Bokelskere.no

Boka er lest, og jeg er i tvil om hva jeg skal mene om den. Jeg får ikke tak på persongalleriet. Greit nok at vi etter hvert får vite hva de gjør, og dermed til en viss grad kan forstå hva de føler, men det vekker ingen følelser hos meg som leser. Bare ett sted i romanen har jeg følt ekte sorg, nemlig i prologen der enkemannen på fyret tar med seg hunden i døden. Merkelig hva man lar seg rive med av her i verden ...

I et intervju forteller Maren Uthaug sjøl litt om bakgrunnen for romanen, blant annet dette:

»Der er et eller andet med en halvø, som den Uthaug ligger i, hvor
alle kender hinanden. Så mange historier om hvem, der fik børn med
hvem. Min oldefar har haft stor betydning for bogen. Han var så
ekstremt charmerende, spillede violin og scorede simpelthen så mange
damer, at han fik tvillinger med nabokonen, samtidig med at min
oldemor fødte deres tredje datter. Det gik endda så vidt, at han fik
bøder af kirken for at bedrive hor (...)

Har man en sånn sjarmør blant sine forfedre, skjønner jeg godt at man kan fristes til å utbrodere sin egen slektshistorie. Hva befolkningen på stedet måtte mene om dette, skal jeg ikke spekulere så mye i, men hendelsene hun beskriver, ligger jo ikke så langt tilbake i tid at alle etterkommerne etter sjarmøren er borte?

Vi blir presentert for et knippe levende karakterer, i miljøskildringer som lager et solid fundament for handlingen. Romanen har flere vendepunkt, noen brutale men de fleste smyger seg innpå deg. Med Tabita får du oppleve historiefortelling på sitt aller beste, gled deg til denne!

Bygget på en sann historie, en roman som gir oss et perspektiv på det kjipe koronalivet vi har om dagen.

Morsomt sammentreff (?): Du har sett Liv Ullmann spille ei dame i godt moden alder, mens min eneste opplevelse av henne på en scene var Nationalteatrets oppsetning av Romeo og Julie sånn midt på 60-tallet, da hun var "ung og lovende". For øvrig min første Shakespeare-opplevelse, og jeg husker hvor overrasket og begeistret jeg ble over Shakespeares saftige humor midt i alt elendet! (I mine ungdommelige øyne var Joachim Calmeyer en meget spektakulær og forførende Romeo!)

Det må ha vært en intens forestilling. Jeg har lenge svevd i den villfarelse at Halldis Moren Vesaas hadde oversatt stykket til nynorsk, men etter litt leiting finner jeg bare Arthur Klæboe som nynorskoversetter. Sikkert ingen dårlig oversettelse, det heller!

Jeg har brukt bookis til å selge brukte, men aktuelle bøker. Tjenesten har hittil fungert veldig bra både med hensyn til levering og oppgjør. Kjøperne har virket svært fornøyde.

Fabuleringer med og uten realistisk forankring

Barberen er ankerpunktet i denne sorgmuntre fortellingen fra dikterens barndom. Sted og tid er et villastrøk i utkanten av Oslo på 1940-tallet. I barbersalongen til Sørensen skaffer Arild seg kunnskaper om bier, stangfiske og ikke minst om det kompliserte livet til de voksne. Sørensen er den gode lytter som får selv den tauseste av sine kunder til å snakke mens Arild hører og lærer. Salongen blir en oase i forhold til den traurige skolen.

Barber Sørensen er en arketype som jeg kjenner godt igjen fra mitt eget nabolag. Her fikk vår lokale frisør for noen år siden historielagets kulturpris for sin evne til å formidle lokalhistorie samtidig som han svingte frisørsaksen sin. Sånn sett er Arild Nyquists fortelling klart nostalgisk, men også en framstilling av karakterer som vi kan kjenne igjen fra vår egen tid.

Den korte boka avsluttes med noen absurde, drømmeaktige historier med tomater som nøkkelord. De savner den realistiske bakgrunnen som preger den lune historien om barberen. Boka preges ellers av Nyquists fabulerende skrivestil som likevel oppleves som virkeligheten selv.

Eivind Sudmann Larssen har igjen skrevet seg inn i hjertet mitt, med sitt flotte språk, og innsiktsfulle skråblikk på livet, sånn som det arter seg for veldig mange av oss.

Selv så jeg Lang dags ferd mot natt den gang Det norske teatret fortsatt lå i Stortingsgata. Det gjorde voldsomt inntrykk med medlemmer av Maurstad-familien i de viktigste rollene - hvis jeg husker riktig.

En kan jo tenke seg andre vinklinger også. Jeg kom plutselig i tanker om Hitchcock, som skremte vettet av oss en gang i gamle dager. Det fins jo så mange slags fugler ...

Å oppleve dette "live" må ha vært ganske utmattende, ja. Og aktørene hører absolutt til "creme de la creme". At man må fravike manus for i det hele tatt å kunne sette opp dette stykket, sier seg sjøl i grunnen: Som innledning til første akt er det over tre sider med sceneanvisninger!

Dette dramaet må være nesten umulig å spille på en alminnelig teaterscene, var det første jeg tenkte etter å ha lest noen sider. Eugene O'Neill har vært pinlig nøye når det gjelder sceneanvisninger, helt ned til detaljer om hvilke bøker som står i bokhyllene bakerst på scenen. Likedan er det med regien: Skuespillerne skal følge nøyaktige instrukser når det gjelder ansiktsuttrykk, stemmeleie, diksjon og positurer. Hvem kan forholde seg til et så strengt diktat fra en forfatter?

Jeg har aldri sett dette stykket framført, verken på scene, lerret eller skjerm, men forestiller meg at med den perfekte rollebesetningen ville det ha vært en opprivende opplevelse. Dysfunksjonelle familier er jo velkjente i nyere litteratur, men dette var virkelig deprimerende. Likevel er det en mesterlig skildring av hvordan misforståelser, fortielser, løgner og egoisme kan ødelegge menneskelige relasjoner.

Med alle mulige forbehold, siden jeg ikke er begynt på boka enda: Jeg tenker (håper?) at uansett hvor traurig og ensomt et sted er, så finnes det håp hvis det er fugler der. Der det er fugler, er det liv. Der det er liv, er det håp. Men vi får sjekke (ev. korrigere) disse gjetningene når vi har lest ferdig, så kan vi kanskje enes om en fasit.

En sanselig og handlingsmettet roman - anbefales!

PROFIL

Nei, kva skal ein skrive her, da,
skreiv han på Tinder-profilen.

Ho hadde lite å gå på, men det
vart til at ho klassifiserte han
som eit
slags lav.

Ein mellomting mellom alge og
sopp.

I alle fall noko som var for
passivt til å forføre henne.

Kari Anne Bye

Fantasifullt og antakeligvis fylt med referanser jeg ikke fikk med meg :)

Underholdende og lærerik essaysamling

Ja, - jeg husker den som tragisk og veldig god, men det er godt over femti år siden jeg leste den. Et annet minne jeg har om den, er at jeg brukte tittelen, på tysk, på russekortet mitt, - jeg er 179,5 ;-)