Bokelskere.no

Sosial satire møter personlig traume.

I denne forholdsvis korte, men likevel komplekse romanen, møter vi igjen Patrick Melrose - omtrent ti år eldre enn i Bad News. Rammen for fortellingen er en storslagen feiring av Sonny Gravesends fødselsdag på et gods utenfor London. Innledningsvis - omtrent halvdelen av boka - introduseres vi for vertskapet og et hav av gjester fra det som måtte være igjen av overklasse i England. Eller som en av festdeltakerne sier: «De er de siste marxister; de siste som tror at klasse forklarer alt -- lenge etter at doktrinen er oppgitt i Moskva og Peking.» (s. 166). En av de vittigste gjestene viser seg å være den høyst virkelige prinsesse Margaret.

Først midtveis avbrytes viddet og satiren når Patrick innleder en alvorlig samtale med en venn om de overgrepene han ble utsatt fra farens side under oppveksten. Selv om traumene har vært et sentralt tema i de forrige bøkene, er det først nå som han har passert tredve at han tør fortelle om dem. Vennen Johnny Hall viser seg heldigvis å være den mest empatiske lytter Patrick kunne ønske seg - og bidrar på sitt vis til å gi grunnlag for tittelen på boka: Some Hope. Det er to bind til i denne velskrevne serien.

Takk for advarselen. 👍

By limiting Donald’s access to his own feelings and rendering many of them unacceptable, Fred perverted his son’s perception of the world and damaged his ability to live in it. His capacity to be his own person, rather than an extension of his father’s ambitions became severely limited.

Too Much - Never Enough by Mary L.Trump

Godt oppbygget roman med tydelig nerve

Fantastisk leseopplevelse, hans aller beste til nå i serien!

Grusom handling som tar humøret fra deg, men veldig veldig bra

(...) en forfatter kan lirke og lure meg inn i hodet på en noen og
femti år gammel – vel, skal vi si eksentriker? Og får meg til å trives
der.

Fin omtale - jeg slutter meg til det meste! Men jeg kan ikke si at jeg trivdes særlig godt inni Ellings hode. Stort sett følte jeg sterk uro for hva som kunne skje, særlig i situasjoner uten "sikkerhetsnett".

For øvrig syntes jeg boka var så medrivende at jeg nå har starta på repetisjonsøvelsen. Utsikt til paradiset og de tre påfølgende er tatt fram fra hylla igjen, og den sist utgitte skal nok leses med tid og stunder.

Er det ikke nettopp det vi driver med nå, da?

Du varslet jo på forhånd at du ville lese boka med "politiske briller". Greit nok. Men et annet sted i denne tråden blir det undestreket at man skal skille klart mellom forteller og forfatter. Det er jeg helt enig i.

I denne boka har vi en allvitende forteller som kan framføre synspunkter fra hvor som helst: forfatteren, persongalleriet eller "folkemunne". Hvem er det som står bak karakteristikken av f.eks. Oline? Av Barbro med sin ynkelige lille "negerhjerne"? Av Inger med sine skiftende sinnsstemninger og sensuelle legger? Og hvem er det som gjør narr av Brede, Aronsen, Eleseus og morbror Sivert?

Jeg opplever Markens grøde som ei fortelling inspirert av tanken om å være "sin egen lykkes smed". Man setter seg høye mål og lykkes ved hjelp av hardt arbeid og nøysomhet - og gjerne en god porsjon skepsis til dem som ikke følger den samme drømmen, og framfor alt til dem som følger drømmen, men mislykkes. En roman kan saktens leses som et politisk manifest, men med denne romanen synes jeg det blir helt feil.

Sterke skildringer av samtiden like etter 2.verdenskrig - anbefales!

Indignert, ja, men også tragisk og morsom.

Skyteskiven i denne romanen fra 2008 er studentlivet på tidlig 1950-tall midt under Korea-krigen. Marcus Messner har flyktet fra familien sin i Newark, New Jersey, for å gå på college i Midt-Vesten, nærmere bestemt Winesburg College i Ohio. Livet på denne høgskolen er innspunnet i et sett paternalistiske atferdsregler - ikke minst for forholdet mellom kjønnene - som skal sette Marcus på prøve og lede til hans sørgelige fall.

Men Roth vil mer med boka. Den innledes med (enda) en levende skildring av oppvekst i en jødisk familie på 1940-tallet preget av hardt arbeid, her i en slakterforretning. Her spares det ikke på de blodige detaljene i slakterfaget. Men vi får fine portretter av en sterk mor og en etterhvert mer nervøs og samtidig dominerende far.

Collegelivet skildres med atskillig satire, men treffer - av selvopplevd erfaring fra 1960-tallet - virkeligheten på en prikk. Den mektige dekanen Caudwell håndhever med stor konsekvens et regelverk som var svært utbredt på amerikanske college fram til studentopprøret i årene 1967-1972.

Noe Winesburg College finnes ikke. Derimot er Winesburg, Ohio tittelen på en kjent novellesyklus av Sherwood Anderson, utgitt 1919.

Hvorfor lese Stefan Zweig i dag? Agenda magasin har 9.7.20 utgitt en podcast om «Verden av i går».