Bokelskere.no

Igjen, spennende og godt skrevet av Emelie Schepp

Jeg var interessert i denne boka mest på grunn av illustrasjonene. De er mørke og herlige.

Med illustrasjonene følger det også med en god historie. Teksten og illustrasjonene veier opp hverandre og balanserer på en god måte.

Sær historie med sære karakterer
Dette er på en måte en historie i en historie. Boka er om begravelsesagenten Glambek som er en enestøing, og som virker noe småkald med få venner. Han plages av rotter og vil bli kvitt problemet, noe som er lettere sagt enn gjort. I begynnelsen av boka er det Siful vi blir først gjort kjent med. Han besøker sin rare rottevenn som bor under kirkegården som heter Estragon. Han er en gammel rotte som har opplevd mye og Siful elsker å høre på historiene hans. Siful får høre da Estragon utga seg for å være en rottefanger for begravelsesagenten Glambek, og i mellomtiden bo hos ham som assistent. Det Glambek ikke er klar over er at Estragon er heftig og begeistret over Glambeks penger. Ikke for å bruke dem, men for å smake og spise dem. De smaker så godt! Glambek mistenker at noe ikke stemmer med denne rottefangeren. Vil rottefangeren bli avslørt?

Synd at boka er på bare 71 sider for denne boka gikk raskt unna, og jeg koste meg med den mer enn det er vanlig til å være voksen, kanskje? Ikke godt å si. Synes illustrasjonene virkelig løfter historien opp. Illustrasjonene er mørke, triste og illustrerer Glambeks ensomme liv på en god måte. Man skjønner han ikke er så godt likt for han virker noe kald og utrivelig. Han har få venner som er mektige som han kaller dem, som han inviterer hjem til seg av og til, men ellers er det jobb og rutiner livet hans handler om.

Fantastiske illustrasjoner som gir historien en snert
Boka består av et festlig og spennende persongalleri. Til tross for få sider, blir man godt kjent med persongalleriet og Heivoll rekker å flette inn små spenningsmomenter. Danske John Kenn Mortensen, bidrar til ekstra atmosfære med illustrasjonene sine, og mens man ser på disse illustrasjonene, skulle man ønske at man var like flink til å tegne. Å tegne må være et herlig talent å ha og jeg misunner de som har den evnen, istedet for bare å tegne strekmenn ...

Estragons historier (Rottefangeren fra Sorø) er en fin og kreativ historie å få med seg, både for barn som nettopp har lært seg å lese, og som høytlesning for hele familien i ferien. En firer for historien og en femmer for illustrasjonene.

Dette er som nevnt i baksideteksten en bokserie om de syv dødssyndene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennende fortsettelse på trilogien om Verhoefen

Hun er en ung pike. Eller, hun er vel strengt tatt ikke noen pike. Hun vokste opp under krigen. Japansk interneringsleir i Shanghai. Mistet begge foreldrene. Snakker ikke om det.»

Sitatet over er fra romanen; «En trofast hustru er den andre boken i Jane Gardams kritikerroste trilogi om barna av Det britiske imperiet» som forlaget Gyldendal omtaler den som.»

Romanen ble utgitt i 2009 og på norsk i 2017. I juni lest jeg bok nummer en i trilogien: En ulastelig mann der hovedpersonen var Edward Feathers.

«Feathers skulle gjøre seg fortjent til sin suksess. Han var en tvers gjennom rettskaffen, hyggelig mann, arbeidsom og intelligent. Som barn hadde han vært ensom, og elsket bare av tjenere i Malaya. Han var et av Imperiets såkalte foreldreløse kolonibarn, og ble (katastrofalt nok) sendt til et fosterhjem i Wales. Derfra var han blitt overført til en kostskole, og senere hadde han mistet venner i Slaget om Storbritannia, deriblant en som hadde betydd mer for ham enn noen slektning, og som han aldri snakket om. Det var da han skulle evakueres og ble sendt østover, at han møtte Ross om bord i en gammel holk, men bare for så å miste ham igjen. Eddie reiste tilbake til England, pengelens og syk, og etter en bedrøvelig tid som jusstudent i Oxford satt han og tvinnet tommeltotter innerst på et iskaldt advokatkontor av dickenske dimensjoner i Lincoln's Inn (Temple var blitt bombet sønder og sammen), da Ross plutselig dukke opp igjen og Eddie ble snappet opp og skysset mot berømmelsens tinder. Ross var også blitt advokat, hadde sekken full av eventyrglitter.»

Boken starter der Edward (Eddie) Feathers er på vei til Hong Kong sammen med Albert Ross for å delta i en rettssak. Samtidig skal han møte Elisabeth (Betty) Macintosh for å be henne om å gifte seg med han. Hun er i Hong Kong sammen med en venninne. Venninnen har tidligere hatt en affære med Edward Feathers. Betty er blakk. Hun arver foreldrene først etter at hun har blitt tredve år. Det er ikke så store krav Edward stiller Betty og de forstår hverandre fordi begge har som kolonibarn lidd samme skjebne:

«Elisabeth, du må aldri forlate meg. Det er det som er betingelsen.
Jeg er blitt forlatt hele livet. Helt fra jeg var bitte liten
er jeg blitt tatt ifra noen. Et av disse foreldreløse kolonibarna
og alt det der. Ikke at det er noe spesielt ved meg i så måte. Det
skulle liksom gi oss en sterk rygg.»
«Jeg vet en del om det. Jeg er et kolonibarn, jeg også.
Foreldrene mine ofret seg.»
«Alle foreldrene våre ofret seg for en ideologi. De trodde det
var bra for oss å bli sendt Hjem, mens de selv fortsatte med å
styre Imperiet. Vi tok alle skade av det, selv om vi ble eksperter
på å tåle alt.»
(«Skal jeg ta brettet, madam?»)
«Det tok ikke knekken på meg, men jeg ble pokker så
usikker av det.»
«Jeg vil aldri forlate deg, Edward.»
«Jeg kommer ikke til å nevne dette flere ganger.» Han
begynte å stotre. «I hele mitt liv er jeg blitt sendt bort. Albert
Ross reddet meg. Jeg må virkelig beklage. Kom meg gjennom
det. Ikke så flink til å snakke om følelser.»

Betty forsikrer Edvard at hun ikke skal forlate han. Men da har hun ennå ikke møtt Terry Veneering, en annen engelsk advokat og Edvards fiende og rake motsetning.

Den siste boken i trilogien er Venner til sist.

Omtale er kopi av dette blogginnlegget - link

Liten kvinne med sterke meninger.

Tøff oppvekst i ghettostrøk
Leah Remini er kanskje ikke et kjent navn. I hvert fall ikke en av de mest kjente skuespillernavnene der ute, men de fleste vet av henne som Carrie fra komiserienThe Kings of Quens med skuespillerkollega Kevin James. Som i rollen virker hun også veldig rappkjeftet og tøff i virkeligheten. Kanskje ikke så rart siden hun er oppvokst i New York og kommer fra en litt spesiell familie. Faren hennes var den som hele tiden stilte krav og ingenting var bra nok, og moren hennes var ikke den dyktiske og moderligste kokken. Det var ikke en typisk barndomshjem som hadde kjeks og annet godt å by på når Leah og søsteren hennes hadde med venner hjem. Moren hennes var ingen "typisk" mor. Gjennom moren får døtrene vite om scientologien og mens de venter på henne der, begynner de også å ta forskjellige kurs istedet for å vente hjemme. Det ble begynnelsen av mange år innen scientologien, i hvert fall for Leah.

Hun forteller om de forskjellige kursene, hva man får lov til å gjøre og ikke, og om de forskjellige nivåene og hva de står for, og fordelene og ulempene med alt. Leahs iver og lærelyst var oppslukende å lese om. Hun forteller også åpenhjertig om hvordan det er å komme inn i skuespillerbransjen. og hvor hardt det er å holde seg i den bransjen når man først endelig har en fot innenfor. Ting har lett for å bli kanselert hvis en tv-serie ikke får gode nok seertall, og kampen om beinet i audition er hard. Hun var med i mange komiserier som knapt nok fikk en sesong før det ble kanselert, og da er det bare å begynne forfra igjen med nye jobbsøk. Det eneste hun drømte om var å underholde andre, og få folk til å le, noe hun har gjort siden hun var liten.

Interessant om Tv-serieproduksjon
Jeg er ingen fan av Tv-serien The King of Queens. Jeg ser på det av og til, og liker spesielt godt sarakasmen, og det var veldig interessant å lese om produksjonen av The King of Quenns. Hennes og Kevin James første møte, deres forhold til produksjonen, og hvordan de av og til ikke snakket med hverandre, for man kan bli lei av hverandre når man jobber lenge og intenst sammen. Men at de begge hadde hjerte i Tv-serien og deres store glede om hvordan tv-serien overlevde i så mange år som den gjorde.

Hun beskriver sine lange dager. Hun er skuespiller på dagtid og tar kurs i scientologien på kveldstid, og ofte sa hun at hun skulle noe annet på kveldstid for hun ville ikke snakke til andre om scientologien. Det var noe hun på en måte ville ha for seg selv. Når jeg tenker på scientologien er de mest kjente navnene for meg Tom Cruise, John Travolta og Kirstie Allye. Flere kjendiser er også involverte i scientologikirken, men det er de kjendisnavnene jeg forbinder scientologikirken med.

På tide å stille spørsmål
Etter flere år i scientologikirken, og når ting endelig begynner å gå seg til i skuespillerbransjen, er det jo en kjent sak at scientologikirken krever penger for det ene og det andre, både når det gjelder kurs og diverse formål. Når Remini begynner å tjene store summer og scientologien krever mer, begynner hun å stille spørsmål. Hun får blant annet aldri se resultat av formålene hun sponser. Og hun stiller også spørsmål angående Tom Crusie som er scientologiens store yndling siden han har stort navn og tjener mye penger. Hun liker ham i begynnelsen, men misforståelser skjer, og i bryllupet til Tom Cruise og Katie Holmes, ser Remini at mange scinetologer bryter regler som de er selv veldig strenge på. Remini blir mer og mer utfryst når hun stiller spørsmål rundt alt. Hun er spesielt oppgitt over at Tom Cruise får bryte regler og gjøre som han vil, istedet for å bli behandlet som alle andre. Mye annet skjer, som gjør til at Leah får nok og forlater scientologien, en tro hun har viet så mange år til.

Det er så mye mer jeg kunne ha sagt om boka, men vil ikke drepe moroa for andre, for dette er en underholdende bok fra en rappkjeftet og vågal kvinne som ikke lar seg stoppe så lett. Er det noe hun brenner for, går hun for det, og er heller ikke redd for å stille spørsmål, og gå i mot strømmen. Dette er en herlig og lærerik bok om en dame som kanskje etter mange år ikke finner troen i scientologien, men etter hvert finner troen på seg selv.

Etter å ha lest denne boka, så jeg noen intervjuer om henne angående scientologien, og jeg liker sarkasmen hennes veldig godt, og hun er en høyst oppegående og underholdende kvinne.

Jeg har også lest en annen bok om noen som brøt med scientologien, og det er: Nittenåttifire (Min vei inn i scientologiens dypeste verden - og ut igjen) av Geir Isene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har lest og likt begge forfatterne i en årrekke og det de har fått til sammen holder mål, innenfor en godt utprøvd ramme av krimlitteratur.