Bokelskere.no

Livet kan være alt annet enn man tror.

Det er klamt og hett i byen Piombino. Jentene Anna og Francesca er bestevenninner. De er jenter i begynnelsen av tenårene, og de tilbringer alle dagene sammen, gjerne ved stranden. Der gjør de seg til og herjer med guttene. Disse jentene vet at de er vakre og er ikke redd for å vise at de vet det, og de "stygge" jentene misunner dem. Anna og Francesca eier verden. I alle fall oppfører de seg som det. De er inne i en fase hvor de skal ta avgjørende valg, eksperimentere, håndtere følelser og vennegjengen de holder til settes på prøve. Vil livet bli som de tror eller kommer alt til å forandre seg? Mange mennesker fra denne byen ender opp i stålfabrikken som er byens "navle", men klarer jentene og vennene deres å bli til noe mer enn å være fremtidige hjemmeværende hustruer eller fabrikkarbeidere?

Bokomslaget minnet meg umåtelig om sommerlektyre og det er jeg litt skeptisk til. Da blir jeg automatisk "redd" for at boka blir for damete for meg eller chick - lit som vi egentlig kaller det. En sjanger jeg ikke har noe sans for. Men selv om dette ble en skikkelig sommerlektyre, men ikke på den negative måten, så gjorde det ikke noe at bokomslaget så litt vel chick - lit aktig ut. Språket er modent, og både gutter og jenter, til og med voksne kan lese denne uten flauhet. For det er mye ting som skjer i denne historien som kan skje med alle. Tillit til andre mennesker. Hvordan komme videre når man minst venter det og andre relative temaer dukker opp underveis. Historien er menneskelig. Vi blir godt kjent med disse sårbare og drømmende menneskene. Vi vil vite hva som skjer med dem, både på godt og vondt for historien er så drivende og fortelles fra forskjellige perspektiv. Vi er i tankene og handlingene deres. Man føler både heten og fortvilelsene, og håpet og drømmene deres. Man føler at man sitter i en berg og dalbane mens man leser. Det går veldig fort opp og ned, og man vet ikke bestandig hva som skjer rundt neste sving.

Forfatteren Silvia Avalleno klarer å holde leseren i sin jernhånd til tross for at deler i boka er litt forutsigbart og som gjør til at det trekker litt ned. Men likevel ville jeg vite om jeg hadde rett og ville vite hva som skjedde videre uansett om jeg ante at det ville gå slik man tror det vil gå. For man blir så godt kjent med og knyttet til disse menneskene at det blir på en måte vanskelig å ville dem noe vondt og skille seg fra dem. Man vil dem bare alt vel til tross for at ting ser vel mørkt ut for dem nå og da. Men slik er livet. Man vet aldri hva som skjer og alt kan ikke være rosa skyer.

Stål er en fin sommerlektyre om vennskap, følelser og drømmer. Selv om jeg stempler denne boka som "sommerlektyre", så mener jeg det ikke på en negativ måte. Dette er sommerlektyre med dybde og den tar opp problemer som noen kanskje vil kjenne seg igjen i. Og kanskje boka også vil få deg til å tenke på hva slags mennesketype du selv var i ungdomstiden? Jeg har aldri lest noe av Avalleno tidligere, men jeg er interessert i å lese flere bøker av henne og få mulighet til å lese mer italiensk litteratur generelt.

Hei. Og ja. Ventetiden er det aller verste. Kvele tiden. Det er vanskelig å få til. Mange snakker om at tiden flyr av sted, men for meg er det motsatte. Malte litt før i tiden men har ikke hatt energi til det i det siste så det har vært litt på hylla, så det eneste jeg har er bøkene for tiden, men takker for alle tipsene og vi får se hva jeg ender opp med å gjøre. Kanskje jeg skal skrive en bokversjon av Min kamp bøkene hihi. Har jo all verdens tid til å skrive, men dessverre er jeg ingen forfatter:(

Hvem som helst kan forsvinne, men har alle de som forsvinner en grunn til det?

En tenåringsgutt forsvinner fra nabolaget i Tel Aviv. Han skulle ha kommet hjem fra skolen, men han dukker aldri opp, og moren varsler politiet. Politiet mener det er sikkert ikke noe å bry seg om og at Ofer, den savnede, helt sikkert kommer tilbake igjen og alt er bare en misforståelse. Og tenåringer er jo som kjent for å forsvinne i tide og utide. Men dagene går, og ukene. Politiet jobber på spreng da alvoret dukker opp for fult en av de nærmeste dagene gutten blir meldt savnet. Politietterforsker Avi Avraham (hans egentlige navn er dobbeltnavnet Avraham Avraham. Rart, men sant). Han er en belest fyr og leser gjerne krimromaner. Han er ikke bare politimann på jobb, men også på fritiden. Han leser krimbøker og oppdager detektivfeil i krimserier for moro skyld. Men da ukene går uten et tegn fra Ofer, føler Avraham også presset og stresset jobbmessig. Hemmelighetsskremmerier, falske bevis, og falske telefonoppringninger på jobben skaper oppstyr angående saken, og flere personer blir mistenkte.

Er Ofer kidnappet og drept eller har han "bare" rømt hjemmefra? Er det noe foreldrene hans skjuler? Og hva har fyren som leker forfatter med denne saken å gjøre? Har alle disse personene noe til felles i det hele tatt eller kommer Avraham og hans kolleger til å gi fullstendig opp? Presset er stort og tiden er knapp. Jo lenger tid det tar er det jo som kjent sjansene mindre for å finne den forsvunnede personen i live. Avraham og hans kolleger gjør alt i sin makt for å løse denne floken.

Jeg har lest mye krim oppgjennom årene. Jeg er stort sett altetende, men sjangrene jeg leser mest av er krim og grøss. Dette er krim uten grøss, bare så det er sagt, men det mangler ikke spenning for det. Grusomme ting skjer jo også i virkeligheten. Og hvor mange mennesker forsvinner ikke hver dag? Så det er ingen tvil om at dette er virkelighetsnært krim. I slike saker ønsker man at alt vil gå bra til slutt, og man blir lett dratt inn i handlingen og Avrahams fortvilelse. Han vil så gjerne oppklare saken og selv om sluttsresultatet ikke overrasket denne leseren, så likte jeg godt hvordan denne saken ble fortalt. Det er det som løfter hele boka opp. Mange krimbøker er ganske like, men noen få greier å skille seg litt ut og Naboens sønn er en av dem.

Jeg ble ikke overrasket eller tatt på senga av sluttresultatet, men måten personene ble beskrevet, miljøet og følelsene deres, hvordan alt ble fortalt på fra en litt annerledes perspektiv enn jeg var vant til fra før, gjorde det hele spennende selv om slutten ikke var overraskende for min del. Det var det som gjorde meg så fascinert over boka og følelsene til karakterene er til å ta og føle på. Mange ganger føltes det som om jeg var en av dem. Ofte føltes det ut som om jeg var etterforskeren Avraham og kjente både på fortvilelsen og raseriet som herjet i ham. At han brant virkelig for å løse saken. Det føltes på en måte som om jeg var på innsiden av ham, en del av ham. Det føltes ut som om jeg var ham istedet for at jeg leste om ham. Vanskelig å forklare dette på en normal måte, men håper dere forstår hva jeg mener? Av og til blir man i ett med en av karakterene i en bok og det er sjeldent at jeg opplever, men det føltes ut som om jeg ble i ett med Avraham. Han ville bare gjøre det beste og jobbet med saken uansett hva som hendte.

Som sagt, selv om sluttresultatet ikke var overraskende for min del, så var Naboens sønn meget drivende lesing, personene var svært levende og originalt fortalt. Innholdet har en fortellerstemme som er hjemsøkende og det er ikke en typisk krimbok som man glemmer med det første. Håper jeg får lest mer om politietterforsker Avraham!

Har bare litt vanskelig for å se det positive i ting for jeg har lenge vært i mørket og er der fremdeles. Lei av at dagene føles som akkurat den samme osv ... Men jeg får bare holde ut:)

Positiv og positiv. Det eneste positive i livet mitt generelt er kaffe og bøker, og boktips da:) Men alt det andre kan bare ¤#""¤!"#¤#" hahah. Er virkelig nedstemt for tiden, men har jo vært hjem i snart ett år og det er ikke rart jeg blir i dårlig humør, for jeg vil heller inn i den grå hverdag, ha arbeidsplass enn å være hjemme. Det er så kjedelig:) Prøver jo å sitte ute og lese når det er fint vær, men litt kjedelig hver dag. Jeg savner det å være til nytte og dra hjem igjen med god samvittighet. Det er det som er det store savnet. Føle at man har gjort noe og så gjøre litt som man vil på kveldstid.

Fabelaktig festlig bok! Gjendikta til norsk og miljøet er plassert oppi Søndre Nordstrand, noe som gjorde boka lett å selge til elevene her på skolen.

Hvis man er litt dristig av seg, er den suveren som høytlesnign (8.-9. trinn), men man må tåle både bannskap og en og annen rap. (hjelper kollosalt med et par beatboxere blant elevene)
Jeg koste meg! Og det gjorde ungene også! :-)

Fin-fin bok! Jeg inbiller meg at her kan folk som ikke er så opptatt av fotball også finne mye underholdende. Jeg likte de små historiene om spillere, lag og begivenheter best, selv om de små morsomme faktaboksene er fint som krydder, spesielt for ungdom som er leseleie.

Som skolebibliotekar som sliter med å få unge wannabe-gangstergutter til å lese, er jeg evig takknemlig for at 50 Cent fant på å skrive ei ungdomsbok. Den funker, nemlig!
Navnet selger, selvsagt, men boka er også lett å lese, og har en tematikk som fenger.
Denne er slett ikke så verst. Jeg håper fyren tar seg litt mer fri fra gangsterrappen og skriver mer av denne sorten.

Digger at Endre Lund Eriksen skriver om ting som altfor mange av oss mener unger ikke tåler. Om det er sex, barnevern eller homo-pappaer.
Denne boka er full av Eriksens uforlignelige humor, samtidig som det er mye alvor. Det er nemlig ikke så lett å venne seg til at pappa er homo, når man selv fortsatt er prepubertal og syns alt som har med kjæresterier er bare skikkelig ekkelt.

Jeg liker dystopier. Selv om det kan føre til forbigående depresjon, så er det noe som drar meg mot dem. Og denne boka er en god en. Ettertenksom og vakker. Om enn ikke akkurat håpefull.

Fikk totalt latterdilla av denne boka! tegningene er ubetalelige. Ikke voldsom avansert strek, men veldig uttrykksfulle, kan man si. Gøy for alle!

Jeg må omtale serien under ett, noe annet er umulig.
Jeg leste endelig disse bøkene som jeg var blitt anbefalt i en årrekke av min mor. Jeg var redd de kanskje var blitt noe utdatert, de var jo virkelig poppis bøker når de kom, men mine bekymringer var bortkastet.
Jeg ble helt oppslukt.
Når jeg ikke leste om Karl Oskar og Christina, så tenkte jeg på dem.
Det ble som en forelskelse, jeg var helt "vekk" i dem.
Det er vel unødvendig å fortelle at når siste bok var ferdiglest var jeg trist i flere dager. (at jeg aldri lærer)
Ofte må karakterene vike plassen i historiske romaner, til fordel for formidlingen av de historiske fakta. De blir noe endimensjonale brikker som kun er der for å formidle en annen historie enn sin egen.
Slik er det ikke her! Styrken her er jo nettopp det flotte persongalleriet.
Disse bøkene må ikke bli glemt. Les dem!

Nydelig oppvekstskildring! Jeg har lest bøkene mange ganger og kommer sikkert til å lese dem igjen.
Det er så lett å følge Inger gjennom barndom, ungdomstid og sped voksentilværelse. Gjennom barnslige gleder, stort alvor og sorg.
Jeg gråter med henne og jeg ler med henne. Jeg er sint med henne og jeg er forelsket med henne.
Og ikke minst, alle de andre menneskene man følger i Plankeby'n! De er så levende, og så gjenkjennelige.
Og som jeg gråter når jeg leser disse bøkene! For det er triste ting i Ingers liv, og det blir så nært gjennom Gerd Brantenbergs levende, riksmålske språk.

Tørk aldri tårer uten hansker er et tidsbilde fra vår helt nære historie. En del av historien som de fleste av oss var heldige nok til og ikke kjenne til.
Jonas Gardell tar et oppgjør med samfunnet, med sykdommen, med oss, i sin vakre trilogi.
Men bøkene handler om så uendelig mye mer. Den handler om kjærlighet, de, nære, gode vennskapene, og om døden. Ikke AIDS-døden, men døden som vi alle møter før eller siden i vårt liv. Derfor er disse bøkene ikke bøker kun for spesielt interesserte, det er bøker for alle.
Jonas Gardells uminskjennelige humor kommer også frisk til uttrykk, spesielt i gjennom den fantastisk flamboyante Paul.

Denne boka leste jeg første gang ved 15-års alderen og jeg føler jeg aldri blir helt ferdig med den. Det er en bok jeg må vende tilbake til gang på gang.
Det er visstnok for barn, men jeg tror det er en viktigere bok for voksne.
Jeg tror barn er flinkere til å drømme og leke sånn helt av seg selv, når vi blir voksne glemmer vi det litt. I denne bok får jeg lov å leke igjen. Det elsker jeg den for.

Når man har kjærlighetssorg føler man at det er ingen andre i hele verden som har hatt det som en har det akkurat da.
Denne boka får en ut av den villfarelsen.
Alle tankene, alle drømmene, alle "hvis bare", all bitterheten, alt hatet og all lengsel; Nicole Müller har tenkt dem, drømt dem, fantasert dem og følt det.

Jeg tror denne boka passer best når man står med begge beina i kjærlighetssorgens bitterhet, og man trenger noen som sier " Ja, jeg vet akkurat hvordan du har det nå".
Dette er ikke en "komme-seg-ut-av-kjærlighetssorg-bok", det er en "det-er-lov-å-være-der-du-er-bok".

Dette er en snål bok. Historien er en ganske tydelig kritikk av USAs reaksjoner på 9/11, med terrorismejakt og fengsling av mennesker uten lov eller dom, men her er det altså en teddybjørn som blir utsatt for dette. For å fremheve det absurde i det hele? For å vise hvor latterlig feil det kan bli hvis en nasjon velger paranoia-linja? Eller er det for at teddybjørner har en tendens til å vekke stor sympati?
Det funka for meg i hvert fall. Jeg likte boka. Og levde meg veldig inn i Winkies vanskjebne.

Det må kanskje nevnes at jeg er over gjennomsnittet glad i teddybjørner....

Hjerteskjærende barndomsskildring om å leve i fattigdom i Europas aller fattigste land - Irland.

For nøden er stor, sulten er konstant, og trusselen om en altfor tidlig død henger over hodet på alle. Det er likevel ikke en deprimerende fortelling. Den er rik på humor, skarpe iakttagelser og mange irske røverhistorier.

Stephen King er ikke bare blod og gørr og gale menn på høyfjellshotell. Stephen King er også vare, nære fortellinger om de mindre mystiske, men likevel så magiske, ting i livet. Som den første kjærligheten, barndommens vennskap, ungdomstid, og det evige tapte Atlantis.
Dette er kanskje en bok mest for de som har levt en stund, de som har noen "Atlantiser" selv.
Den gir dessuten et fint og vemodig tidsbilde av USA fra 1960 og utover.

John Green e'kke til å kimse av. Sår og vakker om lengsel, tap, mot og ensomhet. Denne boka ble jeg forelsket i.