese den om igjen med det samme. Sitatet over er fra slutten av boken, da han sammen med familien er på sommerstedet de har i Danmark, lille Arthur er et barnebarn.
Min leseopplevelse kan beskrives slik som sitatet hentet fra anmeldelsen til CATHRINE KRØGER, DAGBLADET:
"Pettersons desperate dagbok er skrevet med en så intens og nærmest manisk tilstedeværelse at jeg blir helt slått ut. Det skjer ikke ofte, kanskje et par tre ganger gjennom året, at jeg leser ei bok som er så overveldende god at jeg nærmest sitrer når jeg leser. Sånn er det med Per Pettersons dagbokaktige Mitt Abruzzo. Den har en nervøst intens tilstedeværelse som trollbinder leseren … Ved siden av det ganske fantastiske forfatter(selv)portrettet, er dette en litterær journal … Han gjenforteller handling, episoder, forfatterskjebner og forfattersamtaler med en slentrende original selvfølgelighet og de mest forbløffende bilder … Det er sjelden å lese noe som oppleves så lite pinlig privat, og samtidig så skåret til beinet, rent, vitalt, desperat, tørrvittig"
Sist sett
