Bokelskere.no

Småspennende, men ikke noe som skiller seg ut ...

Ny etterforsker på banen i krimverdenen ...

Forsvunnet maleri
Hils på Bogart Bull. Han har sin egen personlige tragedie, men likevel klarer han å møte opp på jobb og gjøre det han skal. Han er Kripos - etterforsker. Den sorgtunge etterforskeren får et oppdrag å dra til Frankrike for å nøste opp en drapssak og samarbeider med franske Jean Moulin. Det viser seg at en nordmann ved navn Axel Krogh (fiksjonens svar på Petter Stordalen), en eiendomskonge som selv bor i en villa verdt flere millioner og som inneholder malerier så og si overalt. Bull drar dit fordi Axel Krogh er funnet drept i sitt eget hjem og de oppdager at ett eneste maleri er borte. Et maleri som er signert med et mystisk syvtall. Hvorfor ble det stjålet mens alle de andre henger i fred?

Øistein Borge har tidligere gitt ut bøker for ungdom, og nå debuterer han for det voksne publikum. Boka gir et godt førsteinntrykk, men den er ikke perfekt. Utgangspunktet er bra og engasjerende, men det er hverken originalt eller et vendepunkt i krimsjangeren. Forfatteren balanserer oversiktelig og flytende mellom fortid og nåtid, han skal ha skryt for det. Det er bare det at ikke alle partiene som var like interessante å lese om. Karakterene er stereotypiske. La oss nevne Bull som en av mange etterforskere i krimbøkenes verden synes synd på seg selv og innhentes av fortidens demoner. Hvor mange ganger har vi ikke lest dette før? Andre karakterer hadde også sine stereotypiske sider, men trenger ikke å gå innpå det fordi det blir for avslørende.

Fortid mer spennende enn nåtid
De partiene som falt mest i smak var fra Munchs og Matisse sin epoke og prøve å forestille seg hva slags personer de var og hvordan det var på den tiden. Var kunstere som levde for lenge siden så mystiske som vi vil ha det til? Og hva slags personer var de? Man blir mer nysgjerrig på dem og den tiden de levde i mens man leser og vil på en måte vite mer i etterkant.

Boka består av mange delhistorier, historien om kunstnerne Edvard Munch og Henri Matisse, motstandsbevegelsens kamp mot nazister, fortid og nåtid. Har alt dette noe til felles eller er alt sammen bare villspor?

Ofte leser man krim som er mye av det samme, og det gjelder også Den syvende demonen. Den knekker ikke ny kode i krimsjangeren, men det gjør ikke noe. Av og til er det greit å ikke forlange for mye og bare lese en bok man lar seg underholde av. Det er helt greit det også. Den er over gjenomsnittet god, men hvor er nerven? Boka manglet nerver og som kryper under huden. En god bok, men ingen bok som hjemsøker en lenge etterpå.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Til min store skuffelse kom ikke det nye albumet av SIXX:A.M. i posten i dag til tross for at jeg forhåndssbestilte det, så jeg må vente til mandag på grunn av postbudet:( Jaja, shit happens.

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Ingen vei tilbake av Tove Alsterdal. Siden forrige lørdag har jeg lest: Bøddel (Mathias Fliegenring 1685 - 1729) av Torgrim Sørnes som jeg skal fortsette med. Og natt til onsdag begynte jeg på Skrekkens hus av Hugh Zachary. Hvis jeg blir ferdig med Bøddel eller Skrekkens hus skal jeg begynne på Arkitektens læregutt av Elif Shafak.

Ellers har det vært en drittuke så langt. Det har ennå ikke gått opp for meg at Prince er død. Tre av mine fem rockehelter er død: Michael Jackson, David Bowie og Prince og de som fortsatt lever er Nikki Sixx og Marilyn Manson. Jeg holder pusten og krysser for at de ikke kommer til å dø med det første for vi har mistet for mange allerede. 2016 har vært et bedritent år fordi jeg mistet to av mine rockehelter samme året. Snakk om å være brutal:/

Horror med et lekent plott

Ville du ha tatt en utfordring uten å vite hva den går utpå? ...

Kjedelig hverdag blir snudd på hodet
Jane Kerry lever et helt vanlig liv, på grensen til det kjedelige. Hun jobber som bibliotekar og dagene går sin vante gang. Det er helt til hun finner et brev på skranken og i konvolutten finner hun femti dollar og en lapp med et ledetråd. Det fører henne til en bok og inne i boka finnes det en ny ledetråd (denne gang med større utfordring og større beløp). Notatene med ledetrådene hun finner er signert av MOG (Master of Games). Jane befinner seg i et dilemma: Skal hun fortsette å løse gåtene som fører henne til nye ledetråder og som tar henne videre ut av biblioteket, og etter hvert setter henne i et større mysterium og større fare, eller skal hun stagge denne nysgjerrigheten? Og hvem er denne MOG?

Richard Laymon skrev mange horrorbøker før han døde av et massivt hjerteinnfarkt på Valentinesdagen i 2001. Bøkene hans er en b -versjon av Stephen King. Stephen Kings bøker er av kvalitet, mens Laymons bøker er mer for underholdningens skyld og har en dose svart humor som kan minne noe om skrekkomedie. Bøkene til Laymon kan ofte fort bli banale og noe crazy, så dette er bøker som er ment for underholdning uten form for realisme. Det gjør jo ikke noe å lese slike bøker heller. Lese noen banale bøker der man ikke riktig vet hva man får. Det er bare sunt.

Nysgjerrighet vs fornuft
Har lest en del bøker av Laymon og Blood Games er nok den mest morbide jeg har lest av ham så langt. In the dark blir nesten "normal" i forhold til den. In the Dark er en spesiell katt og mus lek konsept, bare at hovedrollen Jane, har ikke peiling på hva eller hvem som er ute etter henne. Hun vet ikke helt hva denne leken går ut på. Jane er selv en nysgjerrig person som ikke er redd for en utfordring, men hun synes dette opplegget er vel rart, selv for henne. Som leser blir man også satt litt på prøve. Man blir ikke helt klok på hva det er som foregår, men likevel må man lese videre fordi man føler Janes nysgjerrighet og vantro.

Mens man leser føler man seg splittet fordi en del av leseren vil at Jane skal ta denne utfordringen mens en annen del vil at hun skal styre unna og late som om hun ikke har sett konvoluttene. Skal nysgjerrigheten eller fornuften vinne? Hva ville man ha gjort selv hvis man var i samme situasjon? Kjenner jeg meg selv rett ville jeg nok ha tatt utfordringen fordi jeg er ikke redd for utfordringer, og litt spenning skader da vel ikke? Men så er det jo en liten forskjell på horrorbøker og virkelighetem også, da.

In the dark er en mystisk horrorbok med thrilleraktige scener. Hele tiden prøver man å gjette seg frem til hva som vil skje, og man vet ikke hva som kommer rundt hjørnet. Med Laymon så vet man aldri. Handlingen er levende og har et fint tempo. In the dark byr på en spennende gjettelek og til tross for at denne boka har sine svakheter så holdes nysgjerrigheten oppe fra første til siste side.

Fra min bokblogg: ibokhylla.blogspot.no

HVA VI HUSKER OG HVA VI FORTRENGER

I Alt jeg ikke husker tar Jonas Hassen Khemiri opp de store og vanskelige spørsmålene om kjærlighet, sorg, vennskap, likestilling og det moderne klassesamfunnet. Resultatet er et eksemplarisk, fint og trist puslespill av en samtidsroman om de skandinaviske samfunnene.

Romanens hovedperson Samuel er en ung mann i 20-årene. Han er utdannet og jobber i Migrationsverket (svenske UDI). Romanen er et slags puslespill om Samuels liv og hva som skjedde med han.

Samuels mor er svensk, mens faren er nord-afrikansk. Hvorvidt Samuel har samme familiebakgrunn som Hassen Khemiri er ikke godt å si, men man tenker som man alltid gjør, at deler av romanen kan være selvbiografisk, siden forfatteren selv har svensk mor og tunisisk far. Romanen begynner med at en ukjent forfatter snakker med Samuels nærmeste. Forfatteren ønsker å skrive en bok om Samuel. Ved første øyekast virker dette merkelig, siden Samuel er en vanlig ung mann og ikke en som er kjent for noe stort.

Hvorfor skrive en bok om Samuel?

Forfatteren forklarer ikke hvorfor han eller hun har begynt på dette skriveprosjektet. Men etterhvert så mistenker man at det kanskje er noe i hans eller hennes eget liv som er drivkraften, dette fordi en person som heter E blir nevnt noen ganger i siste del av boka. E’s historie blir til og med sammenlignet med Samuels; «(…) han sa til seg selv at Samuels historie var hans venns historie og hvis Samuels bekjente kunne gå videre, så kunne han også klare det.»

Vi får allerede i begynnelsen vite at Samuel ikke lenger eksisterer, siden alle snakker i fortid. Bit for bit får vi vite noe om denne unge mannen, gjennom moren, søsteren, ekskjærestene, bestevennen Vandad, bestemoren og en rekke andre personer. På den måten blir vi kjent med Samuel. Eller gjør vi ikke det? Hvor godt kjente alle disse personene Samuel, egentlig?

Jakten på erfaringer

Ifølge vennen Vandad var Samuel veldig opptatt av å samle på erfaringer i noe han kalte for «Erfaringsbanken». På tross av dette, var det vanskelig for Samuel å leve i nuet, å nyte disse erfaringene.

Den konstante jakten etter å fylle denne erfaringsbanken kommer til å koste Samuel veldig mye, og han fikk lite ut av det, ifølge vennene. «Samuel prøvde aktivt å finne nye erfaringer, men han var helt ute av stand til å nyte noe som helst. Jo mer han snakket om å fylle opp Erfaringsbanken, jo tommere virket han»

Denne jakten er kanskje noe man kan kjenne seg igjen i, som et ungt menneske i velferdssamfunnene i Skandinavia. Det er kanskje også et ønske om å finne seg selv og skape en egen identitet som driver en slik erfaringsjakt, og ikke bare et ønske om nytelse i øyeblikket? Hvem er jeg i alt dette her? Hvor er jeg på vei?

Tomheten og ensomheten som eksisterer på tross av at man er omgitt av mennesker hele tiden er noe som kjennetegner Samuel. Han er en ung mann som har vansker med å ha faste og sunne forhold, ikke bare til det motsatte kjønn, men også til sine venner og sin familie. Som moren sier til forfatteren: «Samuel hadde en tendens til å omgås veldig intenst med ett eller to mennesker om gangen. Og det gjorde ham sårbar.»

Feminisme og prekariatet

Vennene til Samuel er fra forskjellige sosiale lag, med forskjellige erfaringer, politisk og ideologiske standpunkter. Man har for eksempel Panteren, en ung kvinne som bor i Berlin, og Vandad, som er romkameraten og bestevennen til Samuel.

Vandad er et prakteksempel på en som er i det man kaller for prekariatet. Dette er unge mennesker som lever i de moderne vestlige økonomiene, men hvis liv er preget av midlertidighet. De er henvist til å selge sin arbeidskraft på et lavtlønnsmarked med stadig dårligere jobbtrygghet, og har i det hele tatt en usikker fremtid. Mennesker med proletære egenskaper som lever et prekært liv, ifølge den britiske økonomiprofessoren Guy Standing (2011).

Vandads lengste arbeidsforhold er i et flyttebyrå. Der får vi innblikk i hvordan det er som svensk borger å bli utkonkurrert av billigere arbeidskraft fra Øst-Europa. Vandad er en ensformig sjel som også har hatt en kriminell karriere som torpedo.

En av de mer interessante og fascinerende karakterene i boka er i mine øyne eks-kjæresten Laide. Hun er noen år eldre enn Samuel. Vi får vi vite at hun har vendt tilbake til Sverige etter noen år i utlandet og et havarert ekteskap. Samuel blir helt betatt av henne.

Laide har også multikulturell familiebakgrunn. Hun er samfunnsengasjert og har sterke feministiske meninger. På mange måter er hun det stikk motsatte av Samuel. Hennes og Samuels veier krysses noen ganger og de blir sammen.

Laide jobber som tolk, og har en rekke kvinner som befinner seg i sårbare situasjoner som klienter. Disse kvinnene har blitt utsatt for vold i nære relasjoner, voldtekt og annen grov kriminalitet.

En av disse kvinnene er Zeinab, som Laide forteller forfatteren om: «Da jeg traff Zeinab første gang, tok hun seg av sløret og viste meg piskeslagene. Han hadde brukt en gammeldags TV-antenne, det lignet på blodårer som gikk over ryggen, som spor fra en brennmanet, men hun sa at det ikke hadde gjort særlig vondt.»

Etter hvert så overbeviser hun Samuel om å la disse kvinnene få bo i det tomme og store huset til bestemoren hans. Bestemoren selv bor på sykehjem. På den måten så skaper Laide et krisesenter for en gruppe trengende kvinner. Dette ender ikke så bra for de involverte.

Alt det vi fortrenger

Bokas tittel er i seg selv interessant. Dette er ikke en lett bok å lese. Den forutsetter at leseren hele tiden er årvåken, siden Hassen Khemiri hopper både i tid og mellom personer. Nå er det Laide som snakker med forfatteren om fortiden, og plutselig er det Vandad, som i nåtid kverulerer med forfatteren om hvor mye han skal få i honorar.

En rød tråd i boka er det som har med minne og nærhet å gjøre: Hvordan vi husker andre som var nær oss. Vi velger selv hva vi ønsker å huske om dem, som Samuels mor sier til forfatteren. Samtidig så tenker jeg at vi selv også velger å fortrenge noe og huske noe annet. Vår hukommelse er alltid selektiv. På godt og vondt.

Jeg vil ikke ødelegge bokas handling for dem som ikke har lest den, men mitt inntrykk er at slutten kan tolkes på flere måter og at flere av Samuels nærmeste i grunnen ikke kjente Samuel. De trodde de kjente han. Men det viser seg at de ikke kjente han godt nok.

Dette er en lesverdig og god bok, og den anbefales på det varmeste. Den bør leses stykkevis, på den måten får man mye mer ut av den. Da forstår man det puslespillet som denne romanen i grunnen er.

Opprinnelig publisert i nyeste utgaven av Samora Magasin, Mars/April, 1/2016

Mørkere enn Grøsserne

Alle barn er snille og eksemplariske, eller? ...

Populær barne- og ungdomsforfatter lenge før J.K. Rowling kom på banen
R.L. Stine er mest kjent som forfatteren bak bokseriesuksessen Goosebumps (Grøsserne) som det også ble en TV-serie av og i fjor ble bokserien gjort om til film. Selv var og er jeg en stor fan av ham. Jeg leste alle Grøsserne bøkene som var på over 60 bøker og noen av Fear Street bøkene, men sistnevnte ble ikke lenger utgitt i Norge av ukjent grunn - til min store skuffelse. Jeg var til og med medlem i Grøsserklubben. Det var hans bøker jeg leste mest av før jeg gikk over til Stephen King, Dean Koontz, Richard Laymon, og mørkere sjangere etter hvert. R.L. Stine var også mestselgende barne- og ungdomsbokforfatter før J.K. Rowling ga ut Harry Potter bøkene. Dagens ungdom vet nesten ikke hvem R.L. Stine er. Det er "bare" Harry Potter hele veien for de fleste, noe som er synd. R.L. Stine skriver som kjent for barn og ungdom, men Red Rain er for voksne. Det er ikke hans første bok for voksne. Han ga ut en i 1995 som heter Superstitious (som jeg ikke har lest ennå) så Red Rain er den andre boka han har skrevet for voksent publikum. Det virker som om denne forfatteren aldri lider av skrivesperre, og produserer bøker i bøtter og spann. Det er nok mange som misunner ham den kreativiteten og fortgangen for R.L. Stine har gitt ut hundrevis av bøker.

Red Rain handler om et kraftig uvær, en heftig orkan som treffer South Carolina Island. Lea blir fanget i det. Hun har en reiseblogg så det er en tilfeldighet at hun havner midt opp i denne katastrofen. Under denne voldsomme katastrofen møter hun på Daniel og Samuel, tvillinger på tolv år. Som den omsorgsfulle personen Lea er, tar hun de med seg hjem til Long Island. Lea er gift med Mark (og de har to barn fra før). Mark er barnepsykolog, og han er blitt en kjent person etter at han skrev en bok som lett blir oppfattet av andre som kontroversiell av andre. Han har skrevet en slags "hjelpebok" for foreldre som har provosert mange. Disse guttene; Daniel og Samuel som Lea fant under stormen, er noen flotte gutter, eller bor det noe ondskapsfullt i dem? ...

Robert Lawrence Stine utfordrer den mørkere delen av seg selv
Bøkene fra Grøsserne var kjent for å være underholdende og cheesy, noe jeg ikke hadde noe i mot. Jeg var fan av konseptet og jeg ble avhengig av serien. Serien trengte man ikke å lese i kronologisk rekkefølge. Grunnen til at jeg likte dem så mye var de ekle omslagene, sarkasmen mellom karakterene, og at avslutningene i bøkene var noe fiffige. Man gledet seg alltid til neste bok. Red Rain minner noe om Grøsserne, men dog i en voksnere tone med mer atmosfære. Den hadde noe mer levende over seg. Boka inneholder noe spenning, mystikk og overnaturlige elementer; ingredienser R.L. Stine behersker godt og som han er kjent for å bruke i bøkene hans uten at det føles gjentagende. Denne gangen går han litt lengre med en del grafiske uttrykk, voldelige handlinger og innholdet kan oppfattes som noe groteskt, men det gjør ikke noe. I hvert fall for oss som er vant til groteskt lesestoff fra før.

Red Rain er ingen nyskapende horrorbok, men god nok til å la deg underholde og glemme virkeligheten for en stund. Av og til trenger man ikke mer. Red Rain er mørk, noe deprimerende og kanskje en smule sjokkerende for de som ikke er vant til å lese noe fra denne sjangeren, men for oss som har erfaring fra denne sjangeren finner ikke noe nytt og det hele blir en "grei" underholdning der og da. Småspennende og mørk bok, men ikke noe minnerikt.

Typisk fantasy for ungdom

Er det best å ha drømmene sine for seg selv?

Rastløs oppvekst
Olivia Silbers mor er foreleser og har to doktorgrader i litteratur. Foreldrene hennes er skilte så hun og hennes søster har hatt et rastløst liv så langt. De flytter til London fordi moren deres har fått jobb ved Oxford University og hun har også funnet seg en ny mann (Ernest). Til døtrenes store sjokk skal de tre flytte inn til ham. Som kjent går ikke stesøsken godt overens med en gang, og slikt kan også skje med andre søsken også. Rivalisering og uenigheter. Det er helt normalt. Da de flytter inn i huset får Olivia mange rare og skremmende drømmer som er vanskelig å forklare og skjønne seg på. Hun ser også noen personer fra sitt eget liv komme inn i drømmene. Prøver drømmene å fortelle henne noe og hvorfor/hvordan vet andre drømmene hun delvis opplever?

Silber blir sammenlignet som en blanding av Harry Potter og Gossip Girl, og det ga meg bange følelser med en gang for jeg er hverken fan av Harry Potter eller Gossip Girl. Det skader jo ikke å gi Silber en sjanse likevel. Dette er en fantasifull bok for ungdom som tar mange rare vendinger. Forfatter Kerstin Gier er kjent for Rubinrødtrilogien og dette er første bok i en helt ny trilogi. Første bok i hennes nye trilogi (Silbertrilogien), byr på en dose surrealisme, forelskelse, spenning og rariteter. Det er ingen tvil om at denne forfatteren har en god del fantasi. Dette er på mange måter en enkel førstebok å komme seg gjennom. Boka er kort og den består ikke av altfor mange detaljer, så denne passer ypperlig for ungdom, spesielt de som er nybegynnere når det gjelder lesing av fantasy, så er dette en bok som er fin å begynne på hvis man vil utforske denne sjangeren. For oss voksne blir nok denne førsteboka i denne trilogien litt vel enkel, noe typisk og karakterene har lett for å bli overfladiske og stereotypiske. Ungdom greier nok å se bort fra dette.

Instalove er instaoppbrukt
Noe som også er en nedtur og en del oppbrukt i fantasysjangeren er instalove, altså folk som øyeblikkelig blir forelsket i hverandre. Det er for typisk og oppbrukt i denne sjangeren. Det kan jo selvfølgelig skje med noen, men likevel oppleves det som utroverdig og på en måte irriterende siden det er et overbrukt element i slike bøker. Det blir trøttende å lese om det. Det er ikke sånn at det tar over boka fullstendig, men jeg mener sjangeren som helhet. I Silber er instalov heldigvis bare en liten brøkdel og skygger ikke over andre handlinger i boka. Det er mye annet som skjer slik at det ikke blir et hovedtema.

Det er egentlig ikke så mye å si om Silber (drømmenes først bok) siden det er en relativ kort bok, og enkelt skrevet, så det er ikke så mye å fordype. Dette kommer til å bli en noe morsom og spennende bok for yngre lesere og nybegynnere innen fantasysjangeren, bare ikke forvent all verdens, men for voksne blir den dessverre for forutsigbar og den fører ikke mye nytt, spesielt når man har lest mye fantasy fra før ...

Jeg hørte ferdig Lørdagsrådet for en stund siden. Lørdagsrådet og Radioteatret er vel det jeg hører mest på radio.

Jeg leser Alltid Alice av Lisa Genova og Ingen vei tilbake av Tove Alsterdal. Kommer til å bli ferdig med Alltid Alice senere i dag og da skal jeg begynne på Bøddel (Mathias Fliegenring 1685 - 1729) av Torgrim Sørnes. Jeg leser mye stort sett hver dag, men i dag skal jeg lese ekstra mye siden det er hviledag i Norway Chess, og verdens bokdag.

Alle gleder seg til lysere og lengre dager virker det som bortsett fra meg for jeg synes dagene er eviglange nok som de er:)

God helg.

Sannhetens opprør

Da forfatteren fylte 20 år forandret han navnet sitt fra Eddy Bellegueule til Edouard Louis.

Vanskelig oppvekst
Han hadde vel sine grunner til å forandre navnet sitt for oppveksten hans var alt annet enn enkel. Hans selvbiografi blir fortalt som en roman, hvor han beskriver hvor annerledes han var i forhold til de andre han vokste opp med. Han ble oppfattet som mer feminin enn andre og ble derfor sett på som "det svakeste ledd". På skolen ble han kraftig mobbet og hjemme skjemtes foreldrene over ham. De beskriver han som en annen når de snakker om ham med andre. De vil ikke innrømme for hverandre eller seg selv at sønnen deres er annerledes. Foreldrene hans er begge i jobb, men de tjener ikke all verdens og må ofte berge seg med det de har. Likevel holder Eddy hodet høyt hevet til tross for all motgang, fordi han vil ike at andre skal se ham "svak". En dag gjør han et opprør mot foreldrene og drar på flukt.

Dette er en bok som har vekket mye oppsikt, spesielt i hjemlandet hans Frankrike siden oppveksten hans har vært ekstremt vanskelig på mange måter, og måten han beskriver fattigdommen på. Han er en fyr med mye guts også med tanke på at han har skrevet bok om sine opplevelser. Samtidig lar han være å tenke på hva andre mener om det. Til tross for at han er en modig fyr som virker svært uredd, og dette er en sterk bok var det noe med fortellermåten som ikke rørte helt, fordi selvbiografien ble opplevd ofte underveis mer som oppramsende enn fortellende. Fortelleren grep ikke nok tak og utfordret ikke like mye som forventet. Man klarer ikke helt å føle det som står der. Det er ikke noe i følelsesregisteret som beveger på seg mens man leser. Noe som er synd med tanke på alvoret i innholdet.

Å stå opp for seg selv
Dog er det noe befriende å lese om noen som står opp for seg selv, gjør det som føles rett uten å tenke på hva andre måtte mene om det. Å vite hvem man er og hva man vil er ofte ikke enkelt og da er det bra at de som vet hvem de er og vet hva de vil med livet, gjør noe med det og viser hvem de er. Mange er jo en smule redd for å bli dømt av andre av en eller annen grunn, men av og til må man bare slutte å bry seg om det, og Farvel til Eddy Bellegueule er et godt eksempel på det. Man trenger selvfølgelig ikke å gå så langt som å bytte navn, men det er sunt å gi blaffen i hva andre tenker om seg selv og være seg selv uansett.

Det er ikke lett å skrive om en slik bok med tanke på alt det foratteren har opplevd, og det forfatteren er god på er beskrivelsene av hvor nedlatende folk rundt ham var og hva han følte da han var svært ung. Det er både realistisk og lett å forestille seg. Men utover boka mister innholdet det preget, å beholde tyngden og holde leseren fast. For den delen ble fortalt fortellende og ikke oppramsende, som resten av boka føltes. Vanskelig å forklare dette, men den første delen om de yngre årene ble fortalt med dybde, mens resten føltes oppramsende og ikke like personlig til tross for at det er det. Det er bare det at den dybden fra tidligere i innholdet manglet. Den forsvinner underveis. Denne boka får meg til å tenke på filmen Billy Elliot siden han og Eddy er noe like. Jeg har sett filmen og den var på en måte mer opprørende og hadde mer råskap i seg. Den krøp mer under huden, det var det jeg savnet i Farvel til Eddy Bellegueule. Billy Elliot og Eddy er både like og ulike, men de er begge ikke redd for å gjøre et opprør og vise verden hva de står for.

Farvel til Eddy Bellegueule er er en ærlig liten bok på bare 173 sider, men det er mye som skjer på de få sidene, altså. Selv om boka ikke traff meg helt i hjerterota, i forhold til mange andre,er dette likevel en god bok. Det hadde heller ikke skadet om den hadde vært enda mer provoserende. Det er tålelig fordi boka er for tynn til å bli ordentlig provosert og ekstra godt kjent med både Eddy og familietilværelsen. Man vil jo bare vite mer om Eddy og alt etter å ha lest boka.

Dette er nok en lettlest, guffen og grøssende historie av Arne Svingen. Illustrasjonene er grå,svarte mørke toner som er litt utydelige, gjør at det får en skummel effekt. Illustrasjonene forsterkes her av teksten. Noen 9 åriger synes dette er for skummelt, selv om de er blant målgruppens lesere. Denne boken omhandler et uvær, hvor himmelen er mørk, det blåser kraftig og stormen er på vei. Barna blir sendt hjem fra skolen. Edvard og kameraten går hjem sammen. Edvard er alene hjemme når det banker på døra, det er en ukjent mann med arr i fjeset.... Boken anbefales tøffe 9 åringer, kan leses opp til 12 års alderen.

Bøker av Stephen King er best på engelsk for han mister sin fantastiske og særegne skrivestil på norsk. Det blir ikke det samme.

Denne var spennende, og faktisk litt vanskelig å legge fra seg. På tross av dette irriterte jeg meg stadig over enkelte elementer. Han gjentar titler, etternavn osv hele tiden. Deler av denne boken, som blir omtalt med ord som "Meget god research" har jeg kommet fram til at egentlig ikke stemmer. Nå gjelder dette kanskje ikke så veldig mange viktige elementer, men småting som "... alltid fem patroner i kammeret..." gjør at jeg sitter igjen men en litt flau smak i munnen (for ordens skyld; en rifle har plass til bare én patron i kammeret, som er der den avfyres. de resterende patronene må pent vente i magasinet til forrige skudd er avfyrt og det lades på nytt). Denne får en treer, fordi jeg vet at GN kan bedre.

Humor blandet med alvor ...

En hovedkarakter med et annerledes perspektiv på livet
Irma Dahl er ingen vanlig kvinne. Hun er morbid og søker det andre styrer unna. Hun jobber foreløpig som telefonvakt hos Kirkens SOS hvor hun prater med folk som ringer for å lufte sine problemer. Den jobben blir ikke som hun hadde håpet på og de rundt henne blir sjokkerte og vantro over hennes uttalelser. Irma vil nemlig at noen med virkelige selvmordstanker skal ringe henne, men det skjer ikke, og det kjeder henne. Ved en tilfeldighet finner hun seg en ny jobb og blir begravelsesagent hos Wulffs begravelsesbyrå, noe som er ypperlig for henne. Hun må sjonglere sin nye jobb, rollen som mor og dele på sønnen (som har lett for å skjemmes over henne) med barnefaren som ikke lenger bor sammen med henne. Hun har gått over streken med ting før, som har satt familien på prøve og hun må stadig bevise for sin tidligere mann at hun er egnet som mor, og at hun også tar ansvar for seg selv. Hennes nye jobb som bregravelsesagent byr på sine utfordringer og hun må gjøre så godt hun kan å være både mor samtidig som hun prøver å passe inn i omgivelsene uten å ødelegge for seg.Vil hun noen gang lykkes med det hun gjør og finne seg til rette i livet?

Dette er en spesiell bok på mange måter. Det har blitt gitt ut en del humorbøker tidligere, blant annet Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson, men det er ikke mange humorbøker som er blitt utgitt av den mørke sorten. Derfor er Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten), mer spesiell enn andre humorbøker fordi den er ikke bare full av sarkasme, men har også en dose av mørk humor. En mørk humor som lett kan misforstås av andre. Irma minner litt om meg. Vi har begge en mørk og noe drøy humor selv om vi ikke mener noe vondt med det. Noen har mer galgenhumor enn andre. Sånn er det bare.

Humoren blir oppbrukt
Gjennom Irmas nye jobb og fra hennes perspektiv får vi et godt innblikk i hvordan begravelsesbransjen fungerer. Ting man egentlig ikke tenker på fra før. I Irrmas jobb oppstår det også alvorlige og komiske stunder. Man vet aldri hvor man har henne og hun overrasker. De rundt henne vet ikke hva de skal tro om henne heller. Av og til gjør hun ting man ikke blir helt klok på, og ikke minst er hun impulsiv og er ikke redd for å gå nye retninger i livet. Både Irma Dahl og handlingen er småmorsom og engasjerende fra begynnelsen til halvveis i boka da ting begynner å stoppe opp. Den sære humoren som treffer noe i starten blir etter hvert monoton og gjentagende, og man blir ikke like sjokkert over Irma lenger. Man blir for vant til henne at hun hverker provoserer eller engasjerer lenger. Piffen i boka dabber etter hvert av. Hverken hovedkarakteren, humoren eller handlingen er ikke like snerten hele veien, og det er skuffende. Boka trenger mer fart og spents, også når det gjelder humoren.

Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten) er en humoristisk bok med mørk undertone som kan sjokkere noen og være til glede for andre. Jeg tåler det fint for har en veldig morbid humor selv. Problemet er som sagt at humoren kan underveis bli monoton og man går etter hvert lei av både hovedkarakteren og uttalelsene hennes. Det er sjeldent at humorbøker og komedier virkelig er festlige og underholdende, og blir heller masete. Det samme skjedde det med denne boka bare at begynnelsen var noe småmorsom frem til midtveis. Denne boka ville ikke ha tatt skade av ekstra sprøhet og enda mer vågale situasjoner for det er tålelig. Ja til noe enda mer sjokkerende og en større dose "galskap" i slike bøker. De som har sansen for humorsjangeren fra før av vil nok sette pris på Irma Dahl (Den dedikerte begravelsesagenten) og like denne boka bedre enn meg.

Velkommen som ny lesehelgtrådstarter:)

Jeg leser Vinternatt (norske kriminalfortellinger) utvalgt av Nils Nordberg, og Steinengler av Kristina Ohlsson. Tar vel litt tid før jeg blir ferdig med Vinternatt for den er på over 700 sider. Har lest mange tykke bøker før så er ikke redd dem, de tar bare litt lenger tid. Steinengler blir jeg kanskje ferdig med i natt. Når jeg blir ferdig med Steinengler skal jeg begynne på The Outsiders av S.E. Hinton, som sikkert de fleste har hørt om:) Mer rekker jeg vel ikke å starte på i helga:)

Mine favoritter var Grøsserne av R.L. Stine, Nancy Drew bøkene og Stephen King. Jeg likte også Roald Dahl, spesielt Heksene. Jeg begynte å lese mørk litteratur da jeg var svært ung;)

En roman om livets motgang

Når man først ser forfatternavnet er det lett å tenke på den berømte Hollywoodkomponisten John Williams, men som vi alle vet så er det ikke samme person. De har bare samme navn.

Et vanskelig og usynlig liv
I Stoner har Williams skrevet om romanfiguren William Stoner som vokser opp hjemme hos mor og far, på en gård i Missouri, USA, og de må klare seg med det de har. Foreldrene hans er fåmælte, spesielt faren så de diskuterer ikke all verdens. Williams oppgave er å hjelpe foreldrene med å ta vare på gården og ta over gården når den tid kommer. Når han er gammel nok blir han sendt til universitetet for å studere agronomi, men i all hemmelighet skifter han studieretning og bestemmer seg for å studere litteratur istedet. Han forelsker seg totalt i livet som akademiker selv om det ikke er en enkel vei å gå. For William, er livet alt annet enn enkelt og enklere blir det heller ikke. Han finner seg en kvinne i sitt liv, en respektabel kvinne og familen hennes respekterer ham ikke helt og hun selv oppfører seg kald og fjern mot ham senere i ekteskapet, og etter at han har giftet seg med kvinnen forsvinner kontakten med hans egne foreldre mer og mer. Vil livet til William noen gang bli enklere, eller kommer han alltid til å være en anonym figur som ingen kommer til å sette pris på?

Stoner ble først utgitt i 1965, og for første gang utgitt på norsk i 2014. Dette er en bok mange har forelsket seg i og holder nært sitt hjerte. I fjor var denne den store snakkisen og er det noe jeg er skeptisk på er det bøker som blir hauset opp fordi som regel blir jeg skuffet over bøker jeg leser som allerede har fått stor oppmerksomhet. Jeg får sjeldent den samme oppfatningen som andre. Men det er ikke første gang og jeg står ofte alene når det gjelder meninger. Er det bøker jeg elsker, er det bøker andre ingen har særlig sansen for og omvendt. Man blir vant til det også. Til tross for at jeg ikke ble forelsket i denne, så er det en svært god bok og jeg forstår utmerket godt hvorfor så mange har denne som en av sine favoritter. Fordi denne romanen er svært realistisk og det er vanskelig å ikke føle sympati for William.

Følge strømmen eller gå egne veier?
Motgang er en del av livet og noen får mer motgang enn andre. Det er lett å relatere seg med William til tross at man har forskjellige liv. Man vil at han skal få det bedre selv om ting til tider ser svært mørkt ut. Han er bare en vanlig fyr, med et helt vanlig liv som vil gjøre det bra, men livet er ikke ensporet og man vet aldri hvordan ting kommer til å bli. Under hele boka sliter William med avgjørelser. Skal han ta avgjørelser som gjør foreldrene hans og de andre rundt ham fornøyde, eller skal han ta egne avgjørelser som kanskje kan skape større trivsel for hans egen del? Skal han dra ut i den første verdenskrig som de to gode kameratene hans gjorde, eller skal han leve livet sitt som før på universitetet? Hele tiden tæres han på hva som er "rett og galt" avgjørelser. Skal man leve etter hva andre mener er "best" å gjøre eller skal man gå egne veier? Det er ikke alltid lett å vite hva som er det beste å gjøre og da må man bare lytte til seg selv og magefølelsen.

Stoner er en nøktern og realistisk roman om en fyr som er lett å relatere seg til og få full forståelse for. Dette er et godt eksempel på hvor monotont livet av og til kan virke, og likevel forsøke å overleve så godt man kan. Det jeg savnet mest med boka er å bli enda bedre kjent med William til tross for at det er lett å relatere seg til ham. Hva jeg mener er at han kan lett bli for anonym, at det er av og til vanskelig å "få tak på ham", og at han nesten er som en skygge av seg selv, men samtidig er det lett å forstå hva han føler og går gjennom. Selv om Stoner ikke ble en storfavoritt, så er det en bok man ikke glemmer så lett og som er vel verdt å ha i samlingen.

Takk for forståelse. Jeg er ingen nettroll og har heller ingenting å skjule, men synes alltid det er skummelt å gi bort sitt fulle navn bestanding, spesielt online. Jeg har vel alltid vært overforsiktig av meg:) Vi er vel ikke lynraske noen av oss, men det er greit og vi forstår hverandre. Blir uvant med lesehelgtråd av noen andre i dag. Det blir ikke det samme:( Men det er godt at du fortsatt stikker innom for vi har mye til felles:)

Dette er ikke en biografi om bandet The Supremes, men en roman om helt andre, hverdagslige kvinner i fiksjonens verden...

Trekløveret
Helt siden de gikk på High School sammen har de tre kvinnene; Clarice, Barbara Jean og Odette holdt sammen både på godt og vondt. Av alle de andre i et lite sted i Indiana, kalles de for The Supremes, muligens fordi også bandet med samme navn også besto av tre kvinner. Men de i boka er bare tre helt vanlige kvinner som har et sterkt bånd knyttet til hverandre. Hver søndag etter kirketid møter de opp ved deres faste bord på spisestedet som heter Spis så mye du orker. Kvinnene er nå i femtiårene og kjenner hverandre like godt som seg selv.

Denne boka har blitt beskrevet som en roman som vil få deg i kjempehumør og gi deg skikkelig lyst til å gripe dagen. Syntes boka var alt annet enn de beskrivelsene. Hva som er så morsomt, storartet og spesielt med Søndager med The Supremes er og blir en gåte. Skrivemåten var alt annet enn inspirerende. Om det er oversetteren sin feil eller ikke er vanskelig å si. Fortellermåten opplevdes som monotont istedet for fargerikt, karakterene er traurige og lite levende, og handlingen er drepende langsom.

Både elsket og "hatet"
Forfatteren prøver for hardt å beskrive disse tre kvinnene og de andre karakterene som varme, festlige og tankefulle karakterer uten å lykkes. Humoren treffer ikke, de tre kvinnene blir veldig fort dramtatiske, og av en eller annen grunn klarer man ikke å like hverken hovedkvinnene og heller ikke de andre karakterene som dukker opp underveis. Som leser finner man ikke noe til felles med noen av dem og man klarer ikke helt å sette seg inn i deres situasjon. Det er vanskelig å bli sentimental nok til å le og "føle" med dem. Det er umulig å leve seg inn i handlingen fordi hverken karakterene eller handlingen er spesielt levende. Det blir som å lese en bruksanvisning som man egentlig ikke er interessert i å lese, og man blir nærmest likegyldig. Man ser det hele utenfra istedet for å bli dratt inn i handlingen, og det er et savn. Har sett at Søndager med The Supremes har blitt både elsket og "hatet", men mest elsket, og lesere har stort sett forelsket seg i både boka og hovedkarakterene, og som sagt så klarer ikke denne leseren helt å forstå det. Det er en fin historie med koselig konsept, skjønner det, men av og til er det ikke nok. Boka gir ikke de samme inntrykkene som beskrevet.

Søndager med The Supremes kan være en fin bok å få med seg i denne lysere og noe varmere årstiden hvis man vil ha noe lett og lystbetont. For andre blir det nok en noe klein og smårar leseopplevelse. Les og vurder selv. Jeg ble hvert fall ikke imponert, dessverre ...

Hei, og beklager for sent svar fra meg:) Ina heter jeg, så vet du i alle fall navnet mitt:) Jeg er ikke den som etterlater navnet mitt overalt på nettet for vil ikke at min fremtidige arbeidsgiver (hvis jeg i det hele tatt får noen) får vite hva jeg driver med på fritiden:) Fordi de som kjent søker på google. Samtidig er jeg litt sær:)

Godt at vi kommer til å holde kontakten for det er du jeg har mest kontakt med her inne, så det er godt å vite at den ikke blir brutt:)

Skjønner, sånn er det med formen og helsa. Den må gå først noen ganger, og vi forstår. Vi er så forståelsesfulle her inne, så:) Av og til må vi bare ta ting etter formen, sånn er det noen ganger. Det er ingen vei utenom. Og det er bare å sende meg pm når du føler for det. Er jo hyggelig å beholde kontakten:)

Det er godt å høre at du kommer til å titte innom, og jeg skjønner deg godt. Det er ikke alltid jeg føler for å kommentere bestandig jeg heller når jeg ser interessante tråder, og derfor må vi gjøre det som føles er best for oss selv. Når ting føles som tvang er det ikke gøy lenger. Så man må gjøre det man føler er riktig:) Godt å vite at du fremdeles kommer til å stikke innom bokelskere slik at kontakten ikke blir helt brutt, og god bedring:)

Det var uventet og trist nyhet:/ Fint at noen andre overtar, men det blir ikke det samme:/

Natt til onsdag ble jeg ferdig med Night Shift av Stephen King. Samme natt begynte jeg på Jeg lar deg gå av Clare Mackintosh som jeg skal begynne på. Siden forrige helg har jeg lest i Dukkehuset av M.J. Arlidge som jeg også skal fortsette med. Tro kanskje jeg blir ferdig med den i kveld ... Neste bok på leselisten er Vinternatt (norske kriminalfortellinger) - utvalgt av Nils Nordberg, men tror ikke jeg rekker å begynne med den før neste uke.

Takk for alle innlegg og håper du titter innom selv om du ikke lenger kommer til å ha ansvaret for denne tråden:)