Bokelskere.no

Nydelig skrevet oppvekstroman, som fenget

Den replikken skulle jeg gjerne ha gitt et helt dryss av stjerner, Gretemor!

Og jeg ble minnet på hvilke "fantastiske diskusjoner" vi hadde i lesesirkelen om verk av Falkberget, Bulgakov og Steinbeck for å nevne noen av de du nevner. De vi leste den gangen har en egen plass i "lesehjertet" mitt.

Afrikansk kritikk av europeisk litteratur

For tiden rives hvite menn ned av pidestallen både her og der. I denne boka er det en av mine favorittforfattere som får gjennomgå. Som norsk leser av Joseph Conrads Mørkets hjerte fascinerer først og fremst portrettet av den grusomme, hvite handelsmannen Kurtz. (Også hovedskurken i filmen Apokalypse nå). Men Achebe tar her grundig for seg hvordan Conrad samtidig skriver nedsettende og generaliserende om kongoleserne. Sånn sett passer Conrad inn i en litterær og kunstnerisk tradisjon som vektlegger skillet mellom Europa og Afrika, til europeernes fordel selvfølgelig.

Den lille boka inneholder også tre andre gode artikler om Nigeria og Afrika.

Det er rart med bøker som ble lest med stort engasjement den gangen de var dagsaktuelle og nesten provoserende: Mange av dem falmer i løpet av en del tiår. Ebba Haslund tok nok tidsånden på kornet da hun skreiv denne boka, men ved annen gangs lesing nylig merka jeg at jeg fort begynte å kjede meg litt med alle gjentakelsene av kvinneplikter og -ansvar. Dette er helt klart ei bok som er gått ut på dato, selv om en del kvinner kanskje fremdeles har det slik som Lillemor i hverdagen.

Etter ei langdryg leseøkt med Allesjele, etterfulgt av en ganske utdatert kvinnesakspamflett, er jeg nå klar for litt saftig krim, for første gang på lenge, lenge!

Trylleglasset er en samling noveller som alle dreier seg om mennesker og (oppvekst)miljø i den bydelen i Bergen hvor Herdis vokser opp. Ikke alle novellene handler om Herdis. Å lese disse novellene gir kanskje en noe videre forståelse av bakgrunnen for Musikk fra en blå brønn, men er absolutt ingen forutsetning. Å omtale disse tre bøkene som en trilogi er litt "på grensen" etter min mening.

Teppet som skiller svarte og hvite amerikanere

Tittelen viser til forfatterens opplevelse av diskriminering fra hvites side i USA. Særlig den første av de tre artiklene i denne korte boka gir i tillegg leseren innsikt i Baldwins oppvekst og veien han begynte på for å bli forfatter. Så sent som på 1980-tallet mente han at hvite og svarte var skilt av et så godt som ugjennomtrengelig fargeteppe, en variant av den kalde krigens jernteppe.

Alexander Kielland Krags roman minner om poesi. Sidene er fylt med like mye tankerom som setninger, og teksten er preget av mangelen på adjektiver og store ord. Den er lettlest, og i mine øyne en historie som kan bidra til gode veivalg for leseren.

Dette er samfunnskritisk realisme på sitt beste, fra den tiden Norge virkelig røsket i de politiske fortøyningene sine.

Nei, du kan ikke gi to stjerner på samme innlegg. Trykk nummer to fjerner da den første stjerna du gav. Men du kan ikke fjerne så mange at du bare står igjen med stjerne for den boka du sjøl har foreslått.

Fra det sublime til det hverdagslige.

Boka omfatter to tekster først utgitt med ti års mellomrom, 1928 og 1938. Barndom i Berlin er skrevet i jeg-form, mens Enveiskjørt gate er skrevet uten noen klar forteller. Et felles trekk ved begge er at innholdet spenner over både abstraksjoner og hverdagsligheter. Det er heller ingen gjennomgående handling, heller ikke i memoardelen. Det er med andre ord ikke en lettlest bok. Åpenbart har den heller ikke vært enkel å oversette. Min utgave fra 2014 er oversetternes andre forsøk på å gi Benjamins tysk en norsk språkdrakt.

Barndom i Berlin er likevel den mest tilgjengelige. Selv om det er en voksen som skriver, synes jeg at Benjamin har klart å holde på barnets perspektiv. Vi kan selvfølgelig lure på om det er mulig for en voksen å huske så mye fra tidlig barndom, men forfatteren er dyktig til å holde seg unna eller skjule retrospektive fortolkninger og forklaringer.

Enveiskjørt gate er derimot nesten leksikalsk i sine knappe, finpolerte tekstbiter. Inne imellom glimter det til med sitatverdige innsikter og finurligheter. Han skriver for eksempel om hvordan valg av skriftnorm påvirker hva vi skriver. Han ville satt stor pris på det store utvalget av skrifttyper og emoijer som vi kan velge mellom i dagens tekstbehandlingsunivers.

Artig observasjon om språk, men basert på en ganske vanlig misforståelse. Biologisk kjønn og grammatisk kjønn er to helt forskjellige ting, som egentlig burde hatt ulike betegnelser! Det er tydelig at det ikke er lingvister som tenker de tankene du siterer.

Det tok sin tid å fullføre Allesjele. "Fullføre" er forresten en overdrivelse; her var det altfor mange referanser som gikk meg hus forbi fordi jeg ikke har nok kunnskap om kultur, kunst, musikk, filosofi og andre fagområder, og ikke brukte nok tid på å skaffe meg det.

Hovedpersonen Arthur er en vanskelig fyr å bli klok på. Vi får vite at han er i sorg over kona og sønnen, som ble drept i ei ulykke ti år tidligere, og aner at Arthur er på leit etter noe – men hva? At han er en dyktig og etterspurt filmfotograf, forstår jeg gjennom spredte hentydninger til tidligere jobber og reiser, men mens jeg følger han på kryss og tvers i Berlin i første del av boka, blir det ikke klart for meg hva han egentlig holder på med. Han filmer hverdagsscener: Snø som faller, slitne føtter som subber opp og ned trapper, tog og busser som kommer og går. Har han noe mål?

Trass i hyppige skildringer av møter og samtaler med venner, blir jeg ikke bedre kjent med Arthur. Vennen Viktor spiller klaver og snakker ustanselig om sin billedhoggerkunst og om annen kunst, Arno holder lange foredrag om et hvilket som helst emne innen kultur og filosofi, Zenobia er hektisk utagerende og oppsiktsvekkende, og med den gamle venninna Erna i Nederland utveksler han hyppige telefonsamtaler, der hun prøver å provosere han til å gå videre i livet, mens han unnviker alle gode råd. Det er i det hele tatt svært lite Arthur meddeler om seg sjøl gjennom disse samtalene. Han er en særdeles uhåndgripelig figur.

Og så treffer han Elik, som graver seg ned i middelalderhistorie og nekter å ta stilling til nåtidige sorger. Både hun og Arthur ser ut til å lide av samme syndrom: De de ønsker, det ønsker de egentlig ikke.

Vandringene i Berlin og Madrid ga meg ikke så mye, siden jeg ikke er kjent der. Arthurs tanker er det vanskelig å samle - de svever tilsynelatende formålsløst hit og dit. Å samle mine egne tanker om boka er heller ikke lett. Underveis i boka ble jeg ofte begeistret over interessante samtaler, engasjerende meninger og av og til de vakreste innslag av poesi. Jeg koste meg tidvis veldig gjennom disse passasjene, men de opptrådte så spredt og ofte uventa at jeg mista dem av syne når neste åpenbaring kom.

Slutten varsler kanskje en ny fase i Arthurs liv? Det er i grunnen det eneste jeg kan påvise av mulig utvikling i romanen. Så hva skal jeg mene om denne boka? Den blir nok hengende i bevisstheten ei god stund, men terningkastet avstår jeg fra denne gangen.

Fantastisk godt fortalte memoarer - anbefales!

Det måtte vel komme før eller seinere. Vi har holdt på med dette imponerende lenge, synes jeg - med litt til og fra på medlemslista og litt ulikt engasjement i diskusjonene. Jeg har i løpet av disse åra lest bøker jeg aldri ville ha funnet på å lese på egen hånd og derved utvida horisonten betraktelig.

All ære til deg som har holdt sirkelen gående i årevis, med små pauser. Det er ei tid for alt - men vi er altså ikke helt ferdige ennå. Jeg har akkurat lest ut Allesjele og må nok skrive litt om den opplevelsen når jeg får samla tankene litt, - og så har vi enda en runde foran oss, så får vi se hva det blir til.

Det er ikke alltid så lett å holde rede på hva som er rett og galt