Bokelskere.no

Ein fryd å lesa.

Eg trivst med Hovlands lune, vittige skrivestil. Serleg som når han i denne boka tek for seg bøker, ikkje minst barnelitteratur, som eg sjølv ein gong hadde stor glede av. Dei 19 korte essaya vart til i åra 2011 til 2015, slik at lesaren kan vere sikker på å sleppe unna døgnflugar. Berre «Kunsten å krenke» har ein klar datoreferanse: Angrepet på Charlie Hebdo 7. januar 2015.

Krim med en god dose humor

Short novel, only 102 pages, about growing up as an ambitious, but poor son of an Italian immigrant in America of the 1930s.

Rapport fra gråsonen.

Forfatteren hørte til de internerte - fanget, men likevel en priviligert gruppe nordmenn i Tyskland 1942-45. Hun brukte sin relativt frie stilling og språkferdigheter til å sette i gang et arbeid for å hjelpe og oppspore landsmenn i fangeleirer og fengsler. Alt dette er levende og spennende fortalt 40 år etter (Boka ble først utgitt 1984). For leseren skaper det noen problemer. Hva er dokumenterbare fakta, og hva er nødvendigvis rekonstruert eller diktet opp i ettertid? Wanda Heger har heldigvis notater, brev og andre beretninger fra 2. verdenskrig å støtte seg til slik at grunnleggende fakta om den fantastiske redningsoperasjonen kan dokumenteres.

Boka fargelegges ellers med fortellinger fra familielivet på en herregård i landsbyen Gross Kreutz utenfor Berlin. Og om hennes første møter med Bjørn Heger -- som hun seinere giftet seg med -- i et fengsel i et utbombet Berlin.

Fordi boka er skrevet på 1980-tallet, kan hun også tillate seg et mer nyansert syn på de alliertes bombing av sivile mål i Tyskland. Det førte til tap av mange menneskeliv også blant krigsfanger mot slutten av krigen. (Se også W.G. Sebald: Luftkrig og litteratur, Oslo 2007) Men naziregimets overgrep mot fangene i konsentrasjonsleirene gjør likevel større inntrykk, også i Hver fredag foran porten.

Jeg har ikke lest boka, og tenker heller ikke å gjøre det, spesielt ikke etter din omtale. De tre første bøkene fra Hebridene syntes jeg var gode, - kanskje mest på grunn av miljø- og kulturbeskrivelser fra et område jeg hadde lite kjennskap til (?). Så kom Coffin Road, som ble litt for anmassende etter min smak, og nå sist har jeg slitt meg gjennom en langdryg beretning fra ei "øde øy" utenfor Canada, med parallellhistorie fra fortidig tilværelse på ei øy i Hebridene. Søkt plott og unødvendig detaljerte fortidsminner. Jeg tenker at Peter May begynner å gå tom for gode ideer.

Som lydbok må Powwow ha vært litt av en utfordring! Jeg tror ikke jeg kunne klart meg uten å kunne bla fram og tilbake for å få klarhet i persongalleriet - og de kompliserte relasjonene mellom en del av dem vi møter gjennom fortellingen.

Men midt i "den totale selvødeleggelsen" ser vi vel et håp? De åtte personene som kommer seg unna og møtes ved sykehuset har slektsbånd på kryss og tvers: Her har vi to søstre, ei bestemor med tre barnebarn, mor og datter, far og datter, far og sønn, søster og bror. Hvordan det går med dem seinere, får vi ikke vite. Men forfatteren har iallfall åpnet for en mulighet midt i alt det håpløse.

Utrolig godt skrevet roman, som treffer tematikken med hele sin bredde

Jeg foreslår at vi leser Regnbuen av Marie Hamsun. Jeg har lest den før, men det er så lenge siden at jeg har glemt mye. Vil gjerne sjekke ut om jeg finner nye vinklinger nå som jeg har mer kunnskap om både Marie og ikke minst Knut.

Frykt og avsky på Manhattan.

Boktittelen er treffende og samtidig en grei advarsel. Dette er ingen feel-good roman. Tvert om blir vi tidlig budt på en 20-siders uavbrutt reise gjennom hovedpersonen Patricks eget rushelvete, 1980-tallets versjon av Dantes Inferno.

Alt skjer på en tredagers tur fra London til New York der Patrick skal hente asken etter sin far og plageånd David Melrose. Trass i de «dårlige nyhetene» er dette en velskrevet, vittig roman. Blant de komiske høydepunktene er Patricks besøk på begravelsesbyrået og en pseudobritisk herreklubb på Manhattan. St Aubin er er sylskarp i sin avkledning av tomprat mellom menn. Men Patricks taleferdigheter har ikke den tilsiktede effekten på kvinnene han møter.

Trass i at Patrick Melrose er døden nær flere ganger, vet vi at han dukker opp igjen som hovedperson i (minst?) tre seinere bøker av St Aubyn.

Javisst kan vi det!

Vi er vel ikke helt ferdige med leseperioden for Powwow ennå?

Takk for vennlig irettesettelse. Hvor har jeg vært surmaget? Krenkende? Anklagende? "Karikilsk"? og antydet noe om manglende evner?

Du beskylder meg for å bedrive personkarakteristikk - der synes jeg faktisk du er meg knusende overlegen.

Jeg noterer at du (kanskje?) oppfatter edderkoppsymbolet som "all evil" og dermed gir et bidrag til tolkingen av et par episoder i Oranges beretning. Deg om det. Andre vil muligens tolke dem annerledes.