Bokelskere.no

On Earth We´re Briefly Gorgeous er en oppveksroman om å være innvandrer og homofil fortalt med smerte og kjærlighet. Little Dog flyttet fra Vietnam til Amerika da han var 2. Boken er et brev fra Little Dog til hans mor, en mor som ikke kan lese. Han beretter sin mor alt, men istedenfor å kommunisere direkte med henne grubler han over detaljer i minnene og gjenforteller deres felles historie i et forsøk på å forstå.

Vuong har tidligere gitt ut 2 bøker med poesi, men On Earth We´re Briefly Gorgeous er hans debutroman. Historien er fortalt fragmentert og hopper i tid. En "stream of consiousess" måte å skrive på med overraskende metaforer og sidespor.

Jeg vet ikke hvor mye av fortellingen som er autofiksjon, men historien kjennes personlig og ekte. Jeg føler en nærhet til bokens personer. Forfatteren skriver slik at sidene pulserer og setningene sitrer av liv. Språket er lyrisk og vakkert.

Vuong skriver om lengsel, om kropp, om følelsen av å ikke høre til noe sted og om frihet og overlevelse. Og om hvordan språket kan samle og splitte.

Det er vondt å lese Little Dogs historie. En hudløshet som smitter og åpner opp leseren også. Vuong viser oss smerten. Det er modig. Det er rått. Delene fra Vietnam med moren og mormorens historier er smertelige. Little Dogs som lever med frykt og vold som en integrert del av barndommen. Opplevelsene med forelskelsen i Trevor og Trevors vei inn i rusen sved i meg i dager etter endt lesing.

Til tross for alt det triste er det en bok med mye glede og livslyst. Personene er beskrevet varsomt og med affeksjon og forståelse.

Boken er ikke perfekt. Plottet kunne vært tydeligere. Hovedpersonene har ingen utvikling. Noen av repeteringene er enerverende. Noen setninger er vel naivblomstrete og noen metaforer er forvirrende, men for en leseopplevelse. To ganger har jeg lest denne boka og jeg kommer til å lese den igjen.

Lett om det som er tungt

Jeg har aldri vært i Florida og mitt bilde av staten er preget av filmer og litteratur. Klisjeer som eldre damer med lilla hår, golfbiler og alligatorer. Fuktig hete, sumper og eksotisk dyreliv. Truende farer overalt. Også Miami Vice da. Florida som et symbol på Amerika. De 11 fortellingene utfordrer og beriker mitt syn på Florida. Noen fordommer faller - og noen opprettholdes.

Å lese disse historiene var som å bli presset av vinden mot bakken, ikke få puste og ikke vite hva som skjer videre. Den redselen. Likevel måtte jeg fortsette å lese.
Historiene er skremmende - ikke som skrekk - men den underliggende redselen for det ustabile klimaet. Naturens uforutsigbarhet. Det upersonlige med naturen som "skurken" i fortellinger er skummelt. Det er et ulmende mørke i en stat som flommer over av solskinn. Det er mye som råtner og muggen sprer seg. Redselen i å ikke forstå andre menneskers motiver i sårbare situasjoner. Angsten for å bli etterlatt og være alene. Eventyraktige episoder hvor de døde kan snakke og firfisler "do push-ups on the sidewalk".

Alle historiene har kvinnelige hovedpersoner. Ofte er de mødre. Flere av historiene omhandler morsrollen og om presset for å være perfekt. Og om å ikke helt føle at man passer som mor/ i morsrollen. Historiene er lite sentimentale, men de har mye sympati og tilgivelse. Forfatteren viser forståelse for de ofte uforstålige valgene personene tar. Mennene er bleke skisser og det kjennes innimellom noe traurig. Kvinnene kan til tider bli for selvopptatte og selvbevisste. Noe som hindrer en mer spenennde framdrift i noen av historiene. Ikke alle fortellingene fengslet meg like mye, men de som gjorde det etterlot meg tankefull og underholdt. Og med et lite stikk om at slanger og synkehull brått kan dukke opp.

Det var lett å lese denne samlingen. Jeg leste den i ett strekk. Måtte lese neste historie. Språket flyter fint og er sanselig som tropisk frukt. Nå skal jeg bestille flere bøker av Lauren Groff.

There, There er om moderne native amerikanere. Et tema jeg kan lite om. Å lese boka gjorde meg litt klokere og nysgjerrig på å finne ut mer. Boken viser leseren at native amerikanere ikke er en homogen gruppe og forfatteren holder seg unna stereotyper og klisjeer.

Vi følger livet og historiene til 12 personer. Alle har en tilknytning til Oakland i California, og til hverandre. De har ulike opplevelser og problemer. De er hverdagsmennesker. Ekte mennesker.
Orange skriver om tunge temaer som alkoholisme, FAS og vold. Om splittede familier og utfordringer med identitet og tilknytning. Om smerte og skam. Men også om kjærlighet og håp. Hjertet mitt knuste flere ganger under lesingen, men det er også mye humor, varme og styrke i teksten.

Språket er poetisk, men ujålete. Boken har korte kapitler og en intensitet som gjør boken rask å lese. There There er nødvendig og sterk lesing. Jeg anbefaler boken til alle. Les den!

Macabea er en ung og ensom maskinskriverske i 70- tallets Rio.

Fortelleren Rodrigo beretter historien om Macabea, Olimpico og Gloria. Han skaper dem. I sitt bilde. Som en Frankenstein og hans skapninger. Og side for side får karakterene liv. Og sjel.

Clarice Lispector leker med leseren og jeg innrømmer at jeg ikke forstår spillereglene, men som jeg koste meg under lesingen.

Er det et eksperiment? Forfatteren Lispector er en kvinne som skriver en mannlig karakter som skaper en kvinnelig karakter. Er det en historie om historiefortelling? Om å være forfatter? Fortelleren får fysiske plager av å skrive historien og den endrer fortelleren.

Er det kjærlig ironi om fattigdom og ensomhet? Om tilskitnet uskyld? Om sjelelig fattigdom som resultat av økonomisk fattigdom? Er Macabea lykkelig fordi hun er uvitende?
Macabea betyr hundset på portugisisk i motsetning til kjæresten Olimpicos og venninnen Glorias mer oppløftende navn.
Er boken en slags memoar? Som Macabea bodde Lispector nord i Brasil og flyttet til Rio etter morens død. I historien har døden en viktig rolle og Lispector døde rettetter boken ble utgitt.

Kanskje alt. Eller noe helt annet. Det er en egen glede i det å lese bøker en ikke forstår. Jeg liker historier hvor jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Som med Stjernens time.

Stjernens time er besnærende og eksentrisk.
Setningene er klare og vakre, språket er skåret inntil knokkelen. Det er rent og ukomplisert og en fryd å lese. Slutten er et fantastisk.

For meg var boken et stjerneskudd. En av de bøkene som gir lys i mørket.

Noen ganger er man heldig og leser en bok som endrer. The Argonauts var en slik bok for meg. I dagene etter kjenner jeg fortsatt ringvirkninger. The Argonauts er en blanding av biografi, kjærlighetshistorie og et akademisk essay om idenditet og kjønn.

Nelson skriver intelligent og temaene er interessante. Hun skriver med en åpenhet og sårbarhet som er befriende. Hun forteller om egne fordommer og utfordringer; dekonstruerer ideer og stiller spørsmål ved egne meninger. Det er modig og intimt. Jeg lærte så mye da jeg leste denne boka. Om kjærlighet, familie og om ordenes makt og begrensning.

Teksten er fragmentert og assosiasjonsrik, men Nelson sirkler inn alle de løse trådene. Alle digresjoner, overganger og overraskelser har en hensikt. Hun sprenger rammene for hva som er "normalt". Både i livet og i tekst. Hun gir leseren tillatelse til å være "messy".

Nelson er belest og bruker sitater fra forfattere og filosofier i teksten. Roland Barthes, Anne Carson og Eileen Myles er kun tre av mange som er nevnt. Jeg liker at navnene er fortnoter i margen. Språket er presist. Noen ganger ble det for pretensiøst, for intenst i akademisk sjangerspråk, men det er smårusk.

Beskrivelsene av perioden da hun var gravid og samboeren Harrys var på testosteronkur er sterk lesning. Transformativ tekst. På flere plan. Også for leseren.
Og som jeg kunne ønske denne boka fantes da jeg var gravid. Kanskje kan denne bok endre noen kulturelle myter om graviditet og morsrollen.

Også: Boken er humoristisk. Romantisk!

The Argonauts åpnet opp verden, åpnet opp meg også. En bok for både hjernen og hjertet. Les den!