Bokelskere.no

Kunne eg tilføye: Mønsteret rakner av Chinua Achebe?

Herregud så spent jeg var da den kom. Litt skuffa etter å ha lest den, men sjøl om det ikke var topp Hallbing, gikk han resten av norsk serielitteratur en høyt gang, nesten hver gang.

Herregu så bra dette er. Jeg trodde lenge Duun var en slags Bjørnson på nynorsk, utrolig døll altså. Så lå jeg med hjernerystelse et par uker, tror det var i 2000, og fikk ikke lese noe. Gikk på biblioteket og lånte medmenneske som lydbok, tenkte jeg kunne bruke tida til en pliktøvelse i dannelse. Og oppdaga at dette ikke bare var bra men best. Det er bare Garborg som konkurrerer Duun.

Leste denne for noen måneder siden. Den er bra, men er det bare meg som føler et sterkt ubehag ved boka? Det samfunnet han beskriver, er et samfunn uten svarte, og ungens overbevisning om sin egen viktighet er tidvis enerverende. Jeg er usikker på om et er boka eller det sør afrikanske samfunnet han beskriver som provoserte meg, men noe var det.

Pål Sverre Hagen som spiller hovedrollen i fjernsynserien øver på teaterstykket Ørkenstormer som vi setter opp på Litteraturhuste nå. Han er utrolig god, og da har jeg troa på serien.

Formidabel første bok i seks-binds romanen! Hvilken lykke å ha uleste 2000 sider av et verk som vil ruve i norsk litteratur. Knausgård fengsler fra første side og slipper ikke grepet.

Thrillerkrim av absolutt ypperste klasse!

Etter 28. kapitler kunne ikke engang Bjørn Sundquist berge denne romanen for meg. Har alltid hatt på følelsen at Roy Jacobsen ikke er min type forfatter - og har så langt fått det bekreftet. Bevares: Et imponerende format over soga, en kunnskapsrik forfatter - men det blir for ordinært, han mangler den språklige estetikken og den reflekterende originaliteten som jeg søker - og f.eks her til lands finner hos Solstad, Fosnes Hansen og Kyrre Andreassen. Roy Jacobsen er etter mitt skjønn i dette mellomsjiktet av hardt arbeidende, men middels talentfulle forfattere som befolkes av Kjærstad og Ambjørnsen og co.

Etter Karl Ove Knausgårds En tid for alt er jeg nå 100 sider ute i Det Nye Testamentet, og det er en fantastisk opplevelse. Leser langsomt og har ingen ambisjoner om når jeg skal bli ferdig, men boka er faktisk ikke så uoverkommelig, tror nytestamentet er på ca. 600 sider, noe som tilsvarer en mursteinsroman. Det jeg oppdager når jeg leser er minner fra barndommen, fra kristendomsundervisningen, fra min religiøse farmor, og ikke minst alle de myter og munnhell vi omgir oss med til daglig, uten å tenke over opphavet. En helt spesiell opplevelse, og med tanke på at jeg har hatt denne ambisjonen (å lese hele Bibelen) i kanskje 20 år, er det enormt deilig å faktisk være i gang. Lysten på å fortsette med myter og sagn fra andre religioner og kulturer er skjerpet, jeg tror kanskje Snorre-sagaene blir neste prosjekt. Til slutt en liten ting som jeg muligens bør nevne, jeg har et ateistisk livssyn (så ingen tror jeg er en karismatiker som er ute etter å frelse...). Men bibelteksten er lysende sterk å lese. Anbefales!

Her er forresten noe av det Kjærstad etterlyser:

http://sydsvenskan.se/kultur-och-nojen/article618724/00-talets-dystra-jag-form.html

Jeg opplever at debatten har løsrevet seg fra selve verket og beveget seg inn i en slags metatilstand hvor det virvles opp en del ubehagelige ting. Det at Knausgård tydeligvis har blitt en slags hype blant kulturjournalistene, noe som genererer daglige nyheter og debatter, medfører at man som leser havner i en spagat mellom det romanuniverset man er dypt inne i, og den overfladiske mediediskursen som det etter hvert har blitt umulig å skjerme seg for. Symptomatisk nok er det de som ikke har lest MK, eller er lesere som motvillig føler at dette er noe de må ta del i, jfr. Morten Strøksnes i BT, som kommer med de sureste utfallene.

Når det gjelder Kjærstads utspill synes jeg Ola Larsmo har den fineste mottagelsen. Vi må heve oss over Kjærstads eventuelle bitterhet, og se hva han faktisk skriver. For det har en viss relevans, dette med den selvutleverende bølgen av skjønnlitteratur, samt hele samtidskulturens bevegelse mot det private, og sette det inn i en større kontekst. Anmelderne har vært for svake på å påpeke dette, med unntak av Vidnes i Morgenbladet.

Forøvrig finnes det en kort, men svært opplysende sekvens i MK2, hvor Ingmar Lemhagen gir Knausgård skryt, og sier han minner ham om Tor Ulven. Dette er kanskje den beste spissformuleringen om Knausgårds språk, form og originalitet, den sier noe om nivået, om ambisjonene og kompromissløsheten. Øystein Rottem var også inne på mye vesentlig i sin anmeldelse da boka kom i 1998. Må si jeg savner disse to i den pågående debatten.

Driver og leser den nå. Varierer mellom utrolig bra og gudsjammerlig kjedelig. Tror ikke jeg er interessert nok i Knausgård til å lese 2500 sider, men på den andre sida går de utrolig fort, særlig siden noen partiet rett og slett bare må blaes forbi, så langt særlig bandøvelser og veien til nyttårsfest. Men åpninga er utrolig bra, så bra at ingen trenger å skrive om barnes vilje og evne til å tolke lyden av sin far igjen.

Herregud, den hadde jeg glemt. Tror jeg har lest den seksten ganger, snart ti år siden siste gang, men likevel. Litteratur er også eskapisme, og jeg rømmer aller helst til Midgard, sjøl om det er nerdete

Exit Knausgård etter skarve 46 sider. Det ble mer enn nok engler for meg- fikk ikke så veldig lyst å lese 500 sider i samme tematikk - men gir ham en ny sjanse senere - han skriver vakkert :) Jeg tror Min kamp serien hans ligger bedre til rette for verdslige meg.

Kultbok som ikke trenger meg som leser. Jeg prøvde, men det finnes så mange andre og bedre bøker der ute som gir meg mer. Men jeg tror det er en viktig bok på sin måte - bedre enn filmen; den var horribelt dårlig og etter min mening mest på grunn av en hjelpeløs innsats i hovedrollen.

Noe sier meg at den er 380 sider

Dette er en gammel kjærlighet, jeg tror ikke jeg vil finne ut om den har rustet, men jeg elsket den virkelig da jeg leste den i 89/90 eller noe sånt.

Fikk akkurat øynene opp for denne fantastiske forfatteren. Knallhard politisk, kompromissløs på rase og en av USAs fremste fortellere. Denne boka er en slags readers guide to baldwin, med utdrag av essays, noen noveller og litt annet

Kunne ikke vært mer uenig! Salingers tett innlevde skildring av det unge sinnet er like fengslende gjennom hele boken.

Absolutt noe av det beste jeg noensinne har lest.