Bokelskere.no

Gro Dahle er forfatter, og det skinner gjennom at hun er hakket mer opptatt av det spåklige enn av det musikalske ved «Juba Juba». Det er et greit utgangspunkt for en som jobber med ord og ikke toner i det daglige. Jeg liker at hun ikke er ukritisk hverken til musikk eller tekst, for denne platen er langtfra perfekt (alle vet jo at det er «Fiskeputdding! Lakrisbåter!» som er duoens egentlige mesterverk, og det tror jeg kanskje Dahle er enig i selv om hun ikke sier det rett ut). Alt i alt en god oppsummering av platens betydning og tilblivelse, og et nydelig intervju med Øystein Dolmen.

Det er vel ikke noe spesielt med dukker, eller?

Claire er en ødelagt, voksen kvinne som forsøker å komme seg videre etter tapet av barnet hennes. Jenta hennes ble kidnappet for sju år siden da hun syklet like utenfor huset deres. Siden da har både livet hennes og ekteskapet blitt ødelagt. Claire prøver å være sterk og leve et normalt liv, men hun innbiller seg at hun ser den forsvunnede datteren, Ruby overalt, men selvsagt er det bare noe hun innbiller seg. Hun må lære seg å akseptere at hun aldri får se jenta si igjen og må leve med uvissheten om hva som skjedde med henne. Eksmannen hennes Dave sliter også. Han har fått sparken som politimann, og lever nå som privatetterforsker og sliter med alkohol. Livene til Claire og Dave blir aldri det samme igjen etter den tragiske hendelsen. Men da Claire en dag sammen med sin søster oppdager en butikk i hjemstedet New Orleans, får hun sjokk. Det er en butikk for spesiallagde dukker og i utstillingsvinduet sitter det en dukke som er prikk lik datteren hennes som forsvant for sju år siden. Er det en tilfeldighet eller har dukkemakeren noe med forsvinningssaken å gjøre? Hun kontakter eksmannen hennes for bistand, men vil han hjelpe henne med saken eller vil han bare tro at hun er gal?

Dukkemakeren er en bok som jeg har vært nysgjerrig på i noen år nå, spesielt etter at jeg så boktraileren som var ganske creepy. Og dukker syns jeg er veldig creepy i seg selv. Jeg har aldri vært noen dukkejente. Prøvde å leke med barbier da jeg var lita, men de ble fort bare "støvet ned" eller lagret bort i bua i kjelleren. Jeg var aldri interessert, og porselensdukker eller litt fine og dyre dukker som det beskrives om i boka her, kan jeg ikke fordra. Grunnen? Jeg tåler ikke øynene deres. De er ekle og det føles ut som om de stirrer på meg uansett hvor jeg går. De har et veldig dødt blikk som likevel virker levenede. Det er uhyggelig. Derfor liker ikke jeg dukker. Noen liker ikke klovner. Jeg liker ikke dukker. Noen skrekk i livet må man jo ha. Derfor tenkte jeg at det kanskje ville bli ekstra uhyggelig å lese denne boka siden jeg ikke er noen fan av dukker.

Til tross for lovende og uhyggelig plott, følte jeg dessverre ikke at boka levde opp til forventningene mine, og det er jo typisk. Plottet i seg selv hadde lovende potensiale, men jeg følte at Amanda Stevens på en måte kastet det bort. Jeg liker absurde og groteske bøker, så det er ikke det som er problemet. Jeg har lest mange slike bøker oppgjennom årene, men det var noe med skrivemåten til Amanda Stevens som jeg ikke falt for. Jeg vet ikke hva eller hvordan jeg skal forklare det. Men savnet mer innlevelse i handlingene og dybde i karakterene. Jeg følte ingen connection med noen av karakterene i det hele tatt. Jeg brydde meg på en måte ikke hva som ville skje med dem. Om de kom til å løse ledetrådene eller ikke og hvordan de ville klare seg under søkene etter svar. Jeg ble ikke med inn i selve handlingen, og det er et savn. Jeg liker å være med selv helt inn i handlingen når jeg leser i en bok. Glemme at man leser, men at man er med i boka selv på en måte. Jeg savnet den følelsen.

Jeg bestilte meg en bok av Amanda Stevens før jeg leste Dukkemakeren, for bøkene hennes virket til å være i min kategori, men nå har jeg dessverre ikke så stort håp for den. Men selvfølgelig skal jeg lese den selv om jeg ikke likte Dukkemakeren. Boka jeg bestilte og som jeg snakker om nå er Djevelens fotspor. Hvis jeg ikke liker den boka noe særlig heller av samme forfatter, kommer jeg kanskje til å gi opp å lese noe mer av Amanda Stevens. Jeg syns å "dømme" en forfatter ut i fra en bok blir for tynt. Jeg må lese i alle fall to-tre bøker for å gjøre meg opp en mening om jeg skal lese noe mer av den og den forfatteren for forfattere kan ha sine oppturer og nedturer de også.

Dukkemakeren var helt ærlig en treg leseopplevelse. Den hadde ikke den intense uhyggeligheten denne leseren hungret etter og slutten var like forutsigbar som en såpeserie. Men det var en grei "underholdningsbok" å kvele late sommerdager med. En perfekt bok for lesere som er på utkikk etter lettbeint spenning i denne kvelende sommervarmen.

Jeg som hadde nedtelling til ferien skulle være over (kan ikke fordra lange ferier har jeg funnet ut) og gledet meg tilbake til den grå hverdag, begynte på jobb denne uka. Ironisk nok ble det bare en arbeidsdag. Rakk så vidt å møte opp på jobb dagen etter (tirsdag), men måtte bare dra hjem igjen pga omgangssyken. Så er sykmeldt resten av denne uka. Lei av sykdom nå, men opp i all elendigheten har jeg fått lest litt likevel.

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Dukkemakeren av Amanda Stevens. Den boka hadde et lovende plot, men den ga meg ikke den uhyggen som boka lovte og jeg fikk ikke helt sansen for forfatterens skrivestil. Jeg vet ikke hvorfor, men ... syns det hele ble veldig forutsigbart for min del. En grei lettbeint underholdning, men ikke noe annet....

Og i går ble jeg ferdig med Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren. Den første boka i en svensk trilogi, fantasy for ungdom. Hadde ikke store forventninger til den boka, men jeg likte den overraskende godt. Og endelig en ungdomsbok med voksent og levende språk. Fengende! Skal definitivt lese bok to Ild når den tid kommer:)

I helga skal jeg lese ferdig Bli best med mental trening av Erik Bertrand Larssen. Jeg er ingen fan når det gjelder selvhjelpsbøker, og har heller ikke den store "trua" på disse bøkene, men jeg har alltid vært interessert i psykologi, så hvorfor ikke? Den er spennende og skulle ønske jeg var like positiv som denne mentaltreneren.

Tror neppe jeg blir ferdig med denne boka i løpet av helga, men jeg skal også lese videre i Unrest av Michelle Harrison. Fantasy/grøss for ungdom. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg leser visst både en god del ungdomsbøker og voksenbøker. Jeg liker å variere både når det gjelder sjanger og målgrupper.

Var ikke meningen at dette innlegget skulle bli så langt. Typisk meg det:)
Kos deg fortsatt på verandaen med lesestoff og ha en riktig god helg:)

En skikkelig nedtur dette!
Når en bok åpner med at en person ringer fra sin Iphone til Opplysningen for Å BLI SATT OVER til politiet, skal det svært mye til for at resten av handlingen blir troverdig. Det blei den heller ikke!
Til slutt var jeg så irritert at jeg måtte slutte å høre.
USJ!

Mitt råd er: Styr unna!

En god oppsummering av boka. Og boka er lesverdig, og underholdende. Forfatteren tar noen situasjoner og noen av karakterene på kornet. En del refleksjoner i boka til ettertanke, og det forekommer også gode og originale språklige bilder. Absolutt ikke dårlig anvendt tid, og boka passer godt til lettere lesing i sommervarmen.

Vurderte sterkt å møte opp på jobb etter bare tre dager, men da har jeg sikkert fått sparken hihi:) så torde ikke å ta sjansen, men det var hardt å være hjemme og ha ferie i fire uker strekk.. Det er lenge, spesielt når man ikke har noe prosjekt på gang. Så gruer meg litt til å bli pensjonist. Hva i all verden skal jeg fylle tiden med da?:) denne uka har det vært fint vær. Oppholds og meget varmt. Jeg er som deg. Jeg tåler ikke altfor mye varme. Syns et sted mellom 10-15 er passe varmt. Sola trenger ikke å overdrive;) så nå får jeg prøve å overleve siste feriedag og komme til live igjen når jeg er tilbake til den grå hverdag igjen på mandag. Det skal bli godt. Er lei av denne følelsen av å "råtne opp".
Kos deg med verandaen så lenge. Det er herlig å sitte ute på verandaen å lese, spesielt på kveldstid. Det har sin sjarm:)

Da er fire av fire uker med ferie snart unnagjort! Jippi! Det har vært en drøy ferie for meg som fikk nok av ferie etter bare tre dager ...Jeg var et mye bedre feriemenneske en gang før i tiden. Så gleder meg til dagligdagse rutiner igjen neste uke. Lei av å ha følelsen av at man nesten råtner opp ...

Jeg leser som alltid to bøker "samtidig". Det blir litt hundepassing på meg i helga så jeg får ikke lest så mye som ellers, men jeg får vel lest litt, tenker jeg.

Så denne helgen leser jeg: Dukkemakeren av Amanda Stevens. En litt annerledes krimbok om en kvinne som mistet datteren sin for syv år siden. Hun ble kidnappet og aldri funnet igjen. En dag går hun forbi et butikkvindu hvor hun oppdager en dukke som er prikk like datteren hennes som forsvant. Litt creepy. Men så er jeg svak for creepy litteratur også da.

Og den andre boken jeg leser i er: Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren. Den første boka i en svensk ungdomstrilogi. Handler om noen ungdommer fra samme skole som sammen opplever merkelige ting. Har de noe til felles og hva er det som drar dem sammen? En spennende bok med overnaturlige elementer, som jeg er svak for...Plottet er ikke så originalt, men spennende skrevet likevel.

Ellers i uka har jeg lest ferdig Det søte i bunnen av kaken av Alan Bradley som var litt småskuffende og Shiver av Maggie Stiefvater som jeg ble positivt overrasket over. Trodde ikke det var helt min type bok, men likte mye av elementene som var med i konseptet.

Det har vært sol og varmt hele uka i motsetning til resten av ferien. Håper det blir regn snart for det blir for varmt for meg. Har aldri vært og kommer aldri til å bli noen sommermenneske:)

Kos deg på feriestedet du er nå og ha riktig god helg:)

Det er ikke alltid like lett å være en liten jente i en stor verden ...

11 år gamle Flavia de Luce er en kvikk, rask, oppegående og meget smart jentunge. Hver dag blir hun "terrorisert" av søstrene hennes som stadig "torturerer" henne med sine rare påfunn. Men Flavia lar seg ikke knekke av den grunn. Hun har sine sære interesser å dyrke, blant annet kjemi. Hun har et kjemisett hjemme på herregården som hun stadig eksperimenterer med. Faren deres ser hun eller søstrene nesten aldri. Han sitter stadig inne på kontoret sitt og studerer frimerkesamlingen sin. Hele tilværelsen til denne familien blir snudd på hodet da de en dag oppdager en død fugl på trappen utenfor døra med et frimerke spiddet gjennom nebbet. Ikke lenge etterpå blir også en mann funnet død i hagen deres. Hva er det som skjer? Som den eventyrlystne jenta Flavia er, ser hun på hele dette mysteriet som et stort eventyr, og hun vil være med på å finne den skyldige!

Jeg har vært nysgjerrig på Det søte i bunnen av kaken helt siden den ble lansert i Norge i 2010. Siden da har jeg vurdert å lese den, men var litt usikker på om det var noe for meg. Jeg vet ikke hva som holdt meg tilbake, men muligens fordi jeg vurderte om det virkelig var en bok for meg? Jeg liker krim. Det er en sjanger som jeg har lest mye av og som jeg har vært oppvokst med. Som liten leste jeg krimbøker både de som var skrevet for barn og voksne, Likte krim skrevet for de voksne best for det var mye action og på en måte mørkere litteratur. Jeg har alltid vært svak for mørk litteratur. Men som liten leste jeg jo også veldig mye Nancy Drew, Hardy-guttene, Bobseybarna og flere lignende serier ... Så denne boka brakte meg litt tilbake til barndommen på en måte.

Det mest fengende med boka var helt klart hovedpersonen Flavia. Hun fargelegger hele konseptet, for konseptet syns jeg var litt platt generelt. Jeg savnet litt mer energi og driv. Jeg likte godt at konseptet var satt tilbake i tid. England på 50-tallet og en gammel herregård. Det slår jo aldri feil i en kriminalroman, men syns selve konseptet ble likevel litt for lett, forutsigbart og manglet litt magi eller hva jeg skal kalle det. Noe ekstra. Det lille ekstra for å piffe det hele opp, men jeg vet ikke hva.

På bokomslaget beskriver Bergens Tidende Flavia som en krysning av Hercule Poirot og Miss Marple. Jeg mener at Flavia heller er en krysning av Nancy Drew og Miss Marple. En herlig miks!

Det søte i bunnen av kaken var dessverre ikke så fengende som jeg hadde håpet på. Starten er god og hovedpersonen er kvikk og utspekulert, men ellers ble plottet på en måte kjedelig og småtraurig for min del. Denne leseren savnet mer dybde, action og ledespor. Dette ble for lettvint, men alt i alt en småunderholdende bok på langdryge sommerdager hvis man vil ha noe lett å lese. Om dette blir min første og siste Flavia de Luce kriminalroman vet jeg ikke. Vi får se. Det er ihvert fall planlagt seks bøker i serien allerede for dere som er interessert.

Ulv, ulv!

Som ungjente overlever Grace et ulveangrep. Hun er omringet av en ulveflokk, men en ulv i flokken skiller seg ut. Han redder henne med sin bestemte væremåte, og hun glemmer aldri øynene hans. Gule og dype. Helt siden den dagen har hun hatt et godt øye med skogen rundt huset hennes hvor hun stadig vekk får et glimt av denne ulven som reddet livet hennes. De har en slags connection som ikke kan beskrives med ord. Det Grace ikke vet om denne ulven er at han er ingen vanlig ulv. Om sommeren forvandler han seg til et menneske og forvandler seg tilbake som ulv når vinteren kommer for fullt. Som tenåringsjente får Grace vite at en gutt fra skolen hennes har nettopp blitt angrepet og drept av ulvene i nærområdet. Klarer hun å beskytte ulven som en gang reddet livet hennes fra å bli skutt, eller må den bøte med livet fordi ulver alltid har hatt et dårlig rykte?

Dette er en bok som jeg har hørt mye om de siste årene, men tenkte at det kanskje ikke var noe for meg? Jeg leser en del ungdomsbøker og jeg liker det, i alle fall det meste, men syns at mye av ungdomsbøkene i fantasysjangeren begynner å bli mye av det samme. Det er ikke mye nytt lenger. Stadig går dette konseptet igjen: Jente forelsker seg i en gutt med overnaturlige egenskaper og øyeblikkelig kjærlighet oppstår ... Det er vel på tide med noe nytt? Selv om jeg sier i mot meg litt nå syns jeg at det konseptet passet fint i denne boka, selv om jeg ikke er noen fan av å lese om øyeblikkelig kjærlighet. Grunnen til at jeg ville lese Shiver var av en god grunn. Nemlig ulver. Det er fascinerende og mystiske dyr. Dessuten er det litt godt å lese en ungdomsbok som ikke inneholder vampyrer. Misforstå meg ikke, jeg liker vampyrer, men av og til kan det bli nok og som ivrig leser trenger man variasjon.

Denne leseren var skeptisk til Shiver i utganspunktet og tenkte at dette var ikke noe nytt. Det var det forsåvidt heller ikke, og hadde ikke særlig høye forhåpninger før jeg begynte å lese boka. Men det var noen elementer i konseptet som ga denne sjangeren og selve boka et lite friskt pust likevel og holdt leseren fast. Kjærlighetskonseptet i disse bøkene er jeg lei av. Det er ingen hemmelighet. Men jeg liker at ulvene har hovedrollen og at man får på en måte et annet syn på dem når man har lest ferdig boka. Trenger vi egentlig å være redd for ulv? Er det ikke redde og folkeskye dyr? Og jeg liker forvandlingen av menneske til dyr og omvendt. Varulvkonseptet er ikke mye jeg har lest av tidligere, men sett en del på film, og det er noe helt annet å lese om det. Jeg mener, hvordan ville det egentlig ha vært å leve på den måten? Prøve å være et helt vanlig menneske og plutselig bli forvandlet til en ulv hver vinter. Jeg syns det er et fengslende konsept i grunn.

Det som plaget meg mest gjennom boka var hovedpersonene Grace og Sam. Grace skal alltid være den rolige, ansvarsfulle, sårbare og rasjonelle, mens Sam er på en måte hjelpesløs, lengtende og nesten alltid tankefull. Grace ble for meg litt kjedelig i lengden. Jeg savner litt mer liv i henne. Hun er stort sett stiv som en stokk gjennom hele boka. Litt for innelukket på en måte og jeg følte at jeg ble ikke ordentlig kjent med henne. Og Sam likte jeg bedre som ulv enn som menneske i grunn. Jeg vet ikke hvorfor. Syns han ble på en måte litt skuffende som menneske. Helt ærlig syntes jeg at gjengen til Sam, ulvene han vanket med på vinterstid, var mer interessante enn selve hovedpersonene. Så håper jeg får vite mer om dem etter hvert.

Shiver er ikke en godt skrevet ungdomsbok innen fantasy/paranormal romance - sjangeren. Det er ikke skrivemåten til Maggie Stiefvater som gir høyt terningkast, men diverse elementer hun legger inn i handlingen angående ulver/varulver som jeg gjerne vil lese mer om. Shiver er et godt grunnlag i The Wolves of Mercy Woves - trilogien, og selv om slutten ikke var hyperspennende, er bok nummer to allerede bestillt. Jeg vil gjerne lese mer om denne spesielle ulveflokken.

Noen ganger er livet en kamp for tilværelsen.

To brødre vokser opp i en bygning kalt for Iron House hvor hjemløse gutter bor sammen med en ledelse som ikke bryr seg så mye om dem. Der er det slåssing, erting og brutal hverdag av den verste sort. En dag kommer det en kvinne for å adoptere brødrene Michael og Julian, men ved en tilfeldighet blir disse brødrene skilt fra hverandre og de mister kontakten helt. Gjennom boka blir vi kjent med Michael som er hovedpersonen. Han lever et tøft liv på gata i New York hvor vold og mord blir en stor del av livet hans. Han blir tatt i mot av en slags mafiafamilie. En dag i voksen alder og etter å ha funnet den rette kvinnen i sitt liv, bestemmer han seg for å bryte ut av mafiamiljøet for å starte et rolig og normalt liv, men vil det gå fredfullt for seg?

Dette er min andre og definitivt ikke min siste bok av John Hart for denne mannen har fått en ny fan! Stephen King er fremdeles min favorittforfatter, men John Hart er inne på favorittlista mi over forfattere jeg gjerne vil lese mer av. Grunnen er at jeg elsker skrivestilen hans. Han er dyktig til å beskrive personene i bøkene sine, om hvordan de ser ut, hvordan og hva de tenker og relasjonene seg imellom. Han er ikke en av disse forfatterne som har det travelt med å fortelle historiene sine, men han lar oss bli godt kjent med personene, bakgrunnshistoriene deres og sier det som det er. Familiehistorie er noe som går igjen i bøkene hans og det syns jeg er interessant. Familier som holder ting skjult for hverandre av gode grunner.

Det er lett å bli dratt inn i bøkene til John Hart og jeg vil gjerne bruke litt tid med bøkene hans siden han skaper verdener som man ikke vil forlate med en gang. Jeg vil gjerne bli og smake på frykten hovedpersonene føler og danne meg et bilde av alle problemene deres. Derfor vil jeg ikke ha det travelt når jeg leser bøkene hans. Jeg vil heller ikke ha det travelt når jeg leser bøker ellers. Jeg vil gjerne nyte bøkene jeg leser så lenge jeg kan. Jeg vil få med meg mest mulig av det jeg leser og fordøye inntrykkene jeg får. Det er bare sånn jeg er.

Brødrene fra Iron House er en hardbarket spenningsroman som inneholder mye action, intriger og familiehemmeligheter. Her er det gode person og miljø - beskrivelser. Det er som å se en god, gammeldags spenningsfilm. Fans av Sopranos vil garantert like denne. Det eneste negative jeg har å si/skrive om boka er at forholdet mellom Michael og Elena er litt sukkersøtt til tider, ikke alltid helt troverdig, men bortsett fra det var Brødrene fra Iron House mørk og strålende lesing. I forordet skriver John Hart at han var på nippet til å legge i fra seg denne historien og bare gi opp. Det er jeg jammen meg glad for at han ikke gjorde!

Jeg vil også gjerne anbefale Ved elven av samme forfatter!

Skjønner det er mange ungdom som leker seg med språket og det er lov det- Håper bare ikke at "det gledes" kommer i ordboken:)

Beklager sterkt for sent svar. Jeg er hjemme en tur hos foreldrene mine og da er jeg litt a-sosial på nettet. Men takk for tilbakemeldingen av den boka. Ser ut som vi er ganske enige. Jeg liker også etterforskeren Malin, men syns at plottet var litt småsært og ikke sååå fengende. Tror jeg ga den en firer hvis jeg ikke husker feil. Syntes Malin og familien fenget mer enn selve drapssaken:)

Jeg også. Det virker som "slurveuttrykk" for meg. Jeg irriterer meg alltid over det uttrykket for det virker så barnslig for meg når jeg hører/leser det.

Noen som vet om bøkene i seien bør leses i rekkefølge?

Billig moro som vanlig. Men moro, definitivt.

Det er en relativt enkel og heller ikke spesielt original historie (jeg mener for eksempel å ha sett en svensk film som minner sterkt om plottet her). Det handler om vanskelig oppvekst og forholdet til foreldre og om å tilgi dem og bli voksen. Det skurrer litt i replikkene her og der, men jeg er villig til å tilgi mye av det, for dette er faktisk ganske rørende og effektivt fortalt. Smerten til aktørene når inn og Lene Asks poetiske tegnestil passer godt til en slik type fortelling.

Takk. Det er bare et uttrykk som har irritert meg veldig lenge nå. Det høres ikke ut som et uttrykk i det hele tatt:)

Jeg aner ikke hvorfor, men uttrykket "det gledes" irriterer vettet av meg. Har kun sett det uttrykket på facebook og jeg vet ikke hvorfor jeg ikke liker det uttrykket. Jeg klarer bare ikke å ta det "alvorlig" på en måte ... Sikkert bare jeg som er gammel og sær:)

Dette ble sommerlektyren i år. En nøktern og passe lang biografi om skriverbordsmorderen Eichmann. Slik forlaget reklamerer for er den relativt fri for militarisert språk, det er et pluss.