Bokelskere.no

Er alt vi ser slik vi ser det eller er det noe mer?

Under dystre omstendigheter møter en sju år gammel navnløs gutt (navnet hans blir aldri nevnt i boka, ikke som jeg husker og jeg pleier å huske navn) Lettie Hempstock. Lettie er elleve år, men hun virker hundre år eldre og de finner straks tonen, noe som er uvant for hovedpersonen for han har alltid vært venneløs. Han er en gutt som liker best å være hjemme og lese bøker. Han kjenner ingen på skolen godt nok til å være venner med noen av dem. Han blir glad i Lettie og hennes mor. En dag viser Lettie ham en dam. Hun påstår at dammen egentlig er et hav. Hjemme hos seg selv etter dette besøket merker han at han har tatt med seg noe fra dette "havet" ufrivillig og på en uforståelig måte. En barnevakt med navnet Ursula som moren hans har ansatt siden begge foreldrene hans er i jobb og noen må passe ham og lillesøsterens mens de er borte. Men det er noe med denne barnevakten gutten ikke liker. Barnevakten er meget hyggelig overfor de andre familiemedlemmene, men ikke mot hovedpersonen. Hvordan kan hun vite om det gutten nettopp hadde funnet ut? Om dammen som egentlig ikke er en dam og den magiske og fantasifulle verdenen Lettie har vist ham? Og det virker som om det er bare Lettie og moren hennes som tror ham at Ursula er ondskapsfull, mens hans egen familie tror han bare er frekk mot barnevakten. Og hva må han og Lettie gjøre for å kvitte seg med Ursula siden hun er ute etter å skade hovedpersonen?

Det er lenge siden jeg har lest noe på engelsk og følte det var på tide. Leste flere engelske bøker før i tiden så det må jeg bli flinkere til fordi jeg har mange uleste engelske bøker i hylla allerede som jeg har lyst til å få med meg. Det er lenge siden jeg har lest noe av Neil Gaiman også. Han er en meget populær forfatter verden over og har blitt en slags kultforfatter eller hva jeg skal kalle ham. Litt som Stephen King. De to skriver sin egen sære sjanger som ingen kan sammenligne med. Og det er få forfattere som klarer å skille seg ut nå til dags. Så det er bra vi har noen originale.

Dette er en vanskelig bok å forklare uten at noen leser dette uten å tenke hæ, hva mente du nå? Dette er tross alt en fantasybok og mye hinsides kan skje. Fantasy har til tross ingen grenser. Fantasy er fantasifullt og en eventyraktig sjanger der absolutt alt kan skje. Det trengs ingen logiske forklaringer i det hele tatt. Her er det lov til alt. Jeg har lest en del fantasybøker oppgjennom årene, og selv om det ikke er min favorittsjanger, så er det heller ikke den verste. Greit å komme inn i en verden der det utroligste ting kan skje også.

Mange har rost denne boka opp i skyene, men dessverre er jeg ikke en av dem som kommer til å gjøre det, selv om jeg vil det. Jeg liker Gaiman, eller jeg liker det meste han har skrevet, men det var noe med denne boka som gjorde at jeg ikke ble helt grepet eller dratt inn i historien. For det første likte jeg ikke hovedpersonen noe særlig, og når jeg ikke liker hovedpersonen så blir det jo litt tyngre å lese og innlevelsessansen blir da noe distansert. I alle fall for min del. For det andre klarte jeg ikke å like de andre karakterene helt heller, noen, men dessverre ikke alle. Lettie syntes jeg var bare irriterende. En 11 - åring som oppfører seg eldre, veslevoksent og har alle svarene. Jeg vet også det er meningen og at det har en betydelig del av konseptet, men likevel så fikk jeg ikke helt sansen for henne til tross for at hun hadde sine visdomsstunder. Den eneste karakteren jeg så og si likte var Ursula. Jeg vet ikke hva det er med meg og onskapsfulle bokkarakterer eller bokskurer som jeg kaller dem, men syntes hun var mest levende og den mest interessante av dem alle. De andre bleknet litt i forhold.

Selv om historien er meget hinsides som også er hele poenget, og det var ikke alt jeg falt for, så syntes jeg historien var småsjarmerende, bød på mange gode sitater og noen levende bilder. Men syns dette ble litt for svakt i forhold til andre bøker jeg har lest av Gaiman tidligere. Jeg vet at han kan bedre enn dette.

The ocean at the end of the lane var en fantasifull historie om det gode mot det onde og om det er mulig å finne styrke til å overvinne sin egen frykt i en voksendominert verden. Voksne tror som sagt ikke alt det barn sier, hvordan kjemper man videre da? God tematikk, og konsept, men småskuffende utførelse. Dette er den første voksenboka Gaiman har skrevet på en lang stund, men jeg syns at ungdomsboka Kirkegårdsboken er hans beste av bøkene jeg har lest av ham så langt.

Nei, det blir ikke bedre!

Vi møter en meget usympatisk mann; Drew Evans har alt – han har hatt en privilegert oppvekst, han er en vellykket forretningsmann og han er en av New Yorks mest ettertraktede ungkarer. Han bruker kvinner kun til sex og har overhodet ingen intensjoner om å binde seg til noen av dem – ikke engang et møte nummer to er noengang aktuelt. Men så møter han kvinnen i sitt liv, og han blir forelsket – og hun vil selvfølgelig ikke ha ham.

Hvor skal jeg begynne? Ved sex-scenene? Ved mannsjåvinisten? Ved klisjeene? Ved slutten? Altså – dette er jo ikke bra! I kjølvannet av Ffifty Shades-suksessen (hvordan i all verden ble det en suksess?) har det kommet en rekke bøker med erotisk innhold, og en tynn, tynn historie i et forsøk på å binde det hele sammen. Dette er en slik bok. Men skulle du ha sett – den er skrevet fra mannens perspektiv, det skal visst være nærmest banebrytende. Hadde jeg bare trodd på det da… På karakteren, på beskrivelsen av Drew; som om dette er en «helt normal mann», med de stadig tilbakevendende belærende: «Husk dette kvinner: ALLE MENN TENKER PÅ SEX HELE TIDEN!» Det er jo ikke slik, boken er skrevet av en KVINNE, for pokker! Hun har egentlig bare beskrevet den stereotype, sexfikserte, mannsjåvinistiske, «jeg bruker kvinner fordi jeg ikke kan styre lystene mine»-type mannen, som jeg ikke tror et sekund er beskrivelsen av en «vanlig mann».

Jeg satt å flirte meg gjennom boka, fordi jeg ble så oppgitt over at man gir ut slik – jeg innser at noen tydeligvis liker å lese slike bøker (er det sex’en?) siden de selger bra(?), men jeg skjønner ikke hvorfor. Språket er platt og enkelt, gjentakelser til det irriterende («hun bet seg i leppen», «hun så på meg med dådyrøynene sine»), og en gjennomført forutsigbar historie. De får hverandre, nei forresten, joda, de får hverandre, nei det gjør de ikke…(så skal jeg ikke skrive hvordan det går HELT til slutt, men du kan gjette det, ikke sant?;-))
Jeg kan jo trekke fram én positiv ting ved boka da: Den var lettlest! Det enkel språket og den forutsigbare historien gjorde at jeg tross alt kunne bruke et minimum av tid for å komme meg gjennom den.

Boka fikk jeg i utgangspunktet fra forlaget fordi de utlyste en konkurranse, der den bloggeren som skrev den beste anmeldelsen vant en tur til New York. Rent prinsipielt deltar jeg ikke i slike konkurranser – det må gå under begrepet smøring. Men i ettertid innser jeg at det kunne ha vært litt morsomt, i og med min anmeldelse ikke kan gå under kategorien «positivt omtale».
Det ble også store diskusjoner rundt dette i media (Bok & Samfunn), eget innslag i Dagsnytt 18 og i bloggmiljøet. Bastion Forlag uttalte at «den beste anmeldelsen ikke nødvendigvis trengte å være en positiv omtale av boka»… Lurer på om jeg hadde vunnet tur til New York med denne, hvis jeg hadde deltatt i konkurransen?

Man kan vel ikke stole på alle?

Lorelli og Ovid er tvillinger på tretten år. De mistet foreldrene sine da de var små og bor på et stort og avsides herregård med bare tjener mannskapet. De går ikke på skole (får hjemmeundervisning), har ingen venner og de elsker å sette hverandre i fare. Gi hverandre et støkk med morbide feller. Prøve å drepe hverandre på gøy(!). Tilværelsen deres blir snudd på hodet da noen i huset inviterer advokaten til deres avdøde foreldre. Advoktaten får beskjed av noen å bo der på herregården, mens han skriver om testamentet til de døde foreldrene og i tillegg har advokaten med sønnen sin, Adam. Det er mye nytt som skjer på herregården, og tvillingene Lorelli og Ovid blir usikre på hva som egentlig skjer og hvem de kan stole på. Kan de stole på hverandre? Kan de stole på tjener mannskapet som de har levd med hele livet? Kan de stole på denne advokaten og den unge sønnen hans? Det er best å være på vakt ...

Som på baksiden av boka beskrives innholdet som Agatha Christie møter Familien Addams, og det sier jeg enig i. Dette er et "lukket rom" mysterie som A. Christie var kjent for (mysterier som skjedde på et avsideliggende sted), og tvillingene Lorelli og Ovid er like morbide og vittige mot hverandre som Wednesday og Pugsley fra Familien Addams. Jeg hadde stor sans for Wednesday og Pugsley i Familien Addams og dermed fikk jeg også sansen for Lorelli og Ovid. Utspekulerte djevelunger som finner på mange oppfinnsomme feller for hverandre for å skade/prøve å drepe den andre. Et mørkt konsept med en dose mørk humor som passer fint i denne boka. Boka er både sarkastisk og spydig, og persongalleriet inneholder mange fargerike personer som man på en eller annen måte blir interessert i.

Det skjer ikke så mye i begynnelsen. Vi blir godt kjent med Lorelli og Ovid underveis og deres dystre slektskap fra fortiden. Slekta deres består av mange skurker og deres nærmeste landsby har alltid hatt sterke meninger om denne familien. Mystiske skjer underveis når familiens advokat og den unge sønnen hans kommer i hus og voldsomme ting skjer mot slutten. Kapitlene er relativt korte på bare 3 - 4 sider, og selv om det er korte kapitler og boka er lettlest, skulle jeg ønske at handlingen var litt mer jevnlig. Det føltes ut som om "alt" ble spart mot slutten. Det var da ting virkelig skjedde, ikke bare litt, men voldsomt mye. Det blir nesten litt for mye. Slutten blir for heseblesende selv om den var forutsigbar for min del. Men boka var på en måte så rolig helt frem mot slutten og plutselig skjer alt på en gang. Handlingen skulle ha vært jevnet ut litt mer etter min mening. Litt mer spenningskurver underveis istedet for å spare på nesten alt mot slutten.

Arvingene hadde mange festlige karakterer å lese om og jeg likte den mørke humoren deres. Boka er både lettlest og består av korte kapitler. Selv om slutten ble litt voldsom og litt hinsides, så tror jeg dette ville være en fin bok som høytlesning for barneskoleelever.

Ikke noe nytt der i gården ....

Året er 1894 og Amalies datter (som var bokseriens tidligere hovedperson), skal gifte seg. Men før den tid skjer det noe fryktelig. Noen er funnet drept ved gården til Kajsa, som skal gifte seg om noen dager. En tause er blitt myrdet på en brutal måte og det setter en demper på bryllupsfeiring. Må Kajsa og hennes kjære Victor, utsette bryllupet til ting har roet seg ned og til lensmannen har funnet morderen, eller er det best å la hverdagen gå sin gang og normalisere tilværelsen så fort som mulig?

Fossefall er en serie jeg har lest siden 2009 og det nærmer seg slutten med stormskritt. Dette er den nest siste boka. Siste bok ble utgitt i fjor og jeg har ennå ikke somlet meg til å lese ferdig serien, men jeg er på god vei. Selv om jeg syns at Fossefall har tapt seg litt i det siste, og satte bokserien høyere da Amalie var hovedperson, er jeg nysgjerrig nok til å lese slutten for å få med meg hele serien. Jeg har igjen en bok til nå og så har jeg lest hele serien. Selv om de siste bøkene har tapt seg litt og ikke har den samme gnisten som de tidligere bøkene i serien, er jeg imponert over forfatter Jorunn Johnansen som har klart å skrive 55 bøker i serien. Og Fossefall-serien er basert på Finnskogens og alle dens myter og sagn. Noen har vært meget spennende og noen mindre interessante. Det var på grunn av alt det overnaturlige at jeg begynte å lese denne serien.

Jeg er litt skuffet over denne boka og de senere bøkene for serien har ikke den samme mystikken som tidligere og spenningen. Nå er det mest oppsummering og at generasjonene går videre. Syns det var mer fart og mer som skjedde da Amalie var hovedperson før datteren hennes Kajsa overtok. Syns hun blir for blek kopi av moren hennes, og det er lett å bli en del gjentakelser. At hun på en måte går i morens fotspor og den "samme" historien gjentas bare denne gangen gjennom en annen person. Det blir bare ikke det samme. Syns det var et sterkere persongalleri før og det er ikke så mye som skjer lenger, men det er heller ikke så rart siden det er den nest siste boka og alt tar jo slutt en gang.

Bryllupsfesten bød dessverre ikke på mange overraskelser og den hadde svært lav spenningsnivå. Serien nærmer seg slutten, og da blir det mest oppramsing, og lite til nye hendelser. Så selv om det ikke var mye som skjedde, ville jeg jo gjerne lese videre likevel. For vil jo vite hvordan alt dette ender siden jeg har lest denne serien så lenge og kommet så langt. Så da gjenstår det bare en bok igjen og må innrømme at det blir litt vemodig selv om bøkene har tapt seg litt i det siste.

Dette er en tildels fornøyelig bok som flere ganger lokket fram smilet mitt, men aldri helt latteren. Til det ble det litt mye trivialiteter og enkel tankevirksomhet i hodet i vår kjære Valdemar. Men det er noe koselig, hverdagslig og gjenkjennbart i det hele. Hvem av oss har vel ikke ønsket å kunne slippe alle bekymringer, og la andre ta seg av alt ansvar – få litt pleie og deilig omsorg? Vi møter også flere mer eller mindre mislykkede personer, typer vi alle kjenner og kanskje skulle ha tenkt litt mer over i hverdagen vår.

En liten, koselig og tildels humoristisk bok, men den traff ikke meg helt – rett og slett fordi jeg ikke helt klarer å finne Valdemar helt troverdig som karakter. Hans bakgrunn som gründer og den skarpe forretningsmannen står ikke i stil med den søkende, litt «dumme» mannen som roter rundt på sykehuset – men for all del, det kan godt hende han fikk seg en smell i hodet under den kollisjonen.

Nate Overby har bestemt seg for å dø. Han kommer ikke over hendelsene i Irak som tok livet av bestevennen Charles – en hendelsene hvor han mener at han selv sviktet og dermed er årsaken til at vennen døde. Han skyver kona og datteren lenger og lenger fra seg, til de til slutt bestemmer seg for å separeres. Når han så på toppen av dette får beskjed fra legen om at han har den grusomme muskelsykdommen ALS, ser han ikke lenger noen grunn til å fortsette livet.
Idet han står på gesimsen i ellevte etasje, fast bestemt på å gjennomføre selvmordet. Gjennom vinduet blir han klar over at det foregår et bankran, med kundene tatt som gisler. Instinktivt reagerer Nate, han stormer banken og dreper fem av de seks ranerne.I stedet for å dø blir han dagens helt!
Men det skal vise seg at det var noe annet enn penger ranerne var ute etter, og det blir klart at det nå er opp til Nate å skaffe dette til veie for dem. Alternativet er at datteren hans dør!

Følgende blurb står å lese på forsiden av boken: «Renspikket holde-deg-våken-hele-natten-spenning» – Harlan Coben.
Og siden mr Coben er en av mine absolutte favoritter innen spenningslitteratur, regnet jeg med at dette var en bok midt i blinken for meg. Og det var en rett antakelse.

Boka er gjennomført spennende fra første til siste side, og i tillegg til spenningen, får vi også en nydelig historie om kjærlighet og livet, ønsket om å leve, men viljen til å dø. For det er ikke lett for Nate Overby å skulle forsøke å redde livene til sin kone og datter, når han i tillegg til å måtte kjempe mot hardbarkede kriminelle også må kjempe mot den stadig mer aggressive og ødeleggende ALS-sykdommen!

Huff. Men det er bra at du får til å delta her inne sammen med oss og dele hva vi leser:)

Kan man holde sammen med noen som er alvorlig syk og som tar avgjørelser man ikke har noe råd for?

En familie går sakte, men sikkert i oppløsning, men prøver likevel å holde tappert sammen når familiens overhode; Frederik, har satt privatskolen som han er leder for på spill og blir offer for millionbedrageri. Dette fører til at hans egen, familien, kollegaer og skolens fremtid settes på spill. Hvorfor gjorde han det? Etter hvert viser det seg at han har fått hjernesvulst og det gjør til at han kan gjør ting på impuls og adferden hans forandrer seg gradvis. Men er hjernesvulsten en god nok årsak for hans handling og vil folk noen gang stole på ham igjen?

Jeg leser altfor få "vanlige" romaner og det må jeg få gjort noe med. Har blitt flinkere til å lese noen oppgjennom årene, ikke bare lese krim og grøssere som jeg vanligvis gjør. Greit å lese "vanlige" bøker også, som jeg kaller det. Bøker med "mer" dybde i.

Boka fortelles gjennom Frederiks kone, Mia og vi får et godt inntrykk av håpløsheten, opptimismen, forandringene og fortvilelsene de alle går gjennom. Hun prøver å gjøre det hun mener er best for familien, hyrer en advokat for Frederik og håper at folk ikke vil få skrekken av dem til tross for det Frederik har gjort. Men folk må jo forstå at Frederik var syk da han gjorde den kriminelle handlingen og fortsatt er syk og sammen må hun og sønnen Niklas prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, noe som er lettere sagt enn gjort. For det første er det ikke lett for Mia å være gift med en som har fått hjernesvulst. Sykdommen gjør til at han forandrer personlighet, så ofte føles det ut som om hun er gift med en fremmed. Samtidig kan han ikke være alene lenge av gangen. Så det blir litt som å passe på en unge, også. I tillegg har hun sin egen jobb. Hun er lærer og på fritiden leser hun alt hun kan finne om nevrologi. Hun merker også at tenåringssønnen Niklas blir mer og mer fraværende. Han er nesten ikke hjemme og det føles ut som om hun er i ferd med å miste det nærmeste rundt seg til tross for at hun går i støttegruppe for mennesker som har partnere som er alvorlig syke.

Selv om Mia tappert prøver å få hverdagen til å fungere og holde sammen familien, er spørsmålet: Hvem er det som egentlig mister hvem? Er det hun som mister mannen Frederik som forsvinner i en annen personlighet gjennom sykdommen eller er det hun som mister seg selv i alt kaoset? Samtidig kjemper hun i mot ensomheten i kampen om å holde familien sammen.

Har aldri lest noe av Christian Jungersen før, men bedre sent enn aldri. Trodde dette kom til å bli en tung og en smule tørr bok å lese, men det var heller det motsatte. Temaet var svært interessant og man blir bare nødt til å lese videre for å vite hva som vil skje med denne sårbare familien som strever så sårt for å prøve å holde på fasaden. For det er ikke vanskelig å la være å tenke på hva man selv ville ha gjort hvis man var i hennes situasjon? Hva ville vi selv ha gjort i en slik stor krise? Boka stiller oss mange interessante spørsmål underveis.

Det er ikke bare krisen det er interessant å lese om, men hvordan alle disse menneskene reagerer på hver sin måte og karakterene er beskrevet på en svært levende måte. Det er lett å se dem for seg, se hvordan de går gjennom følelsesregisteret og lese om hvor fort et lite håp blir til fortvilelse, og omvendt. Hvordan holder de ut? Å se hvordan deres nærmeste blir så forandret gjennom sykdom og fortvilelse.

Du forsvinner er en bok som er vanskelig å beskrive. Man må bare lese den for å forstå dens alvor og menneskelighet. Det er en dyp roman om håp og fortvilelse. Om mennesker som settes på prøve og prøver å gjøre det som er rett i en håpløs situasjon. Les den og du vil raskt forsvinne i en verden og glemme dine egne problemer en liten stund.

Jeg leser gjerne hvis du forventer å få ærlige tilbakemeldinger. Du kan sende til: post@ritaleser.com

Ja, jeg er vel ikke laget for dette, så må dessverre lide meg gjennom disse hjemmedagene. Så jeg får bare holde ut som vanlig:) Synd å høre at du er sengeliggende for tiden. Men håper formen din blir lettere med tiden.

En bok som gir god innsikt og oversikt over den tragiske hendelsen som rammet Norge.
Litterært og innholdsmessig vil jeg ikke vurdere denne på lik linje med andre bøker, det klarer jeg rett og slett ikkke, men det som i lydbokfomatet kan irritere er at Lippestad selv ikke er en spesielt god innleser. Jeg forstår at dette gir en nærhet til det som er skrevet, men dårlig artikulasjon, brudd i setningsoppbygging og dårlig valg av hovedord, samt vanskelighet ved å skille kapitteloverskrifter fra resten av teksten gjør at irritasjon iblant tar over for det viktige innholdet.

Tror du på sagn eller er det bare vås?

Unge, uskyldige tenåringsjenter blir funnet brutalt myrdet ved elvebredden: Baztan, ikke samtidig, men ett og ett lik dukker opp jevnlig i løpet av kort tid. Det er slutten av vinteren. Det er fremdeles kaldt og etterforskerne jobber på spreng for å finne ut hvem denne psykopaten er. Samtidig går det rykter om at det av og til befinner seg bjørner i det området, og området er også kjent for et gammelt sagn. Et sagn om "Basajaun". En mytologisk figur som ligner på en blanding av menneske og bjørn. Eller som også kan minne om et slags troll. Så hva er greia? Ble disse jentene drept av et menneske, er det virkelig bjørn i området eller har det noe med sagnet å gjøre, for alle sagn har vel et lite snev av sannhet i seg? Samtidig får vi innblikk i etterforsker Amaia Salazars barndom, da hun vokste opp med en psykisk syk mor.

Spanske Dolores Redondo var ukjent forfatter for meg (jeg har visst lest bøker av mange ukjente forfattere i år og ukjente forfattere skremmer tydeligvis ikke meg). Men som leser er det jo som kjent bare sunt å utvide horisonten. For meg er det i alle fall viktig. Og grunnen til at jeg ville lese nettopp denne boka var fordi at jeg liker krim blandet med litt mytologi/overnaturligheter. Liker jo også å lese ren krim, men har som sagt ikke noe i mot å lese krim med litt overnaturlige elementer i. Jeg leser det meste.

Dessverre ble det ikke boka jeg hadde håpet den skulle være. Jeg vet man ikke skal ha for høye forventninger før man begynner på en bok, men av og til er det vanskelig å la være. Men jeg ble bare så utrolig skuffet. Da jeg var ferdig med boka satt jeg igjen med tanken: var det alt? Gjennom hele boka ventet jeg på at det skulle skje noe, hva som helst, men det skjedde aldri. Historien var langtekkelig og handlingen hopper fra da etterforsker Amaia Salazar var barn og nåtiden som etterforsker på en ryddig måte, men syns hele handlingen var veldig monotont. Dette er en krimbok uten nerve og spenning. Det føltes ut som å se på en evigvarende såpeopera som var mer opptatt av familiesaga (Amaia som er svært knyttet til ektemannen, de prøver å få barn, men hverdagen er bare stress, de bor med hennes slektninger under etterforskningen og de har tette bånd med slektningene hennes osv ... ), så syns det ble lite med suspense og spenning. Det ble bare mange forklaringer, familiesamtaler og alt annet og selve krimsaken satt til side. Det var i hvert fall slik det føltes ut for meg som leser. Krimsaken fikk ikke nok fokus. Det ble for mange intriger mellom slektmedlemmene til Amaia istedet og den delen ga jeg egentlig fullstendig blaffen i. Så dette ble dessverre for kjedelig og masete feminin krim.

Den usynlige vokteren ble dessverre ingen minnerik krimopplevelse for min del, men heller en langsom affære. Handlingen ble for tynn, karakterene for usynlige, og selve krimsaken fikk altfor lite plass. Alt i alt var det temmelig lite som skjedde. Boka var nesten som å lese en bruksanvisning på tysk. Man gir bare blaffen i hva som står der og jeg gledet meg bare til å lese noe annet.

Kald atmosfære er ikke alltid nok.

En iskald morgen våkner Nora Hamilton og merker at noe er annerledes. Mannen hennes ligger ikke ved siden av henne, huset er veldig stille og en magefølelse sier at noe er galt. Det føles ikke som en typisk morgen. Etter litt romstering i huset med en urolig følelse, finner hun omsider mannen sin. Hun finner ham død. Han har tatt selvmord, og hun forstår ikke hvorfor. Han var politimann, hun kjente ham for godt til å tro at han kan ha holdt noe skjult for henne, men hvor godt kjente hun ham egentlig? I sorgprosessen holder Nora seg opptatt med å finne årsaken til ektemannens selvmord. Hun prøver å finne ut om noe har skjedd på jobben hans, om noe skjedde i barndommen hans eller hva som helst. Et sted må hun begynne. I vinterkulden gjør hun alt for å oppklare ektemannens årsak til selvmordet. Kan hun få hjelp fa politikollegaene hans? Og kan hun i det hele tatt stole på noen under denne detektivprosessen hun selv har satt i gang?

Dette er en typisk hvor - godt - tror - du - at - du - kjenner - dine - nærmeste krimbok og den skiller seg ikke ut fra andre lignende bøker jeg har lest, dessverre. Boka hadde et lovende plot. Jeg liker krim som smelter inn i psykologiske thrillere, men selv om denne boka hadde et godt utgangspunkt, klarte den ikke å innfri forventningene. For det første reagerte jeg veldig på hovedpersonens (Nora) væremåte etter ektemannens død. Jeg vet alle reagerer på forskjellige måter når en person som står en nær dør. Noen blir veldig triste og fortvilte at de vet ikke hva de skal gjøre, mens andre vil at livet skal normalisere seg igjen så fort som mulig og holde sorg på avstand. Nora reagerer vel på sistnevnte. Hun vil til enhver pris finne ut hvorfor mannen hennes tok sitt eget liv og gjør alt i sin makt for å finne ut av det. Men for meg som leser syns jeg likevel hun blir litt vel dyktig til etterforsker å være til tross for at det ikke er hennes felt. Tilfeldighetene under etterforskningene hennes blir for meg litt vel lettvint, og dermed mister hun troverdighet overfor meg. Hun nærmer seg forskjellige spor altfor fort og altfor tilfeldig. Da blir det nesten litt for dumt. Hun blir for dyktig til å være amatør og da er det noe som skurrer. Det blir bare ikke troverdig.

Det eneste som var litt interessant med denne boka og en smule realistisk var at hovedpersonen bodde sammen med sin mann i hans hjemby. Ikke akkurat en ordentlig by, men en småby der nesten alle kjenner alle. Man vet at småbyen hans har en fortid som innbyggerne prøver å fortrenge av en eller annen grunn. En småby som vil oppnå respekt og verdighet. Det er forståelig. Det var det eneste som skapte en liten spennende drivkraft i boka, men på grunn av dårlig personbeskrivelser falt mye tvers gjennom. Jeg fant ikke noen av personene i boka spesielt troverdige og for meg ble de altfor anonyme. Nora ble altfor sterk i rollen sin mens de andre ble for falmende.

Dekke av snø hadde en lovende start, men dessverre ble handlingen drevet av utroverdige og anonyme karakterer som ble vanskelig å forholde seg til. Jeg brydde meg fint lite om hva som ville skje med dem, og vendingene ble for forutsgibart. Ingenting overrasket og da blir det fort kjedelig lesing. Lettlest krim, men dessverre ikke noe mer enn det.

Kan kvinner gjøre det like bra i et mannsdominert yrke som menn?

En kvinne med en prestekappe blir skylt i land ved en kirke i Venezia. Og på kappen til offeret finner etterforskerne noen mystiske symboler som de mener kan ha forbindelser med det okkulte, eller er det bare vill gjetning? Her er det snakk om en bok der det er mye som skjer. Flere saker blander seg inn, blant annet; kvinnehat (saken om kvinner som ikke får bli prester), en nettside (kalt Carnivia) som sprer rykter, menneskehandel og et hjemsøkt, psykiatrisk sykehus som er nedlagt. Hva har alt dette til felles og har det noe til felles i det hele tatt?

Dette var en ukjent bok for meg, men så nysgjerrig som jeg er så klarte jeg selvfølgelig ikke å la være å lese den av den grunn. Dessuten orker jeg ikke å lese bare kjente/populære bøker heller. Plottet virket dystert og spennende, og tenkte at det måtte være noe for meg, selv om jeg var noe skeptisk. Jeg er alltid litt skeptisk når jeg begynner å lese i en bok. Aner ikke hvorfor. Det har alltid vært sånn. Jeg vil nok ikke gi meg selv for store forventninger med en gang. Og noen ganger lønner det seg. I hvert fall gjorde det i dette tilfellet.

Britiske Jonathan Holt skriver i samme gate som Tom Egeland og Dan Brown, nemlig konspirasjonsteori. Her også gjelder det blant annet analyse av hemmelige symboler. Men det Jonathan Holt klarte i motsetning til de to andre forfatterne, var å holde på spenningen hele veien. Jeg sier ikke at jeg ikke liker Tom Egeland og Dan Brown, men har opplevd bøkene deres som litt "tunge", mens Jonathan Holts "Det vederstyggelige" var mye lettere å komme seg gjennom. Ikke på grunn av at den var lettlest. Det er ikke det jeg mener, men han hadde den der spennende undertonen som de to andre forfatterne ikke klarte å holde på underveis. Dermed gikk lesingen fortere og det er en sånn bok som er vanskelig å legge fra seg lenge av gangen, for man er bare nødt til å lese videre for å finne ut om man har rett eller ikke i det som skjer.

Og selv om delvis av plottet var noe forutsigbart for min del, gjorde det ikke noe. Det ble ikke kjedeligere av den grunn for mange av karakterene var spennende å lese om og i motsetning til mange andre bøker jeg leser så likte jeg dem. Karakterene hadde dybde, tæl og var tvers gjennom menneskelige. Det hadde sine styrker og svakheter som oss lesere. Ikke pappfigurer som forsvinner med bakgrunnen.

Beklager at denne bokanmeldelsen er kanskje litt kortere enn det jeg vanligvis skriver og litt diffus, men jeg er livredd for å avsløre altfor mye. Dette er en bok man bare må lese og oppleve uten å vite så mye om på forhånd. Og jeg vil ikke ta fra dere den gleden. Med det vil jeg bare si at Det vederstyggelige er den første boka i en trilogi (Carnivia-trilogien) og jeg må si at jeg er meget interessert i å lese resten av trilogien også! Og jeg håper at denne trilogien blir mer kjent!

Jeg også digger Roald Dahl. Var besatt av boka og filmen Heksene da jeg var lita. Det var spennende på den tiden:)

Skulle ønske at dagene gikk like fort her, men det gjør de dessverre ikke. Blir aldri vant til hjemmelivet. Har vært hjemme i litt over ett år nå hvis jeg teller med sommerferien og den 1 august har jeg vært sykmeldt i ett år. Trodde disse dagene ble lettere med tiden, men i mitt tilfelle blir det bare verre. Aner ikke hvordan jeg skal kvele disse dagene. Livet er som sirup.

Har nettopp blitt ferdig med krimboka Den usynlige vokteren av Dolores Redondo. Og jeg skal begynne på Truet av John Katzenbach. Senere i helga skal jeg lese videre i Du forsvinner av Christian Jungersen, Mapuche av Caryl Férey og The ocean at the end of the lane av Neil Gaiman. Jeg kommer selvfølgelig ikke til å bli ferdig med alle disse bøkene i helga. Men kommer nok til å bli ferdig med Du forsvinner som jeg ikke har mange sidene igjen av og håper jeg blir ferdig med en bok til, men vet ikke hvilken. Jeg har sluttet å planlegge noe som helst for ingenting går som planlagt likevel. Tar det som det kommer. Så her er det variert lesestoff og går ikke tom for bøker denne helga heller. Noe må da jeg også ha å gjøre i disse langsomme dagene.

God helg til dere også:)

Våren 2008, Marcus Goldman – den makeløse – sliter etter at han har opplevd en kjempesuksess med sin første roman som ble en bestselger. Han har hatt det lett hele livet, men nå har han fått fullstendig skrivesperre. Han oppsøker sin venn og mentor Harry Quebert for å få hjelp.
Her oppdager han at Harry i 1975, da han var 34 år gammel, hadde et hemmelig forhold til den 15 år gamle Nola Kellergan. Hun forsvant sporløst i august samme år. Like etter finner politiet et nedgravd lik i hagen til Harry Quebert, og Harry pågripes for mord.
Marcus ser her en mulighet til å skrive en ny bok, og i tillegg til at han mener at Harry er uskyldig setter han i gang sin egen etterforskning. Men det er et komplisert bilde som avtegner seg, og Marcus skjønner ikke hvordan det hele henger sammen.

Jeg er generelt skeptisk til snakkiser – som oftest fordi de har blitt snakkiser på bakgrunn av en større reklamekampanje (les: Fifty Shades of Grey). Det er sjelden jeg liker dem like godt som det på forhånd virket som om jeg burde.
Denne boken derimot, har fortjent hvert eneste positive og rosende ord som noen gang har blitt skrevet om den.

En roman med alle ingrediensene til en verdensbestselger
(Die Zeit)

Den var rett og slett fantastisk – hemmelighetene, vendingene, beskyldningene og skjebnene i denne boken gjør at man sitter spikret til handlingen fra første til siste side. Men heier på alle, og vil ikke at noen av dem skal vise seg å være morderen – samtidig som man etter tur mistenker den ene etter den andre.
Dette er ikke bare en ordinær krim, det er en stor roman, som skildrer menneskeskjebner og prosessen rundt å skrive en bestselger…

Jeg elsket den – og jeg gjør Harry Queberts ord til mine egne: «en bok man synes det er synd å ha lest ferdig».

Karine Mollurd oppsøker Sjur Tveit og påstår at hun er tanten hans. Farmoren hans er nettopp død, og Karine kan fortelle at han har utsikter til en større arv. Sjur reiser til sine ukjente slektninger på bygda, og finner en familie gjennomsyret av hat, ondskap og ulykkelige hemmeligheter. Når så et familiemedlem blir funnet drept må lensmann Mons Strand etterforske saken. Og det skal vise seg å bli litt av en utfordringen å forsøke å samle alle trådene i et forsøk på å finne en løsning.

Her må jeg bare få takke min lokale bibliotekar, Bente Henrikhaugen – som nok en gang har anbefalt en bok som jeg aldri i verden hadde klart å finne frem til på egenhånd. Det er ikke første gangen biblioteket her på Dokka har tipset meg om bøker som jeg har endt opp med å like veldig godt. Vi må virkelig huske på hvilken stor ressurs vi har i disse bokelskende menneskene på de lokale bibliotekene rundt om i landet!

Denne begynte litt trått da, jeg fikk litt følelsen av en gårdsserie – og de er jeg for å være helt ærlig ikke spesielt glad i. Men det var noe som gjorde at jeg valgte å fortsette å lese, og jeg er veldig glad for at jeg gjorde nettopp det. Her ble det avdekket løgner og hemmeligheter, spor og intriger på nær sagt annenhver side. Og selv om det til tider kunne virke som litt mye å holde styr på, samler forfatteren trådene på en så elegant og stram måte at det ikke på noe tidspunkt var spesielt vanskelig å henge med i svingene.

En god, spennende og intens krim, og at den er skrevet på nynorsk var absolutt ingen negativ faktor, personlig synes jeg språket automatisk blir mer poetisk da.

Anbefales!

Kompleksitet i alle ledd og selv om det (faktisk) bare er i siste tredjedelen av boka man ikke vet hva historien fører til, så er den så godt drevet framover av indre spenninger og ytre omstendigheter at jeg aldri kjedet meg!