Bokelskere.no

Den unge, kvinnelige forskeren har nok av utfordringer. Naturens lunefulle krefter er ikke det verste. Det verste, det aller, aller verste er ensomheten om dagen og gjenopplivingen av minner om natten. Den eneste kontakten hun har med omverden er en hakkete telefonlinje og minimal nettilgang. Det er storm, evig snøvær og kulde. Svette, skitt og væskende sår. Lengsel, tårer, samvittighetskvaler og sorg. Usikkerhet, desperasjon, frykt og gryende vanvidd.

Alt er lite, og samtidig så stort. Hennes eneste trygge tilholdssted er noen få kvadratmeter trekoie midt i et isøde som virker uendelig. Og jo mer alene hun er, jo færre impulser mottar hun. I mangel av annet lar hun seg drive med av stedets tragiske historier, hun spinner videre på de, og lar fordums personer gli inn i sin egen nåtid. Ikke minst må hun bale med sine egne spøkelser. Minner fra ekteskap og brudd hjemsøker henne, og etterlater frykt og paranoia.

Under påskudd av et forskningsprosjekt har hun flyktet fra sin eksmann. Gjennom kvalmende minner fra deres forhold og påfølgende brudd tegnes et bilde av et menneske med klare psykopatiske trekk. Vi mer enn aner at hun i mangel av alternativ, har overlatt sin datter til ham, for å redusere faren for at noe fryktelig, utenkelig, uholdbart, skal skje. – Men frykten og samvittighetsnaget bare forsterkes der oppe i isødet, langt fra folk, helt uten beskyttelse.

Hele tiden er hun bevisst faren for å gå fra vettet. Det er mange historier om ensomme forskere som aldri blir seg selv igjen, hun er så nær, så nær. Hadde han bare kommet. Han, elskeren, hennes fremtid, trøst og kjærlighet. Han som skulle være hennes assistent i prosjektet, hennes livbøyle, vern mot vanviddet.

Hun slutter å vaske seg, slutter å bytte klær, lar det gå betennelse i sårene. Å forsøke leve et så normalt liv som mulig virker uvesentlig. Det spiller ingen rolle lenger, hun har gitt opp, kjæresten kommer ikke.

• Men kanskje kommer noen andre.

Negative emosjoner og skildringer står nærmest i kø og overlapper hverandre i en uvanlig intens roman. En stadig variasjon mellom ytre og indre utfordringer sikrer tilstrekkelige pustepauser og resulterer i en uhyre uhyggelig roman man sent vil glemme.

Tekst hentet fra min bokblogg: Ellikkens bokhylle

På denne nettstaden gir ein gjerne stjerner til gode omtalar, men det er også vanleg å gi ei stjerne til innlegg i ein diskusjon - for å vise at ein er enig med vedkommande. Ein kjapp titt på stjernene i denne tråden viser at du har støtte frå dei fleste. Det må vera rom for både korte og lange omtalar på bokelskere.no.

Nei, det må du ikke. Må vel si at jeg ble satt ut da jeg leste kritikken du fikk, og min første tanke var at nå gidder jeg ikke skrive noe her inne mer. Helt klart er det fint om noen leser det jeg skriver. Men statistikken min på bloggen forteller meg at det kommer ingen lesere fra dette nettstedet, verken da jeg skrev kort eller nå når jeg kopierer inn innlegget fra bloggen. Men jeg bruker dette nettstedet når det er en bok jeg lurer på om jeg skal lese, leser hva andre har skrevet om den. I går kveld og i morges var det mørkt og regnet, men i dag etter jobb skinner solen igjen, og tungsinnet forsvant :)

Jeg finner grunnlag for å lenke til en diskusjon som var på dette nettstedet i 2013, da fikk vi bokbloggere kritikk for å linke til bloggen:Link til diskusjonen som da pågikk og meningene de som deltok hadde, meg inkludert

Eg les som regel tre bøker samstundes, slik at eg har noko å variera i. Denne helga les eg

• Som ebok: Rigels øyne, avslutninga av Roy Jacobsen sitt
  stillferdige drama om Ingrid Barrøy

• I papirformat: Beretningen om Jon Bentson av Vera Henriksen;
  framhald av den meir kjende Beretningen om Bent Jonson
  (Trollsteinen, Pilegrimsferd, Blåbreen, Staupet,
  Skjærsild)

• Lydboka er for tida Bruce Springsteen sin sjølvbiografi Born to run

«Stillhet kan være like vondt som slag eller spark, mor. Det kan gjøre stor skade.»

Setningene fra romanen Det hvite badehuset av Thorvald Steen synes jeg rommer mye av innholdet. Jeg likte den veldig, veldig godt.

Samme dag som den ble utgitt, 11. september 2017, var det et intervju med forfatter Thorvald Steen her i Dagsavisen med overskriften: «Har funnet helheten i livet - For fire år siden ringte Thorvalds Steens telefon. Da måtte Steen skrive livshistorien sin om igjen.» Thorvald Steen sier blant annet dette:

«– Men det er viktig å understreke at det er en roman og ikke en selvbiografi. Jeg tror ikke at biografier er mer korrekte og virkelige. Virkeligheten er mangefasettert. Det er mange innganger til den. Jeg har tidligere jobbet med hvem jeg er via å forstå ideene og tankene jeg har vokst opp med. Så hadde jeg en lang fase der jeg ikke ville gå inn i det mest nærliggende: selvforakten og forholdet til den syke kroppen. Gjennom litteraturen, gjennom å lese forfattere som Amalie Skram, Inger Elisabeth Hansen, Pia Taftrup og andre som skriver forståelsesfullt og forsonende om kroppens styrker og svakheter, har jeg akseptert kroppen. Nå forholder jeg meg til at jeg fortrengte min egen fortid.»

Hovedpersonen i romanen blir oppringt av en kvinne som forteller at hun har forsøkt å få tak i moren hans, men moren tar ikke telefonen. Kvinnen forteller at hun heter Eline, er kusinen hans, og at hun ringer for å fortelle at broren til moren er død. Kusinen er ukjent for han, men han er ikke ukjent for kusinen. Da hun var tolv år møtte hun og faren hovedpersonen og bestemoren. Men Eline fikk ikke snakke med den fem år yngre fetteren fordi guttens foreldre ikke ville vite av dem. Enda mer overrasket blir han når Eline kan fortelle at han har samme sykdom som hennes far hadde, og at faren visste det.

«Under samtalen vår slo det meg at jeg ikke hadde møtt onkelen og kusinen under bestemors bisettelse. I flere begravelser har jeg sett familier la konflikter ligge i den timen seremonien varer. Det virker som om døden kan få samvittigheten til å slipe hardhet ned til noe som minner om tilgivelse.»

Eline kan fortelle at bestemorens død aldri ble nevnt etter at hun hadde sett farens reaksjon da han leste dødsannonsen i avisen om at bisettelsen hadde funnet sted i stillhet.

«Jeg hørte Elines stemme i det høyre øret. Jeg tenkte på mor, som aldri ville snakke om sin egen far. De gangene jeg har spurt, har hun svart at jeg aldri måtte spørre igjen fordi det gjorde så vondt. Hun har ikke villet fortelle navnet hans, hvor han kom fra eller hvor han bodde.»

Hovedpersonen var femten år da han fikk vite at han hadde en muskelsvinnsykdom. Hans drøm om å hoppe i Holmenkollen var over. Nå førti år etter har han vært avhengig av rullestolen et år.

Første søndag i advent besøker han moren. Han har gruet seg til besøket, og har veid for og imot om han skal fortelle henne om telefonsamtalen. Moren er lite villig til å svare på spørsmålene hans.

«Hun sitter der foran meg, og sloss. Jeg tror det er det hun gjør. Hun sloss for hele verdien av det livet hun har levd. Tenker hun på en helt annen måte enn det jeg kan forstå? Kanskje hun ikke har ord for det? Kanskje fortielsene er et overlevelsesinstinkt? At om hun røpet seg, ville hun miste sin posisjon og stilling overfor far og meg og resten av familien? Jeg forstår meg ikke på henne.»

Det var noen smakebiter fra romanen på 178 sider som jeg har lest på eBokBib. Ikke mange sider, men innholdet er stort, tankevekkende og tidsaktuelt.

Kritikerne likte den også. Det kan en lese her hos forlaget Oktober, som beskriver innholdet slik:

«Det er like før advent. Han får en telefon fra en ukjent kvinne. Hun sier at hun er kusinen hans. Familien på morssiden har han aldri hørt om eller møtt. Bestefarens navn har han aldri fått vite. Har hemmeligholdet sammenheng med at han har en arvelig sykdom og nå sitter i rullestol? Han oppsøker sin gamle mor med et håp om å få henne i tale før det er for seint.
Det hvite badehuset er en roman om skam, fortielse og omkostningene ved å være ærlig.»

Link til blogginnlegget som omtalen er kopiert fra

Ole Vik møter på harde utfordringer både på jobb og privat ...

Mye å holde styr på
Det fiktive stedet, Fjellberghavn er rammet av terrorlignende hendelser. Under en spesiell feiring, roper noen plutselig Allahu akbar. Folk på scenen blir skutt,og publikum legger på sprang. Ikke lenge etter blir noen minibanker ramponerte. Har alt dette en sammenheng eller er alt tilfeldig? Ole Viks samboer er et av ofrene og hun kjemper for å overleve. Samtidig som Fjellberghavn ikke består av annet enn kaos, må Ole Vik være sterk, og passe på samboerens barn. Hvordan skal han hanskes med alt sammnen, og hvem står bak alt kaoset?

Grådig med spenningsmomentene
Guden er bok nummer ti i rekken om lensmann Ole Vik. Jeg har lest to bøker av Jæger tidligere, og det er; Monster og Fortielsen. Jeg må innrømme at jeg likte begge de bøkene noen hakk bedre. Jægers bøker er stort sett morsomme, lette og har sine spenningsmomenter, men syntes at denne boka var noe slappere i forhold til de andre bøkene jeg har lest av ham. Den mangler rett og slett spenst og energi. Noen synes det er kjedelig å lese om politiarbeid, men det synes jeg er kjempeinteressant. Av og til når jeg ser dokumentarer eller leser krim, synes jeg at politiarbeidet er mer interessant enn selve saken. Hvordan politiet jobber er en interessant prosess. Så det var ikke det som var kjedelig i denne boka. Syntes bare at det var lite driv generelt, noe som er på en måte sjokkerende siden hans tidligere bøker stort sett har hatt et godt driv og virkelig engasjert. Her var det på en måte motsatt virkning Ikke alle aspektene av boka engasjerte eller vekket interesse.

Håper at Jostein får en større rolle etter hvert
Hvorfor Guden var så uengasjerende å lese, er ikke godt å si. Syntes at selve saken var uinteressant i grunn. Selv om det er mye som skjer på en gang var fremgangsmåten i det hele veldig saktegående og lite motiverende. Det hjelper ikke å plotte inn mange hendelser i ulike retninger. Det bidro ikke til høyere tempo eller større engasjement. Det ble istedet enda mer uengasjerende. Men Jæger skal ha ros for at han fremdeles skriver veldig realistisk. Persongalleriet er troverdig og består av forskjellige mennesketyper, og ved siden av Ole Vik har jeg også fått mer sansen for en av hans medarbeider, Jostein som er noe annerledes og som kjører sin egen stil. Man blir godt kjent med ham og man blir stadig nysgjerrig på ham som person. Så håper vi får "se" mer til ham fremover for han er veldig interessant å lese om. Han får folk til å åpne seg opp, enten om de vil det eller ikke.

Det er mye jeg kunne ha skrevet om Guden, men det meste er allerede nevnt. Skulle gjerne ha kommet med en bedre vurdering enn dette og jeg bruker ikke å ha forventninger til bøker for det har en tendenes til å ødelegge. Av og til blir man skuffet uansett. Det er ikke noe man kan gjøre noe med. Guden hadde et godt utgangspunkt, men følte ikke at den hadde den samme energien som i de tidligere bøkene hans. Den var høyst fraværende. Kjekt gensyn med Ole Vik og gjengen, men dette var dessverre skuffende lesing. Håper neste bok i rekka om Ole Vik kommer sterkere tilbake.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det var samtidig som jeg leste Masha Gessens biografi om Putin, at jeg hørte et intervju med Bernhard L. Mohr på NRK radio om hans bok Hvorfor stemmer russerne på Putin? Nå er den interessante boken lest. Den er utgitt på forlaget Cappelen Damm i 2017, og utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.

Bernhard L. Mohr, som er journalist, bodde i Russland i 2006 og 2007 – en av de han ble kjent med i den tiden var Olga:

«Jeg flyttet til Moskva like etter at det norske Schibsted-konsernet hadde kjøpt aksjemajoriteten i gratisavisen Moj raj on («Min bydel»). Avisen hadde på kort tid tatt posisjon som St. Petersburgs mest leste, og nå skulle en ny utgave — forbedret med norsk kapital og vestlig knowhow — erobre hovedstaden. Min jobb var å sy det russiske selskapet inn i den norske konsernhamsen, og samtidig ha ansvar for rekruttering og ansettelser. Olga, som etter skuespillerutdannelsen hadde tatt to universitetsgrader i markedsføring og gjort karriere i forlagsbransjen, skulle lede markedsavdelingen. Tilfeldigvis havnet vi rett ved siden av hverandre i kontorlandskapet. Hun ville bli bedre i engelsk, og var glad over å få en utlending i bekjentskapskretsen. Jeg trengte en Moskva-veiviser, og til forskjell fra mange av kollegene var Olga ektefødt moskovitt. Akkompagnert av klakkene fra de høye hælene hennes ble jeg raskt kjent med sjarmerende parker i vest, georgiske restauranter i ost og klubber i sentrum der du på forhånd måtte vite hvilken dør du skulle banke på.»

Da forfatteren bodde i Russland var det klondyke-stemning i landet – alle var optimistiske for fremtiden. Mange var skeptiske til Putin. Men etter annekteringen av Krim i 2014 opplever han en holdningsendring:

«Samtidig som jeg satt og leste rapporter om sivilbefolkningens lidelser i Donbas, begynte det å skurre på Facebook. I feeden min dukket det opp tolkninger, forklaringer og meningsutsagn som brøt tvert med det norske og internasjonale mediebildet. «Krim har da alltid vært russisk», leste jeg flere steder. «USA planla krig mellom Russland og Ukraina alt for 15 år siden», lød overskriften på en artikkel. Den var blitt delt av Larisa, som hadde vært administrerende direktør i Moj rajon i St. Petersburg. Oleg — salgsdirektøren som digget A-ha og Duran Duran og helst bare ville snakke om musikk — distribuerte flere saker som diskrediterte Russlands liberale opposisjon og den uavhengige pressen, fordi den stilte spørsmål om Russlands rolle i Ukraina. «Bombene i Lugansk er USAs og vestlige lands forsøk på å tilintetgjøre det slaviske folk», skrev sørrussiske Alina, som jeg husket som en av dem som var mest opptatt av å feriere ved Middelhavet.
Hva i all verden var det som foregikk? Det var nesten sjokkerende å oppleve at disse menneskene som for ti år siden boblet av begeistring over demonstranter som talte makta imot, nå nærmest konkurrerte om å hylle Putins Ukraina-manøvrer, som innebar klare brudd på folkeretten. Hva hadde skjedd med livsanskuelsen til dem som for ti år siden jublet over å få jobbe i et vestlig selskap tuftet på demokratiske og liberale verdier? For ti år siden var vi samstemte om disse verdiene. Nå gjenga folk som hadde lagt sjela si i at Moj rajons lesere skulle få høre sannheten, konstruerte løgner fra det russiske propagandamaskineriet.»

Ti år etter at han jobbet der, er forfatteren tilbake i Russland. Her er noe av det Olga og samboere Sergej sier under en middag:

«Sterk styring og kontroll har aldri vært noe problem for Russland. Hvis vi prøver oss på vestlig demokrati igjen, blir resultatet anarki slik som på 1990-tallet. Russland har alltid greid seg best når landet har vært styrt av en sterk hånd», sier hun og lister opp Putin, Stalin, Peter den store, Katarina den store og Ivan den grusomme i et og samme åndedrag.
Sergej melder seg på:
«Det med demokrati er egentlig en myte som dere i Vesten lar dere lure av. I USA, for eksempel, er det alt annet enn en åpen kamp om makten. Stort sett veksler de samme gamle klanene på å ha presidenten. Først var det Bush senior, etterpå kom Bush junior.»
Jeg blir paff, og rundt bordet blir det stille. Mener de virkelig det de sier?...
...Jeg bestemte meg for å kombinere et besøk til Moskvas internasjonale bokmesse med middag hos Olga, for å få noen gode svar. Men nå satt hun altså her og lød som et ekko av det de andre eks-kollegene hadde skrevet på Facebook. I løpet av den siste halvtimen hadde hun og Sergej servert det jeg oppfattet som løgner og overdrivelser hentet fra Første kanal, den statlige tv-kanalen vi prøvde å si imot og korrigere for ti år siden da vi var kolleger.
Jeg gjorde et siste forsøk på å snakke Olga og Sergej til fornuft ved å legge frem lovene som Vladimir Putin hadde fått vedtatt siden han ble president igjen i 2012 — som i klartekst innskrenket ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfriheten. Var de ikke bekymret over retningen på den politiske utviklingen? Så de ikke at Putin var i ferd med å bringe Russland inn på en kurs som på mange måter minnet illevarslende om Sovjetunionen?
«Styret i Kreml er kanskje ikke ideelt. Men bedre med et sterkt og kontrollerende regime enn at en revolusjonær bevegelse river ned alt. For da kommer 1990-årene tilbake», parerte Olga.
1990-årene, 1990-årene, 1990-årene. Hvorfor var de plutselig blitt så opphengt i 1990-årene? 1990-årene var jo 1990-årene også i 2006, den gang Olga jobbet for et åpnere og mer liberalt Russland. Minnene fra den kaotiske Jeltsin-tiden må ha vært enda mer fryktinngytende da enn nå. Og hvorfor var Olga og Sergej helt overbevist om at 1990-tallet automatisk ville gjenoppstå dersom Putin løsnet litt på grepet og slapp til andre partier og liberale medier? Her måtte det ha vært sterke påvirkningskrefter i sving, mekanismer som hadde snudd opp ned på hvordan middelklasserusserne oppfattet landet sitt og verden utenfor.
«Du får ta deg en runde og snakke med flere av de gamle kollegene våre. Jeg er helt sikker på at det er mange som mener det samme som Sergej og jeg. Dere i Vesten har aldri forstått hva som er viktig for oss.»

Forfatteren skal få seg mange overraskelser under møter med tidligere kolleger. Selv om ikke alle er like Putin-vennlige som Olga og Sergej, har mange endret syn på Putin. Putin er nå en garantist for stabilitet i en kaotisk verden. Han har fått Russland tilbake på den globale arenaen som en stormakt. Reelle alternativer finnes ikke.

I tillegg til å fortelle om samtalene han har hatt med tidligere kolleger, får vi et innblikk i det russiske samfunn og historie. Fakta koblet opp mot enkeltmennesker gjør faktabøker langt mere interessante. Boken Hvorfor stemmer russerne på Putin? Av Bernhard L. Mohr på 255 sider inklusive register er en interessant bok. Selv om det er rimelig heftig å lese om det russiske samfunnet under Putin, gjør den verden litt mindre kaotisk for meg.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Hei, så morsomt å høre fra deg igjen, og beklager at jeg ikke har skrevet tilbake på flere måneder. Beklager det, altså. Det er lett å glemme av og til. Så det var ikke for å være arrogant. :)

Fint at IT ga deg lyst til å lese noe av Stephen King. Selv leste jeg boka IT for første gang i 2010 og likte den ekstremt godt. Har ikke sett filmen ennå. Venter til den kommer på blu-ray. Tror du vil like boka. Den er på over tusen sider, men det er vel verdt det og du har rett, i boka blir man veldig godt kjent med karakterene og det var det som var så fascinerende, synes jeg.

Jeg har heller ikke sett The Dark Tower ennå, men det skal jeg til tross for at den har fått dårlig score. Jeg likte ikke filmtraileren, men jeg kommer til å gi filmen en sjanse. Jeg har lyst til å se filmen fordi jeg er snart ferdig med The Dark Tower serien. Leser nå siste del så det blir rart når det tar slutt for har lest serien i over ett år nå, så det blir rart når det tar slutt.

Morsomt at du nevner Tim Curry for han har jeg vært fan av i mange år. Han er fantastisk. Han er mest kjent som rollen som Frank -N- Furter fra musikalfilmen The Rocky Horror Picture show, en av mine favorittfilmer. Tim Curry og Jack Nicholson er mine favoritt mannlige skuespillere. Synes at Tim Curry er herlig for han har spilt mange underlige roller og det liker jeg.

Det gleder meg å høre at du vil utforske Stephen Kings forfatterskap. Jeg har lest bøkene hans siden ungdomsskolen og har lest mye av ham, men ikke alt da han har skrevet utrolig mye. Forrige torsdag fylte han 70 år og jeg har startet med å gjenoppta forfatterskapet ut året for å hedre ham. :) Kanskje litt sært, men fint å ha noen prosjekter av og til.

Fint å høre at du likte IT filmen. Skal se den jeg også når den er ute på blu-ray. Som oftest er bøkene hans bedre enn filmversjonene, men det er morsomt å få med seg filmene også, og sammenligne.

Har sett miniserien IT fra 1990 som også kan sees som langfilm med Tim Curry som IT. Den er ikke fullt så bra, men den har sin sjarm. :) Den er mer morsom enn skremmende, hvis du skjønner. :)

Ingen tanker er falske ...

En jente, som vi aldri får vite navnet på, og Jake er kjærester, men forholdet er fremdeles rimelig fersk. Allerede nå er jenta i tvil angående deres forhold. Istedet for å gjøre det slutt med ham nå, venter hun til de har vært hos foreldrene hans for første gang, og tar det derfra. Hun liker ham, men er usikker på om han er hennes type gutt, og om de har noe å bygge videre på; derfor kan denne lille kjøresturen være en fin mulighet til å sette ting i perspektiv. Hun vet ikke hva Jake tenker om forholdet, og om han også har tenkt å gjøre det slutt eller ikke.

Hemmelig kontakt
Jake kommer fra en gård og de må kjøre temmelig langt ut på landet for å komme dit, og de har for det meste veien for seg selv. Under bilturen diskuterer de all slags ting, ikke noe personlig, men mye filosofi og psykologiske ting. Det Jake ikke vet, som hun ikke har fortalt ham, er at hun har en hemmelighet som hun ikke har røpet til noen. I det siste plages hun av en som stadig ringer henne. Noen ganger snakker han, andre ganger ikke. Noen ganger legger han igjen meldinger. Hun har gitt denne personen kallenavnet the Caller. Hun har lyst til å fortelle Jake om denne fremmede personen som stadig kontakter henne, men vet ikke om hun bør det, eller om det er lurest å holde det for seg selv.

Sær og intens handling
I'm Thinking of Ending Things er nok den mest spesielle boka jeg har lest så langt i år. Jeg liker spesielle bøker, så for meg var det midt i blinken. For noen kan nok denne boka være for kryptisk, men det var nettopp derfor jeg likte den så godt. Man vet at noe grusomt er i ferd med å skje, men denne gangen var det vanskeligere å gjette nøyaktig hva. Det kryptiske setter det hele i spissen og gjorde denne leseren svært nysgjerrig hele veien. Man lurer på hva det grusomme er i ferd med å skje. Er det selvmord? Drap? Noe enda mer sjokkerende? Hva vil skje? Det er lett å gjette seg til hva som vil skje i bøker generelt, men denne var mer vrien og det var befriende. Man blir ekstra nysgjerrig og man vil bare komme til det store sjokket så fort som mulig. Et annet spørsmål også som gnager i en er hvem denne oppringeren som stadig tar kontakt med henne er, og om vi i det hele tatt får svar på det. Noen kommer kanskje til å synes at denne boka er kjedelig og trøttende da handlingen er stort sett om de to på kjøretur, og på denne kjøreturen diskuterer de filosofiske og psykologiske ting. Drøfter om sære nerdetemaer, men syntes det var med å løfte på både interessen og spenningen. Det gjør karakterene særegne, og man er nysgjerrig på både dem og handlingen. Samtidig venter man bare på at noe forferdelig skal skje, så man sitter der og forbereder seg på det verste mens man leser, kjenner at man spenner seg ufrivillig fast. Av og til føles det som om man sitter i bilen sammen med dem. Dette er ikke ren horror, men en psykologisk horror som virkelig utfordrer. Den setter mange menneskelige sider på prøve, både når det gjelder frykt, samspill, og setter spesielt ordet ensomhet i søkelys.

Vrien, men genial avslutning
Les den for dette er ikke vanlig horror. Det er mer enn bare horror. Boka er mye dypere enn som så. Det er første gang på lenge jeg leser en horror eller en bok generelt der jeg ikke klarte å se for meg slutten, noe som skjer sjeldent. For dette tok en helt annen vending enn jeg hadde sett for meg og jeg elsker det. Avslutningen kan kanskje virke vrien for noen, men vær så snill å ikke avskriv boka av den grunn. Avslutningen er smart, på grensen til genial, og gir boka et skikkelig løft og man blir på en måte paff. Man blir satt ut i grunn og det er digg. Den har en type avslutning som man ikke klarer å riste av seg med det første. Den blir bare hengende ved deg lenge etter at den er ferdiglest. Så det er synd at denne boka ikke er så kjent og fått så dårlig markedsføring, fordi den fortjener virkelig å bli lest.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne gangen ble det dessverre for langtekkelig og ujevnt. Les gjerne mer her

skriv lenkebeskrivelse her

Ragde har eit lett, sprudlande og skravlete språk. Ho vekslar ganske så elegant mellom Erlend og Krumme sitt småbarnsfar- og luksusliv, Torunn og Margido sine gravferdsoppgåver og Tormod sine gammalmannsproblem og tilbakeblikk. Men altså - for meg vert det for mykje skravling. Såpass mykje at eg må ta lange pausar for å orka å lesa vidare. For mange ord, for mykje mas og for mange ting. For mange handlerundar og for mange oppramsingar. For mykje matprat og for mange uinteressante detaljar.

Liebhaberne vart ei høgst varierande leseoppleving. Enkelte hendingar er skildra på ein veldig fin og varm måte, medan andre deler av boka er irriterande og unødvendige. Det låg lenge an til eit terningkast 3 - men avslutninga gjer at eg puttar på enno ein prikk.

Slutten gjev oss ei påminning om at sjølv om døden kan ramma brått og brutalt, må livet gå vidare. Gjennom tårene kan ein skimta både håp og framtidstru.

Meir på bloggen min