Bokelskere.no

Nysgjerrig som jeg er lastet jeg ned en prøve på "Shroud for a Nightingale", og siden hendelsen inntreffer tidlig i romanen, kan jeg lese at forfatteren bruker "intra-gastric feeding", "tube feeding" og "gastric feeding", så det virker litt sløvt at oversetteren ikke vet forskjell på en vene(intravenøst) og en magesekk(gastric).

Når det gjelder "Nightingale" i tittelen kom jeg til å tenke på at jeg har lest uttrykket flere ganger i eldre engelsk litteratur om en sykepleier/pleier som er svært selvoppofrende. Jeg tenkte spesielt på Florence Nightingale, og at benevnelsen sannsynligvis stammer fra hennes navn. Sykepleierskolene bar eller fortsatt bærer hennes navn i tillegg til sykehus i England som heter Nightingale Hospitals den dag i dag.

Jeg vil også legge til at titler kan ofte være svært vanskelige å oversette direkte til norsk.

For en betrakter og ikke minst formidlingsevne, denne må du lese!

Oversettelsen av Mens englene sover må ha virket gammelmodig alt da den komme ut i 1984. Men det skyldtes kanskje et ønske om å skape en viss stemning om en skole som tiden alt hadde løpt i fra. Det er nok forlaget som bestemmer den norske tittelen, ikke alltid med et elegant resultat. Unntaket er Hemingways For Whom the Bell Tolls som på norsk ble til Klokkene ringer for deg fra det samme diktet av John Donne - riktignok lett omskrevet.

Siden P.D. James tar seg god tid til å ettergå drapsmetoden, påpeker du en viktig feil, som de fleste av oss ikke har ekspertise nok til å avsløre. Uten å ha originalteksten for hånden er det jo umulig å si om det skyldes forfatteren eller oversetteren. Uansett synes jeg P.D. James er en av store britiske krimforfatterne som bare ble bedre etterhvert.

Ung forfatter med ambisjoner i Hollywood

Verdig oppfølger til Spør støvet, men skrevet over førti år seinere. Forfatterspiren Arturo Bandino er fortsatt like selvopptatt overbevist om sitt eget talent. Som Fante selv, får Arturo tilbud om jobb som manusforfatter i Hollywood. Filmmiljøet på 1930-tallet er godt skildret, men er tydeligvis ikke et sted hvor 21-åringer kan regne med fast jobb. Forholdet til det annet kjønn er like problematisk som før, nesten.

Forunderlig at noen av de beste bøkene har innledninger som det er nesten uutholdelig å komme gjennom. Det tok meg flere tiår å få lest ferdig Larmen og vreden / The Sound and the Fury. Nå står den for meg som den beste skrekkromanen jeg har lest. Til fyret var ikke så ille; jeg fikk faktisk lyst til å lese mer av Virginia Woolf, for eksempel Mrs. Dalloway og The Waves

Få et nytt syn på hvem tyskertøsene egentlig var, flott og nyansert roman

Perfekt sluttstein på romanserien om Patrick Melrose.

Tittelen angir vel klart nok at vi er kommet til femte og avsluttende bind om den plagede sønnen av velstående, men dysfunksjonelle foreldre.

Handlingen i romanen følger noen få år etter avslutningen av forrige bind, Mother's Milk. Moren, Eleanor, er fortsatt en sentral figur, men nå er hun død og skal bisettes. Rammen er seremonien i et krematorium med etterfølgende minnesamvær i utkanten av London. Patrick har vært gjennom et langvarig avrusningsopphold med psykoterapi. Han har likevel lagt alle de praktiske forberedelsene til bisettelsen av moren sin i hendene på sin eks-kone, Mary.

Som i andre romanserier (Trollope, Proust) dukker et bredt persongalleri fra tidligere bind opp i begravelsen. Hver enkelt får tildelt sine opptredener i form av tankestrømmer, enetaler og av og til ekte samtaler. St Aubyn er god til å skjære gjennom konvensjonelle talemåter og fraser for enten å avlive dem eller gi dem nytt liv.

Vilkår for et selvstendig liv
For Patrick er dagen en prøvelse, men også en anledning til psykologisk selvinnsikt og avklaring. Sentrale temaer som dukker opp i løpet av dagen: Kan vi bryte med fortrengt aggresjon der vi projiserer vår egne negative følelser over på andre? Kan vi kutte ut avhengigheten av ironi som låser oss inne i fastlåste reaksjonsmønstre? Kan vi ha minner om fortiden uten at de knyttes til trøst eller nag? Kan vi snakke om alvorlige emner uten at det gjør oss flaue? Må fortiden alltid gjenfortelles som en god anekdote? Og framtida innhylles i gylne ambisjoner?

For Patrick gjelder det særlig å kunne ta avstand fra sine foreldre og likevel leve et selvstendig liv uten nag og uten behov for å bli trøstet.

Blant deltakerne finner vi en rekke andre karakterer som åpenbart sliter med sitt. Nicholas er ironiker og arrogant representant for den eldre generasjon. Annette tjener som talsmann for de nyreligiøse. Erasmus er en moderne filosof fortapt i sine egne tanker. Nancy, Eleanors søster, er grotesk selvopptatt, kritisk og tyvaktig, men likevel avhengig av andre for å dekke sine dyre vaner. I bakgrunnen finner vi Patricks pedofile far som døde alt i bind to, Bad News. Blant de «normale» finner vi sønnene, Robert og Thomas, to gutter med sans for direkte tale. Dessuten ekskonen Mary med sin praktiske nøkternhet.

Alt i alt er dette en svært god avslutning på historien om Patrick Melrose og en britisk overklasse på vei ut. Mye alvor, med også lattervekkende satire.

Spennende liten tankevekker dette her, anbefales!

Makt og avmakt i amerikanske familier.

En tilfeldig navnelikhet førte til denne dobbeltbiografien. Den ene, forfatteren selv, har lykkes i livet, den andre soner livstidsstraff for medvirkning til drap. Begge heter Wes Moore uten å være i familie. Trass i de ulike skjebnene, lærer vi raskt at guttene har en god del til felles. De har begge vokst opp med enslige, økonomisk utsatte mødre i slumstrøk i Baltimore og New York. De er begge svarte amerikanere, de har begge store problemer med skolen.

Moore er en dyktig forteller, og de to biografiene er medrivende i seg selv. Flere ganger minner han om at tilfeldigheter bidro til at han lyktes, men han hadde også en viljesterk mor i motsetning til navnefellen sin. Likevel er det tydelig at Moore også ønsker å skape debatt om personlig ansvar, velferdspolitikk og samfunnsforhold i USA. Min utgave omfatter en ressursoversikt for utsatte familier og diskusjonsopplegg for lesesirkler. Den ble valgt som kvartalets bok i min amerikanske bokklubb.

Det er skrevet så mange begeistra omtaler og delt ut så mange seksere her tidligere, så ytterligere jubel skulle være unødvendig. Likevel kan jeg ikke la være å uttrykke min begeistring -
og ikke minst beundring - for et enestående mangfoldig verk. Her får vi historie, geografi, politikk og personlige opplevelser og vurderinger vevd sammen til en vellykka enhet, med "Den russiske bjørnen" som sentrum.

Tankevekkende og interessant, kanskje spesielt i disse tider da folkeflyttinger er et hett tema. Vi har nok visst det lenge, men Erika Fatland gir oss ei sterk påminning om at folkeslag og nasjoner er blitt hersa og herja med fra de tidligste tider, og at flyktningproblematikk og fremmedhat har eksistert så lenge det har bodd folk på jorda.

Den kronglete vegen til de nåværende grenseavtalene mellom vårt eget land og Russland/Sovjetunionen var et kostelig kapittel!

Den største utfordringa for meg mens jeg leste, var geografien: Hvor ligger disse tidligere sovjetrepublikkene i forhold til hverandre og til naboene, spesielt i Sentral-Asia? Der er jeg fremdeles på tynn is, men det er ikke Erika Fatlands skyld. I likhet med mange andre gir jeg denne en soleklar sekser!

Synes du oppgir en god nok grunn til å lese Veblen selv i dag, selv om han tilsynelatende skriver om en annen tid.