Bokelskere.no

The King's Men er siste boka i All for the Game av Nora Sakavic, og den er muligens den beste boka i hele serien. Det er utrolig hvordan disse bøkene blir bedre og bedre fra bok til bok, og jeg er så utrolig imponert! Nora Sakavic overrasket meg gang på gang, og All for the Game er definitivt en av mine favorittserier.

Andrew vokser så utrolig mye i løpet av The King's Men, og det er ikke bare fordi han slipper å fortsette på medisinene sine (takk og lov for at han slipper dem!). Han er utrolig fascinerende, og jeg, som Neil, ønsker å vite alt om ham. Jeg elsker hvordan forholdet mellom Andrew og Neil utvikler seg gjennom boka, og jeg er så fornøyd med hvor de er mot slutten av boka.

The King's Men har noen ganske grafiske voldsscener, og jeg satt lenge med en vond klump i magen. Siden jeg har blitt så utrolig glad i karakterene i boka, ønsket jeg bare at de skulle ha det bra, og det gjorde vondt å lese om noe annet. Likevel likte jeg kjempegodt å se Andrew miste kontrollen over passiviteten sin, men jeg skulle ønske det skjedde av en annen grunn. På en annen side var det kanskje det eneste som kunne ha fått ham til å miste kontrollen, så det var nok det som måtte til, men det var fælt uansett. Cry.

Jeg skulle ønske alle hadde lest disse bøkene, slik at jeg kunne pratet med noen om dem. Jeg trenger å rante litt til noen, men det er ingen jeg kjenner som har lest dem. Whyy?? Som jeg har sagt tidligere, anbefaler jeg dem på det sterkeste, og jeg håper at mange flere begynner å lese All for the Game. Det er en fantastisk serie!

Anmeldelsen min ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Det begynner å bli en stund siden jeg fullførte The Raven King nå. Jeg leste alle bøkene i Nora Sakavics All for the Game i løpet av ca. én uke, men jeg har ikke fått tid til å skrive om dem før nå. The Raven King er om mulig enda bedre enn den første boka i serien, The Foxhole Court.

Boka starter ganske rett inn i handlingen, og det har ikke gått lang tid mellom slutten av den første boka og begynnelsen på bok to. Det er spennende å se hvordan karakterene reagerer på cliff hangeren bok én sluttet med, og jeg likte godt hvordan de taklet det som skjedde.

Jeg er bare så utrolig glad i Neil Josten. Det er så spennende å se ham utvikle seg og å lære mer om bakgrunnen hans. I tillegg liker jeg veldig godt hvordan han er med på å få the Foxes til å samarbeide bedre og åpne opp om ting som plager dem. Jeg liker spesielt godt Neils forhold til Andrew, og hvordan han på en eller annen måte klarer å hjelpe Andrew på vei ut av skallet sitt. Andrew er definitivt en av mine favorittkarakterer i serien, og han fortjener alt godt etter det han har vært gjennom.

Jeg har ikke så veldig mye nytt å påpeke ved disse bøkene, og sa det meste i anmeldelsen min av den første boka, men jeg kan si at alt har blitt hakket bedre i The Raven King. Språket er bedre, historien er enda mer spennende og jeg ble enda mer glad i karakterene. Nora Sakavic har klart det få klarer; nemlig å skrive en oppfølger som er bedre enn den første boka i serien.

Jeg anbefaler disse bøkene på det sterkeste, og har egentlig lyst til å lese dem på nytt igjen med en gang.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg sitter igjen med så mange følelser etter å ha lest The Foxhole Court av Nora Sakavic. Jeg fikk tak i boka som e-bok gratis fra Amazon for en liten stund siden, men det tok meg en god stund før jeg endelig fikk lest boka. Hvorfor ventet jeg så lenge??? The Foxhole Court er rett og slett helt fantastisk, og jeg har allerede kommet langt over halvveis i boka to. Rett og slett umulig å legge fra seg!

Når man leser sammendraget av boka, høres den sykt lame ut, men jeg kan love at den er langt fra lame. Historien er superspennende, og jeg klarte ikke å legge den fra meg. Jeg tok fram Kindlen min hver eneste gang jeg hadde tid. Historien omhandler den fiktive sporten Exy, men man trenger ikke å være en fan av sport for å like boka. Selv er jeg ikke så veldig glad i sport (kun sportsanime ehe), men delene av boka som omhandler Exy, er gjort veldig interessante, og jeg synes det var skikkelig gøy å lære mer om sporten.

Karakterene er det beste ved boka. De er en gjeng ustabile tenåringer fra dysfunksjonelle familier, og mange av dem er noen drittsekker. (What a bunch of assholes smh...) Likevel var det umulig å ikke bli glad i dem, og man fikk lett sympati med dem. Det tar tid før man får vite hva som egentlig har skjedd i fortiden deres, men å nøste opp i historiene deres er så verdt det.

Nora Sakavic tar opp mange tunge temaer i løpet av boka, så den passer ikke for sarte sjeler. Her er det temaer som voldtekt, narkotikamisbruk, vold, mord og selvmord, men også temaer som vennskap, kjærlighet (selv om det ikke er fokus på forhold i den første boka (nice)), familie, samarbeid, lagånd og det å lære seg å stole på andre. Det er så utrolig viktig! Sakavic tar opp temaer folk faktisk sliter med, og jeg kan bare si: tusen, tusen takk!

Men kan vi snakke om seksualiteter? Sakavic tar det opp på en fantastisk måte, men hun gjør det ikke til fokuset i boka, og det beste er at hun ikke bare inkluderer homofile og heterofile karakterer. Hun skriver også om demiseksuelle karakterer (!!!), og det er første gang jeg har opplevd det. For dere som ikke vet hva demiseksualitet er, så er det beslektet med aseksualitet. Er man aseksuell, har man ikke seksuell tiltrekning til noen. Demiseksuelle kan utvikle seksuell tiltrekning, men bare hvis de har et helt spesielt nært bånd til personen det gjelder. Dette er temaer vi snakker altfor lite om. Veldig mange vet ikke at det finnes en gang. Vi trenger bedre representasjon når det kommer til forskjellige seksualiteter, og aseksualitet og demiseksualitet er like viktig som andre!

Som du kanskje skjønner er The Foxhole Court definitivt blant mine favoritter i år, og jeg kan ikke vente på å se hva som skjer videre. Jeg anbefaler disse bøkene på det aller sterkeste!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg fant The Ladies of Grace Adieu and Other Stories på Outland for ganske lenge siden, og jeg kunne ikke la være å kjøpe den. Jeg elsket Susanna Clarkes Jonathan Strange and Mr Norrell, og da jeg fant ut at hun har skrevet en bok med noveller, måtte jeg bare ha den. Likevel tok det meg lang tid før jeg faktisk fikk lest boka, men jeg er glad for at jeg endelig fikk gjort det.

Jeg er så utrolig fascinert av Susanna Clarkes skrivestil, og da spesielt hvordan hun klarer å skrive forskjellig fra historie til historie- Hun tilpasser stilen til det som passer best for historien. Det er utrolig synd at hun ikke har skrevet flere bøker. Jeg ville gladelig ha lest flere bøker av henne bare for å oppleve skrivestilen hennes.

Mange av novellene i The Ladies of Grace Adieu har elementer som minner om Jane Austens bøker. Da er det ikke bare det at historiene er satt til omtrent samme tid som er grunnen. Clarke skriver om noen fantastiske kvinnelige karakterer, og hun har mye av den samme passive aggressiviteten og humoren som Jane Austen har.

Jeg likte utrolig godt at vi fikk møte Jonathan Strange igjen. Jeg har virkelig savnet karakterene fra Jonathan Strange and Mr Norrell, og Strange var en av mine favoritter da jeg leste boka. Derfor likte jeg veldig godt å se ham igjen i en av novellene i denne samlingen. I tillegg var det også gøy å lære mer om the Raven King, John Uskglass, og jeg likte godt novellen om ham.

En fellesnevner for alle historiene, var at de på en eller annen måte inneholdt feer. Clarkes versjon av disse mytiske vesenene er utrolig fascinerende, og jeg liker kjempegodt å lære mer om hennes feer. Vanligvis er jeg ikke så veldig glad i feer, men Susanna Clarkes feer kan jeg lese masse om.

Jeg likte godt novellene i The Ladies of Grace Adieu and Other Stories, og vil anbefale folk å lese den, men man burde ha lest Jonathan Strange and Mr Norrell først.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har tidligere lest Roderick Gordons Tunneler-serie, og da jeg hørte at han skulle komme ut med en ny bok, bestemte jeg meg for at den måtte jeg ha. Summerhouse Land ble gitt ut i et begrenset opplag, så det finnes kun 500 kopier av boka, så jeg føler meg litt spesiell som har en av dem. Hver kopi er nummerert, min er nummer 41, og de er i tillegg signert av forfatteren. Jeg er veldig glad for at jeg bestilte en kopi av boka, selv om den var litt dyr.

Det finnes svært lite informasjon om hva Summerhouse Land faktisk handler om, og det er jeg egentlig veldig glad for. Det at jeg visste så lite om boka, gjorde den mye mer spennende og uforutsigbar, og dermed også mye mer emosjonell for min del. Derfor kommer ikke jeg til å si noe særlig om hva boka handler om her, og heller la boka være mystisk. Det er litt som med More Than This av Patrick Ness.

Den første delen av boka er så utrolig godt skrevet! Det var flere ganger jeg satt med en vond klump i magen og tårer som rant nedover kinnene mine. Samtidig var det noe varmt med beskrivelsene til Roderick Gordon, og man merket at forfatteren virkelig brydde seg om karakterene sine. Det hendte at jeg måtte legge boka fra meg fordi jeg ble overveldet av for mange følelser.

Temaet død er viktig gjennom hele boka, men likevel er ikke boka hundre prosent deprimerende. Roderick Gordon skriver om temaet på en respektfull måte, og man skjønner at dette er personlig for ham. Summerhouse Land er på en måte forfatterens måte å prosessere en traumatisk hendelse fra barndommen hans.

Noe av det jeg liker best ved boka er at det ikke er det gode mot det onde. Roderick Gordon har skrevet noen veldig grå karakterer, og det er av og til vanskelig å vite hvem man skal heie på. Han viser at livet (og døden) ikke er svart/hvitt, og selv de karakterene som gjør forferdelige ting, skaper han forståelse for. Det er til tider litt skremmende.

Summerhouse Land er en veldig spesiell bok, som jeg likte utrolig godt. Det var en emosjonell berg-og-dalbane, og jeg er så glad for at jeg kjøpte en kopi av boka. Den kan minne om Patrick Ness' More Than This, så hvis du liker den boka, vil jeg anbefale Summerhouse Land.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har lett lenge etter Niels Klim siden jeg jeg skal skrive om boka i særoppgaven min, og til slutt fant broren min boka i en samleutgave, som også inneholder Jeppe på Berget og Erasmus Montanus, i et antikvariat. Jeg kjente til historiene fra før av; Jeppe har jeg faktisk sett på film. Derfor hadde jeg litt kjennskap til hva det var jeg la meg ut på. Jeg skjønner at Ludvig Holberg er en av Norges store forfattere, men jeg må innrømme at for meg ble det litt kjedelig til tider.

Jeg må bare unnskylde meg og si at jeg har aldri egentlig likt Jeppe på Berget så veldig godt. Da vi lærte om stykket på skolen, fikk vi høre hvor morsomt det var, men jeg synes ikke det er så morsomt. Jeppe er bare en tragisk karakter, og jeg får ikke lyst til å le av hans ulykke. Likevel kan jeg se Holbergs kritikk av samfunnet, og det gjorde at jeg ikke hadde problemer med å lese stykke. Jeg tror nok ikke at jeg kommer til å styrte til teateret for å se Jeppe, da.

Erasmus Montanus likte jeg bedre, selv om jeg ikke lo så mye av det stykket heller. Jeg likte karakterene bedre, og jeg kunne se flere sammenlikninger med vårt eget samfunn. For meg virket Erasmus Montanus mer relevant i vår egen tid, og ble derfor mer interessant. Likevel må jeg innrømme at jeg ler ikke akkurat høyt av karakterenes dumhet, og Rasmus Berg ble litt for hoven og overlegen for min del. Unnskyld meg, men han har lyst til at broren hans skal si Monsieur Montanus til ham.

Stykkene var litt vanskelige å lese siden de er skrevet på en sær hybrid av norsk og dansk (tror jeg). Jeg aner ikke om det er originalversjonen eller om det er en senere oversettelse, men det gjorde at jeg hadde litt problemer med å forstå hva jeg leste. Men etter en stund vendte jeg meg til det, og uansett gjorde det ikke så mye om jeg ikke fikk med meg alt. Jeg skal ikke skrive oppgave om hverken Jeppe eller Erasmus Montanus. Heldigvis var Niels Klim på bokmål, og var derfor mye lettere å lese.

Jeg forstår godt hvorfor Niels Klims reise til den underjordiske verden er blitt en klassiker. Det er skarp kritikk fra Holbergs side, men jeg må innrømme at historien var litt kjedelig til tider. Det var veldig mange beskrivelser av forskjellige samfunn, som Holberg brukte for å si hva han synes var galt med det Dansk-Norske systemet, og også systemet i resten av Europa. I vår tid, hvor vi er vant til at det skal skje en noe i en bok, ble det litt for langdrygt. Niels gjør ikke så veldig mye annet i den underjordiske verden enn å reise rundt og treffe forskjellige folkeslag. Så, ja, jeg skjønner godt at boka var så omdiskutert da den kom ut i 1741, men selv synes jeg den var litt kjedelig.

Alt i alt er det tre gode historier fra Holbergs side, men jeg trenger litt mer for å underholdes. Det er skarp kritikk fra Holbergs side, men etter å ha lest Brave New World av Aldous Huxley og Fluenes herre av William Golding til særoppgaven, virket Niels Klims reise til den underjordiske verden litt tam. Likevel forstår jeg hvorfor boka er så viktig som den er, og jeg forstår veldig godt hvorfor vi må lære om Holberg på skolen. Kanskje jeg bare er litt for ung til å virkelig sette pris på disse historiene?

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har hatt Guardian Devil liggende i hylla mi ganske lenge nå, men har ikke fått lest den før nå. Har tidligere lest noen volumer med Daredevil-tegneserier, og Daredevil er helt klart en av mine favorittsuperhelter. Jeg likte også dette volumet godt, selv om det ikke er like bra som de jeg har lest tidligere.

Matt Murdock, aka Daredevil, er en utrolig fascinerende karakter, og jeg liker utrolig godt å se ham utvikle seg gjennom volumene. Jeg lærer stadig vekk noe nytt om ham, og det gjorde jeg også i Guardian Devil. Spesielt godt liker jeg å lese om hans vennskap med Franklin "Foggy" Nelson og Karen Page. Jeg har nemlig blitt kjent med dem gjennom Netflix-serien Daredevil, og liker godt å lære mer om dem.

Det er historien som er det beste i Guardian Devil. Kevin Smith skriver godt, og jeg liker hans versjon av Daredevil veldig godt. Jeg er derimot ikke like imponert over tegningene i dette volumet, og må innrømme at jeg liker bedre hvordan karakterene er tegnet i de andre volumene jeg har lest. Likevel er de ikke dårlige. Jeg bare prefererer andre tegneres stiler.

I tillegg fikk jeg en del forklaringer på ting i dette volumet som jeg har lurt på tidligere. Det er jeg veldig fornøyd med, siden noen av disse spørsmålene har irritert meg litt, var det veldig fint å få svar på dem.

Alt i alt er Guardian Devil et solid volum, men det er ikke mitt favorittvolum om Daredevil. Likevel anbefaler jeg det siden det svarer på en del spørsmål jeg hadde lurt på lenge.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg skjønner veldig godt hva du mener, og synes selv at Fluenes herre er en veldig viktig bok. Den tar opp mange temaer som er veldig relevante i vår hverdag. Jeg må dessverre innrømme at noen av scenene var litt for grusomme for min del, og det gjorde boka vanskelig å lese.

Fluenes herre er en av de bøkene vi alle kjenner til, men vi egentlig ikke kjenner historien til. Jeg hadde selv noen tanker om hva boka kom til å handle om; vi kjenner jo alle til de engelske skoleguttene som strander på en øde øy etter et flykrasj. Men hva som egentlig skjer etter det, er det ikke alle som vet.

I begynnelsen virker ikke boka så ille. Ja, noen av guttene er litt slemme, og de mobbet en av guttene, Gisgis kalte de ham fordi han var feit. Likevel var det fortsatt ganske uskyldig. De velgte en sjef, lagde lover og holdt møter. I begynnelsen var alle med og hjalp til, men litt etter litt ble det færre og færre, og da noen av guttene begynte å gå på jakt og drepte en gris, ble de sakte, men sikkert villere og villere. Derfra gikk det bare nedover, og det er en skremmende utvikling å følge. Jeg ble mer og mer forstyrret, og jeg har enda ikke klart å bestemme meg for om det var på en måte jeg likte. For min del ble det litt for mye, og det er enkelte scener jeg godt kan glemme.

Boka tar opp utrolig mange viktige temaer, og noe av det mest skremmende er hvor mange tråder vi kan trekke til vårt eget samfunn. Akkurat som guttene på øya prater og prater politikerne våre uten at noe blir gjort. I hvert fall ikke noe viktig. I tillegg tar boka opp hvor farlig mobmentalitet kan være. Ingen liker å stå alene, og folk kan få seg til å gjøre forferdelige ting hvis bare alle andre også gjør det. Det er en grunn til at det i de aller fleste mobbesaker er flertallet som mobber og ikke motsatt. I tillegg snakker Golding også om dette med anonymitet. Noen av guttene maler seg i fjeset, og da mister de alle hemninger. Det er noe med det at når vi er anonyme tror vi at det meste er greit. Bare vi ikke ser ut som oss selv, kan vi gjøre det vi vil.

Det var enkelte scener i boka som ble litt for mye for min del. Golding har litt for mange beskrivelser av griseskrotter, og de voldsscenene som er i boka er så levende beskrevet at jeg til tider nesten ble litt kvalm. Det hendte jeg måtte legge boka fra meg, fordi jeg rett og slett ikke klarte å lese videre. Det ble rett og slett for mye. De er så utrolig unge, og det er noe av det som forstyrrer meg mest. De som er blant de eldste er rundt tolv år. Jeg må innrømme at jeg til tider mistet litt troen på menneskeheten.

Jeg kan godt forstå at Fluenes herre er en klassiker, men for min del ble det litt for mye. Boka ble litt for grusom, og er derfor ikke blant mine favorittbøker. Likevel er det en viktig bok å lese, og den tar opp så utrolig mange viktige temaer. Derfor har jeg utrolige mange selvmotsigende følelser om denne boka, og klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg egentlig likte den eller ikke.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg gleder meg veldig til å lese mer om Locke og Jean! Det var gøy å høre at du synes nummer tre er bra. Har selv lest litt blandede anmeldelser, men nå gleder jeg meg virkelig. Jeg har også hørt at bok fire kommer til høsten, så håper jeg kan få tak i bok tre før det.

Det begynner å bli en stund siden jeg leste The Lies of Locke Lamora nå, men det var likevel ikke noe problem å komme inn i Red Seas Under Red Skies. Bok to fortsetter der den forrige boka sluttet, og vi følger Locke og Jean videre. Red Seas Under Red Skies er ikke like god som den første, men det er likevel en veldig god bok, og jeg er veldig fornøyd med hvor Scott Lynch har tatt historien.

Jeg liker godt at Red Seas Under Red Skies er ganske annerledes fra The Lies of Locke Lamora. Den første boka er genial, og jeg elsket plottet i boka, men man kan ikke kjøre det samme på nytt i bok to. Det ville vært litt kjedelig. Derfor liker jeg godt plottet i bok to, siden det er så forskjellig fra bok én. Bok én handlet for det meste om et heist, mens i bok to blir Locke og Jean tvunget til å bli pirater. Eller i hvert fall å spille rollen som pirat. Det gir oss ett nytt syn på karakterene, og vi får se dem vokse på en annen måte enn det de tidligere har gjort.

Jeg liker utrolig godt måten Scott Lynch skriver på, og det faktum at han hopper mye frem og tilbake i tid. Jeg synes ikke det var forvirrende, men i stedet synes jeg det gjorde boka mye mer spennende, og man må tenke litt for å følge med. Scott Lynch serverer ikke historien med teskje, og takk og lov for det! Dette gjør at han kan slenge inn den ene plot twisten etter den andre, og jeg bare måtte vite hva som skjedde videre.

Locke og Jean er utrolige karakterer, og jeg elsker å lese om dem. De utvikler seg så mye i løpet av bøkene, og vi får stadig vekk se nye sider ved dem. I tillegg er de absolutt ikke perfekte, og har både svake og sterke sider. Locke, for eksempel, er utrolig arrogant til tider, men samtidig er han utrolig lojal mot vennene sine (les: Jean). Locke er en av mine favorittkarakterer, og jeg elsker å lese om ham, og da spesielt hans vennskap med Jean.

En av tingene jeg likte utrolig godt med The Lies of Locke Lamora var at det ikke var noe fokus på kjærlighet. Ja, det ble nevnt, men de hadde ikke egentlig tid til sånt. Jeg håpet egentlig at det kunne bli noe liknende i bok to, men oh well, man kan ikke alltid få det man ønsker. Det er ikke en stor del av plottet, men det endrer dynamikken mellom Locke og Jean når det plutselig kommer en dame inn i blandingen. Likevel må jeg si at Scott Lynch taklet temaet bra, og takk og lov (!) for at han ikke laget et trekantdrama ut av det.

Så alt i alt er jeg utrolig fornøyd med Red Seas Under Red Skies. Den er ikke like god som den første boka, The Lies of Locke Lamora, men det skal ganske mye til. Jeg gleder meg til å lese mer om Locke og Jean i neste bok, og etter slutten på Red Seas Under Red Skies bare MÅ jeg vite hva som skjer videre. Ugh, det er nesten litt slemt å slutte en bok på den måten. Jeg anbefaler virkelig Scott Lynch's Gentlemen Bastard-serie.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg fikk When Marnie Was There til bursdagen av en venninne. Selv hadde jeg aldri hørt om boka før, men jeg så at den nå nylig har blitt gjort om til en film av Studio Ghibli. Jeg har ikke sett noen av Studio Ghiblis filmer selv, men venninna mi som jeg fikk When Marnie Was There av, er en fan av filmene deres.

When Marnie Was There er en barnebok fra 1967, så den er langt fra det jeg vanligvis leser. Av og til er det gøy å prøve seg på nye sjangere og andre typer bøker, og for meg var When Marnie Was There veldig annerledes fra det jeg vanligvis leser.

Boka handler om en ung jente som heter Anna. Hun bor i fosterhjem etter at hun mistet foreldrene sine som veldig ung. Når boka starter, blir hun sent til Norfolk for å bo hos noen venner av fostermoren. Der møter hun Marnie, men hvem er Marnie egentlig? Og hva skal Anna gjøre når Marnie plutselig en dag forsvinner?

Boka er for det meste en realistisk bok om vennskap, men den inneholder også enkelte magiske innslag. Det er derfor jeg har valgt å kategorisere boka som magisk realisme. Selv føler jeg ikke at den var magisk nok til å være fantasy, men samtidig var den ikke fullstendig realistisk heller. Gir det mening? I hvert fall så likte jeg det veldig godt, og det var med på å skape et mysterium som gjorde boka spennende å lese.

Jeg leste ut When Marnie Was There på en dag. Språket var lett å lese, og jeg fløy gjennom boka. Historien om Anna og Marnie er utrolig søt, men til tider trist. Likevel var det en historie som gjorde meg veldig glad, og jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk sjansen til å lese denne boka.

Noe av det beste med boka er hvor mye Anna vokser som person gjennom historien. Hun går fra å være en stille og ensom person, til å skjønne at det å få venner kanskje ikke er så vanskelig som hun først trodde, og mye av dette er Marnies fortjeneste. Det gjorde meg glad å se hvor mye tryggere Anna ble, og hvor mye bedre hun fikk det.

When Marnie Was There er en veldig søt bok, selv om den ikke er hva jeg vanligvis leser. Nå har jeg veldig lyst til å se Studio Ghiblis filmatisering av boka.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til å starte på And Another Thing... En Hitchhiker's Guide-bok skrevet av en annen forfatter en Doulgas Adams. Kunne det gå bra? Dermed ble jeg veldig positivt overrasket da jeg begynte å lese boka og innså at jeg likte den veldig godt. Selvsagt ikke så godt som jeg likte Doulgas Adams' bøker, men And Another Thing... er ikke en dårlig bok i det hele tatt.

Douglas Adams skal visst ha planlagt å skrive en sjette bok, men han døde dessverre før han kom så langt. År etter at han døde, ble Eoin Colfer (mest kjent for Artemis Fowl) utvalgt til å skrive den sjette boka. Jeg, som sikkert mange andre fans, var litt skeptisk til Eoin Colfers bok, for hvordan kunne han fortsette på en så genial serie som The Hitchhiker's Guide to the Galaxy og leve opp til Douglas Adams? Etter å ha lest boka, synes jeg han klarte det godt. Det er en underholdende bok, og vi fikk knyttet sammen noen av de siste røde trådene.

Noe av det jeg likte best med And Another Thing... var det at det var tydelig at Eoin Colfer hadde studert Douglas Adams' måte å skrive på, men samtidig ga han boka sitt eget særpreg. Boka hadde dem samme tørre humoren og overfloden av unødvendig informasjon, men samtidig var historien litt mindre surrealistisk. Jeg likte det godt. Det var litt enklere å følge med på hva som faktisk skjedde, haha.

Det var gøy å lese om Arthur Dent og de andre igjen. Det er fantastisk gode karakterer, og jeg likte godt å se dem utvikle seg videre. Yeah, jeg har nok savnet dem litt. Det er en haug rare folk Douglas Adams har diktet opp, og jeg likte godt hvordan Eoin Colfer skrev videre om dem, selv om jeg kanskje ikke var helt enig med alle valgene han tok.

Alt i alt var And Another Thing... en veldig underholdende bok, og selv om den ikke er like god som Douglas Adams' bøker, er den utrolig morsom og gøy å lese. Jeg vil anbefale den.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Nå som jeg begynner i 3. klasse på videregående, skal jeg skrive særoppgave i norsk. Det er tradisjon på skolen min at alle elevene skriver en særoppgave i 3. klasse, og den kan handle om det vi vil, bare det har en norskfaglig vinkling. Det vanligste er å skrive en litterær oppgave, og jeg har valgt å gjøre et sjangerstudie av tre klassiske dystopier. Brave New World av Aldous Huxley er en av disse tre bøkene jeg skal skrive om. De andre er Fluenes herre av William Golding og Niels Klims reise til den underjordiske verden av Ludvig Holberg.

Jeg bestemte meg for å starte med å lese Brave New World, og leste den mens jeg var på ferie på Cuba. Brave New World er en av de viktigste og mest kjente klassikerne i sjangeren dystopi. Den og 1984 av George Orwell. Aldous Huxley beskriver en fremtid som på noen måter er like skremmende som den i 1984, mens på andre måter er den kanskje mer å foretrekke enn George Orwells. Eller vel, det kan nok diskuteres.

Aldous Huxleys verden er styrt av genmanipulering og hjernevasking, og barna gros i et klekkeri. Det er utvelgelsessamfunnet satt på spissen, og det skremmer meg litt at jeg kan se noen av de samme tendensene i vårt eget samfunn. Før barna blir grodd frem, blir det bestemt hvilken gruppe i samfunnet de skal tilhøre, og dermed hva slags jobb de skal få. Alfaene har det best, så betaene, gammaene, deltaene og epislonene. Jo mindre viktig man er, jo styggere ser man ut, og man får dårligere jobber hvor mindre kunnskap trenges. I tillegg så gror de hundrevis av kloner ut fra et egg i de lavere kastene. Individualitet er et trekk som for det meste alfaene besitter. Det er et skremmende samfunn, og jeg kunne selv aldri tenkt meg å bo der.

For å holde massene fornøyde, deler myndighetene ut et narkotisk stoff som kalles soma, og sex er den vanligste måten å bruke fritidens sin på. Alle tilhører alle, sier de, og familie, ektemann og kone er perverse ord de helst vil slippe å høre. Det er et løssluppent samfunn, og mange mener at dette var Huxleys måte å kritisere den løsslupne Charleston-perioden i USA. I tillegg kan vi se likhetstrekk til vårt eget samfunn hvor seksuelle forhold mellom mennesker ikke er like tabubelagt lenger, og det er på langt nær like skamfullt som det var før i tiden. Dette er nødvendigvis ikke negativt, men det er annerledes fra slik det var da Huxley skrev boka.

Vi ser mye av denne verdenen gjennom Bernard Marx og John the Savage sine øyne. Bernard Marx er en alfa som ikke passer inn i samfunnet. Han ønsker heller å bruke tiden sin alene. I tillegg har han mange tanker og ideer om hvilke endringer de burde gjøre i samfunnet, og det er farlig for dem som styrer. Det er Bernard som tar med seg John fra en Savage Reservation, hvor folk fortsatt lever på gamlemåten. John krasjer fullstendig med samfunnet han blir dratt inn i, og det er interessant å se hans reaksjoner på det som skjer rundt ham.

Brave New World er en skremmende, men samtidig utrolig spennende bok, og jeg gleder meg allerede til å lese de andre bøkene til oppgaven min. Jeg tror det kan bli en utrolig gøy og interessant oppgave å skrive, og jeg har alltid likt å skrive store oppgaver i norsk mye bedre enn korte stiler. I tillegg er de klassiske dystopiene bøker jeg lenge har hatt lyst til å lese, og vel, man kan trygt si at det ikke er rart de er klassikere. Dette er utrolige gode bøker, og selv om de ble skrevet for lenge siden, er mange av dem fortsatt relevante. Det er i hvert fall Brave New World.

Anmeldelsen ble originalt publisert på bloggen min.

Det var virkelig på tide at jeg fikk lest Pride and Prejudice. Romanen er helt klart Jane Austens mest kjente, og vi kjenner jo egentlig alle historien. Selv har jeg sett filmen, Bollywood-versjonen av historien, Bride and Prejudice, og YouTube-versjonen, The Lizzy Bennet Diaries, og kjenner derfor historien godt. For min del gjorde det bare at jeg likte originalversjonen enda bedre, og det var gøy å sammenlikne forskjellene mellom de forskjellige versjonene jeg har sett og lest.

Etter Romeo og Julie er nok Pride and Prejudice en av de mest kjente romantiske historiene som noen sinne er skrevet, og det er med god grunn. Det er veldig underholdende å følge Elizabeth og Mr Darcy gjennom deres mange møter med hverandre, og man kan ikke la være å heie på dem og håpe at de finner sammen til slutt. De roter seg opp i den ene forviklingen etter den andre, og er dessverre ikke så veldig gode til å kommunisere, men det er jo det som er med på å gjøre historien så spennende og underholdende som den er.

Dialogene i boka er noe av det beste med hele boka hvis du spør meg. Det er sosieteten i England fra sent 1800-tallet, og all dialog er smørt med et tykt lag av høflighet. Likevel er det flere av karakterene i boka som er utrolig passiv aggressive, og det er ikke langt fra høflige fraser til frekke kommentarer og morsomheter på andres bekostning. Disse kommentarene kan være overraskende vanskelige å finne (eller forstå, for oss som ikke har engelsk som morsmål), så godt gjemt som de er, men de er der. Det er helt klart.

Pride and Prejudice er en skarp kritikk av samfunnet fra Jane Austens side, og romanen er overraskende moderne. Noen av problemene Lizzy eller Mr Darcy tar opp kan vi fortsatt se i vårt eget samfunn, og de er begge veldig moderne i tankegangen. Spesielt Lizzy har mange av de samme tankene som moderne kvinner har. Jane Austen var nok veldig forut for sin tid. Likevel kan man se at boka ikke er skrevet i dag. Det er tanker og meninger som kommer frem som vi ikke ser på på samme måte lenger, og da spesielt med tanke på ekteskap.

Pride and Prejudice er en historie jeg aldri kommer til å bli lei av, og det er interessant å se historien satt i ulike kontekster. Likevel må jeg innrømme at originalen er best, og jeg skjønner godt hvorfor denne boka har blitt en klassiker. Jeg tror at dette er en bok som folk kommer til å fortsette å lese i mange år fremover, og hvis man ikke leser for romansen, så kan man lese boka for sarkasmen og de morsomme kommentarene. Uansett om man er en romantiker eller ikke, så er virkelig Pride and Prejudice en bok man burde gi en sjanse.

Anmeldelsen ble originalt publisert på bloggen min.

Da har jeg lest den siste boka i Maggie Stiefvaters Raven Cycle, og nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Dette er en helt utrolig serie, og jeg kan ikke tro hvor glad jeg ble i verdenen og karakterene Maggie Stiefvater har skapt. The Raven Cycle er en av mine absolutte favorittserier noen sinne!

Historien i The Raven King er like spennende, om ikke mer, enn de forrige bøkene i serien. Spenningen er høy, og handlingen holder et høyt tempo. Det hele er utrolig intenst, og jeg bare måtte vite hva som kom til å skje videre. Det er virkelig en verdig slutt på en helt fantastisk serie, og spenningen var på topp gjennom hele boka. Likevel fikk man pustepauser innimellom, men det ble aldri kjedelig. Noen av disse pustepausene var noen av de søteste scenen i hele serien!

Handlingen tar nye vendinger hele tiden, og jeg klarte aldri å gjette meg til hva som kom til å skje. Maggie Stiefvater er utrolig god på realistiske plot twists, og derfor ble historien aldri kjedelig eller forutsigbar. I tillegg ble den heller ikke urealistisk, og det er et tegn på at en forfatter er god. Jeg kan bare applaudere Maggie Stiefvater for å ha skrevet en så god og troverdig historie.

Jeg varmet sakte, men sikkert opp til Henry Cheng, og mot slutten var jeg blitt veldig glad i ham. Han var ganske annerledes fra de andre Raven Boys, men samtidig hadde han ganske mye til felles med Gansey. I starten irriterte han meg litt. Han virket som en typisk rik, privilegert drittsekk, men han viste stadig vekk nye sider, og jeg innså fort at jeg hadde fullstendig misforstått ham som karakter.

Maggie Stiefvater skriver utrolig godt, og skrivestilen hennes er en av de bedre jeg har lest. Den passet perfekt til historien, og spesielt godt likte jeg hvordan hun brukte gjentakelse som et virkemiddel. Det var med på å skape en mystisk stemning i boka, og det passet helt perfekt. I tillegg har hun noen utrolig gode beskrivelser, og det var kjempelett å se for seg hva som skjedde. Jeg er veldig imponert!

Jeg er så glad for at alle trådene ble samlet i The Raven King, og jeg sitter ikke igjen med noen store spørsmål jeg følte burde besvares. Mange av trådene ble samlet på måter jeg aldri kunne ha gjettet meg til, men det føltes riktig. Så for meg var det en veldig tilfredsstillende siste bok, og jeg har fått svar på det aller viktigste.

The Raven King var helt fantastisk, og jeg gråt så mye på slutten. For en emosjonell berg-og-dalbane... Jeg anbefaler The Raven Cycle på det aller sterkeste! Det er rett og slett en helt fantastisk serie. I tillegg er coverene utrolig fine!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg er så utrolig glad i disse bøkene! Hvorfor begynte jeg ikke på The Raven Cycle tidligere? Da har jeg lest tredje boka i Maggie Stiefvaters Raven Cycle, og selv om den ikke er den beste boka i serien, er det fortsatt en utrolig god bok, som jeg likte kjempegodt.

I Blue Lily, Lily Blue er det like spennende å se Blue og the Raven Boys utvikle seg, og jeg liker kjempegodt å se interaksjonene dem imellom. De utfordrer hverandre som personer, men samtidig er de der når noen av de andre trenger det. Spesielt godt likte jeg at vi får se en mykere og mer rolig versjon av Ronan, og det blir tydelig at han ikke er en så stor drittsekk som han vil folk skal tro. Spesielt godt likte jeg hans scener med Adam. Gansey har også forandret seg mye, og jeg liker helt klart Gansey slik han er nå mye bedre enn slik han var i starten.

Noe av det jeg likte best med Blue Lily, Lily Blue, er Adams utvikling gjennom boka. Adam går fra å være Adam Parrish, one man army, til å innse at det ikke er så ille å be om hjelp når det trengs. Dette gjør at han får et mindre anstrengt forhold til de andre, spesielt Gansey, og han krangler mye mindre med dem. Jeg blir så glad når jeg ser hvor mye Adam har vokst gjennom historien.

Det var gøy at Mallory faktisk dukket opp i historien. Man har fått høre om ham siden første boka, og Gansey har pratet med ham på telefonen, så derfor var det gøy da han faktisk dukket opp i historien. Mallory er eldgammel og utrolig rar, og jeg må si meg enig med Ronan og Adam om at han var ganske irriterende. Likevel likte jeg godt at vi faktisk fikk sett hvordan han var som person, og det gjorde også at jeg fikk sett en ny side av Gansey.

Historien var like spennende som i de to første bøkene, men ikke like emosjonell. Jeg hadde problemer med å legge boka fra meg, og hele tiden var jeg nødt til å vite hva som kom til å skje videre. Maggie Stiefvater kom med den ene plot twisten etter den andre, og jeg klarte aldri å gjette meg til hva som kom til å skje videre.

Blue Lily, Lily Blue er ikke like god som de to første bøkene, men den er fortsatt en av de bedre jeg har lest i det siste. Det sier mer om de to første enn om Blue Lily, Lily Blue. Jeg likte boka supergodt, og anbefaler serien på aller sterkeste!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg kan ikke tro hvor gode disse bøkene er! Jeg leste ferdig The Dream Thieves i går, og er allerede 120 sider inn i Blue Lily, Lily Blue, bok tre. Til nå er The Dream Thieves min favoritt. Skulle trodd det ikke var mulig at serien kunne bli bedre etter den første boka, men Maggie Stiefvater motbeviste det. Jeg er bare ... wow ... mind blown!!

The Dream Thieves fokuserer mye på Ronan Lynch. Han er helt klart min favoritt blant the Raven Boys, og det er fordi han er så utrolig interessant. Ronan er et paradoks. Han lyver aldri, men er en mester til å sno seg unna sannheten. Han er rebelsk og sint og er helt klart den som banner mest, men samtidig er han katolikk og går i kirka hver søndag. Jeg likte utrolig godt å se hvordan han utviklet seg gjennom boka og se han godta rollen som Greywaren. Kanskje han endelig kan få litt fred med seg selv.

I tillegg likte jeg utrolig godt å se de andre karakterene, Blue, Gansey, Adam og Noah, utvikle seg. De blir alle mer modne, og de lærer seg bedre og bedre hvordan de skal arbeide sammen. Likevel krangler de, og det går ikke alltid like bra. Det er en av tingene jeg liker så med disse bøkene. Maggie Stiefvater skriver om fem ulike og sterke personligheter, og det er veldig realistisk at de krangler; at de ikke er enige om alt. Bøker hvor hovedpersonene ikke krangler er egentlig litt urealistisk... Likevel er det ikke noe gøy når de krangler, og det har hendt at tårene begynte å renne ved enkelte anledninger. Av en eller annen grunn er det verst når det er Adam som krangler med en av de andre...

I The Dream Thieves introduserer Maggie Stiefvater noen nye karakterer, og blant dem er Joseph Kavinsky. Jeg må innrømme at jeg ikke liker Kavinsky i det hele tatt. Jeg er fortsatt usikker på hva agendaen hans var, og hva det var han egentlig ville med Ronan. Kavinsky gikk på Aglionby sammen med Ronan og de andre, og han gikk helt klart under kategorien "farlig". Han var likere Ronan enn noen av de andre, og det var det som var mest skremmende. Kavinsky var rebelsk på en selvdestruktiv måte, og han var helt klart ikke redd for å ta med seg alle rundt seg da han eksploderte. Jeg var livredd for at han kom til å trekke Ronan med seg.

Historien er like spennende som i den første boka, om ikke mer spennende. Jeg har aldri lest noe liknende før, og det er en fantastisk følelse. Hele tiden blir jeg overrasket av nye fasetter ved virkeligheten Maggie Stiefvater har skapt, og alt virker så godt planlagt. Det er en emosjonell berg-og-dalbane, og jeg var gjennom så godt som alle følelsene en bok kan fremkalle. I det ene øyeblikket lo jeg høyt av de geniale dialogene, mens jeg i andre øyeblikk satt med tårer i øynene. Jeg var redd for hvordan det kom til å gå, mens andre ganger var jeg utrolig lettet. Glede, tristhet og sinne var også følelser jeg var innom mens jeg leste The Dream Thieves. Det er rett og slett en av de beste bøkene jeg har lest på lenge!

Jeg gleder meg utrolig til å se hvordan det går videre med Blue og the Raven Boys, og jeg er så glad for at jeg har både Blue Lily, Lily Blue og The Raven King, de to siste bøkene, slik at jeg kan lese dem med en gang. The Raven Cycle anbefales på det aller sterkeste!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg fikk Kollektivt selvmord av en venninne for over et år siden. Det var enten til jul i forfjor eller til bursdagen i fjor, men det er ikke så viktig. Det som betyr noe, er at det er superlenge siden, og jeg har dessverre ikke fått lest den før nå. Jeg har hørt mye om boka tidligere siden både pappa og søsteren min har lest den, og jeg hadde derfor store forhåpninger. Boka var ikke så morsom som jeg hadde håpet, men likevel likte jeg den godt.

Jeg har tidligere lest Harens år av Arto Paasilinna, og det eneste jeg husker er at jeg likte den godt. Det er ganske mange år siden, og jeg leste den over skulderen til mamma på flyet hjem fra ferie en gang. Jeg husker ikke hvor vi hadde vært eller hvor gammel jeg var, men jeg husker at jeg likte boka godt, selv om jeg sikkert var altfor liten til å forstå den.

Arto Paasilinna viser oss en ganske deprimerende del av det finske samfunnet, og hvor riktig det er vet jeg ikke, men det virker som om finnene er et ganske suicidalt folkeslag. Hvor representative karakterene i Kollektivt selvmord egentlig er, vet jeg ikke, så man må nok ta det med en klype salt. Likevel kan det godt hende at det er høy selvmordstatistikk i Finland. Arto Paasilinna er kjent for å ta opp samfunnsproblemer i bøkene sine og skrive om dem på en humoristisk måte, så det ligger nok noe i det.

Selvmord er et veldig alvorlig tema, og det er utrolig trist når noen føler at dette er eneste utvei. Likevel klarer Paasilinna å skrive humoristisk om teamet, samtidig som han får frem at det kanskje ikke er eneste utvei. Selv om livet ser fælt ut for øyeblikket, kan det bli bedre, og det er verdt å gi livet en ny sjanse. I tillegg forteller han at man ikke er alene i desperasjonen sin, og at ved hjelp av andre kan man overkomme de største hindere.

Jeg må innrømme at jeg trodde Kollektivt selvmord kom til å være morsommere. Ikke misforstå meg, jeg likte boka godt, men den levde dessverre ikke helt opp til forhåpningene mine. Boka er morsom, men ikke så morsom at jeg lo høyt. Det var mer den typen "det er morsomt, men jeg ler kun inni meg"-morsomt. Gir det mening?

Det skjer så utrolig mye rart i Kollektivt selvmord. Historien er helt absurd og til tider litt urealistisk. Likevel synes jeg den var underholdende, selv om jeg var litt forstyrret da jeg var ferdig med boka. Haha, men det var en god type forstyrret. Karakterene i boka kommer ut for så utrolig mange surrealistiske situasjoner, og det hele er så utrolig rart.

Alt i alt likte jeg Kollektivt selvmord godt, men boka er nok ikke blant mine favoritter. Likevel er det en god bok, og det kan godt hende at andre synes den er mye morsommere enn det jeg gjorde.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Simon vs. the Homo Sapiens Agenda av Becky Albertalli. Da jeg fikk den til bursdagen, ble jeg utrolig glad. Nå har jeg endelig fått lest boka, og det er jeg så glad for. Simon vs. the Homo Sapiens Agenda er verdens søteste bok, og jeg likte den supergodt.

Boka handler om Simon Spier, seksten år, som prøver å finne ut hvem han er og hva han vil i livet. Simon er ikke akkurat ute av skapet, og han og Blue driver å mailer frem og tilbake hvor de diskuterer alt mulig, og da spesielt når det kommer til seksualitet. Simon og Blue vet ikke hvem den andre er; det eneste de vet er at de går på samme skole. Når en av Simons klassekamerater får tak i noen av disse mailene, bruker han anledningen til å utpresse Simon til å hjelpe han med å bli sammen med en av Simons venner, Abby. Man kan trygt si at Simon er pissed.

Delen hvor Simon blir utpresset er ganske ukomfortabel. Det er så utrolig shitty gjort, og jeg forstår godt hvorfor Simon reagerer slik han gjør. Det verste er vel egentlig det at det er mest sannsynlig andre som har vært i Simons situasjon, og det gjør meg så lei meg å tenke på. Derfor likte jeg godt hvordan problemstillingen blir taklet gjennom historien, og at utpresseren ikke slipper unna det han har gjort. Likevel trodde jeg at denne delen kom til å bli kleinere enn det den egentlig var, og det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg hater secondhand embarrassment.

Simon er kjempesøt, og forholdet hans til Blue er bare helt fantastisk. De er så søte sammen, og jeg er så glad for at man får vite hvem Blue virkelig er i løpet av boka. Jeg må innrømme at jeg gjettet hvem det var omtrent halvveis i boka, men det gjorde ikke noe. Simon vs. the Homo Sapiens Agenda er så søt at det gjorde opp for det, og jeg var så glad for at jeg hadde gjettet riktig. Blue var akkurat den personen jeg håpet han kom til å være.

Simons familie og venner var fantastisk å lese om. I tillegg til å være en bok om kjærlighet, handler Simon vs. the Homo Sapiens Agenda også om familieforhold og vennskap, og begge deler var utrolig godt utført. Simons familie var utrolig rar, men også fantastisk, og jeg likte søstrene og foreldrene hans kjempegodt. I tillegg likte jeg kjempegodt Simons rare vennegjeng. Hvem skulle trodd at en slik gruppe med mennesker kunne være venner? De var så utrolig forskjellige, men likevel funket det kjempebra.

Simon vs. the Homo Sapiens Agenda er rett og slett en kjempesøt bok, og jeg har lyst til å rante om den til alle. Vær så snill, les denne boka! I tillegg til at den tar opp viktige temaer som seksualitet, familie og vennskap, er det også en bok om å vokse opp og bli bedre kjent med seg selv. Jeg anbefaler på det aller sterkeste!!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.