Bokelskere.no

Ah! M! Oh! Aj! Jah! Wow!

Ja, da synes jeg du skal velge denne. M&M irriterer vettet av meg, og jeg blir enda mer irritert når folk snakker mye om den. Men men. Det er jo i all hovedsak mitt tåpelige problem. Men jeg synes man skal si, høyt og tydelig, at M&M ikke er for alle. Ikke i det hele tatt. Det er en bok for those in the know, den er dypt enigmatisk, den er ugjennomtrengelig og for de fleste av oss helt uforståelig, og det trengs solide doser sympati med undertrykte russere og innsikt i historiske saker og ting, for å kunne skrape seg gjennom noe av den viltre og masete overflaten. Har du dette, pluss sans for festlige påfunn og vilter surrealisme, ja, da er dette boken for deg.

Ja, hurra! Bennybøkene er fantastiske.

Jeg betrakter noen av Solstads romaner (Genanse og verdighet, 11. roman, Gymanslæreren bl.a.) som genistreker, morsomme og dumme og herlige og smarte. Armand V la jeg fra meg etter ca 100 sider, da den begynte å kjede meg noe kolossalt med det jeg oppfattet som litterært jåleri og en form for litterær ørkenvandring.

Det er kolossal takhøyde for patos i mitt hus, så det er ikke der det ligger for min del, tvert om likte jeg den siden ved boken, den utilslørte, nesten litt dumme adjektivbruken, den italienske sløsingen til forfatteren med sine egne emosjoner. Problemet er strukturelt, dramaturgisk, om du vil. Det hele er uvørent gjort, man merker at mannen er journalist og kanskje ikke burde begitt seg ut på å skrive en hel bok - en bok som i lange partier glitrer, men som vakler som helhet, og som i stor grad bedriver repetisjon av sine poeng.

Jeg er overbevist om at begeistringen denne boken har fått kommer på grunn av at den er så sympatisk; Can er en snill gutt, moren hans er et varmt overmenneske, faren hans er en hedersmann. Og ikke minst på grunn av dens hederlige og rettskafne og "viktige" innhold; den sier det leserne vil den skal si, og det er prisverdig. Men er det nok? Er det nok, når man gir seg i kast med å gi ut en bok? Må man ikke mestre noe mer? Og var det ikke mange selvfølgeligheter ute og gikk her, forkledd som eksotiske erfaringer?

Mht å lese som roman, så har jo denne boken, når jeg tenker meg om, litterære pretensjoner, både i den forsøksvise formen og ikke minst i sluttkapitlet, som vanskelig kan betraktes som noe annet enn mislykket. Men det jeg tenkte mest på i forrige kommentar, var at jeg er klar over at det kan være at det er det jeg som spør meg selv om jeg, som i all hovedsak er en romanleser (og dermed en leser som er vant med å se dramaturgi, estetikk, idiosynkratisk språk osv. som kvaliteter, og dermed en leser som har vansker med å få i meg noen som helst form for tekst hvis den ikke er estetisk behandlet, både språklig og formmesssig, ja, jeg sliter jo endatil med å lese aviser, fordi tekstene ikke lyser av egenart, for ikke å nevne hvor slitsomt jeg synes det er å lese artikler og tidskrifter, jeg oppholder meg jo hos litteraturen FORDI DEN ER ET ANNET STED!) - altså, at jeg spør meg selv om grunnen til at jeg ikke klarer å synes det er nok med en prisverdig og rettskaffen bok, er at jeg har en slags allergi mot bøker som ikke lukter .... lukter ... brent sukker og overmoden frukt.

Det var vanskelig å vurdere denne boken. Den er ikke veldig godt komponert, heller ikke veldig godt skrevet, den har ikke så mange poeng, den repeterer alle emosjoner og bevegelser og refleksjoner i alt for stor grad. Men er det jeg som sitter her og stiller skjønnlitterære krav til en bok skrevet av en journalist, som jo ikke gir seg ut for å være en roman? Kanskje. Det er viktige ting han skriver om, Can. Men, liksom, holder det? At det er viktig, det man skriver om?

Hurra for denne boken. Et jævla hurra for denne boken. Jeg leste den i 96 og 98 og nå kjenner jeg det er på tide å lese den igjen snart. Jeg har full tillitt til at den har stått seg som en påle.

”117 menn og 75 kvinner ligg i den jorda eg står på.” Oddas tøffeste datter går gjennom skogen ved Valen sjukehus. Hjertet hennes slår doble slag og hun forsøker å forstå hvor hun er og hva det gjør med henne at hun er der, på en forsvinnende gravlund hvor det har blitt begravd mennesker siden 1910. Essayet står i Samtidsruiner, blant mange andre gode essays om Ekofiskfeltet, om Odda, om Solfonn Høyfjellshotell. Dette er – kanskje – det beste av dem, der Eikemo trår på undrende steg i den gotiske skogen i Kvinherad kommune. Hun skriver om norsk lobotomi- og psykiatrihistorie, hun skriver om Olav H. Hauges sykdomsperiode, og hun skildrer sin egen tur til gravlunden, hvor hun setter seg ned på huk og fjerner mold og gress fra steinene, og sveiper et respektfullt lys over det hun skimter av historier bak de tause steinene. Jeg leser sjelden essays, jeg er antagelig for glad i romaner. Men dette var befriende, det var skarpt, og det var empatisk. Eikemo har en gjenkjennelig stemme i alt hun skriver, enten det er dette knippet av essays hvor hun forsker i ruinene av vår nære fortid, eller i den friske debutromanen Mellom oss sagt fra 2006. Hun er ofte indignert, trassig og opprømt (”Snakk for dykkar eigne smålige interessar! Ikkje inkluder meg, hører de!”?”), hun er ofte morsom (”Det er heilt utrolig kor dei fuglane skrik. Ka vil dei?”), og rett som det er setter hun seg ned for å gråte. Hun har en god poetikk, som står i starten av Samtidsruiner: ”... eg ber på mine kne når eg skriv: La det bli levande setningar! La det vere folk i setningane”! Jeg liker at hun kjører på med utropstegn. Jeg liker at hun er drøy. Hva er det med Odda? Hvorfor har Odda sluppet så mange gode folk ut fjorden sin?

Jajajajajajajajajaja. Jada. Det er helt topp. Alt du har hørt om dette verket er sant.

Herlig. Det er alt for få forfattere man kan si det om. Herlig. Å, de karakterene hans, hva? Boffins! Eller hva med skjelettsamleren, Venus! Herlig. Dickens, you the man. Herlig.

To ganger leste jeg den. Det er ikke så mange sånne bøker. Det er akkurat som om den er en egen sjanger. Så redd denne boken er! Alle forfattere ønsker å skrive en sånn bok, som bare minner om seg selv.

Det er en tv-serie, den skytes akkurat nå

Det kan jeg faktisk ikke forstå. Nei, den er ikke på nivå med, la oss si, Cementgarden, men jeg synes McEwan er veldig god her. Tett, intim, vanskelig, skjør.

Med fare for å ta helt feil, og uttale seg på idiotgrunnlag: Jeg så filmen, og jeg tenkte: Hvor mange klisjeer kan man stable oppå hverandre? Er det rekord? Er denne nesten lattervekkende mengden sjangerselvfølgeligheter selve årsaken til at denne boken har fått et sånt rykte?

Jeg hadde stor sans for denne boken da jeg leste den på nittitallet, helt enig. Og ja, den danske tittelen åpner for noe helt annet. Smilla leste jeg, men minnes den ikke som så veldig god.

Dette har hendt mange ganger nå. Jeg har gått omkring med en forestilling om en forfatter som kjedelig, datert, ubetydelig, dårlig. Det kan ha vært så mange årsaker til disse forestillingene. Men de har rammet hardt. Falkberget har vært en av dem. Siden jeg i økende grad de siste ti årene har blitt mistenksom overfor mine egne skeptiske forestillinger, har jeg begynt å gå løs på dem. Jeg driver for tiden og angriper bøkene i hylla som jeg går med forestillinger om, og hva skjer? Det viser seg ofte at forestillingene mine er feil. Det viser seg – selvsagt – ofte at det var en grunn til at en forfatter hadde et navn i sin samtid, et navn som falmet og nesten ble glemt.

Jeg digger Den fjerde nattevakt. Falkberget er en glimrende forteller, han mestrer det han prøver på, han glir nådeløst fra scene til scene, fra karakter til karakter, han er sikker, han er retorisk, han er poetisk og dramatisk; boka om Benjamin Sigismunds ulovlige kjærlighet er en hard, hard roman skrevet i en stor tid for gode romaner (boka kom i 1923).

Jeg innser at jeg skal få problemer med å gjøre Johan Falkberget hipp igjen, men jeg skal gjøre et ærlig forsøk. Tror du meg når jeg sier at dette er en av de fem, kanskje ti, beste norske romanene noen sinne?

Tre ganger har jeg lest denne romanen. Tre forskremte ganger. Ørstaviks beste, en av nittiårenes fremste norske romaner. Perfekt i sitt lille, grusomme selv.

Så fryktelig jeg syntes denne boken var den gang jeg leste den på første halvdel av nittitallet. Så forferdelig! Som en fornærmelse mot litteraturen! Og mot livet! Tok jeg feil? Hadde jeg rett? Samme kan det være. Jeg grøsser av kjedsomhet og sinne bare jeg tenker på den. Vik fra meg og la meg i fred.

Sekshundreogtrettiettellerannet sider, det var minst hundreogfemti for mye, men: Johan Harstad har det som skal til, stil, retorikk, empati, sin egen forhutlede energi, han er en indie-prins. Salute, Harstad.

Oh. Oh. Oh. "Et menneskesinn er i stand til alt - fordi det inneholder alt - hele fortiden og hele fremtiden."