Bokelskere.no

Fantastisk bra, nydelig lest av Jan Grønli

Måten boken er bygget opp på er genial, vi har hele tiden den aldrende Ernaux i bakhodet, og vi får ta del i skriveprosessen. De refleksjonene hun gjør seg rundt livet, formingen av sin egen personlighet, og hva denne voldtekten gjorde med henne, er glimrende lesning.

Det er ikke alltid like vellykka å plukke med seg bøker fra "billigkasser" sånn i forbifarten. Men det gjorde jeg altså. Har aldri lest noe av Lahlum før, så jeg tenkte det kunne passe med et nytt krimbekjentskap. Nå skjønte jeg etter hvert at dette var den siste i en serie om et ganske spesielt "radarpar", og at jeg dermed mangla en god del bakgrunnsinformasjon. Om jeg hadde starta med den første boka i serien, hadde jeg kanskje fått et bedre inntrykk av Lahlum som krimforfatter. Kanskje.

Som førstegangsleser opplevde jeg forfatteren som langdryg, ordrik og ekstremt detaljorientert. At historien dreier seg om å oppklare tre forbrytelser, som alle skal vurderes og repeteres fra alle mulige synsvinkler, gjør ikke saken bedre. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å kjede meg, men jeg kom i mål til slutt. Trenger ikke lese mer Lahlum-krim.

Ettertenksom og fin skildring av forfatterens liv

Liten bok om store emner, vittig skrevet.

Første del med tittelen «Bilder» omfatter fortellinger av det underfundige slaget, men også gode karakterbeskrivelser. Annen del, «Ublide betraktninger,» består av midt-i-blinken essays om kunst, litteratur og forstvesen (!). Særlig treffende er kapitlet om minnesmerker, som vi glemmer og overser omtrent med én gang de blir satt opp. Musils betraktninger om kitsch, turisme, populærforfattere og gjennomsivilisert natur er også verdt å få med seg. Tredje del, «Historier som ikke er det,» inneholder en glitrende satire om mannssjåvinismens siste krampetrekninger ca. 1927.

Takk for disse refleksjonene om Putins særegne regime.

Igjen fornøyelig fra Eikemo

Rett inn på ønskelista!

Fortsatt brennende aktuell.

Mye er snudd på hodet siden denne boka kom ut 2016. IS-kalifatet er borte; de to søstrene sitter med barna sine i en kurdisk-kontrollert fangeleir; og norske myndigheter (PST og UD) viser ikke lenger interesse for å bringe dem tilbake til hjemlandet. Likevel, To søstre borer fortsatt dypt i sakens opprivende forhistorie.

Årets sterkeste roman, denne vil aldri slippe meg

Dr. Glas: Fra pliktmenneske til overmenneske.

Flere omtaler her har tatt for seg karakteren til hovedpersonen og hvordan personlighten hans utvikler seg i løpet av de månedene dagboken strekker seg. Men boka er åpenbart også en idéroman der protagonisten trekkes mellom ulike tidsriktige filosofiske og naturvitenskapelige retninger omkring 1900.

Allerede på første side møter vi Schopenhauer gjennom en anekdote. Noen nærmere utdyping får leseren ikke, men det kan være verdt å vite at Arthur Schopenhauer betegnes som en «pessimistisk filosof» (Wikipedia). Innledningsvis leser vi hvordan Dr. Glas trekkes mellom en formalistisk pliktetikk og et radikalt livssyn basert på humanisme og den gang nyere vitenskapsteori. Det er idéer preget av kjølig rasjonell tenkning i tråd med Darwins evolusjonslære.

Men etterhvert som Dr. Glas engasjerer seg i forholdet mellom Helga og hennes mann, settes det igang sterke følelser som trekker veksel på helt andre tenkere i samtiden. Vi er innom Herbert Spencer og dikterne Charles Baudelaire, Émile Zola, Dostojevski og Henrik Ibsen. Spencer fremmet sosialdarwinismen med vekt på den enkeltes kamp for tilværelsen, Baudelaire la vekt på flytende, forgjengelige livserfaringer (Wikpedia), mens Dostojevski og Ibsen som vi vet tok for seg sinnets irrganger før Freud. Freud nevnes riktignok ikke, men det kan jo være verdt merke seg at boka hans Drømmetydning kom ut 1900, noen år før Söderberg fullførte sin roman.

Utenom Baudelaire diskuterer ikke Söderberg disse idéstrømningene direkte, men kommer innom dem gjennom dagbokas enetaler og samtalene Dr. Glas har med sine kvinnelige pasienter og mannlige venner. Spørsmålet som indirekte reises er om frigjøringen fra pliktetikken åpner veien for «overmennesket» Dr. Glas som en forløper for nåtidens ensomme terrorist?

Alt fra første side bruker Dr. Glas nedsettende bemerkninger om andres utseende og bruker disse til å trekke vidtrekkende slutninger om deres karakter, enten det er pastor Gregorius eller et funksjonshemmet barn. Det eneste forsonende ved det er at han også betegner seg selv som stygg inntil han kommer på tanken om at han egentlig ligner alle andre. Hans omtale av jøder må også kunne sies å være nedsettende. Dessverre er slike uttrykk for fordommer nokså vanlige i eldre litteratur og ikke spesielle for vår hovedperson.

Politikrim med samfunnsengasjement og fokus på mellommenneskelige utfordringer

Men nå har jeg sett enda en filmatisering av Emma, - den fjerde, og da er ikke Clueless inkludert! Denne er fra 2020 og tilgjengelig på Netflix, - imponerende stilren, forseggjort, lett karikert og med mange kjente skuespillere. Kan anbefales.

Veldig fin kunstbok med dikt og fotografier

I min svenske utgave står det:

När Doktor Glas kom ut 1905 orsakade den moralpanik i Sverige, romanen ansågs som ”anfrätt”, ”maskstungen” och ”farlig”. Albert Engström formulerade stämningarna i en skämtsam parodi i tidningen Strix: ”Nu kommer alla Stockholmsläkare att bli överlupna av damer som vill bli av med sina män på ett lättvindigt sätt."