Bokelskere.no

Jeg leser for tiden Stillitsen av Donna Tartt, og det er et 830-siders sant svir! Nettopp på grunn av sidetallet har den - til tross for de gode anmeldelsene - ligget på vent noen år, men nå er jeg i gang, - og hvilken opplevelse! Stadig nye assosiasjoner dukker opp: Owen Meany, Paul Auster, Dickens, Catcher in rhe Rye .... Jeg ER inne i hodet på denne unge gutten og deler hans opplevelser, - og har en fantastisk helg!

Ikke spennende men veldig godt skrevet

Springende beretning om norsk motstand.

Denne boka kom ut først 32 år etter at krigen var slutt, men gir inntrykk av å være skrevet like etterpå. Hos meg har boka stått ulest siden den kom ut for 43 år siden. Men siden vi feirer 75 år siden frigjøringen, synes jeg det passet å ta den fram. Det angrer jeg litt på nå.

Boka gir en grundig gjennomgang av hvordan den organiserte motstanden kom på plass etter okkupasjonen i 1940. Vi får også innblikk i aksjonene hjemmefronten forberedte og deltok i fram til 13. mai 1945. Gjelsvik gjør det klart at ingen enkeltperson hadde full oversikt over motstandsarbeidet så lenge krigen pågikk; han har påtatt å skaffe oss den ved å gå gjennom alt som kan tenkes av nyttig arkivmateriale fra denne tiden. Som leser blir en fort begravd i detaljer og spissfindigheter som det i 2020 er vanskelig å forstå betydningen av.

Noen begivenheter skiller seg likevel ut ved å være godt beskrevet og forklart. Det gjelder særlig aksjonene mot Arbeidstjenesten i 1944. Da var Hjemmefronten med god grunn redd for at nazistene ville tvangsutskrive unge nordmenn til krigstjeneste på østfronten. Men ellers savner jeg mer refleksjon og ettertanke om det som skjedde i Hjemmefrontens regi.

På den annen side minner forfatteren om at motstanden hele tiden sto under et veldig press fra okkupantene og deres norske medløpere. Gjelsvik sparer ikke på spennende fortellinger om hvordan han selv og andre slipper unna arrestasjoner i siste liten.

Boka har også preg av å være en minnebok. Her nevnes en mengde navn, og flere får hederlig omtale; flest menn og noen kvinner. På tre sider avbildes 26 menn og bare én kvinne. Etter krigen skulle flere av frihetskjemperne få viktige posisjoner, men det nevner Gjelsvik kledelig nok ingenting om. For dagens lesere hadde det nok vært nyttig.

Det er noen år siden jeg leste Devices and Desires, men jeg er enig med deg at det var en sjeldent velskreven krim med gode forankring i svært så aktuelle samfunnsspørsmål.

Snill krim

Ambisiøst og til tider mistrøstig om kunsten og livet.

Denne lange, ambisiøse romanen stiller krav til tålmodighet og utholdenhet hos leseren. Romanen faller i tre forskjellige deler. Første del omhandler hovedpersonen Leo Herzbergs forhold til sin egen familie, men spesielt hans vennskap med kunstneren Bill Wechsler. Andre del forteller om tapet av Leos sønn Matt, og den tredje om det urolige forholdet til Bills sønn Mark. Romanen følger en sosialrealistisk mal som underbygges med referanser til litteraturen om psykologiske lidelser blant barn og unge. Alt i alt er dette en fortelling om tap og sorg.

Imidlertid ønsker Siri Hustvedt også at vi skal sette pris på forholdet mellom liv og billedkunst. Leo underviser i kunstforståelse, mens vennen Bill utvikler seg fra tradisjonelt maleri til konseptuell kunst og fotografering. Lange strekninger av boka er viet til Leos tolkning av Bills kunstprosjekter, som blir mer og mer sammensatte, men også kommersielt vellykte.

Imidlertid, i romanens tredje del om problemene til den unge Mark Wechsler, går Hustvedt inn i en diskusjon om de mulige perverse aspektene ved noen kunstverk laget av en venn av Mark.

Hovedpersonene i What I Loved blir presentert som sekulære jøder med utgangspunkt i en bakgrunnshistorie om jødeforfølgelse i Tyskland i 1930-årene. En kvinnelig karakter, Violet Blom, har samme bakgrunn som forfatteren selv: Norsk-amerikaner fra Minnesota. Merkelig nok har Leo Herzberg et ganske vanlig tysk-skandinavisk navn, og generelt synes jeg at alle karakterene har mye til felles med andre personligheter i amerikansk litteratur med skandinavisk bakgrunn. De betraktes gjerne som lutheranere med et ganske så seriøst forhold til livet.

Siri Hustvedt skriver godt, men jeg synes de nyere bøker hennes er morsommere enn denne til tider deprimerende historien.

Eventyr og allegori.

Boka blander et eventyr for barn sammen med en allegori om litterær kreativitet beregnet på voksne lesere. Historien har med andre ord liten relasjon til sosialrealisme, men til slutt klarer forfatteren å trekke trådene i boka sammen til en tilfredsstillende konklusjon.

Sorgarbeid og cricket blant innvandrere i New York.

I likhet med DeLillos Underworld og Hustvedts Sorrows of an American, spiller New York City en stor rolle i denne sammensatte romanen om en utvandrer av nederlandsk opprinnelse som opplever ekteskapelige problemer i kjølvannet av 11. september. For å trøste seg søker han selskap med for det meste karibiske innvandrere som deler hans lidenskap for cricket, en gruppe som blant annet omfatter en con-mann fra Trinidad. Mens Hustvedt og DeLillo tar for seg livet i NYC som en kontrast til andre deler av USA, setter O'Neill, som selv er irsk, byen i internasjonalt perspektiv og sammenligner den med London og Haag.

Fin blanding av spenning og overtro langs Themsen

Sterk oppvekstroman fra de harde trettiåra.

Selv om romanene til John Fante har fått preg av kultklassikere, synes jeg Vent til våren, Bandini er vel verdt å lese. Forfatteren bruker sterke språklige virkemidler for å dramatisere de harde vintermånedene som ungdommen Arturo og hans italiensk-amerikanske innvandrerfamilie utsettes for et sted i Colorado. Arturo selv er full av motsetninger. Likevel virker historien troverdig, og tittelen gir oss et lite håp om at det nok skal gå bedre. (Tre bind følger!).

Arneberg forlag har tatt med seg Sigurds Hoels instruktive forord fra Gyldendals 1940-utgave. Forlaget har også brukt Johan Borgens gode oversettelse fra den gang. Her og der virker teksten likevel noe modernisert. En artig feil går igjen et par ganger. Borgen har nok ikke vært helt fortrolig med katolske bønner: «Hail Mary full of grace» som vanligvis oversettes med «Maria full av nåde» er i denne boka blitt til «Maria full av ynde»! Det er ikke helt det samme.

Nei, ingen samling som utmerker seg i farten, men med på et flyttelass fra Canada befant bl.a. «The Moslem Wife and Other Stories» og ulike utgaver av «Collected Stories» seg, så jeg regner med at førstnevnte ble valgt av en bestemt grunn.

Mavis Gallant er en av Canadas beste short stories forfattere.De novellene jeg har lest av henne har temaer som inviterer til ettertanke. På baksiden av en av hennes bøker står følgende kloke ord:

Stories are not chapters of novels. They should not be read one after another, as if they were meant to follow along. Read one. Shut the book. Read something else. Stories can wait

• og det rådet følges alltid, både ved lesing av noveller og dikt. :)

Historien er mørk og slutter i klar moll-stemning, min oppmerksomhet varierte fra intenst fengslet til heller laber, men den originale hovedpersonen gjorde dette til en roman utenom det vanlige.

Farvel til hvitt og grått.

For dem som synes det er på tide med flere farger i heimen, men er usikker på hvilke farger en bør velge. Hvert av de 35 kortene i denne boka gjengir fire farger med navn og nummer som den anonyme forfatteren/redaktøren mener hører bra sammen. Her er det både duse overganger og skarpe kontraster. Tekstene inneholder nyttige forslag til bruksområder. Men boka er også fin bare å se på -- som en liten kunstbok.

Godt poeng! Men Hovland var neppe clairvoyant nok til å sjå striden om æresretten i Forfatterforeininga 2019 så tidleg som i 2013 då han skreiv om Fløgstad. Eg trur det snarare gjeld ein skjult referanse til Groucho Marx (1967): «Please accept my resignation. I don't care to belong to any club that will accept me as a member»

Interessant omtale som minnet meg på at jeg har lyst til å lese denne. Men jeg tror at jeg kanskje vil ha en annen opplevelse av den, - selv om heller ikke jeg ville ha syntes den var interessant å lese om historien var oppdiktet. Men i og med at Anders Svarstad er så tett knyttet til Sigrid Undsets liv og diktning, vil jeg forhåpentligvis synes den er interessant, - uten å oppleve meg som for mye av en kikker. Levd liv er interessant!

Kåringen av "tiårets beste norske roman" på BOK365 er lite kjent, tror jeg. Hver gang jeg er inne for å sjekke stoda, må jeg leite meg fram til saken. For ca. ei uke siden finleste jeg innledningen, og fant ut at man kan stemme flere ganger: 1 gang per dag per enhet, mener jeg det sto. Jeg regner med at jeg er en "enhet" i denne sammenhengen og har derfor stemt på favorittboka mi fire ganger nå (uten at den har rykket framover i køen). Vi kan altså stemme hver dag t.o.m. 31. mai, da juryens preferanser og lesernes skal slås sammen og vektes 50/50. Litt klønete opplegg, eller?

Dette er en roman, basert på livet til maleren Anders Svarstad, som i noen år var gift med Sigrid Undset og hadde tre barn med henne.

Mens jeg leste, tenkte jeg stadig: Ville jeg ha funnet dette interessant hvis det hadde vært en roman om en fiktiv maler og hans kunstneriske ambisjoner? Jeg tror ikke det. Tidvis følte jeg meg som en (ufrivillig) kikker - her blir det utlevert detaljer om ekteskapelige relasjoner, omsorg/neglisjering av syke barn, intriger i kunstnerkretser, navngitte "konkurrenter" og støttespillere som blir svikere. Det mest interessant syntes jeg var Svarstads utrettelige eksperimentering for å finne den riktige rødfargen eller andre "riktige" farger i malerarbeidene sine, men det ble for mye av slike beskrivelser.

Hadde ikke dette handlet om to av våre store kulturpersonligheter, tror jeg ikke jeg ville ha vurdert å lese boka. Jeg vet egentlig ikke hva jeg hadde ventet meg, men iallfall en litt mindre dyptgripende historie uten alle de pikante detaljene.

Les gjerne boka og gi meg litt motbør hvis jeg har vært for negativ her!