Bokelskere.no

Høyaktuelt om dagliglivet i USAs kongress.

Kamp om lederverv
Spenningen i denne boka knytter seg til republikanernes valg annethvert år av partileder i Representantenes Hus. Har partiet flertallet blir partilederen automatisk forsamlingens ordstyrer, speaker, med mye makt til å fordele verv, valgkampmidler og styre dagsorden. Forfatteren var stabssjef 2012-18 for den nyvalgte representanten Thomas Massie fra den konservative midtveststaten Kentucky. Det skal fort vise seg at Massie ligger et hakk til høyre for de fleste av sine partifeller. Lojale Hans Høeg følger ham politisk og praktisk i tykt og tynt. Mye av den politiske energien går ut på å få bukt med maktkonsentrasjonen som partiledelsen står for. Her er framstillingen høyaktuell og gir et godt bidrag til å forstå årets langtrukne, dramatiske valg av Kevin McCarthy som partileder og speaker.

Nybegynnere
Høegh framstiller Massie og seg selv som fullstendige noviser i det de ankommer Washington ved årskiftet 2012-13. Hele 120 sider brukes til å beskrive den første måneden. Her kommer dilemmaene trillende. På den ene side vil Massie stå fram som den mest uavhengige representanten av dem alle. På den annen side kreves det en omfattende og krevende innsats for å passe inn og overleve som kongressmedlem. Mye av dette arbeidet virker rett og slett slitsomt og døgnfluepreget, men gir også innblikk i en kultur som er fremmed selv for dem som følger tett på amerikansk politikk.

Interessegrupper med makt
Boka gir en inngående kritikk av det amerikanske lobby-systemet, som Høegh mener bidrar til institusjonalisert korrupsjon der sterke interessegrupper undergraver representantenes valgløfter. Norske lesere vil nok ellers ha problemer med å følge Massie og Høegh på områder hvor de står for en isolasjonistisk og radikal høyrepoltikk. De motsetter seg støtte til Israel og Ukraina. De mener at USAs føderale myndighetsområde bør begrenses til samferdsel, forsvar, pengesystemt og interessant nok: patenter (som de begge som sivilingeniører eier flere av selv).

Direkte språkform med mangler
Språket i denne boka er ujevnt. Av og til virker det som om den norske teksten er blitt til gjennom Google oversetter, f.eks. uttrykket «vår daglige kamp for overlevelse» i stedet for kampen for å overleve. Ofte brukes engelskspråklige begreper som «primary» hvor det alt finnes innarbeidete norske ord som primærvalg eller nominasjonsvalg.

Mye av sjarmen ved boka ligger i den direkte formen. Her er det absolutt ingen henvisninger til den omfattende journalistiske og faglige litteraturen som allerede finnes om Kongressen. Sånt sett gir boka et friskt og underholdende innblikk, men jeg savner oversiktsbildet som vi også trenger om vi skal forstå amerikansk politikk.

Spennende og lite trist om døden

Fine dikt, med noen gode fulltreffere innimellom

The Reading List er for lesere som spør seg hvor de skal begynne.

I det lokale biblioteket i en London-bydel dukker det opp en håndskrevet bokliste med overskriften: «Just in case you need it.» Den får etterhvert en hovedrolle i romanen til Sara Nisha Adams: The Reading List.. Her er det stort sett lagt vekt på de norske utgavene.

Geelmuydens bok knytter an til listen min Byråkrati, mennesker og litteratur. Forøvrig takk for tipset om fortellingen til Kristian Elster d.y.

Alt dette tilhører meg er skrevet i et litt poetisk språk, det eksotiske miljøet ville jeg gjerne lære om, men selv om miljøet blir skildret gjennom mange små hendelser, i løpet av tre generasjoner, så ble det litt tamt.

Jeg jobbet på Riksarkivet, og der var dette i sin tid favorittboken til kontorsjefen, - men jeg må dessverre innrømme at jeg ikke har lest den. En annen bok som fikk en høy stjerne i det samme miljøet, var Bonde Værskjegg av Kristian Elster d.y., - der hadde nemlig en arkivar en fremtredende rolle. Boken handlet for øvrig om utbyggingen av og eiendomsretten til vannkraft, - et stadig aktuelt tema!

Vilt underholdende roman om arbeidsforholdene i en Oslo-bedrift omkring 1940. Mye er ren farse, men forfatteren har også et godt blikk for karakteristiske problemer og konflikter på arbeidsplassen. Selv om boka kom ut alt i 1942, hadde jeg ikke problemer med å kjenne meg igjen fra egne arbeidsplasser i nyere tid.

Jeg er en sakte-leser og har nå tilgang på omtrent alle de bøkene jeg tror jeg rekker å lese det første halvåret av 2023! I desember begynte jeg på første bind av "Olav Audunssøn" av Sigrid Undset, og nå er jeg i gang med bind to, - men enda er det to til, så det vil ta sin tid før jeg er klar for noe annet! Til jul fikk jeg så fire gode bøker som foreløpig må stå på vent: «Stjernenes knitring» av Jón Kalman Stefánsson, «La meg få vandre i min sannhet» av Levi Henriksen, «Historien» av Elsa Morante og «Om utregning av romfang 1» av Solvej Balle, - så jeg har mye å glede meg til!

Det er ikke tvil om at denne historien engasjerte, å bli gjort kjent med historiske hendelser jeg ikke har hørt noe om, er alltid spennende

Dagens oppsiktsvekkende strid om ledervervet (speaker-stillingen) blant republikanerne i den amerikanske Kongressen er ikke ny. Hans Høeg forteller om et tilsvarende «opprør» i 2013 blant en gruppe høyreradikale representanter. Da led de et klart nederlag, men i 2023 er denne gruppen tydeligvis blitt større og sterkere. (5.1.2023).

En av de mest aktuelle forfatterne for tiden er nobelprisvinneren 2022, Annie Ernaux. Jeg har alt lest én av hennes engasjerende bøker, Hendelsen, men velger å foreslå en annen: Årene, utgitt på norsk 2020. Fra vaskeseddelen heter det at «Med Årene skaper Ernaux en helt ny form for selvbiografisk tekst.» Boka er på overkommelige 249 sider.

En innvending kan være at flere i gruppa alt har lest den nylig. Et alternativ kan derfor være Yann Martel: Historien om Pi, men det må det være opp til noen andre å foreslå.

Det er noen mandager helt i slutten av november eller i begynnelsen av desember da man, særlig når man er singel, har følelsen av å befinne seg i dødens forgård.

Tilintetgjøre av Michel Houellebecq

Takk skal du ha, - så gøy! - Og ellers vil jeg virkelig anbefale Jerusalem, - en veldig god bok, glimrende filmatisert av August Bille. Jeg så filmen første gang mens jeg leste boken, - og alt stemte! Og filmen har jeg siden sett maaange ganger, så det er ikke så imponerende å huske de hendelsene 😉

Har Sigrid Undset lånt litt fra Selma Lagerlöf? Det er litt interessant å oppdage skjulte forbindelser i litteraturen. Ved gjenlesing av første bind av «Olav Audunssøn», oppdaget jeg plutselig at der var det jo to hendelser jeg hadde lest før, - men i en helt annen bok!

Den første hendelsen var da den uforklarlig lamme Ingunn klarte å reise seg for å redde et lite barn som var kommet for nær ilden, - da gikk det opp for meg at dette hadde jeg jo lest før, - og faktisk sett på film! Det var nemlig akkurat det samme som skjedde den uforklarlig lamme Karin i Lagerlöfs «Jerusalem»!
Senere nekter Ingunn som nybakt mor å se barnet sitt og legge det til brystet, men hun blir lurt av stellekonen som bare «må» legge fra seg barnet på sengen hennes et øyeblikk, - og da klarte hun ikke å avvise barnet lenger. Og det var akkurat det samme som skjedde i «Jerusalem», da Ingmar Ingmarssons hustru nektet å se sitt lille barn, - en svært rørende scene i filmen, med Lena Endre som moren.

Selma Lagerlöf skrev «Jerusalem» i 1901-02, og den var med på å bidra til at hun fikk Nobelprisen. Det er ingen grunn til å tro at den da 20 år gamle Sigrid Undset ikke leste det store romanverket, - hun var antageligvis veldig begeistret. Da hun drøye tyve år senere skrev sitt store middelalderverk om Olav Audunssøn, har hun så brukt noen hendelser fra den boken, - men om det var bevisst eller ubevisst, vet ikke jeg! Men det var artig å oppdage!

Jevnt spennende og absolutt velskrevet krim