Bokelskere.no

Språklig og følelsesmessig utrolig sterk bok, anbefales!

Det er godt å lese korte bøker innimellom, kos deg med den :)

Vi har nettopp kommet oss gjennom en roman på nær 600 sider. Jeg vil derfor foreslå en bok som er mindre omfangsrik, Matias Faldbakken: Vi er fem. Den har vunnet en rekke priser. Selv leste jeg hans forrige bok The Hills med begeistring, så jeg har store forventninger til Vi er fem.

Intenst og konsentrert om forløpet til 2. verdenskrig.
Gjennom en serie korte vignetter eller situasjonsbilder tar Vuillard oss gjennom månedene da Hitler og hans nærmeste støttespillere skremte og truet seg til «anschluss» med Østerrike. Det er glitrende og tankevekkende gjenskapt.

Flott og ujålet om byggverkene vi omgir oss med.
Undertittelen «En reise i norsk arkitektur» treffer godt. Butenschøn starter i kapitlet «Hjemmefra» hos gammelkjøpmannen i hjembygda Ytre Enebakk. Han vender tilbake dit i siste kapittel der han tar for seg folkeskolen slik den var på 1950-tallet.

Underveis har han gitt oss en oversikt over arkitekturfagets utvikling i Norge fra 1800-tallet fram til det nye Munchmuseet i Oslo. Det har sannelig vært en reise med oppturer og nedturer. Butenschøn skriver engasjert og velskrevet om bygg og arkitekter han liker. Særlig godt synes jeg om kapitlene om offentlige plasser og kirkebygg. Torgallmenningen i Bergen og den katolske St. Halvardkirken i Oslo utropes som eksempler på fremragende arkitektur. Ellers skriver Butenschøn begeistret og personlig om nøkterne etterkrigsboliger og ditto hytter.

Men han retter også en vred pekefinger mot byggverk og utbyggere han ikke liker. Det rammer mye av det som bygges i dag: triste offentlige kontorbygg, kjøpesentre og boligområder i storbyene. Her har utbyggerne fått for stor makt uavhengig av arkitektfaglige betraktninger. Men kritikken rettes også mot egne fagfeller som opptrer som bedrevitere overfor «folk flest».

Butenschøn skriver svært godt uten bruk av fagsjargong. Vi blir kjent med flere av de beste norske arkitektene etter 1945, men til tider hengir han seg til oppramsing av arkitektnavn som de fleste av oss neppe har noe forhold til. Boka har dessuten gode fotografier av Sigurd Fandango og en rekke andre illustrasjoner som bidrar til en god leseopplevelse.

Har du et forhold til språk og kunst er denne lille godbiten virkelig noe for deg

Krigsrealisme kombinert med surrealisme i Danzig dazumal
Romanen kan ses som et gedigent minneprosjekt om en by som riktignok er gjenreist, men forsvunnet som tyskspråklig by: Fristaden Danzig (1920-39) har siden 1945 vært den polske havnebyen Gdansk.

Forfatteren kombinerer nitid realisme med fantasirike fabuleringer i hovedpersonen Oskar. Fra han var tre år har han nektet å vokse og dessuten utviklet visse magiske evner. Han har dessuten beholdt et naivt syn på verden som gir opphav til en rekke absurde og humoristiske scener mot en dyster bakgrunn av nazifisering og verdenskrig i første og annen bok. I tredje bok er handlingen lagt til vesttyske Düsseldorf der Oskar nyter godt av etterkrigstidens økonomiske under samtidig som han utsettes for traumer og spøkelser med rot i nær fortid.

Dette er en fascinerende, men også krevende roman som det tok tid å komme gjennom. Alt i alt en stor leseopplevelse. Se ellers diskusjonen om boka nedenfor. (Lest i Lesesirkel 2021).

Jeg må jo innrømme at det er så lenge siden jeg leste disse, at jeg ikke husker stort mer enn at jeg ble dypt grepet. Fra "Fare, fare krigsmann" husker jeg best skildringen av livet som krigsseiler, den dukker opp i hodet mitt hver gang det er snakk om krigsseilere, - og det har det jo vært ofte i det siste.
Når det gjelder "Besettelse", må jeg advare om at den har noen litt tunge partier med analyser av fiktive dikt fra viktoriatiden, men det går bra om man tar litt lett på dem😉 Lykke til!

Ingeborg Arvola skriver med innsikt om dette karrige livet. Naturen er med gjennom hele boken, gjennom nydelige skildringer av alt som lever rundt oss.

Ikke den beste av Kristof, litt rotete skrevet og gjorde ikke så veldig inntrykk, men grei nok. Har lest bøker av henne som har gitt meg mye mer enn denne her.

For noen modige kvinner, som har gått fremst og banet vei for et bedre samfunn. De var ikke kvinnesakskvinner, men politikere av den uredde typen. Nederlandske Joke J. Hermsen formidler på en lettlest måte.

Blikktrommen - noen ettertanker.
Nå som jeg/vi har lest oss gjennom denne utfordrende romanen, har jeg fått svar på noen av spørsmålene som meldte seg underveis. Flere av dem gir fortelleren Oskar selv:

• Selvmotsigelser og overdrivelser
  Som det heter på side 242 i min utgave etter angrepet på det polske postkontoret (som virkelig fant sted): «i en knapp og sammentrengt stil har det lykkes [Oskar] å overdrive, uten direkte å lyve.»
• Handlingen i boka
  På slutten av boka, side 590, finner vi et kort avsnitt som oppsummerer Oskars livsløp så langt. Den er skrevet i samme stil som kirkens trosbekjennelse og ender med et «Amen». Slike innslag kan ha bidratt at noen lesere i 1959 fant teksten blasfemisk.
• Symboler eller huskeregler?
  På side 588 der Oskar forbereder seg på å bli arrestert, strømmer en rekke forskjellige lukter mot ham: vanilje, sardinolje, eau de cologne, kanel og desinfeksjonsmidler. Hver av dem hjelper ham til å huske karakterer som vi har møtt i romanen: Maria, moren, Bronski, Roswitha og Faijngold. Tilsvarende gjelder blikktrommen: Den må pleieren Bruno på sykehjemmet ta fram hver gang Oskar vil fortelle om sitt liv; slik fungerer trommen som en minnebank.

Ikke la de døde komme hit er creepy og veldig spennende, men du må tåle en god del overnaturlige elementer for å sette pris på romanen.

Lettlest, saklig og opprørende.
Forfatteren skriver i journalistisk stil om behandlingen av norske kvinner som fikk barn med tyske militære og sivile under 2. verdenskrig. Det vil si hun tar utgangspunkt i fem enkelthistorier der hun har hatt anledning til å intervjue mødrene selv eller deres etterkommere. Ellers har Aarnes gjort grundige undersøkelser i arkiver og det som tidligere er skrevet. Dette ga meg et fyldig bilde av «tyskerjentenes» vanskelige situasjon både i tiden under og etter krigsavslutningen 1945.

Alt i alt leser jeg boka som en sterk anklage mot norske autoriteter, enten de er vanlige leger, psykiatre eller embetsmenn. De får skylden for å ha bidratt til unødvendig lidelse blant mennesker som ikke hadde gjort noe straffbart. La oss håpe at vi har blitt litt klokere. Selv har jeg truffet enkelte norsk-tyske familier som tilsynelatende har klart seg bra.

Historien er handlingsdrevet, uventede vendinger dukker opp innimellom, og det bygges opp til en avslutning med smell i.

Jeg gjorde noe dumt da jeg begynte å lese denne! Det er en journal, som Petterson kaller den, det vil si en slags dagbok, og jeg tenkte at da kunne det være en bok det passet å lese bare litt av hver dag, - men det var altså så dumt av meg å trekke det sånn ut! Til tross for at det ikke er noen handlingsmettet «story» som driver boken fremover, er det en sånn driv over språket og fortellingene, at man går glipp av mye hvis man ikke henger med og fortsetter å være inne i Pettersons hode og verden, - og dessverre tok det litt tid før dette gikk opp for meg.
«Fortellingene» kalte jeg innholdet, - jeg vet ikke hva jeg skulle kalle det, det er en fascinerende blanding av daglige gjøremål, møter med forfattere og bøker samt hans egen historie og sinnstilstand, - og i det hodet skjer det mye, fort, - assosiasjonene står i kø! Å lese denne journalen har vært et interessant og spennende møte med en forfatter jeg setter veldig høyt, - og den har også satt meg på sporet av flere forfattere jeg skjønner jeg bør lese. Som Natalia Ginzburg og Ivan Turgenev, - den siste har jeg jo oppfattet har vært grunnleggende viktig for mange forfattere, men aldri lest. Og da var det plutselig min tur til å la assosiasjonene fly og begynne å lete i egne bøker, for jeg kom på at min oldefar faktisk var den første som oversatte ham til norsk fra tysk, - noen noveller som sto på trykk i Aftenbladet på 1860-tallet, viste det seg! Sånt er jo morsomt, - men helt uavhengig av det, gir jeg Petterson en sekser for denne boken, også!

Blikktrommen.
Takket være forlenget lesetid har jeg også klart å fullføre løpet. Romanen har hele tiden vekslet sømløst mellom det nitid realististiske til det fabulerende og fantastistiske. Etter den skremmende handlingen i Annen bok, virker Tredje og siste bok som et rolig etterspill, iallfall til å begynne med, ikke minst fordi hovedpersonen tilbringer mye av tiden i sykesengen.
Likevel, den naive eller uskyldige tiden i Danzig er forbi; det virker som om Oskar er blitt voksen og kan klare seg selv. I Düsseldorf, Vest-Tyskland, gjelder det personlige initiativet, noe som etter valutareformen 1948 gir god uttelling.

Likevel henger fortiden over ham. Oskar har mistet nesten hele sin familie og omgangskrets. Med det følger den overlevendes skyldfølelse for flere av dødsfallene. Forholdet til kvinner virker mer og mer forstyrret og uforløst med katastrofale følger. Behovet for å fortelle om fortiden forsterkes nok da han møter den jevnaldrende Klepp som ikke en gang aner at det har eksistert noe Danzig.

I motsetning til flere andre tyske forfattere (Mann, Goethe, Hesse, Roth) som lar sine hovedpersoner dø eller forsvinne i mørket, får Günter Grass oss til å føle en viss optimisme på vegne av sin lille helt på slutten av romanen. Fortsatt står alle muligheter åpne for tredveåringen, selv med den «svarte kokka» (døden?) i nærheten.

Oversettelsen til Trygve Greiff flyter stort sett godt, men virker til tider litt gammelmodig i språkformen.