Når jeg leser Solstad får jeg alltid en helt særegen følelse som best beskrives som en blanding av djup irritasjon og fascinert begeistring. Jeg irriterer meg over karakterenes omstendelighet, solstads omstendleighet samtidig som jeg ikke klarer å legge bøkene fra meg og blar om med samme spenning som når jeg leser god fantasy eller krim. Armand V er mest av det siste, og et praktverk med en politisk brodd solstad har latt hvile de siste åra før.
Viser 5 svar.
Jo, ein blir fascinert her - tenk å skrive fotnotane til livet, då! Og om ein filolog ler av realistmiljøet han skildrar, ser ein fort at holdningane som dei representerer, ikkje er særeigne for dette miljøet ...
Jeg betrakter noen av Solstads romaner (Genanse og verdighet, 11. roman, Gymanslæreren bl.a.) som genistreker, morsomme og dumme og herlige og smarte. Armand V la jeg fra meg etter ca 100 sider, da den begynte å kjede meg noe kolossalt med det jeg oppfattet som litterært jåleri og en form for litterær ørkenvandring.
Du om det
En god beskrivelse av "Solstad-følelsen". Da jeg begynte på Genanse og verdighet, følte jeg at forfatteren skrev kjedelig med vilje, eller omstendelig, som du uttrykker det, for å vise leseren hvor kjedelig, eller omstendelig, hovedpersonen er, eller fremstår ... og da er det jo ikke kjedelig. Men omstendelig er det.
Og denne omstendeligheten til karakterene som alltid virker umotivert, usannsynlig, nesten teit, når boka er slutt, og du sitter og kjenner på følelsen etterpå så henger det så utrolig godt sammen med hva han skriver om. Det som virker umotivert blir meninsgfylt i helheten. ELler noe sånt. Jeg prøver vel egentlig bare å si at det er så jævli godt tenkt, tanken bak orda i bøkene hans
Sist sett
