Bokelskere.no

KARTFJES

Dagene skal falle sammen, kjære,
bli utydelige i kantene
og krympe.
Vi skal krabbe tilbake mot fødselen,
bli små mennesker
noe barna våre kan ha i skuffen
og ta fram hver gang de får dårlig samvittighet.
Noen ganger gleder jeg meg til å se
håret ditt grånes
hendene skrukke seg
kartfjeset ditt
milene du har dratt
milene vi har gått sammen
ingenting som haster mer
ingenting å bevise
bare du og jeg som går av toget,
du og jeg som reiser lett.

Gråt ikke mamma! Vi ses i Nangijala

Jeg var partikommisær i Ny-Bern, på luen hadde jeg det hvite og røde merket. Vår 5. armé hadde inntatt byen igjen for en uke siden. Snøen luktet jern. Det knirket og knaket under støvlene mine. Isen på en vanndam knuste. De utrevne sidene fra en bok lå under isen, enkelte sider kunne nesten leses. En tredør ble smelt igjen mens jeg gikk bortover alleen. Kråker ble skremt opp. istapper som skimret lyseblått, falt ned fra de nedhengende strømledningene og knustes mot bakken. Smadrede morfinampuller lå rundt omkring. Solen sto opp. Det ble ikke varmere.

Frykta for å opphøyre, det eg såg
i forbifarten
får meg til å dokumentere
skrive ned, fotografere, skissere
stå framfor spegelen

leite etter
det i meg
som er tapt.

Utan å seie noko
begynner eg å pakke
tinga dine. Du ser på meg
frå senga: Eg kan tenkje eg er vakker,
no som eg er ingens.

Du spør ikkje.
Vi er bestandig så like, eg og du.

Ei rivne i andletet
ditt, eg veit ho er der
utan å sjå.
Vi sit i bilen, stive.

vi veit at
snart skal eg opne døra og gå
opp og ned fire etasjar
med øskjene eg pakka medan du
lét som du ikkje såg.
Snart skal eg fylle bilen med
restane av ho som elska

Det er umogleg
å vere oss: Eg går
i denne trappa for siste gong, står
på det nedre trinnet og er
ei du ikkje veit kven er.

Så reiser onkel seg og kaster agnet ut. Så er det min tur, og så far. Vi står et stykke fra hverandre, så vi ikke skal komme i veien for hverandre når vi kaster og vikle snørene sammen. For vi kaster alt i ett, for å lokke fiskene til oss. Det er ikke alle som kan lokke fiskene til seg og få dem til å bite. Men jeg kan det, for jeg har lært det av onkel.

Det var tungarbeid å få han Frik upp um morgonen og sende han av stad til skulen. Ho Eline laut byrja i god tid og ho rykte og reiv i han so han kunde vakna. Men han var reint ein makelaus hardsovar.
"Nei, men skal eg verkeleg ikkje få deg upp då, Frik!" ropte ho og hyfste han i håret.
"Uff deg!" Han drog tæpet over augo og snudde seg imot veggen.
"Ja, ja! Kjenn Godt!" Ho slengde klæda av han, og tok godt tak i luggen nede ved øyra og drog paa sneid upetter og det so han huska i senga. Og seint um sider fekk han upp augo.

Phiona syntes ikke det var skremmende å spille mot gutter, for hjemme var hun eneste jente. Mens hun holdt på å utvikle seg som spiller i begynnelsen, påvirket av mannlige motspillere, spilte hun for skjødesløst, angrep blindt uten særlig tanke på følgene, akkurat slik hun gjorde i slåsskamper i nabolaget. Hun ofret ofte avgjørende brikker i vågale forsøk på å kapre brikker så fort som mulig, selv når hun spilte svart - hvit starter alltid - hvor man normalt legger an en defensiv holdning i åpningen.

Jeg lærte at sjakk er veldig likt livet mitt," sier Phiona. "Hvis du gjør smarte trekk, kan du holde deg unna fare, men du vet at en dårlig beslutning kan bli din siste. Da jeg først begynte å spille, tapte jeg mange partier før guttene overtalte meg til å oppføre meg mer som en jente og spille rolig og tålmodig.

Jeg begynte å bli klar over at sjakk er det beste verktøyet for barn i slummen, sier Katende. "Jeg tror at når de spiller sjakk, kan de overføre prinsippene som brukes i spillet til sitt daglige liv. Med det samme motspilleren gjør et trekk, er det som om han utfordrer deg, og hele poenget er å tenke, "Hva kan jeg gjøre for å overvinne dette?" Det er akkurat det samme som de utfordringene de møter hver dag. De må tenke over hvordan de kan overvinne dem også. Jeg sa til dem at de aldri kan gi opp i et sjakkspill, aldri gi opp før de blir sjakk matt. Der er sjakkbrettet akkurat som livet. Der ligger magien i spillet.

I Italia er det utseendet som er det viktigste i livet. Hvordan du kler deg og oppfører deg forteller alt om deg, og det er av avgjørende betydning å kle seg og opptre korrekt. “Når du er i Roma, gjør du som romerne”, heter det jo, og som alle andre italienere legger romerne stor vekt på å “fare bella figura”, gjøre et godt inntrykk. I et land med så mange fremstående motehus, og der enkeltmenneskene kan stå fram med så stor trygghet, er det avgjørende å ta seg godt ut og gi det riktige inntrykket. Italienere, særlig italienske kvinner, bruker en liten formue på klær, og de må ha de riktige designermerkene. Derfor kler en syklist seg som en verdensmester, og rivaliseringen om å være best kledd begynner i barnehagen. Italienere hevder at de kan avsløre en utlending på lang avstand, ikke bare ut fra hva han har på seg, men hvordan han bærer sine klær.

Han snuste på dressen. Den luktet muggent, uten spor av den røkelsen hun av og til hadde brent i stuen. Da han lette gjennom lommene fant han en miswak, en ekstranøkkel til båten og sin gamle misyar. Det var en falsk ekteskapslisens, signert av en sjeik, med åpne felter for en tilfeldig brud og brudgom. Den skulle beskytte et elskovssykt par i tilfelle de ble tatt i å ha sex utenfor ekteskap. De kunne da gi den til politiet som bevis på at de var gift. Loven var ikke overbærende mot ugifte elskere. Straffen for å ha sex utenfor ekteskap – selv for å bli knepet med en enslig kvinne – var arrest, anklager om prostitusjon og offentlig uanstendighet, en rettssak uten advokat, og, hvis partene ble funnet skyldige, offentlig halshugging. Sjansene for å bli funnet sammen med Fatimah i hennes leilighet var praktisk talt lik null, men han hadde alltid drømt om å ta henne med til et sted, ut i ørkenen kanskje, eller til en stille strand. Det var for en slik utflukt han hadde kjøpt misyaren.

Nå så den fillete ut, krøllete av svette og slitt av å være brettet og stukket unna. I feltet for “brudgom” hadde han for lenge siden skrevet “Nayir ibn Suleiman ash-Sharqi” med sin peneste håndskrift, men feltet for “brud” hadde vært tomt siden han kjøpte lisensen av en egyptisk sjeik som hadde bijobb som slakter i gamlebyen.

HESTEN

Jeg var en gang ei jente
men ga opp det

og lot håret vokse
og ble hest.

Sovjetunionen. På vei til kulturfestival i Leningrad og Moskva 1934. Russerne kaller arrangementet teaterfestival, men programmet omfatter langt mer enn 10-15 teaterforestillinger. Vi skal også igjennom en serie besøk i kulturelle og sosiale institusjoner, viktige forposter i kulturkampen, som vertene insisterer på at vi skal se, selv om gjestene må søke hvilehjem etter ferieoppholdet.

Jeg greier å rette meg opp og gløtte mot de blide ansiktene til russiske bondegutter i uniform. vennlig munterhet møter mine åpenbare lidelser, og jeg lukker øynene.

Mellom henne og de hvite tollbodene var det bare én skikkelse – en uniformert vakt som kom raskt mot henne. Han hadde et halvautomatisk gevær på skulderen, og selv om han så vekk, indikerte retningen at han tok sikte på henne. Hun stivnet til. Folk stirret fra den andre siden av sperringen. Det virket nesten som om vakten ville gå forbi, så fort marsjerte han, men i stedet grep han henne i armen og rev henne med seg på veien, som om hun skulle være en rockering. Hun gjorde ikke motstand, men grep tak i kofferten og småløp ved siden av ham, forbløffet over kraften i armgrepet.

“Hvor fører De meg hen?” stammet hun, og fikk øyeblikkelig et ikke-verbalt svar da han rev opp en dør like ved passkøene. Hun så et mørkt, deprimerende rom. Tre kvinner satt på metallstoler og så ut som om de visnet i heten. Vakten dyttet henne inn i rommet, hun snublet og mistet taket i kofferten. Den dumpet ned på steingulvet sekundet før døren slo igjen bak henne.

Tenk å treffe en ordentlig skuespiller.

De få gangene det kom teater til hjembyen, hadde han sneket seg av gårde. Stått utenfor når forestillingen var ferdig, for å få autografer, selv om han ikke visste hvem de var. Få være i nærheten av dem. Vaktmesteren, en venn av faren, hadde fått øye på ham en kveld og spurt om han ikke ville inn. Han kunne sitte på balkong, hvor det sjelden satt noen.

Når vi døde vågner av Ibsen ble spilt på den lille scenen i det gamle teatret i hjembyen. På turné fra teatret i Bergen. Etterpå hadde han stått utenfor sceneinngangen. En høy skjev steintrapp opp til en brun, stygg dør. Det var virkelig baksiden og hadde ingenting å gjøre med det som utspilte seg i scenelyset.

Sceneinnganger er fascinerende, synes han fremdeles. Særlig før de blir pusset opp for å bli like fine som hovedinngangen. Når de fremdeles er unnselige og nesten ikke til å oppdage. En hemmelig vei inn til eventyret. I en mørk bakgård med søppelkasser og branntrapper. Kun for de innvidde.

Han som spilte den mannlige hovedrollen, hadde kommet sist ut.

Toogtyve seksten år gamle jenter var det som gikk i klassen min. Var det rart jeg fikk problemer med å oppføre meg naturlig?

Hvis jeg ikke kunne stole på meg selv, hvem skulle jeg stole på da?

Eg fær brandsår når drukne menn
vitlaust skjemmer ut ditt snøkvite akslepar,
når ein villmann set tenner i
lippa di som eit teikn verdig å minna om.

Høyr eit ord: Ikkje varig elsk
kan du venta deg av ein som fer fram så grovt
mot den munnen der Venus la
kvintessensen av all nektar ho eig og har.

Trifald lukke og meir enn det
finst hjå dei som eit band, uslite, held i hop
utan riving og utan strid;
kjærleik lever i dei, evig, til siste dag.

Denne boken er et forsøk på å fortelle en kort historie om alle gjennom de siste 13000 årene. Spørsmålet som driver fremstillingen, er: Hvofor har historien utviklet seg så ulikt på de ulike kontinentene? Om spørsmålet straks får deg til å grøsse fordi du tror det er en rasistisk avhandling du er i ferd med å lese – ta det med ro. Som du vil se, betyr forskjellene mellom menneskeraser overhodet ingenting for svarene. Hovedmålet med boken er å søke grunnleggende forklaringer, det vil å følge de historiske årsaksrekkene så langt tilbake som mulig.