Bokelskere.no

Så bra at du også lot deg fenge av Dvergen!

Når det gjelder nb.no, har jeg bare erfaring med å lese tekster på pc. Det går helt greit, men jeg vet ikke helt om jeg hadde orket å lese et storverk på denne måten.

Ja, det er kanskje ikke så rart at dvergen blir ond, livssituasjonen hans tatt i betraktning. Han ble vel mer sett på som et objekt, til og med et leketøy, enn som et menneske. Han holder til i dvergtårnet sitt og skuer ned på verden, en verden han ikke har mulighet til fullt ut å delta i… Det er ikke til å undres over at han er bitter og full av forakt! Jeg hadde faktisk ikke tenkt på parallellen til nazismen og Tyskland, men du selvsagt helt rett. Det burde jeg også kommet fram til, spesielt siden boka ble utgitt i 1944… Bra at du kom med denne tolkningen!

Selv om jeg har lest flere bøker etter denne, vil den liksom ikke slippe taket i meg. Tror dette er ei bok jeg kommer til å huske og reflektere over lenge!

Jeg likte denne boka utrolig godt og er slett ikke overrasket over at den vant Eisner-prisen for beste selvbiografi i 2007. Ikke bare likte jeg den på grunn av de mange litteraturreferansene, men også på grunn av selve historien. Vi følger Alison fra hun bare er barnet, helt til hun er en ung, voksen kvinne. Omgivelsene hennes preges først av en svært autoritær og litteraturelskende far, en kunstnerisk og noe fraværende mor og en ganske anonym søskenflokk. Senere setter studier, studievenner og kjærester også preg på henne, men i denne boka går hun stadig vekk tilbake til sitt opphav.

Alison bærer på en stor hemmelighet, den samme hemmeligheten som faren bærer på. Hans forhold til denne hemmeligheten er skambelagt og han prøver hele tiden å opprettholde fasaden han så nøysomt har skapt. Enkelte ganger blir likevel ripene i lakken så store at de kommer opp til overflaten.

Faren til Alison er på mange måter en hustyrann, noe også tittelen spiller på, men far og datter har i det minste litteraturen til felles. Det er gjennom litteraturen de to finner en slags samhørighet, selv om det viser seg at de to til syvende og sist har enda mer til felles. Faren leser store verker og påvirker datteren til å gjøre det samme. Selv ble jeg påminnet om at jeg stadig ikke har fått begynt på På sporet av den tapte tid. Boka ga meg likevel et ørlite håp om at det fremdeles ikke er for sent, selv om deadlinen for meg nærmer seg med stormskritt :

Det sies at folk vet de er middelaldrende når de innser at de aldri vil lese "På sporet av den tapte tid".

Etter at jeg ble medlem her inne, har en helt ny litteraturverden åpenbart seg for meg. Dette er en liste over bøker jeg har lest som følge av påvirkning fra andre bokelskere. Noen bøker er bokelskere jeg følgers favoritter, enkelte bøker/forfattere har jeg fattet interesse for etter å ha lest bokomtaler, og atter andre er verker jeg fått konkrete tips om. Tusen takk til alle dere som skriver om bøkene dere har lest eller leser, det er nettopp dette som gjør denne siden helt unik og verdifull for alle oss som virkelig elsker bøker og det skrevne ord!

Takket være dette tipset fra deg, har jeg nå fått lest denne lille perlen. Historien om den store maleren Caravaggio ble spesielt interessant for meg, siden jeg i høstferien besøkte Uffizi -galleriet i Firenze. Der var hovedattraksjonen akkurat da en stor utstilling av Caravaggios verker. Det var artig å lese denne boka og forfatterens beskrivelser av de ulike verkene, sett i lys av at jeg for kort tid siden hadde fått opplevd dem selv. Spesielt bildet av Den tvilende Thomas gjorde inntrykk, lyssettingen og det ganske ekle motivet er noe jeg neppe kommer til å glemme..

Tilbake til boka. Den fiktive utgiveren lar leseren tro at han gjengir forsvarsskrifter for benådning av Caravaggio. Søknaden om benådning gjelder et drap begått av maleren, på høyden av hans storhetstid. Gjennom disse forsvarsskriftene blir vi kjent med de ulike bidragsyterne og ikke minst den store kunstneren selv. Malerens liv skisseres stort sett på en grim måte. Han er en kranglevoren fyllefant som ikke holder løftene sine, han horer rundt, både med kvinner og unge gutter, han lyver og fornærmer, samtidig som han lett lar seg fornærme selv, han blir ofte satt i fengsel for sine overtramp, han lar seg kjøpe av rike og innflytelsesrike velgjørere, samtidig som han liker å omgås de verst stilte i samfunnet… Selv om Caravaggios personlighet her ikke har det beste omdømmet, hylles han som kunstner. De fleste forsvarsskriftene er fulle av lovord om hans kunstneriske ferdigheter, til tross for at enkelte av bidragsyterne preges av misunnelse ovenfor hans talent.

Må si jeg likte boka godt og fant den interessant. Name-droppingen av samtidige personligheter, som Galileo og Rubens, gjorde bokas fortellerstemmer med troverdige for meg. Beskrivelsene av Roma var også gode. Jeg ble dratt inn i handlingen og beskrivelsene av den store maleren. Uten tvil var Caravaggio både en stor og sammensatt personlighet OG en stor kunstner, som i aller høyeste grad fremdeles blir verdsatt i dag. Om noen av dere bokelskere er interessert i å lese boka, er den å finne her

Da har vi altså kommet fram til at krigen er meningsløs, kjærligheten er dømt til å gå under, heltene er dumme, desillusjonerte, kyniske eller går, ironisk nok, under på lite ærerikt vis på grunn av æren.

Flott oppsummert! Jeg er fascinert over måten Shakespeare har grepet tak i dette stoffet på. Synes i grunnen det er ganske artig at han behandler de store, klassiske heltene med så liten ærefrykt. Den staslige Achilles er redusert til en vellystig og lat mann. Han bryr seg ikke om annet enn seg selv (vel, kanskje den unge elskeren) og lever på sin fordums storhet. Paris og Helen(a) er portrettert som overflatiske og egoistiske…. Det er også interessant at Shakespeare har valgt å fokusere på Troilus og Cressida. Troilus er visstnok bare så vidt nevnt i Illiaden (det er for lenge siden jeg leste den til at jeg husker ham), mens Cressida overhodet ikke er nevnt. Dette gjør egentlig scenen der de lover hverandre troskap og diskuterer hvordan ettertiden vil huske dem, ganske ironisk.

If I be false, or swerve a hair from truth,
When time is old and hath forgot itself,
When waterdrops have worn the stones of Troy,
And blind oblivion swallow'd cities up,
And mighty states characterless are grated
To dusty nothing, yet let memory,
From false to false, among false maids in love,
Upbraid my falsehood! when they've said 'as false
As air, as water, wind, or sandy earth,
As fox to lamb, as wolf to heifer's calf,
Pard to the hind, or stepdame to her son,'
'Yea,' let them say, to stick the heart of falsehood,
'As false as Cressid.'

Jeg er enig med deg i din karakteristikk av Cressida. Det er klart det må ha vært vankelig for henne å bli behandlet som en vare, først av onkelen, senere av faren og grekerne. Hun er jo først ganske ambivalent til Diomedes; hun gir ham pantet, tar det tilbake, for så i gi ham det igjen. Det er tydelig at hun kjemper med seg selv, men jeg synes likevel denne indre tvekampen er såpass kort at det ikke står særlig respekt av den. Til tross for at Troilus lover å komme etter henne, et løfte han faktisk holder, er hun svært rask til å gjøre det beste ut av situasjonen hun befinner seg i. Hvilket svik det er å gi pantet til Diomedes, slik at han på slagmarken kan vifte med det foran Troilus. Det er mulig at hun, slik du påpeker, gjør dette for å ødelegge sin kjærlighet til den tidligere elskeren, men samtidig sårer hun ikke bare seg selv, men Troilus også. Ja, hennes handlinger var kanskje nødvendige, samtidig er det lite ære i dem.

Jeg tenkte ikke på Richard III da jeg leste dette stykket, men jeg er enig med deg i at det finnes flere likhetstrekk mellom Cressidas og Lady Annes situasjon. Til tross for at Shakespeare har gitt oss mange sterke kvinneskikkelser, er det ingen tvil om at kvinnene var underlagt mennene, deres lyster og handlinger. Vi får atter en gang prise oss lykkelige for at vi lever i vår egen tid.

Takk for tipset! Både biografien og novellen høres skikkelig spennede ut. Prøvde å finne biografien på nb.no, men greide det ikke... Hva heter den?

Kos deg med skatten din ;)

Flott gjennomgang av stykket! Må innrømme at jeg ikke hadde hørt om det før vi begynte med Shakespeare-prosjektet vårt… Jeg er enig i at skuespillet skiller seg fra de andre Shakespeare-verkene vi har lest så langt, og i så måte er det absolutt et hyggelig bekjentskap. Artig var det også å lese om disse sagnomsuste skikkelsene, selv om de for det aller meste blir framstilt ganske endimensjonale.

I dette skuespillet møter vi et kynisk syn på kjærligheten vi ikke har sett hos Shakespeare før. Vanligvis vinner kjærligheten; selv i en tragedie som Romeo and Juliet seirer jo den rene kjærligheten, til tross for at det hele ender tragisk. Jeg deler derfor dine funderinger om at ”noe” kan ha skjedd med vår venn forfatteren i denne perioden. Til tross for at Troilus og Cressida elsker hverandre og lover å være tro, skal det ikke mye til for at dette løftet brytes. Jeg er enig i at Cressida muligens måtte velge mellom pest eller kolera og derfor ender opp som Diomedes’ elskerinne, men samtidig gir hun seg temmelig lett, gjør hun ikke? Før hun ga seg hen til Troilus var hun veldig opptatt av å være ærbar og ekte. Ironisk nok tviler hun på Troilus’ kjærlighet og om den vil vare.. Etter at hun kommer til grekernes leir er det ute av syne, ute av sinn som gjelder for henne. Mens Troilus spionerer på henne og Diomedes sier hun først at hun ikke vil se D igjen, men etter bare en kort ordveksling får pipa en annen lyd, og hun inviterer den nye elskeren tilbake

Troilus, farewell! one eye yet looks on thee
But with my heart the other eye doth see.
Ah, poor our sex! this fault in us I find,
The error of our eye directs our mind:
What error leads must err; O, then conclude
Minds sway'd by eyes are full of turpitude.

Det er først og fremst narren Thersites som star for farsen og komikken. Hans ærekrenkelser går selv den godeste Falstaff i rangen. Til Ajax:

Ay, do, do; thou sodden-witted lord! thou hast no
more brain than I have in mine elbows; an assinego
may tutor thee: thou scurvy-valiant ass! thou art
here but to thrash Trojans; and thou art bought and
sold among those of any wit, like a barbarian slave.
If thou use to beat me, I will begin at thy heel, and
tell what thou art by inches, thou thing of no
bowels, thou!

Jeg er enig med deg i at komikken her er temmelig mørk. Vanligvis har Shakespeares narr, i tillegg til brodden, også noe godmodig og klokt over seg. Thersites framstår som mer nedrig og ondskapsfull enn egentlig komisk.

Troilus framstår som en tragisk skikkelse. Som du påpeker er han først så forelsket at han ikke greier å krige, deretter fører hatet og fornedrelsen han til slagmarken igjen. Det må ha vært ekstra bitter for ham å måtte gi fra seg Cressida etter at han greide å overtale Hector til ikke å sende Helena tilbake til grekerne for å få en slutt på kampene.. I tillegg tvilte Cressida på hans kjærlighet, mens hun sverget på at hun selv alltid ville være tro

O Cressid! O false Cressid! false, false, false!
Let all untruths stand by thy stained name,
And they'll seem glorious.

Det er noe nesten komisk over forholdet mellom grekerne og trojanerne; de er i full krig, samtidig som de er såpass gentlemen at de faktisk tar seg tid til en hyggelig fest der de lovtaler hverandre.. Achilles er den som kanskje er mest hatefull ovenfor fienden under den hyggelige sammenkomsten. Helten framstår, som du påpeker, temmelig endimensjonal. Han er en levemann som er blitt lat og heller ønsker å kose seg i teltet sitt sammen med elskeren Patroklos. Heller ikke planen, som blir lagt om å gjøre ham sjalu på Ajax, virker. Når elskeren blir drept, tennes imidlertid hatet i ham. Måten han dreper Hector på er både uverdig og gemen, og alt annet enn ”gentlemanlike”. Må si jeg synes Achilles framstår som svært lite sympatisk….

Så bra at du likte boka! Det ante meg, siden du setter pris på kjellermenneskene i russiske verker ;)

Jeg er enig med deg i at dvergen speiler oss mennesker. Det var i grunnen ekkelt å bli påminnet om mine dålige sider. Det bor en dverg i oss alle! Synes forøvrig symbolikken rundt det at dvergen både er liten i størrelse og personlighet, er interessant.

Enig; denne boka bør leses av flere ;)

Jeg er absolutt enig med deg: lesegleden er det aller viktigste! Er det virkelig så nøye hva en person liker å lese, så lenge han/hun setter pris på det skrevne ord? Enkelte ganger kan debatter som dreier seg om” god” kontra ”dårlig” litteratur (må si jeg er lite glad i disse benevnelsene) avspore oss fra det som egentlig er viktig; at vi som lesere er med på å videreføre en arv som har eksistert hos menneskene helt siden skriftspråket ble oppfunnet. Det å lese og ta til seg historier er definitivt viktig, både for den enkelte person og for menneskeheten, vil jeg påstå. Gjennom teksten/boka fortelles uendelig mange historier og vi som lesere får forståelse for andres liv, valg og livssituasjoner. Det finnes bøker og historier for alle som søker dem, heldigvis.

Jeg vil våge å påstå at jeg har blitt et mer empatisk menneske på grunn av at jeg leser, samtidig er det viktig å få med seg at forståelsen og livserfaringene bøker gir oss innblikk i, bare er et biprodukt av nettopp det du fremhever: lesegleden. Hva er så moralen? For meg er den definitivt å lese mye og variert, og hele tiden la meg styre av det jeg virkelig har lyst til å lese, her og nå. Enkelte ganger passer det å lese krim, andre ganger Shakespeare eller Dostojevskij.

Da jeg gikk på videregående hadde jeg allerede lest ganske mye og var usjarmerende nok svært opptatt av å lese det rette. Det var derfor uaktuelt for meg å fordype meg i Saabye Christensen, Ambjørnsen eller annen samtidslitteratur, slik enkelte av mine medelever gjorde. Jeg fattet interesse for naturalismen (først på grunn av at det var tiltalende å lese noe tyngre og mer velansett, men heldigvis etter hvert på grunn av at dette er en litteraturperiode som for meg virkelig er appellerende); det mørke, skitne, sanne, dystre, melankolske og skjebnebestemte har visst alltid fascinert meg. Jeg leste Amalie Skrams Constance Ring, Hans Jægers Fra Kristiania-Bohemen, Jonas Lies Livsslaven og Christian Krohgs Albertine. Valget av emne og bøker var først definitivt pretensiøst, nå ser jeg at lesingen av og fordypningen i disse verkene absolutt har formet den leseren jeg er i dag. Fremdeles har jeg en hang til det melankolske og mørke, og bøkene jeg leste den gang husker jeg fremdeles.

Må si at temaet for ditt særemne er både spennende og interessant. Artig at vi begge valgte Amalie Skram ;)

Takk ;) Ja, eg likte i grunn omsetjinga, sjølv om Seyersted i forordet seier at han har tatt ein del val som ikkje stemmer med originalen. Blant anna dreier dette seg om sluten (der gjentek han starten) og språket. Sidan eposet er skreve av mange og gjennom mange år, ber språket i originalen preg av dette. Seyersted har valt å leggje seg på ei linje der språket og uttrykksforma er likt gjennom hele omsetjinga (vel, gjendiktinga). Dette gjer nok eposet lettare å lese for oss som ikkje har så stor kjennskap til såpass gamal litteratur, samstundes som det gjer eit meir samanhengande inntrykk.

Skulle gjerne fått lest dei manglande fragmentdelane! Det er så interessant å lese om heltar og hendingar frå svunne tidar…

Gilgamesj-eposet er egentlig en samling opprinnelig muntlige tekster, skrevet ned av flere ulike forfattere i løpet av et tidsspenn på flere hundre år, på to skiftspråk. Trolig ble deler av eposet nedskrevet allerede 1800 f. Kr. Felles for disse tekstene er at de sentrerer rundt den sagnomsuste kong Gilgamesj. Mange regner eposet som det første skjønnlitterære verket vi kjenner. Versjonen jeg har lest er oversatt og tilrettelagt av Per Seyersted.

Giljamesj er to deler gud, en del menneske. Han er konge i Uruk og styrer med hard hånd. Han undertrykker sine undersåtter, blant annet ved at han krever å få ligge med alle nygifte kvinner, før det aktuelle ekteskapet fullbyrdes. Undersåttene blir lei av dette og ber gudene om å sende dem en mann som er like sterk som Gilgamesj. Aruru skaper Enkidu, som først framstår som et frastøtende, vilt og lite menneskelig vesen. Ved at begjæret etter kvinner vekkes i Enkidu, omskapes han etter hvert til et menneske. Snart blir Gilgamesj og Enkidu venner, nærmest som brødre å regne. Sammen drar de to ut på heltedåd og kommer seirende tilbake. Dessverre greier Gilgamesj å fornærme en av gudene, dette får Enkidu lide for. Hendelsene som følger får store konsekvenser for Gilgamesj’ videre liv.

De sumeriske gudene som nevnes i eposet har flere likhetstrekk med de senere greske gudene. Det var også artig å lese en førbibelsk variant av syndefloden og Noahs ark. Det mest interessante ved dette verket er i mitt syn de klare linjene som trekkes til yngre religioner. Eposet er kort og lettlest, preget av mange gjentakelser og absolutt verdt en gjennomlesning. Om noen er interessert i å lese verket, er det å finne her