ritaoline siterer Eplehagen av Marianne Storberg (side 368)
00:16, 14. august 2017 Ingen har det som favoritt.
Det er rart hvordan enkelte minner er fulle av detaljer, hvordan dager har brent seg fast i hukommelsen.
ritaoline siterer Eplehagen av Marianne Storberg (side 112)
00:14, 14. august 2017 Ingen har det som favoritt.
Livet er for kort å se seg tilbake, er det ikke? Noen ganger gjelder det mest av alt å kunne se framover.
«Min fars dagbok er Taniguchis mest personlige tegneserieroman, med handling lagt til kystbyen Tottori, der han vokste opp, sørvest i Japan. Han var fire år gammel da den voldsomme brannen i 1952, som skildres i tredje kapittel, gjorde over 20 000 innbyggere husløse. Boken er ikke selvbiografisk, men bygger på Taniguchis familieforhold. I likhet med hovedpersonen Yoichi forlot han hjembyen for å gjøre karriere, og hadde ikke vært der på femten år da han etter påtrykk fra en venn dro for å besøke foreldrene sine. Gjensynet hentet frem opplevelser han hadde glemt, og endret bildet han hadde av foreldrene og barndommen. Denne erkjennelsen av at fortiden ikke er en fast substans, men subjektiv og foranderlig, er grunnideen bak Min fars dagbok. Mellom de nennsomme bilderutene kommer Taniguchi med en oppfordring: Gjør deg kjent med dine foreldre og prøv å forstå din egen familie.»
Sitatet over er fra etterordet i tegneserieromanen Min fars dagbok av Jiro Taniguchi som også har illustrert boken. Det var ikke tilfeldig at jeg tok med meg boken sist gang jeg var innom biblioteket – jeg er fascinert av Japan.
Planen var at jeg skulle delta på en reise til Japan sommeren 2016. For å gjøre en lang historie kort – reisen ble det ingenting av. Heller ikke i 2017. Det betyr ikke at planen er skrinlagt – tvert imot.
Det er lett å tenke at Norge og Japan er veldig forskjellig. Historie og kultur har mange ulikheter. Men etter å ha lest boken till Jiro Taniguchi, og bøker av andre japanske forfattere, er det flere likheter enn ulikheter.
Jeg ble rørt av historien i romanen. Det er det universelle. Vi vokser opp med forventninger til foreldrene våre. Når de skuffer oss er det ikke enkelt å tilgi. Foreldre har naturlig nok forventninger til barna. Men for de fleste foreldre vil kjærligheten til barna alltid være der, og derfor evnen og viljen til å tilgi. En må ha levd en stund for å forstå dette som romanen forteller om på en stillferdig og verdig måte. Den ble utgitt i 1994 og på norsk i 2014.
Tone H siterer Fiskene har ingen føtter av Jón Kalman Stefánsson
12:33, 10. august 2017 Ingen har det som favoritt.
De skjedde aldri noe i livet deres som kan regnes som betydningsfullt, de jobbet bare med fisk og sauer, kjente navnene på fjellene omkring seg og noen bekker, og kunne utifra fuglenes oppførsel se om de kunne vente seg plutselig kulde, hadde ellers lite å komme med, lettglemte, men nådde likevel det de fleste drømmer om å være lykkelig på sin måte i over seksti år, hvordan måler vi menneskenes storhet?
Er det mulig å legge fortiden bak seg, eller vil det alltid hjemsøke deg?
Gamle minner vender tilbake
Førstebetjent Johan Rokka får mye å bryne seg på da en jente blir funnet knivstukket og drept. Dette vekkes indre demoner i live for Rokka siden denne saken minner mye gamlekjærsten hans, Fanny som forsvant etter en fest. Mens han jobber med denne saken, sliter han med gamle minner, og en tid da han var forelsket i Fanny. Denne Fanny som han aldri kom helt over. Vil han klare å fokusere på denne saken uten å bli altfor hjemsøkt av fortidens spøkelser? Mens han undersøker knivdrapet på Tindra Edvinsson, begynner han så smått å gjenoppta saken om hans kjæreste som forsvant for tjue år siden. Det disse kvinnene har til felles er at Tindra ble drept dagen etter skoleavslutningsfesten og Fanny forsvant etter en studentfest.
I tillegg møter vi en rastløs ung gutt som ikke riktig vet hva han vil i livet. Han har ingen retning eller mål å følge, og blir i ekstase da noen kommer i kontakt med ham angående diverse oppdrag. Endelig føler han tilhørighet, og føler en slags makt han lenge har lengtet etter. Denne gjengen som har rekruttert ham, er ikke mors beste barn. Dette er snakk om en kriminell bande som han får "æren" av å gjøre diverse ærender for.
Ingen interesse for persongalleriet
Dette er andre bok i Drapene i Hudviksvall og jeg har ikke lest den første som heter Ensomme sjeler. Jeg foretrekker å lese krimserier i kronologisk rekkefølge, men det er heller ingen krise da det er en ny sak i hver bok, og man blir som oftest kjent med de faste personene fra persongalleriet. Føler ikke at det er rotete om man ikke alltid leser krimserier i kronologisk rekkefølge. Det som plaget meg mest med denne boka og at den ikke falt i god jord hos meg, var at ingen av personene interesserte meg. Hvis det ikke er en eneste karakter fra persongalleriet man ikke føler conncetion med eller har noe som helst interesse for, da er det virkelig slitsomt å lese, og jeg gir aldri opp en bok. Dermed føltes dette så drygt da ingen av personene i boka engasjerte, ikke engang Johan Rokka. Han var en førstebetjent som man har lest om mange ganger før. En som er tøff, sliter med indre demoner og som ikke gir seg. Alle som tar på seg en sak i krimbøker er stort sett sånn. Hadde vært artig å lese om en klumsete og en mer laid-back etterforsker en gang, bare til forandring. Det hadde vært noe.
Det føltes veldig seigt å komme seg gjennom boka, da man har lest så mange lignende bøker fra før, og når personene ikke engasjerer i tillegg, blir man noe oppgitt. Både tittelen, omslaget og baksideteksten engasjerte meg til å lese boka, men utførelsen var en traurig affære. Dette ble for tungtrødd og lite medrivende. Det måtte mye viljestyrke til for i det hele tatt å komme seg gjennom det hele.
De som ikke har lest så mye krim tidligere, vil kanskje like denne boka bedre. Man vet aldri. Sier ikke at det er mange krimbøker ellers som er så nyskapende, for det skal mye til, men når en krimbok ikke en gang har spenningsfaktorer, er det vanskelig å leve seg inn i det hele tatt. Det høres kanskje ikke ut som om jeg liker krim, men det gjør jeg. Det er bare så innmari vanskelig å finne den rette krimboka.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg lånte med meg to tegneseriebøker da jeg sist var på biblioteket. En av dem var Veien til Perdition (Road to Perdition) av Max Allan Collins med tegninger av Richard Piers Rayner. Historien som er bak filmen Road to Perdition.
Boken ble utgitt i 1998, på norsk i 2002 og filmatisert i 2002 med Tom Hanks og Paul Newman i hovedrollene. Jeg har ikke sett filmen. Jeg har lest at de som har sett filmen og lest boken mener at boken er bedre enn filmen.
Handlingen er i 1930-årenes USA. Handlingen foregår i byen Rock Island, Illinois, en av Tri-cities. Det er harde tider for mange. Men ikke for de som er tilknyttet Looney-banden. Banden styrer alt: gaukongen, bordellene – de har til og med en kasinobåt.
Michael O’Sullivan, en dekorert veteran fra 1. verdenskrig, står i ledtog med banden.
Det er sønnen til O’Sullivan, som er fortellerstemmen. En dag sniker sønnen seg med i bilen til faren, og er vitne til en massakre. Banden bestemmer seg for å kvitte seg med O’Sullivan og familien hans. Boken handler om faren og den unge sønnens krig mot gangsterne.
Tegneserieboken var spennende. Tegningene er i svart hvitt og blir da ikke så blodige som handlingen skulle tilsi. Gode tegninger og god historie. En bok som absolutt ikke er gått ut på dato.
Boken stod i hylla over nye bøker på biblioteket. Jeg kjente igjen omslaget på boken fra en reklame. Jeg leste verken på for-eller baksiden av boken. Det var at det var en ny bok og bokomslaget som tiltrakk meg. Hadde det norske forlaget valgt omslaget som er på originalutgaven, hadde jeg neppe valgt å lese den. Da hadde jeg tenkt at jeg ikke var i målgruppen. I så fall hadde jeg gått glipp av en god bok. Av flere årsaker som jeg skal komme tilbake til.
Romanen Verden uten deg (The Light We Lost) av Jill Santopolo ble utgitt i 2017 og samme år i Norge av forlaget Gyldendal.
Handlingen foregår i New York. Fortelleren er Lucy. Hun møter Gabe 11. september 2001 på Columbia University der de begge studerer.
«Kramer var nettopp ferdig med oppropet da du skjøv opp døren. Du smilte til meg, og smilehullet viste seg i et flyktig glimt idet du tok av deg Diamondbacks-lua og stappet den i baklommen. Blikket ditt landet raskt på den tomme stolen ved siden av min, og så gjorde du det samme.»
Foreleseren Kramer får navnet av studenten som kommer for sent: Gabe Samson. Kramer ber Gabe kommer mer presist i resten av semesteret, og begynner å snakke om Julius Cæsar:
«Jeg vil alltid huske den passasjen, for siden den dagen har jeg så mange ganger lurt på om du og jeg var skjebnebestemt til å møtes på Kramers Shakespeare-seminar. Om det er skjebnen eller viljen som har bevart forbindelsen mellom oss i alle disse årene. Eller en kombinasjon, nytte strømmen mens den gavner. «
Seminaret blir avbrutt av at en av de ansatte kommer inn og forteller at det har vært på tv at et fly har truffet tvillingtårnene. Gabe foreslår at Lucy går opp på taket til Wien-bygget:
«Hvor skal jeg, sa du?»
«Sammen med meg,» sa du, så strøk du hånden åndsfraværende nedover fletten min. Det var en fortrolig gest, slikt som skjer etter at alle barrierer rundt intimsfæren er brutt ned. Som å spise fra noens tallerken uten å spørre. Og plutselig følte jeg meg knyttet til deg, som om hånden din på håret mitt betydde noe mer enn åndsfraværende, nervøse fingre.
Mange år senere tenkte jeg på det øyeblikket da jeg bestemte meg for å donere håret mitt og frisøren rakte meg fletten, innpakket i plast, og den virket enda mørkere brun enn normalt. Selv om du var en hel verden unna da, føltes det som om jeg sviktet deg, som om jeg kappet båndet mellom oss.
Men da, den dagen, rett etter at du rørte ved håret mitt, gikk det opp for deg hva du hadde gjort, og du lot hånden falle ned i fanget. Du smilte til meg igjen, men denne gangen nådde det ikke øynene dine.
Jeg trakk på skuldrene. «Ok,» sa jeg.
Verden føltes som om den holdt på å sprekke opp i biter, som om vi hadde gått gjennom et knust speil og inn i det splintrede stedet bakenfor, hvor ingenting ga mening, hvor beskyttelsen vår var fjernet, murene revet. Det var ingen grunn til å si nei.»
Lucy er sammen med Gabe denne dagen. Men han finner tilbake til kjæresten Stephanie.
«Jeg burde ikke være knust, men jeg var det.
Jeg snakket ikke med deg resten av høstsemesteret. Ikke i vårsemesteret heller. Jeg skiftet plass på Kramers seminar så jeg ikke måtte sitte ved siden av deg. Men jeg hørte etter hver gang du snakket om hvordan du så skjønnhet i Shakespeares språk og bildebruk-selv i de voldsomste scenene.»
Tiden går:
«New York er en underlig by, du kan bo der i årevis og aldri møte din nærmeste nabo, men så kan du støte på din beste venn idet du går inn på undergrunnsbanen på vei til jobb. Skjebne versus fri vilje. Kanskje det er begge deler.
Det var mars, nesten et år etter at vi var ferdig på college, og New York City hadde slukt oss. Jeg bodde sammen med Kate på Upper East Side i den svære leiligheten som en gang hadde tilhørt besteforeldrene hennes. Det var noe hun og jeg hadde snakket om å gjøre siden vi gikk i sjuende klasse. Barndomsdrømmene var blitt til virkelighet.
Jeg hadde et seks måneder langt forhold til en kollega, et par engangsligg og en håndfull dater med menn jeg ikke syntes var smarte nok eller kjekke nok eller spennende nok, men i ettertid må det nok sies at det sannsynligvis ikke var noe særlig i veien med dem. Hvis jeg hadde møtt Darren da, ville jeg sikkert ha tenkt det samme om ham.»
Lucy fyller 23 år den dagen hun møter Gabe igjen på en restaurant. De innleder et forhold og etterhvert flytter hun inn i hans leilighet. Den tiden de får sammen før Gabe velger å si ja til et oppdrag som fotojournalist i Irak, skaper mange minner for Lucy å tenke tilbake på. Lucy har en egen karriere som barneserieprodusent i New York, og vil ikke reise med han. De skiller lag. Lucy er knust. Minnene om tiden med Gabe slipper ikke – heller ikke etter at hun treffer på Darren.
«Når den første kjærligheten er den største» står det foran på boken». Helt utrolig med tanke på hvilke bøker jeg normalt leser – og særlig den siste tiden - så slukte jeg denne boken. Det var som å se en film. Hendelsene er i perioden 2001 – 2014 – det blir derfor tidsnært. Moderne liv som leves. Friskt og aldri dystert. Handlingen er lagt til New York – en by mange lar seg fascinere av – inklusive denne leser. Hun har lagt inn noen frampek – nesten usynlig. Bøker der kjærlighet er tema kan enkelt bli en klisset affære. Men slik opplevde jeg ikke boken til Jill Santopolo.
Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i Lucys liv – hva hadde skjedd dersom en hadde valgt en annen vei enn den en valgte. Opplevelser som ikke slipper - som har klistret seg inn i den mentale minneboken. Tvilen hun har i forholdet til Darren – den tvilen klarer hun å overføre til meg som leser. Forfatteren fordyper seg ikke i detaljer. På den måten gir hun meg rom til å gå inn i historien. Etter å ha lest den gode, men faktatunge, boken til Sidsel Wold var romanen Verden uten deg perfekt lesing.
Besynderlig og tankevekkende horror om noen som forandrer seg mot sin vilje.
Come Closer er en veldig ukjent bok, egentlig. Jeg lere ofte etter en god horrorbok, og av og til ser jeg over forskellige horrorlister over beste horrorbøker. Jeg er alltid skeptisk til slike lister fordi hver gang jeg leser bøker som er populære, så er det sjeldent jeg liker dem av en eller annen grunn, men det skader jo heller ikke å prøve. Jeg ville også lese en horrorbok som ikke var så kjent, og jeg hadde tidligere ikke hørt om boka eller forfatteren, og det er alltid spennende å utforske ukjente forfatterskap.
Når livet tar en dyster vending ...
Dette er en spesiell bok på mange måter, både handlingen, stemningen og persongalleriet, men jeg liker det. Jeg liker filmer og bøker som er litt annerledes, og det er det for få av. Come Closer er om Amanda som er i et godt forhold med sin mann, som har en bra jobb og et fint hjem. Alt er på stell. I det siste har hun følt seg noe rar. Hun er i merkelig humør. Hun er både glad, oppgitt og sur. Det svinger veldig. Hun føler seg også noe nedfor og det er som om hun ikke kjenner seg igjen, og dette skjer gradvis. I begynnelsen bryr hun seg ikke så mye om det. Hun blir bare mer og mer likegyldig til alt. Noe som er virkelig irriterende er denne bankingen/dunkingen i veggene. Det skjer bare når hun er hjemme, og aldri når mannen er hjemme alene. Hvor kommer lyden fra og hva er årsaken til det? En dag dukker det opp en bok i posten som hun ikke har bestilt. Boka er en slags type selvhjelpsbok om demoner og besettelser. I boka er det med en test med poengskala om hvor langt man er i denne besettelsen. Denne testen forteller hvor rammet man er av denne demoniske besettelsen. Amanda ser på boka som en slags spøk, men prøver den å fortelle henne noe? I tillegg til alt dette plages Amanda av vonde drømmer, rare tanker og gjør ting som hun ikke er helt klar over. Noe som ikke er helt hennes stil. Hvorfor blir Amanda utsatt for dette, og får vi noen gang vite det?
Fascinerende hovedperson
Jeg har sett mange skrekkfilmer om personer som blir besatte av demoner, men aldri lest en bok om det. Det var kanskje på tide for dette var rått, tøft, og vilt. Den var ikke spesielt skummel, men den hadde sine småekle øyeblikk som er verdt å sjekke ut. Syntes det var spennende å lese om Amanda som ser på seg som tøff og vil kanskje at andre skal tro det, mens hun egentlig er svak og sårbar på mange måter. Hun er ikke så tøff som hun vil ha det til. Synes også det var spennende å lese om hennes relasjon til hennes ektemann, om hvor forskjellige de er og hvordan de håndterer alt så annerledes.
Dette er en bok som bare er på 168 sider og det er mye jeg gjerne vil skrive om, og ta opp i anmeldelsen, men det blir dessverre for avslørende. Dette var uansett herlig lesing og et friskt pust i alt annet jeg har lest i det siste. Jeg liker tykke og svære bøker, og jeg leser mange av dem, men denne vesle boka beviser også at færre sider har mer å s,i og det kan ha større effekt av og til. Det hadde denne. Come Closer er en stemningsfull og underholdende horror som er verdt å sjekke ut.
Fra min blogg: I Bokhylla
«Å reise tilbake til min gamle kibbutz Ayelet Hashahar var noe jeg ofte tenkte på, men ikke hadde våget å gjennomføre. Skjebnen ville det derimot slik at jeg ble kjent med en israeler som hadde venner der, og som tok meg med nordover. På forhånd hadde jeg snakket med Shimon fra tefeten, som ble glad for å høre fra meg. Å kjøre opp bakkene fra Genesaretsjøen, som jeg kjente så godt fra min ungdom, var sterkt. Å passere åkrene, se utsikten mot Golanhøydene og Hermonfjellet, som lå innhyllet i dis, brakte frem et vell av følelser. Så lykkelig jeg hadde vært her, i disse omgivelsene. Så lett jeg levde med israelerne den gang, og så uskyldig alt virket sammenlignet med nå. Da jeg kjente lukten av jordene og gresset, gikk tankene mine til Israels pionertid, da jødene kjempet for sitt lovede land og var helter...
.
..Vi tok farvel. Ingenting kunne bringe vår felles fortid tilbake. Det var et godt besøk, men fremfor alt et sårt besøk. Kanskje var Shimon, Raya og Durra de samme – men jeg hadde reist så langt, både geografisk, politisk og mentalt.»
Det er reisen til Sidsel Wold vi får være med på i boken Landet som lovet alt – Min israelske reise. En bok som ble utgitt i 2015, som jeg har kjøpt og nå lest. Boken er på 311 sider inkl. noter mv og oppdelt i 27 kapitler.
I bokprogrammet Faktasjekken ble det sagt at i og med at verden stort sett er oppdaget, stilles det større krav til faktabøkene, både språk og til den gode historien. Oppramsing av fakta har liten verdi. Det er jeg enig, i og det er der Sidsel Wold scorer høyt.
Sidsel Wold har en god historie å fortelle og hun skriver godt. Selv om jeg har lest en del bøker tidligere om temaene hun skriver om, var det mye nytt å lære.
Bøker jeg skrev om i mars 2014 og februar 2013 – link til innleggene:
Spillet om Gaza av Åshild Eidem
Israelerne - kampen for å høre til av Hanne Eggen Røislien
Sidsel Wold er engasjert og personlig. At jeg synes det helt på slutten ble litt gjentakelser, blir mikroskopisk i den store sammenheng.
Tone H om Barske glæder og andre temaer fra et liv under åpen himmel av Peter Wessel Zapffe:
14:54, 3. august 2017*
Det er ikke mye som jeg i tidligere år har festet seg om Peter Wessel Zapffe (f.1899 – d.1990). Om årsaken er at de fleste lærerne da jeg vokste opp nordpå var sørfra eller om det var jeg som tenkte han var avleggs, eller en blanding, det er uklart. Uansett; Zapffe er så kraftig fremsnakket i bokprogrammet Faktasjekken at jeg måtte finne ut mer om han.
NRK har lagt ut mye arkivmateriale, og jaggu fant jeg et TV program fra 1974 i anledning at Zapffe fylte 75 år: Smilende penner: Peter Wessel Zapffe Det var 55 anvendte minutter. Dramatiseringen av Psykoanalyse med Lars Andreas Larsen og Helge Jordal var en skikkelig latterbombe. Boken Vett og uvett er herved notert for neste bestilling til Bokklubben.
Nå bruker ikke jeg tid her til å ramse opp hvem Zapffe var, til det er det så mange kilder, herunder her hos Norsk biografisk leksikon. Men kort: Zapffe vokste opp i Tromsø. Utdannet jurist – mest kjent med det er at han skrev han en oppgave på rim om prejudikater som Olav Hestenes leser opp i NRK-programmet. Han tok deretter en filosofisk doktorgrad. Zapffe beskrives kort som forfatter og filosof, men var også en habil fotograf, og han var naturverner og fjellklatrer.
Boken som kom på topp fem lista i Faktasjekken både i kategorien Kultur og underholdning og Reiseskildringer, er Barske glæder. Den har jeg lest på Nasjonalbiblioteket.no – en utgave fra 1997. Boken har forord av Arne Næss. Det er en samling av Peter Wessel Zapffes artikler fra aviser, tidsskrifter og årbøker.
Jeg kan ikke kategorisere meg som fjellklatrer – det høyeste fjellet jeg har gått opp og ned er Gaustadtoppen. På egne ben midt i solsteiken. I den korte teksten «Avskjed med Gusta» - er forfatteren kritisk til folk skal bringes opp til toppen med motorkraft. Jeg liker best hans fortellinger om forberedelsen til turene, møtet med lokalbefolkningen.
Tekstene jeg likte best var tekstene Laksefiskere, Juleleir, Fire korstog til piggtind, Strandhugg og Et ishavsminde eller Herr Mayer. Det er frodige tekster som jeg fant mye humor i. Lett å forstå at mange fortsatt lar seg begeistre over det han har skrevet.
Om mennesker som virkelig settes på prøve.
Det er virkelig ikke meningen å kalle en bok for slitsom, men noen bøker blir man nesten helt utkjørt av. Her var det mye som skjedde og mange karakterer man blir fort knyttet til. Det var mange karakterer å like, og som man vil bare det beste for. Når boka er over, er man nesten utslitt, fordi det er mye som skjer underveis mens man leser, og man blir så involvert i livet til karakterene i boka.
En by full av tøffinger
Bjørnstad er en liten by i en skog som består av kulde og et sterkt hockeymiljø. Innbyggerne er folk som er veldig sta, stolte og som tåler det meste. De holder ting for seg selv og er noe fåmælte. Det er et folk som tåler et støyt. De fleste innbyggerne har noe med hockeymiljøet å gjøre, både frivillig og ufrivillig. Enten er det juniorer som spiller selv, ellers så har de et familiemedlem som spiller eller jobber for klubben. Det er hockeyen som holder Bjørnstad i live. Jobber man ikke i hockeyklubben, ender de opp i en fabrikk. Det er en by med lite av fremtidsmuligheter. Derfor er det så viktig å holde hockeyklubben i gang. Men noe skjer som gjør at det oppstår en splittelse mellom innbyggerne i byen, og de får det vanskelig med å velge hvem de skal tro på, for de strever med å tro at noe slikt har skjedd. Hvem sin versjon kommer de til å holde med? Vil byen og hockeymiljøet bli som før igjen?
Jeg har nevnt i tidligere innlegg at Bjørnstad minner meg litt om Tv-serien Friday Night Lights (2006 - 2011), som jeg så alle episodene av. I Friday Night Lights er det amerikansk fotball som er i fokus, men i Bjørnstad er det hockey. Til tross for forskjellige sportsgrener, minner miljøet meg om det samme. Mye konflikter som oppstår både på banen og utenfor banen. Offisielle problemer, og problemer som dukker opp internt. Hvor mye man elsker sporten, og hvor mye enkelte ofrer for å oppnå den de vil være, og for å ta vare på sitt rykte. Vennskap som styrkes og som settes på prøve.
Filosoferende skrivemåte
Backman skriver fra mange forskjellige perspektiver istedet for å holde seg til bare en synsvinkel. Jeg foretrekker å lese bøker som blir fortalt fra flere forskjellige perspektiver, og synes ikke det er rotete i det hele tatt. Da har jeg det lettere for å leve meg inn i boka, og få en større mulighet til å bli bedre kjent med persongalleriet. Det gjør personene mer levende og tar større form. Det var også mange karakterer å bli glade i, blant annet Sune, Amat og Maya. Helt forskjellige karakterer, men lune, gode og filosoferende på hver sin måte. De stakk seg sterkest ut i persongalleriet og man blir lett knyttet til dem. Det er mange man føler en stor omsorg for. Jeg liker også hvordan Backman plotter inn filosofiske avbrekk inn i handlingen.
Da jeg først begynte å lese denne boka, trodde jeg dette ville bli en tørr bok med bare sportssnakk, men det var det ikke Dette er en svært menneskelig roman om mennesker som prøver å gjøre det riktige, men av og til skjærer det seg. Man blir kjent med dem på godt og vondt, og boka består av karakterer man ikke glemmer med det første. Bjørnstad er første bok i en planlagt serie, og jeg vil svært gjerne lese neste bok når den kommer ut.
Fra min blogg: I Bokhylla
Da jeg nærmet med slutten i boken Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye, tenkte jeg: nå vil jeg ikke lese mer – jeg vil dikte en annen slutt på livet enn det Kathe Lasnik fikk. Men det skal ikke bare være fryd og glede å lese bøker. Innimellom må man også lese bøker som gjør vondt å lese. Boken er ikke dyster, men når man nærmer seg slutten og det unngåelige er et faktum, blir denne historien brutal å lese.
Boken er en biografi om Kathe Lasnik. Hun ble arrestert sammen med moren Dora og søsteren Anna den 26. november 1942. Samme dag ble de og faren Elias ført ombord på skipet DS Donau fra Oslo. Ombord på skipet var det tilsammen 532 jøder. Kathe, foreldrene og søsteren Anna ble alle drept i Birkenau 1. desember 1942. Bare ni av passasjerene kom tilbake. En dyster del av norsk historie.
Boken jeg skrev om i innlegget: Marte Michelet: Den største forbrytelsen gjorde inntrykk. Men boken til Søbye gjorde et sterkere inntrykk. En bok jeg ble tipset om i radioprogrammet Faktasjekken som jeg har skrevet om i flere innlegg. Kathe, alltid vært i Norge ble utgitt i 2003. 165 sider inkl. etterord, register mv. Boken inneholder også bilder.
Kathe Rita Lasnik født 13. oktober 1927. Hun var bare 15 år da hun ble drept:
«Jeg ville aldri ha støtt på Kathe Lasnik hvis jeg ikke hadde fått en e-post fra en kollega som arbeidet ved krigsforbryterdomstolen i Haag. Han hadde fått noen spørsmål fra William Seltzer ved Fordham University i Bronx som ville undersøke hvilken rolle statistikken hadde spilt da jødene ble identifisert, lokalisert og arrestert under Den annen verdenskrig. Det var avsnittet han hadde skrevet om Norge jeg skulle kommentere.
Jeg arbeidet i Statistisk sentralbyrå, men visste ikke noe om statistikk og jødeforfølgelsene i Norge. Det var pinlig, men jeg fant ut at William Seltzers spørsmål ikke lot seg besvare ordentlig av historikernes framstillinger heller. Noen måneder etter at jeg hadde sendt av sted mine mangelfulle kommentarer ble jeg spurt om å holde foredrag på det 21. Nordiske statistikermøte i Lillehammer. Jeg valgte som tema nettopp hvilken rolle den offisielle statistikken hadde spilt da jødene ble deportert fra Norge høsten 1942.»
I Riksarkivet fant han skjemaet som Kathe og andre jøder i Norge måtte fylle ut på initiativ fra Nasjonal Samlings Statistiske kontor. Skjemaet er datert 16. november 1942. På spørsmålet Når kom De til Norge? i skjema har hun svart:
«Alltid vært i Norge»
Han leter videre og undersøker mappen til Kathe i Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer – den er tom. Da bestemmer han seg for å finne alt som er mulig å finne om Kathe Lasnik.
Det han fant er blitt til biografien Kathe, alltid vært i Norge. Han finner blant annet ut at Kathe hadde to eldre søstre som flyktet til Sverige høsten 1942. Begge levde – Jenny bodde i Boston og Elise i Israel.
«Etter besøkene hos Jenny Bermann og Elise Bassist var beholdningen av samtidsdokumenter om Kathe Lasnik og familien hennes noen få fotografier. Papirer, attester, vitnemål, brev, dokumenter, fantes ikke. Det var ikke mye de kunne ta med seg da de rømte til Sverige, da de kom tilbake etter krigen var alt borte. Kathe Lasniks søstre svarte på spørsmålene mine, men det var vanskelig å spørre, jeg skjønte at det var smertefullt å bringe lillesøsteren og den tida de hadde hatt sammen fram i erindringen. Jeg var ikke forberedt på at mine forsøk på a finne ut mest mulig om Kathe Lasnik skulle lammes av erindringens smerte.»
Jeg har i dag begynt å lese boken til Sidsel Wold: Landet som lovet alt, min israelske reise – en veldig god bok forresten. Hun skriver at i over 20 år var holocaust et ikke-tema i Israel:
«Etter annen verdenskrig og frem til 1960 levde ofrene for holocaust i taushet med sine mareritt. De ville ikke snakke. Noen hadde dårlig samvittighet for at de selv hadde overlevd, mens resten av slekten forsvant. Andre ville ikke rippe opp i de grufulle minnene. Mange orket ikke å si noe av redsel for ikke å bli trodd eller bli møtt med at «jødene i Europa gikk som sauer til slaktebenken uten å gjøre motstand». Auschwitz var et sted, en tilstand det var umulig å forklare for andre.»
At søstrene til Kathe hadde vanskelig for å snakke om fortiden er ikke vanskelig å forstå. Uansett; forfatteren har klart å finne nok informasjon til å skrive denne gripende historien.
Sist sett
