Bokelskere.no

Siste boka, Nøkkelen, er ventet i 2014 :)

Jeg hadde utrolig høye forventninger til denne boka. Og den innfridde, og det så til de grader. Boka var mye bedre enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg.

Dette er en bok som er både spennende, trist og morsom. Den er veldig velskrevet, og jeg elsker måten boka er skrevet på.

Jeg liker veldig godt at kapitlene er fortalt fra de forskjellige karakterenes synsvinkel. Det gir en større dybde i fortellingen. I tillegg er karakterene i boka veldig interessante, og de virker så levende. Det er ikke noe kunstig ved dem som får meg til å føle at de ikke kunne ha vært ekte.

Boka er skrevet i fantasy-sjangeren, men den er skrevet på en måte som gjør at det virker som om det kunne ha skjedd. Det er virkelighetstro fantasy. Jeg elsker denne sjangeren.

Ild er bok nummer 2 i Engelsfors-triologien. Bok nummer 1 heter Sirkelen. Siste bok heter Nøkkelen, men den er ikke ventet før i 2014. Det irriterer meg veldig. Jeg skulle gjerne begynt på den med en gang.

Serien er svensk og gis ut i 25 andre land. Noe jeg synes er utrolig imponerende til å være en bokserie fra lille Sverige. Hadde boka vært gitt ut i et engelskspråklig land derimot...

Jeg anbefaler virkelig Ild, og håper at mange andre vil lese den og elske den like mye som meg!!!

Inlegget er opprinnelig skrevet på bloggen min.

Det er interessant hvordan en forfatter som har vært med å produsere serier som Gossip Girl, Gilmore Girls og The O.C. kan skrive så bra fantasybøker. Dette er en virkelig bra bok, selv om jeg ble litt irritert på slutten (sier ingenting). Heldigvis er ikke dette siste boka. Så jeg får gå og håpe på at alt går bra til slutt.

Jeg liker karakterene i boka. Aller best liker jeg Kate, den eldste. Hun er 15 år. Jeg liker måten hun er på og hvordan forfatteren får tydelig fram karaktertrekkene hennes.

En ting jeg har lurt litt på er; hvor mye dumt er en forfatter nødt til å utsette karakterene sine for? Er det nødvendig å la dem gå fra den ene triste og dumme hendelsen til den neste? Hvorfor gjør forfattere det? Noen som vet det?

Aller sist vil jeg si at jeg blir irritert, (og litt lei meg :-( ), når forfatteren bestemmer seg for at en karakter jeg liker godt skal bli slem-.- Er det nødvendig?

Alt i alt er dette en veldig god bok som jeg anbefaler for folk fra 11-12 år og oppover. Den kan godt leses av folk på min alder^.^

Innlegget ble opprinnelig skrevet på bloggen min.

Jeg hadde store forventninger til denne boka. Siden jeg elsket de tre første bøkene, var jeg veldig spent på Arven. Jeg synes virkelig at boka innfridde, men jeg skulle ønske jeg leste den på engelsk i stedet for norsk. Den norske oversettelsen var til tider ikke veldig god. I det første kapittelet var setningsbindingene ganske dårlig, og setningene fløt ikke bra. Det gjorde det vanskelig å lese og følge med på hva som skjedde. Noe annet var også at på slutten av boka begynte oversetteren og blande navn. Det kunne for eksempel stå: "Eragon så på Eragon" og så mente de at Eragon så på Roran. Jeg synes det var dumt at det var en del feil i den norske oversettelsen, men det trekker ikke noe særlig ned på min mening om boka.

Selve historien er kjempespennende. Det skjer noe nesten hele tiden - det skal litt til når boka er på 1070 sider - og det er (nesten) aldri mulig å gjette seg til hva som kommer til å skje. Dessverre ble det på slutten litt lett å gjette noe av det som kom til å skje, men det var ikke før i de aller siste kapitlene.

Karakterene er gode. Spesielt Safira, Eragons drage. Hun er en morsom karakter man ikke kan unngå å bli glad i - med sin kampvilje og forfengelighet.

Jeg synes det er bra gjort å finne opp så mange nye arter av fantasivesner som Christopher Paolini har gjort. Urgaler, ra'zaker og varkatter er bare noen av dem. Varkattene er de kuleste. Det er ekstra store katter som kan gjøre seg om til mennesker.

Jeg synes det er fint at forfatteren har laget en ordliste bakerst i boka fordi han har funnet på flere språk. Når noen snakker et av disse språkene, er det veldig greit å kunne titte bakerst i boka når det er noe en ikke forstår.

Boka kunne godt ha vært noen hundre sider kortere, men det at den var så lang gjorde den ikke kjedelig. Det er en felle mange forfattere går i. Når de prøver å si minst mulig med flest mulig ord, kan det bli litt kjipt å lese, men slik er det ikke med Arven.

Det som imponerer meg mest, er tanken på at forfatteren skrev den første boka, Eragon, da han var 15 år gammel. Omtrent på min alder! Det er helt sykt å tenke på!

Arven anbefales på det sterkeste, men man MÅ lese Eragon, Den eldste og Brisingr først. Hvis ikke skjønner man ingenting av handlingen.

Heaven er en veldig god bok. Jeg liker godt skrivestilen til forfatteren. Forfatteren skriver godt og skildrer mye.

[…]Han likte disse nattlige turene fordi byen ble så annerledes når solen gikk ned. De mange lysene ga gatene og smugene et trolsk og
hemmelighetsfullt skjær når de brøt seg i det skjøre sløret av tåke og
duskregn som var så typisk for London. Alt var liksom forhekset på en
skitten måte, som om eventyrene man hadde trodd på som barn, var blitt
voksne.[…]

Jeg synes at personene i boka er interessante. Selv om jeg ikke kjente meg igjen i dem, er jeg sikker på at andre vil gjøre det. De er godt beskrevet og virker som om det er personer som kunne ha levd. Både David og Heaven er gode karakterer det er lett å bli glad i.

Historien er spennende, og det var flere steder i boka hvor jeg satt og ikke kunne legge boka fra meg fordi jeg MÅTTE vite hvordan det gikk. Boka var spennende allerede fra første side. Det imponerer meg veldig!

I boka er det veldig mange henvisning til bøker, filmer, sanger og band. Av og til kunne det være litt irriterende fordi jeg fikk en følelse av at det var noe jeg gikk glipp av de gangene jeg ikke visste hvem eller hva det var snakk om. Men det var bare en bagatell.

Jeg vil anbefale denne boka for både gutter og jenter mellom 13 og 16 år. Hvis jeg skulle gitt boka et terningkast, ville den ha fått en svak femmer av meg. Dette er en veldig god bok!

Wow! Jeg har ikke ord for hvor god denne boka og denne serien er! Rick Riordan skriver helt fantastisk godt. Jeg er SÅ glad jeg har tredje boka i serien i bokhylla mi.

Boka er kjempespennende og er skrevet i typisk Rick Riordan-stil. Med action og humor om hverandre. Den har et enkelt, men rikt språk.

Karakterene er like gode som alltids når det gjelder Rick Riordans bøker. Percy er like morsom og kul som han var i Percy Jackson-serien. Hazel og Frank, de to nye heltene, er også veldig godt laget. Underveis i boka får man vite mer og mer om fortiden deres. Jeg liker godt måten Rick Riordan løser det på!

Historien er kjempespennende. Den har de vanlige ingrediensene. En "quest" (jeg kommer ikke på et godt norsk ord... hehe...), og den vanlige tidsfristen. Som vanlig lurte jeg på hvordan dette kom til å gå. Historien er skrevet på en slik måte at jeg aldri kunne gjette meg til hva som kom til å skje.

Jeg er kjempefornøyd og anbefaler virkelig denne boka! Jeg anbefaler til alle fantasy-fans. Har du ikke lest Percy Jackson-serien, anbefaler jeg deg å lese den først. Dette er en type fortsettelsesserie. Man kan gå glipp av en del poeng hvis man ikke leser Percy Jackson-serien først.

Det er bare en ting som irriterer meg. Det er at fjerde boka ikke kommer ut før til høsten, og den femte (siste) boka kommer ikke ut før høsten neste år. Hvorfor kan de ikke komme ut fortere?

Føste boka heter The Lost Hero og har kommet ut på norsk med tittelen Den forsvunne helten.

Som vanlig skriver Rick Riordan fantastisk. The Mark of Athena er enda bedre enn The Son of Neptune.

Jeg elsker måten han kombinerer gresk mytologi og det 21. århundre på. Det blir en fantastisk blanding det ikke er vanskelig å tro på.

Historien er VELDIG spennende. Til tider var det umulig å legge fra seg boka. Jeg bare måtte vite hva som skjedde videre. Jeg kan nesten ikke vente til neste bok, The House of Hades, som kommer ut i oktober. Hvorfor må det være så lenge å vente???

Karakterene er veldig gode. Endelig er Percy og Annabeth sammen igjen^.^ Leo er utrolig morsom og kommer med en masse teite kommentarer som fikk meg til å le. Jason fikk jeg ikke helt taket på, men jeg likte Frank, Hazel og Piper godt.

Jeg liker skrivestilen til Rick Riordan utrolig godt. Han skriver morsomt og spennende på en gang. Språket er enkelt, men likevel rikt. Så selv om boka er på engelsk, var den lett å lese. Han bruker en del ord folk som ikke er helt inne i gresk mytologi kanskje ikke forstår. Heldigvis er det en liten ordliste bakerst i boka som forklarer disse.

Til nå er dette den beste boka i serien.
Anbefales på det sterkeste!!!

Graceling er en utrolig sterk debut-roman. Jeg er veldig imponert. Verdenen historien er lagt til er interessant. Det er tydelig at forfatteren har lagt mye arbeid i hvordan den skulle være. Jeg liker godt det man får vite om den. Det er syv land: Lienid, Sunder, Wester, Nander, Middluns, Estill og Monsea. Hvert land har sin konge. Nesten alle av disse kongene krangler mye. Det gir forfatteren mange muligheter når det gjelder plottet. Det var bare en ting jeg lurte på; hva lå utenfor disse landene? Det var et kart i boka så det var tydelig at det var noe som lå på utsiden.

Personene i boka var veldig interessante og spennende. Det var gøy å følge dem i gjennom boka og se hvordan de utviklet seg. Spesielt godt likte jeg hovedpersonen, Katsa, som ikke var den typiske jenta i en kjærlighetsroman. Hun var ikke den jenta som ikke hadde andre problemer enn om kjæresten var utro eller hvordan hun så ut. Det likte jeg veldig godt. I stedet var Katsa en villkatt, en utemmet jente som ikke helt visste hvordan hun skulle oppføre seg blant folk. Hun var redd seg selv og hva hun kunne gjøre når hun ble sint. Det var veldig bra at Katsa var en så spesiell personlighet. Det veide nemlig opp for en annen veldig viktig karakter i boka, Po. Han var nesten litt kjedelig. Ikke misforstå meg, jeg likte ham godt, men han var den overbeskyttende typen, (som jeg er litt lei av).

En annen ting som jeg likte godt med Graceling er kjennetegnet på dem som har en Grace. De har to forskjellige farger på øynene. Det kan være hvilke farger som helst. Alt fra rød til lyseblå og til gull. Selv synes jeg Katsas øyne er spesielt pene, et blått og et grønt.

Idéen med Graces likte jeg veldig godt. Man kan ha en Grace i alt mulig. I klatring i trær, baking, svømming, hva som helst. Det at de vanlige menneskene er redde for dem med en Grace skjønner jeg godt. Det gjør historien troverdig. Hvorfor skulle folk oppføre seg slik som de gjør hvis det ikke var fordi de var redde? Det er spennende hvordan forfatteren gjør dette synlig gjennom Katsa og menneskene rundt henne.

Plottet i boka er spennende og jeg ble lett revet med. Historien og verdnen er original. Jeg likte godt det at historien tok uventede vendinger og sendte Katsa og Po i helt andre retninger en jeg trodde først. Det gjorde historien troverdig og uforutsigbar. Det liker jeg!

Skurken er ikke den jeg trodde han var i starten. Han har en forferdelig personlighet, noe som gjør ham enda mer skurkeaktig. Det eneste jeg skulle ønske var at vi fikk vite litt mer om bakgrunnen hans, og hvorfor han var blitt som han var.

Graceling er den første boka i en triologi. De andre bøkene heter: Fire og Bitterblue.

Alt i alt er dette en super bok som jeg anbefaler sterkt!

Fire er en veldig god bok. Boka er godt skrevet, og jeg merket at historien var godt planlagt. Den hadde med noen elementer fra første boka i serien, Graceling, men de kan godt leses hver for seg.

Verdenen Kristin Cashore skaper er grundig laget, og den er lett å tro på. Naturskildringene er gode, og jeg skjønte fort hvordan det var i de forskjellige delene av the Dells. Historien foregår ikke i de samme landene som Graceling, som hadde handlingen lagt til i the Seven Kingdoms. En høy fjellkjede skiller the Seven Kingdoms fra the Dells, og på hver side av fjellene kjenner de bare til seg selv og ikke dem på den andre siden. Det synes jeg er litt rart.

Jeg liker godt idéen med "monstre". Dyr eller mennesker som er ekstra vakre og har psykisk makt over andre dyr og mennesker. Man kan kjenne igjen monstrene ved at de er ekstremt vakre og at de har hår/pels/fjær i knall farger som ikke er vanlig som blå eller grønn. Fire er et menneskemonster. Men hun er redd for evnen sin og redd for hva andre kan finne på å gjøre mot henne. De som ikke liker henne altfor godt, hater henne. For henne er de to gruppene omtrent like ille. Fire tenker og oppfører seg som et menneske. Den eneste forskjellen er hennes unaturlige skjønnhet, hennes knall røde hår med hint av gull og rosa og hennes evne til å vite hva andre tenker og til å ta kontroll over tankene deres.

Dette er alt i alt en veldig god bok. Dessverre ikke like god som Graceling, men ikke langt unna.

Anbefales for folk (helst jenter) mellom 14 og 17 år.

Hva skal jeg si? Dette er en av de beste bøkene jeg har lest i hele mitt liv! Jeg sitter igjen med en følelse av å være helt tom for ord. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få forklart hvor god denne boka er.

Karakterene er fantastiske. Bitterblue, som boka handler om, er veldig ung til å være dronning, men hun klarer det veldig bra. Hun er nysgjerrig og oppegående, og hun skjønner når folk ikke forteller henne sannheten. Det liker jeg veldig godt med henne! Hun virker så levende og er veldig godt beskrevet. Det er også andre karakterer i boka. Som for eksempel Saf. Han kan være rimelig irriterende iblant, men kan også være veldig søt. Og Teddy er bare helt fantastisk skjønn^.^

Jeg liker også veldig godt at boka tar med karakterer fra både Graceling og Fire, de to første bøkene i serien. Derfor anbefaler jeg å lese dem først.

Historien er kjempespennende. Det var nesten umulig å legge fra seg boka. Den er godt beskrevet, og kommer fram gjennom Bitterblue, selv om det ikke er jeg-forteller. Det var bare én ting som forvirret meg litt. Det var at prologen i boka er skrevet med jeg-forteller, som om Bitterblue forteller, mens resten av boka er fortalt som om det er en allvitende forfatter. Alstå no big deal!

Verdenen Kristin Cashore har skapt er veldig lett å tro på. Den er grundig og dyktig laget. Jeg er inponert!

Anbefales på det sterkeste!!!

Jeg er veldig imponert. Dette er en fantastisk bok. Historien drev meg videre hele tiden, og den er nydelig skrevet! Språket er fantastisk, og forfatteren skildrer mye, noe som fører til at det er lett å leve seg inn i boka.

Det er kanskje ikke den mest spennende boka, (action-spennende), jeg har lest, men historien er så god at jeg bare måtte lese videre. Alt det Pi tenker på i løpet av boka gjør denne boka til et mesterverk.

På engelsk var den dessverre litt vanskelig å lese siden den egentlig er beregnet for eldre lesere. For min del gjorde ikke det så mye, men jeg vil anbefale andre å lese den på norsk. Da heter den Historien om Pi.

Life of Pi er også filmatisert. Jeg har dessverre ikke fått sett filmen enda.

Anbefales virkelig!

Dette er en utrolig sterk fortsettelse på Gone-serien. Jeg elsket Forsvunnet og Mørke krefter, de to første bøkene i serien.

Løgner er utrolig spennende og vanskelig å legge fra seg. Noen av tingene som skjer er skremmende å tenke på. Tenk om det hadde skjedd i virkeligheten? Hvordan hadde vi klart oss?

Da jeg leste de to første bøkene, syntes jeg at de som var 15 år, de var store, de kunne klare alt. Men nå er jeg 15 selv. Nå kan jeg ikke skjønne at de holder ut, at de er så modige som de er. Jeg vet ikke om jeg hadde taklet det.

Boka er godt skrevet, og det er en god oversettelse. Det er en av de bedre oversettelsene jeg har lest. Creds til oversetteren!

Gone-serien og Løgner anbefales virkelig! Men ikke for dem som blir veldig fort redd.

Hva minner dette om? Å jo, den russiske revolusjonen og Sovjetunionen. Kamerat Napoleon er en treffende beskrivelse av Sovjet under kommunismen. Her kan du trekke tydelige likheter mellom to av grisene og Stalin og Lenin, og det er veldig likt slik det blir på gården som det var i Sovjet.

I starten var dette en søt bok med flere morsomme ting. Små hendelser. Griser som leste, og de utrolig dumme sauene. En sur og tverr geit. En hest som bare greide å lære seg A, B, C og D, (hvis han lærte seg E, F, G og H glemte han de fire første). Men etter hvert forandret historien seg. Det ble tristere, og jeg kunne se tydeligere likheter til Sovjetunionen.

Vi har lært om hvordan det var i Sovjetunionen, men jeg må si at jeg ble sjokkert da jeg leste denne boka. Jeg hadde ikke sett for meg at det var slik. Det er jo helt forferdelig!!!

Språket er bra, men det er litt gammeldags. Så er jo boka gitt ut for første gang på norsk i 1964. Det forklarer en del.

Jeg anbefaler virkelig. Dette er lesestoff som de aller fleste burde lese!!! Jeg skal i hvert fall lese mer av George Orwell. Har 1984 liggende på nattbordet mitt klar til å leses.

Dette er en utrolig spennende og god bok. Historien griper fatt i deg og slipper deg ikke før siste side. Den kan være litt treg i starten, men blir mye bedre etter hvert.

Det er helt utrolig hvordan noen i det hele tatt kan se for seg en slik framtid som George Orwell ser for seg i 1984. Jeg er såååå utrolig glad for at det ikke er slik framtiden er! George Orwell ser for seg en framtid med et terrorregime, og hvor folk som setter seg opp mot styresmaktene forsvinner. De forsvinner ikke bare, men blir også helt borte fra hukommelsene til folk og fra alle skriftlige verk hvor de er nevnt. De tre landene er alltid i krig. Så utrolig slitsomt! I tillegg er alt the Party sier sannheten. De forandrer på fortiden slik at den passer best til det de mener.

Winston er en sterk karakter. Han er godt beskrevet og godt laget. Han utvikler seg gjennom boka. Først syntes jeg at alt ble bedre, og så plutselig ødelegger Orwell alt. Hvorfor?

The Party lager et nytt språk. De kaller det Newspeak. Her er et lite utdrag fra boka hvor det er en som snakker om det:

[...] Take "good", for instance. If you have a word like "good", what need is there for a word like "bad"? "Ungood" will do just as well -
better, because it's an exact opposite, which the other is not. Or
again, if you want a stronger verison of "good", what sense is there
in having a whole string of vague useless words like "excellent" and
"splendid" and all the rest of them? "Plusgood" covers the meaning, or
"doubleplusgood" if you want something stroner still. [...]

Tenk å ha et slikt språk. Det må bli noen utrolig kjedelige bøker!

Det er også noen veldig rare argumenter i boka. For eksempel dette.

[...] "The earth is as old as we are, no older. How could it be older? Nothing exsist except through human consciousness" [...] "What
are the stars?" [...] "They are bits of fire a few kilometres away. We
could reach them if we wanted to. Or we could blot them out. The earth
is the centre of the universe. The sun and the stars go round
it"[...]

Og dette tror folk på bare fordi the Party sier at det er slik!

Jeg synes at dette er en utrolig viktig og relevant bok og at alle burde lese den. Men jeg vil anbefale folk å lese den på norsk fordi den er litt vanskelig på engelsk.

Uttrykket "Storebror ser deg!" oppstod med denne boka. Det kommer av at "sjefen" i Oceania kalles Big Brother, og fordi alle har en "telescreen" i huset sitt. Det er en type TV som man kan bli overvåket igjennom.

Da jeg kjøpte denne boka, var det fordi jeg syntes den virket annerledes, litt Alice i Eventyrland-ish. Og jeg fikk helt rett. Tittelen tiltalte meg på en måte jeg ikke har opplevd før. Den var underlig, morsom og utrolig lang på en gang. (Det er den lengste tittelen på en bok jeg noen gang har lest!). Inntrykket mitt av boka stemte helt med innholdet. Det er en kjempesøt, litt snål fortelling, akkurat slik jeg liker! Hvis du liker Alice i Eventyrland vil jeg virkelig anbefale denne boka!

Hovedpersonen, September, er utrolig godt beskrevet, og hun er bare så søt. Hun tenker på en annen måte enn andre 12-åringer, og det er bare helt fantastisk. I tillegg elsker jeg vennen hennes A-Through-L. Den bokelskende Wyvern. En Wyvern er nesten det samme som en drage, bortsett fra at den bare har bein og ikke armer.

Dette er også en av de få bøkene hvor du møter wairwulfs. De er ikke vanlige varulver, de er nemlig ulver som blir mennesker ved fullmåne. Terry Pratchet har også disse ulvene, men i hans bøker kalles de varmennesker.

Navnene på karakterene er ubetalelige. Boka inneholder for eksempel to hekser som heter Hello og Goodbye, deres mann, også heks og wairwulf, Manythanks, et par sko som heter Hannibal og en liten jente som heter Penny Farthing.

Språket er fantastisk, litt vanskelig til tider, men ellers helt glimrende. Noen deler av boka er helt nydelig skrevet!!! Boka er fortalt som om det er en forteller som forteller om Septembers eventyr. Av og til henvender fortelleren seg til leseren. Jeg synes det er et godt hjelpemiddel, og til tider er det morsomt.