Bokelskere.no

Et Kinderegg av ei bok! En fengslende repetisjon av Odysseen, med nye og uventa innfallsvinkler; interessante referanser til annen litteratur; og finurlig vevd inn i det hele får vi altså de rørende betraktningene rundt ikke bare ett, men tre far/sønn-forhold. Det beste jeg har lest på lang tid!

Velskrevet roman med fokus på de små detaljene i livet, og ikke minst en ultraløpers tanker og følelser

En vakker, helhjertet hyllest til et optimistisk, forent Amerika etter år med splid. Samtidig en leken bruk av bokstavrim og ordspill. Jeg kan skjønne at dette flotte leilighetsdiktet er en utfordring for oversettere.

Litt underlig i starten, men en god og lettlest historie

Etter å ha lest The Midnight Library nylig er jeg enig med deg at Haig legger overmåte vekt på valgene vi gjør som enkeltpersoner og angeren som overmanner oss når vi tror vi har valgt feil. I midnattsbiblioteket finner Nora at alternativene gjennom utprøving likevel inneholder mangler. Andre enn Haig er opptatt av tilfeldighetene som avgjør hvilken retning livet tar. Den polske filmregissøren Kieślowski illustrerer det glimrende i «Skjebnens luner» fra 1981. Her blir spørsmålet om helten når toget på vei ut av stasjonen eller ikke som blir avgjørende for om han blir partipamp, opposisjonell eller rett og slett en partinøytral lege. Det frie valget hos Haig er satt i baksetet.

God bok fra barndommen.

Spennende historie med et alvorlig tema i bunn

Dette er Britt Karin Larsens gjennombruddsroman og første bind i hennes trilogi om romanifolket, eller taterne, - dette myteomspundne folket som fikk en så hardhendt behandling. Det har vært en interessant og tankevekkende innføring i en kultur og livsform på siden av den tradisjonelle norske på begynnelsen av 1900-tallet. Vi følger flere familiemedlemmer i tre forskjellige følger, med slektsbånd på kryss og tvers, så boken kan vel kalles en kollektivroman, selv om den nok har noen tydelige hovedpersoner. Dette oppleves som veldig riktig, for den skildrer et folk med sterk fellesskapsfølelse og stolthet, og det er nettopp denne kulturen som er hovedtemaet og skildres gjennom mange enkeltskjebner. Det er en fascinerende innføring, for taterne hadde jo en livsform som på det beste frir til romantikeren i oss, med frihet og leirbål under stjernene, men også et liv som på det verste var beinhardt og iskaldt, - og som mange norske bønder og myndighetspersoner gjorde enda verre! I dette første bindet har det norske storsamfunnet ennå ikke satt inn alle angrepene på dette folket, men «Misjonen» (Norsk misjon blant hjemløse) var i gang med rett og slett å ta barna deres, og vi får ta del i taternes frykt for dette og deres hjerteskjærende fortvilelse når det skjedde. Disse ugjerningene fortsatte langt ut på 1900-tallet; da opplevde de jo etter hvert også å bli fratatt hestene og mange ble tvangssterilisert eller lobotomert, - en kultur og mange mennesker ble knust. Derfor er jeg slett ikke sikker på om jeg orker å lese de to oppfølgerbøkene, - men dette har vært en interessant og fascinerende innføring i en for meg ukjent kultur.

Lyst å lese Enheduannas dikt som var skrevet for 4300 år siden, da er dette boken for deg!

Jeg har lest to bøker av Faulkner: The Reivers fra 1962 som er ganske rolig roman med figurer hentet fra forfatterens eget hjemfylke i Mississippi. Boka som har grepet meg mest er likevel den tidlige The Sound and the Fury (1929). Den er oversatt to ganger til norsk, seinest i 2004, med tittelen Larmen og vreden. Som andre av Faulkners bøker har den flere stemmer. Én karakter som er mentalt handikappet, står for innledningen, som jeg synes var hard å komme gjennom. Ellers flyter denne historien godt om et intenst familieoppgjør i en sørstatsfamilie på vei ned den sosiale og økonomiske rangsstigen.

Jeg likte omtalen din av den gamle oversettelsen av "Balladen." Selv synes jeg McCullers slekter på Faulkner i sin evne til å dramatisere personkonflikter til jordskjelvnivå. Men så kommer jo begge fra sørstatene.

En god forlagskonsulent burde ha ryddet opp i den slappe språkbruken du beskriver. Boka til Wærness er viktig fordi han representerer et annet ståsted enn journalistenes og hjelpearbeidernes som vanligvis uttaler seg om borgerkrigen i Syria.

Merete Lindstrøm skriver etter min mening svært godt i de bøkene jeg hittil har lest. Jeg vil derfor foreslå Fuglenes anatomi utgitt 2019. Fra vaskeseddelen heter det at romanen «er skrevet i et lysende og vibrerende språk, som svever over et mørkegrønt landskap.» Hovedhandlingen er lagt til England med tilbakeblikk på en oppvekst i Norge på 1960-tallet.

Konsist om en voksende stormakt

Selvfølgelig en umulig utfordring: Kinas 2000-årige historie på bare 200 sider med masse illustrasjoner attåt. Likefullt har Færøvik skrevet en svært leseverdig og opplysende bok. Klokelig har han konsentrert seg om periodene etter keiserdømmets fall 1912 og etter kommunistenes maktovertakelse 1949. Vi får et godt bilde av de store omveltingene og krisene som kineserne har måttet tåle de siste hundre årene. Færøvik er dyktig til å trekke opp de store politiske og økonomiske linjene, samtidig som han tar for seg enkeltpersoner enten de er på makttoppen eller i opposisjon. Han er dessuten flink til å sitere andre norske journalister, fra Nordahl Grieg og utover, som også har skrevet bøker om Kina.

Skremmende skildring av vindkraftutbygging, samtidig som dette er en spennende roman det er vanskelig å legge fra seg

Såvidt jeg kan se av Wikipedia ble The Ballad of the Sad Cafe først utgitt i USA i 1951 i en samlet utgave med seks andre noveller som alle tidligere hadde vært publisert i forskjellige tidsskrifter. I Storbritannia derimot ser det ut til at "Balladen" først ble utgitt i en samling med tittelen The Shorter Novels and Stories. Med andre ord må det være Gyldendal som i sin tid valgte bare å utgi en oversettelse av Balladen om den bedrøvelige kafé alene. Slik sett er Aschehougs nyoversettelse fra 2016 den første utgaven på norsk som tilsvarer originalutgaven fra 1951. Sent, men godt i dette tilfellet.

Sju fortellinger fra sørstatene

Sørstatsgotikk eller ikke, dette er uansett sju gode fortellinger. Tittelhistorien, en langnovelle eller en kortroman på 96 sider, er den mest særpregede: en saga om tre personligheter - eller arketyper - som støter sammen i en småby der hovedgaten er 100 meter lang. Alt som skjer blir nøye observert av både lokalfolk og langveisfarende i dette tette samfunnet.

Flere av de andre historiene minner om at McCullers var på vei mot en musikkarrière før hun ble forfatter. Særlig sterk er «Wunderkind,» debutnovellen fra 1936 hvor en ung, lovende pianist møter veggen. Men er det manglende talent eller den vedvarende kritikken fra en mannlig musikklærer som stanser henne?

Ingrid Haugs oversettelse flyter bra.