«Kuldegradene hadde gjort byen forunderlig taus disse ukene i januar. Biler sto innesnødd langs fortauene, folk som ikke var nødt til å kjøre lot bilen stå, ordføreren fortsatte å oppfordre om det på tv. Bussene og t-banene var overfylte, men på gateplan var det rolig. Bare de svarte Brooklyntaxiene kjørte gjennom snøslapset, i tillegg til varetransport, og sykler, den daglige armeen av meksikanske bud som brakte mat fra butikker og restauranter til privatpersoner. Budmennene så enda mindre ut enn vanlig der de krummet seg over styret, innpakket i lag på lag med klær. Ingen barn var ute, lekeplassene var tomme, hundelufterne gikk kortere turer enn vanlig. Fredelig var ordet. Han trakk inn den kalde lufta. Men tre drap i Brooldyn Heights forstyrret. De som ikke visste om drapene, måtte se på Brooklyn som en pepperkakeby i disse glaserte vinterdagene.»
Ukjent forfatter, Henning Howlid Wærp, og ukjent forlag, Orkana, for meg. Men det var tittelen som fikk meg til å låne romanen på biblioteket: Den kaldeste vinteren i Brooklyn Heights. Og at omslaget passet til tittelen.
Det ble en overraskende god og avslappet leseopplevelse. Spesielt fordi jeg har mistet interessen for det meste av krim og spenningslitteraturen som utgis. Jeg vil selvsagt vite hvem som har utført drapene og hvorfor. Avslappet; på samme måte som jeg leser Agathe Christie. Hvorfor jeg kom til å tenke på hennes bøker, var tanten til etterforskeren Paul Alpers, tante Ellis. En slags Miss Marple uten at hun var avgjørende for å løse saken. Paul Alpers som ikke akkurat er den skarpeste etterforskeren. Ensom ulv som mange etterforskere er i litteraturen. Så da har han de gode hjelperne som i tillegg til tante Ellis, er Thomas og hans niese Heidi. Med sitt engasjement for å få oppklart saken nærmer disse menneskene hverandre på en lite støyende måte. I tillegg ble det en slag tankeflukt til en by jeg gjerne reiser tilbake til. Tommel opp for denne.
omtale kopiert fra bloggen
ritaoline siterer Hjerter i utakt av Ellinor Rafaelsen
02:04, 31. juli 2020 Ingen har det som favoritt.
Men skjebnen hadde sin egen måte å føre menneskene ut på ukjente sidevegger på. Han hadde aldri trodde på dette med skjebnen før. Men noe måtte det være som styrte over menneskets egen vilje når livet skulle gå så stikk imot alle opptrukne planer.
En ukjent bok som ble veldig fort synlig.
Faren til Kate Elizabeth Russell spurte Stephen King om han kunne lese manuskriptet til datteren hans. Hvor kult er ikke det? Med eller uten Stephen King i bildet, er dette en god bok om en metoo sak, sett fra et annet perspektiv.
En annen vinkling i en sensitiv sak
Vanessa føler seg ofte utenfor det meste, kanskje fordi hun føler seg modnere enn de andre i sin egen aldersgruppe. Det er i hvert fall det inntrykket jeg fikk av henne mens jeg leste boka. Hun er bare femten år gammel da hun blir fascinert av en av de mannlige lærerne hennes, og det viser seg at fascinasjonen er gjensidig. Hun blir strakts hans favorittstudent. Små stunder sammen fører til sterkere bånd, og etter hvert til "uskyldig" kyssing. Hun bryr seg ikke om den store aldersforskjellen og klarer ikke å slutte og tenke på ham. Historien veksler fra den tiden hun er hans student til senere når hun er 32 år. Hun blir oppsøkt av en jente som påstår at hun er blitt misbrukt av samme lærer, og vil ha Vanessa på sin side for å forsterke sin sak. Men problemet er at Vanessa ser det ikke på som misbruk, fordi hun har følelser for ham. Kommer hun til å bytte side, eller kommer hun til å være på hans side for alltid? Er båndet deres så spesielt som hun skal ha det til?
Interessant tema med en annen type vinkling i en slik type sak. Hvem er uskyldig og kan det oppstå virkelige følelser mellom en lærer og student? Det er også spennende hvordan Vanessa betrakter forholdet på. Selv om boka er noe mørk og dyster, har hun noen artige og underlige tanker om alt og ingenting som hun deler med oss. Det gjør personligheten hennes fargerik og mer levende. Det gjør henne mer ekte. Det er også spennede å lese om henne både som ung og som voksen person. Hun forandrer seg, men samtidig ikke. Hun har de samme følelsene, og hun er fremdeles noe kaotisk av seg, men likevel prøver hun å skaffe seg et liv som fungerer. Hun er bare et eksempel på at ingen er perfekte. Boka er også et eksempel på at noen bånd er vanskeligere å kutte av enn andre.
Spesiell mor og datter forhold
Jeg likte spesielt godt å lese om forholdet mellom Vanessa og moren hennes som har sine oppturer og nedtur, som de fleste mor og datter forhold har. Moren er kanskje overbeskyttende, noe Vanessa ikke liker, men moren hennes vil bare hennes beste, og vil at datteren hennes skal være trygg. Mens Vanessa påstår gjennom hennes handlinger at hun er voksnere enn sin egen alder. Hun ønsker i hvert fall at andre skal tro det. Det virker som hun har det travelt med å bli fort voksen istedet for å nyte barndommen.
Min mørke Vanessa har vært en godt synlig bok i de siste månedene, og jeg grugledet meg lenge til å lese den. Alltid skeptisk til en bok som får mye ros, for som regel er jeg ikke enig, men dette er en stødig og verdig bok om noe som er aktuelt, til tross for at metoo bølgen ikke er like sterk som da kampanjen startet. Likevel er det en sak som er viktig å legge vekt på, og selv om dette er en roman, var den nesten like spennende å lese som en god krimbok.
Fra min blogg: I Bokhylla
Forfatter Bjørn Tore Pettersen sier i dette intervjuet:
"– Jektefarten er det svarteste hullet i norsk kystkultur, mener Bjørn Tore Pedersen, NRK-journalist og forfatter av boka «Jekta – Eventyrets farkost».
For historiene om fraktskutene som fra 1600-tallet gikk fra Nord-Norge og sørover til Bergen med tørrfisk, rogn og tran, ble ikke bevart.
– Det var ingen kultur, i hvert fall ikke her nordpå, for å ta vare på denne type historie. Jekta hadde en utrolig viktig betydning for livet langs kysten i nord, men minnet også folk om blodslit og forlis, sier Pedersen som er fra en gammel jektebygd i Lofoten.
Han husker selv at de gamle i bygda Petvik snakket om jektefartens slutt med en lettelse i stemmen.
– Da dampskipene kom, ble alt så mye enklere. Folk behøvde ikke å ha frykten for forlis hengende over seg til enhver tid. Ikke bare satt mange enker og barn igjen hvis mennene forsvant på havet. De verdifulle varene som gikk ned med jekta, kunne gi hungersnød i bygda den vinteren.
Å samle sammen bitene av denne historien, har tatt tid.»
At bokprosjektet har tatt tid, det har jeg tenkt mye på imens jeg har leste den. Wow; helt utrolig. Jeg så den første gang på biblioteket. Men som jeg sa til bibliotekaren, denne kan jeg ikke låne, den må jeg eie. Boken ble kjøpt og nå er den lest. Den ble utgitt i 2019, og er slik jeg ønsker en faktabok skal være: stappfull med bilder som illustrerer jektefartens historie. Fordelt naturlig sammen med teksten slik at historien den beskriver blir levende. Ikke som for mange faktabøker som utgis har; bilder i midten av boka.
Uten mennesker ingen historie. Synd at det ikke er nedtegnet mer, ikke minst om hvordan jektefarten påvirket lokalsamfunnene, og da tenker jeg også på kvinner og barn. Samtidig kan man klare å tenke at det var tøffe tider for mange.
I dette innlegget skrev jeg:
Etter koronaens tid skal jeg på Jektefartsmuseet i Bodø for å møte Anna Karoline
Vi lever dessverre fortsatt i koronaens tid. Etter å ha lest boken til Bjørn Tore Pedersen vet jeg at jeg bare må dra på dette museet. Jeg tror ikke at man helt kan forestille seg farkosten før man ser en. Fra bokens forord:
«Den dagen Nordlandsmuseet vedtok å bygge museum over Anna Karoline, bestemte jeg meg for å skrive denne boka. Den handler ikke bare om Anna Karoline, men om alle jektene. De som var livsnerven langs kysten vår i fem hundre år.»
To andre flotte bøker jeg har kjøpt og lest skrevet av Bjørn Tore Pedersen, og som jeg kan anbefale, er:
Biografi: Kaare Espolin Johnson Lengselens billeddikter av Bjørn Tore Pedersen – livet var som en billedbok for han
Lofotfisket av Bjørn Tore Pedersen
Alle dør alene, sies det,,men å dø sånn,eller rettere sagt å leve sånn,så ensom st ingen i det hele tatt legger merke til at du derfor kanskje postbudet begynner å lure, det må være forferdlig.
«Er det han?»
Morten Dyrnes vred på hodet og fulgte Aylas blikk gjennom glassveggen. Han betraktet mannen i dress ved vanndispenseren.
«Aner ikke,» hvisket han tilbake.
Han ventet litt før han tilføyde: «Jeg har igrunnen aldri sett ham.»
Ayla så undrende opp. «Men du vet vel hvordan han ser ut?»
«Faktisk ikke. Ikke nå lenger, i hvert fall.» Morten forsøkte et smil, men merket at han var for nervøs. I stedet skjøv han trykkblyanten inntil notatboken, kastet et blikk på Erna — som fortsatt utnyttet ventetiden med å lese i papirene sine — og sa:
«Pressen har noen få arkivbilder, men de er helt utdatert, fra en gang rundt århundreskiftet da han visstnok skal ha forsøkt å gjennomføre et mislykket oppkjøpsraid i forlagsbransjen og endt opp som selve symbolet på dotcomboblen. »
«Dot-hvaforno?»
Han stirret oppgitt på henne. Det var ikke første gang. Han var på nippet til å belære henne litt om nyere økonomisk historie, men tok seg i det.
«Det ligger ikke engang noe fotografi av ham på hjemmesiden til Hall Consulting,» sa han i stedet.
«Man han er vel på Facebook?»
Ah, disse purunge andregenerasjonsbroilerne i Unge Høyre, hva slags tid og verden levde de i, egentlig?»
Det er syv år siden jeg leste og skrev om roman nummer en i trilogien om Finansakrobaten Christian von der Hall som:
Wonderboy av Henrik H. Langeland
Wonderboy ble utgitt i 2003. Antakeligvis leste jeg den fordi roman nummer to Fyrsten ble utgitt i 2013. Fyrsten har av en eller annen grunn gått i glemmeboka. Jeg ble påminnet på det i 2020 da roman nummer tre i trilogien; Showtime, ble utgitt. Fyrsten synes jeg er minst like god som Wonderboy, utrolig underholdende.
Christian von der Hall er nå i en ny bransje: kommunikasjon og rådgiving. Han er på veg mot toppen i bransjen etter konkursen, og sikter seg inn som rådgiver for Høyre. Han er skilt fra Tessa, og barna Sara og Hans Christian er blitt tenåringer. I innledningen til romanen er det to personer som kommer til å få betydning for det som skjer fremover, Morten Dyrnes og Ayla. Men de er ikke de eneste. Du verden, her skjer det noe hele tiden, ikke et dødpunkt. Det er sjelden en roman på over 400 sider klarer å holde på interessen min fra første til siste side.
I omtalen til forlaget står det at bransjen han er gått inn i er for de smarteste. Vel, det er vel det de som er der liker å se seg selv som. Det vi leser om; om det ikke er tett opp til virkeligheten, så er det ikke milevis fra, tilsier at det er mange typer intelligens. Det er ikke mennesker av typen «hel ved» vi leser om. Men det de gjør skaper god underholdning. Heldigvis ikke så ufyselig som i NRK serien Exit. Litt mer spiselig med en mann som er treningsgal enn de ligger under for narkotika.
Omtalen er kopi av dette blogginnlegget
«Hvem sier at man må? Hvem bestemmer det? Jeg vil ikke ha denne ungdomstida. Jeg tror den vil få det bedre hos noen andre. Den står og ser på meg som en engelsk, tjukk bulldog, med sikkel ut av kjeften og forventningsfulle øyne: «Kan vi gå tur? Kan vi gå på morsom tur? Skjer det noe snart? Skal det ikke skje noe snart?»
Nei, det gjør ikke det. Det skjer ikke en dritt. Telefonen min ringer ikke, klokken står stille og helgen er en seig, stillestående masse.»
Herlige Linn Skåber utga boken Til ungdommen illustrert av Lisa Aisato i 2018. Den sammensetningen måtte bli et flott produkt. Jeg kan love etter å ha kjøpt og lest boken med Lisa Aisatos nydelige illustrasjoner, at har leseren et åpent sinn kan boken passe for alle aldre, fra tenåringen til besteforeldre. Alle har vi vært gjennom ungdomstiden. Noen sklei enkelt gjennom den, for andre var den grusom. Og for de som er midt i denne tiden, kan boken være en trøst: de er ikke alene. Som Linn Skåber skriver i innledningen:
«Noen ungdommer synes ungdomstiden er fylt av nysgjerrighet, action, kjærlighet, humor, spenning, venner, fester og latterkramper så det halve kunne vært nok. For andre kan det overhodet ikke bli nok.
Enkelte får for mye av hele ungdomstiden før den har begynt, og beskriver denne tiden med ord som ensomhet, angst, sårbarhet, redsel, sorg og uforståelighet.
Ofte er det en god blanding.
Og de voksne kaller det som regel en interessant tid, men det er lett å si når du står på den andre siden og har bedre oversikt.»
Boken er skrevet med innlevelse, som er Linn Skåbers varemerke. Den er delt opp i kapitler, sitatet over er fra kapittel 27 Jeg vil ikke mer. Temaene er mange, fra det triste til det morsomme. Løp og kjøp og les!
En slapp spøkelseshistorie i et moderne hus.
Lett underholdning
Har lest noen bøker av Ruth Ware før og det er: The Woman in Cabin 10, og In a Dark, Dark Wood. Hun er ingen favorittforfatter, men av og til er det greit å lese bøkene hennes, hvis man vil ha noe lett og avslappende. Bøkene hennes byr på enkle historier med like enkle mystierier, og slike bøker trenger man en gang i blant.
Rowan er lei av å sitte fast i en jobb hun ikke lenger trives i. Hun jobber i en barnehage, og hun er lei av intriger og drama blant visse ansatte. En venn hun deler leilighet med er for tiden borte, og hun føler seg ensom. Ved en tilfeldighet ser hun en annonse om en familie med fire barn som søker barnepike på lang sikt. Rowan kjenner hun trenger en forandring, og svarer. Hun blir invitert hjem til dem på jobbintervju. Selv bor hun i London, og hun må reise hele veien til et øde sted i Skottland. Familien hun møter er temmelig oppdaterte innen den teknologiske verden siden det morderne delen av huset de har renovert, er et smarthus, som drives av appen Happy. Rowan får møte først de tre av fire barna siden den eldste bor på internatskole. Rowan går godt overens med mora Sandra. Vil de andre i familien like henne også?
En annerledes jobb
Rowan får jobben som barnepike og allerede neste dag blir hun alene med barna i en viss periode, for foreldrene må på jobbreise. Vil hun klare utfordringen, og hva er det som egentlig skjer med huset om natten? Skremmer hun seg selv fordi huset hun bor i ligger øde til, eller er det noe uforklarlig i huset som setter henne på prøve? Det går ikke bedre med nattesøvnen hennes da en dør i hennes rom leder opp til loftet, hvor hun hører romstering om natta ...
Nok en bok som blir sammenlignet med Piken på toget. Det ser ut til at nesten alle, i hvert fall de fleste thrillerne som blir gitt ut nå til dags, blir sammenlignet med enten Piken på toget av Paula Hawkins, eller Gone, Girl av Gillian Flynn, eller sammenlignet med begge to. Det har da blitt gitt ut flere og muligens bedre thrillere etter at disse to kom ut? Det er kjedelig at de samme bøkene blir sammenlignet om og om igjen.
Dårlig gjort
Likte godt åpningen av boka hvor Rowan prøver å skrive brev i håp om å komme i kontakt med en advokat hun er blitt tipset om av innsatte. Grunnen er at et av barna hun var barnepike for døde og Rowan ble funnet skyldig, noe hun hevder hun ikke er. Dette er ikke noe jeg røper, men selve baksideteksten, noe som er synd for det legger en demper på spenningen som kunne ha vært der. Grunnen til at jeg ville lese boka selv om baksideteksten er noe avslørende, var på grunn av de overnaturlige elementene, for jeg er svak for spøkelseshistorier og slikt. Men siden det andre allerede var avslørt, føltes det som å lese en oppramsing istedet for en psykologisk thriller, som kunne ha vært spennende. Så å lese baksidetekst, enten om det er på norsk eller engelsk er alltid en risiko, spesielt når man leser baksidetekstene på engelske bøker, som ofte er nesten like lange som en bacheloroppgave. Det føles ofte sånn. Baksidetekster skal være inspirerende og øke nysgjerrighet og gi leselyst, ikke avsløre store deler av boka. Det er trist. Sånn sett føltes boka noe amputert.
Bortsett fra det var det ikke noe spesielt med selve historien heller. Karakterene var mer spesielle enn selve historien, og det er noe trått over det hele. Med tanke på at dette er en slags spøkelseshistorie uten at det er dominerende, er de uhyggelige øyeblikkene stort sett fraværende. De fleste karakterene er kjedelige å lese om, og en eller annen overraskelse som man muligens venter på, uteblir. Wares bøker har tidligere vært veldig forutsigbare, og det er også denne. Også en av grunnene til at jeg ville lese den for av og til vil man bare ha noe lett.
Forståelig nok var ikke dette noen stor leseopplevelse, men lettlest og småunderholdende der og da.
Fra min blogg: I Bokhylla
Hadde det ikke vært for at jeg tidligere har lest og likt romanene Omriss og Transitt i trilogien, der Kudos er siste roman, vet jeg ikke om jeg hadde lest slutten. For mange av historiene hovedpersonen Faye blir fortalt av mennesker hun møter, synes jeg var tunge og lite interessante. I tillegg er Faye så å si anonym i romanen. Faktisk mer enn i Omriss. Da hjelper det ikke at forfatteren skriver godt. Å lese romanen ble derfor delvis en skuffelse, og særlig fordi jeg hadde høye forventninger til den etter å ha lest Omriss og Transitt. Kudos kunne like gjerne vært utgitt som en novellesamling synes jeg,
Romanen starter med at Faye sitter i flyet på vei til en litteraturfestival. Han som sitter ved siden av henne har lange bein som havner ut i midtgangen til irritasjon for flyvertinnen. Etter hvert begynner han å fortelle utdrag fra livet sitt som han avslutter med at han graver ned hunden sin etter at en dyrlege har avlivet den. For meg ble denne personen etter hvert et usympatisk menneske. Ikke for det siste han forteller om, hunden var syk og ville dødd uansett. Men det er holdningen hans jeg leser ut av det han forteller som jeg misliker.
Det andre møtet er med forleggeren til Faye i baren på hotellet der hun bor. Denne samtalen, som starter med hvilket bilde forleggeren har valgt på omslaget til Fayes bok, er både morsom og interessant. Ikke minst når forfatteren Linda forteller om skrivestuen hun har deltatt på i Italia,
Etter å ha sett serien Normal People som har gått og fortsatt er tilgjengelig på NRK, og som baserer seg på en bok med samme navn og som har fått tittelen Alle andre på norsk, skrevet av den irske forfatteren Sally Rooney, bare måtte jeg lese debutromanen Conversations with Friends. Romanen ble utgitt i 2017 og på norsk har den fått tittelen Samtaler med venner. Jeg har ikke lest romanen Alle andre.
Jeg ble oppmerksom på romanen Samtaler med venner etter at jeg leste at den også skal filmes:
"Etter suksessen med Normal People, har BBC startet arbeidet med å gjøre Sally Rooneys debutroman om til TV-serie."
Det er likheter og ulikheter mellom historiene. Normal People hadde handling over en tidsperiode på flere år, Samtaler med venner foregår over en kort tidsperiode. Likheten er at historien handler om unge mennesker, studentliv i Dublin.
Jeg likte romanen. Befriende å lese etter å ha lest den omfattende biografien om Erik Bye. Det var en periode midtveis jeg synes det ble stillstand i handlingen, men så tok den seg opp på slutten. Jeg håper filmatiseringen blir samme suksess som Normal People er blitt. Ufattelig kjedelig bokomslag synes jeg.
Å passe inn i et lite sted er ikke lett.
Liten familie
Lauren lever som andre jenter, bortsett fra at hun mangler sin mor. Hun er ti år og lever alene sammen med faren og deres hund. Moren hennes forsvant da hun var liten, og ingen vet hvor hun er blitt av. Faren hans nekter å snakke om det etter alle disse årene for sorgen er like stor. Han jobber og tar seg av Lauren, og det er dager han ikke kommer seg opp av sengen. De bor i en liten, isolert bygd i Skottland. Det er også et sted hvor folk snakker og sladder ofte oppstår, og hun og faren er litt utsatt for det, men lar seg ikke borthefte med det. De lever livet sitt som vanlig. På skolen blir hun kraftig ertet av de andre jentene, men heldigvis har hun Billy som er hennes beste venn, og hun er venn med en tenåringsjente som hun henger med når venninnen ikke er på skole i Edinburgh.
En kveld kjører hun og faren hennes nesten ned en kvinne som kommer i veien. Hun har steinansikt, sier ikke noe og er lettkledd. De tar henne med seg hjem og neste morgen er hun borte. Faren hennes forstår ikke hva Lauren snakker om når hun nevner det. Han selv har glemt hendelsen, men det har ikke hun. Senere viser det seg at flere ser denne kvinnen ved skogkanten, som så forsvinner, og like etterpå husker de henne ikke, som om de får et slags hukommelsestap. Det er bare Lauren som husker henne. Hvem er denne kvinnen og hvor hører hun til?
Mer sentimentalt enn skremmende
Det var på grunn av baksideteksten at jeg ville lese boka og bestilte den. Også ville jeg bli litt flinkere til å lese moderne horror. Foretrekker eldre horror, men prøver å holde meg litt oppdatert også. På baksideteksten står det ikke noe om hvor gammel Lauren er, så trodde hun var litt eldre, i tenårene eller noe, og hadde forventet meg en voksnere horror, siden det faktisk er horror for voksne. Men både skrivestilen og handlingen var noe barnslig. Noen uhyggelige scener oppstår, men det blir for mye om sentimentalitet og familiebånd, noe som er forståelig med tanke på at moren hennes forlot henne da hun var liten, og hun ble aldri kjent med moren sin. Likevel håpet jeg på noe mørkere og uhyggeligere enn dette. I denne boka er det litt vel mye om følelser. Det er også spesielt at en tiåring er interessert i tarotkort. Noe av det blir ikke helt troverdig.
Likte at settingen er i et lite og isolert sted i Skottland som kan virke noe klaustrofobisk. Der alle vet det meste om hverandre, men dessverre blir resten av handlingen veldig forutsigbar og kjedelig i lengden. Den mangler både uhygge, stemning og undertoner. Spenningen uteblir i store deler, også, og synes dette kunne ha passet bedre som en novelle enn en bok for det blir fort mye av det samme. Syntes mange av karakterene ble noe anonyme og gråaktige. Man blir ikke helt ordentlig kjent med dem.
Spennende konsept, men tørt og kjedelig utført.
Fra min blogg: I Bokhylla
«Det var vår egen Jord som var blitt borte, og marken lå der nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte. Men jeg kan ikke huske om han gråt.
Og vi som av den lille jord en båren og tror at intet teller uten den, vi får drømme at Han leter mer i morgen
... og håpe at Han finner oss igjen.»
Fra Vårherres klinkekule
Sju år tok det Asbjørn Bakke å skrive biografien om Erik Bye skriver han i etterordet. Etter å ha lest den er ikke det merkelig. For han har gått grundig til verks for å få med seg Erik Bye sitt turboliv. En veldig god biografi er det blitt, og anmelderne var begeistret da den ble utgitt i 2017.
Erik Bye ble født i Brooklyn, USA i 1926 og døde hjemme i Asker i 2004. Erik Bye var superkjendis. Kjent ble han først gjennom radioprogrammer. Etter hvert ble han motvillig med inn i fjernsynet. Biografien tar for seg livshistorien til Erik Bye på godt og vondt. En spennende og interessant historie. Indirekte får man med seg norsk historie i den tiden han levde. Men først og fremst får biografien frem medmennesket Erik Bye. Helt på slutten siteres en politimanns beskrivelse av Erik Bye, mange vil mene det samme:
«Han var en stor mann. Erik Bye har betydd veldig mye for veldig mange.»
Biografien får frem at Erik Bye hadde mange å takke for at han fikk brukt livet sitt slik han ønsket, gode medarbeidere i NRK som stod han last og brast. Men aller mest familien og da først og fremst kona Tove. Samtidig kan mange takke for at de fikk delta i hans eventyrlige liv. Det var neppe særlig mange dødpunkt med han rundt seg. Det er som forlagets omtale av boken avslutter: Erik Bye var et bemerkelsesverdig menneske.
Biografien er oversiktlig. År for år ledes vi gjennom livet til Erik Bye. Til slutt er det et register. Blant annet over bøkene og platene han ga ut. Erik Bye så på seg selv som en middelmådig kunstner. Men det han etterlot seg viser noe annet. Vårherres klinkekule som eksempel og som jeg har sitert fra innledningsvis, det er et tidløst budskap. Slik er mye av det han diktet frem Erik Bye hadde en kapasitet som var utrolig.
Mer av Lisa Jewell, takk.
Hvert skritt du tar var helt ukjent for meg. Den kom jeg tilfeldigvis over i en dagligvarebutikk, og det skal jo ikke mye til for å friste meg. Hadde hørt om forfatteren så vidt før. Ironisk har jeg en ulest bok av henne liggende, som heter Så var hun borte. Men dette ga mersmak, og ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese Så var hun borte snart, for jeg likte Jewells skrivemåte veldig godt. Den er lett, engasjerende og mystisk. Det er ikke akkurat en ren krimbok da det består bare en liten del av boka. Man får vite at noen er blitt drept, men får ikke vite hvem som er drept eller hvordan det skjedde. Avbruddsvis i handlingen, er det to politifolk som avhører forskjellige vitner underveis.
Fra uskyldig forelskelse til noe mer?
Jewell har skrevet en bok om uskyldig forelskelse, om lengsler og begjær uten at det blir overdrevet eller tilgjort. Hun beskriver den ene sære karakteren etter den andre, som ironisk nok befinner seg i samme område. Joey er den nyeste i området. Etter å ha jobbet i utlandet i det siste, og nygift med sin mann hun bare har kjent i noen måneder, kommer hun tilbake til England uten bosted. Men hun og mannen får tilbud av broren hennes om å bo sammen med ham og hans kone inntil videre. Joey og mannen går med på det. De takker ja til å bo der til de får råd til eget sted. Hun blir fort oppmerksom på en mann som bor i samme strøket. Han er områdets nye rektor, og han har et godt rykte på seg. Han har jobbet ved mange forskjellige skoler og reddet dem fra nedleggelse. Han er en slags lokalhelt og kvinner forelsker seg lett i ham, selv om han er gift og har en sønn. Sønnen hans er en enstøing som ofte sitter på rommet og spionerer på dem i gata, og dokumenterer det han observerer. Vi blir også kjent med Jenna som er bekymret for sin bestevenninne som er forelsket i denne rektoren. Selv er hun skeptisk til ham av en eller annen grunn. Samtidig har hun sin mor å ta seg av. Hun er ofte ute i gaten og observerer og dikter opp ting som ikke er der. Selv om det er mye ansvar for Jenna, vil hun at moren hennes skal bo hjemme. Så her er det mange spennende karakterer å lese om.
Selve krimsaken er dessverre altfor lett å gjette seg frem til og det er ikke det som er drivet i boka. Det er karakterene som løfter opp boka. De er på en måte eksentriske på hver sin måte, og man vil bare vite mer om dem, for livene deres er fascinerende å lese om. Selv om krimsaken er noe skuffende og lettvint, er det noe med slutten i boka som gjør det hele mer fiffig, da noe fra noens fortid dukker opp. Det er litt smart og underholdende gjort.
Engasjerende lesing
En svært underholdende og spennende krimbok blandet med litt thriller. Den er lett å engasjere seg og leve seg inn i. Den minst likte karakteren var Joey. Hun var temmelig kjedelig og anonym til å være en hovedperson. Syntes mange av bikarakterene hadde mye mer å bidra med. Joey ble litt blass i mengden. Likte godt blandingen av eksektriske karakterer og noen mørke vendinger handlingen tar. Forvent ikke at dette er kvalitetskrim, men heller en lett og interessant bok med spenning og intriger, som man fort blir dratt inn i.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
