Bokelskere.no

Handlinga i boka sirkler rundt myter – rundt vestens myte om Ødipus som intetanende dreper sin far ogdetter går til sengs med sin mor (som er like ukjent for ham) og rundt Østens myte om Rostam og Sohrab (her er det faren som dreper sønnen sin). Handlingen er lagt til Tyrkia – landet som på mange måter befinner seg i to ulike verdensdeler, mellom vestens og Østens kultur. Mye av spenningen i boka er nettopp knttet til utfallet av det som må bli den uunngåelige kampen. Blir det faren eller sønnen som må bøte med livet?

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Hovedpersonen er Cem. Da handlingen starter er han 16 år. Han bor sammen med sin mor – en engstelig kvinne som har lett for å ta til tårene. Faren til Cem har vært mye fraværende. Han er en politisk opposisjonell på venstresiden og har sittet i lengr tid i fengsel. Nå har han forlatt familien for godt, og Cem forstår at denne gangen er det en annen kvinne med i spillet. Det ligger i kortene at Cem skal studere, men fattig som familien er etter farens forsvinning, må han selv bidra økonomisk til de kommende studiene. Cem ender opp med å få jobb hos en brønngraver, mester Mahmut. I ham finner Cem farsfiguren han sterkt har savnet.
En slette utenfor landsbyen Öngören i nærheten av Istanbul skal bli et industriområde. Først må man finne vann på stedet. Mester Mahmut har klare meninger om hvor brønnen skal graves. Men resultatet lar vente på seg. Etter mange ukers graving har alle andre enn mesteren selv mistet troen på at det vil lykkes å finne vann på dette stedet.
På frikvelder pleier Cem å dra til landsbyen. Her får han øye på en kvinne med rødt hår som han blir svært fascinert av, til tross for at kvinnen er mye eldre enn ham sev, på alder med hans egen mor. Det viser seg at hun er tilknyttet en teatertrupp. Cem blir etter hvert litt kjent med teaterfolkene og får invitasjon til å se stykket de spiller. Dette stykket er bygd opp rundt gamle myter. Så skjer det at Cem blir med den rødhårede kvinnen hjem, og der har han sex med henne. På denne tiden har brønnhullet rukket å bli svært dypt, ca. 25 meter. Arbeidsfordelingen er ofte slik at mesteren står nede og graver. Når bøtta med sand og stein er blitt full, heiser Cem den opp og tømmer den. Det er et svært tungt arbeid for den unge mannen. En gang er han uoppmerksom. Den fulle bøtta løsner fra kroken og farer ned igjen i hullet der mesteren befinner seg. Hva som der skjedde vet ikke Cem. Han får ingen kontakt med mester Mahmut og springer fortvilet til landsbyen, men finner der ingen til å hjelpe. Fortvilet pakker han sakene sine og forsvinner fra stedet I årevis etterpå kommer han til å gå med dårlig samvittighet. Ble mesteren drept der nede i brønnhullet?
Så gjør handlingen et stort hopp i tid. Cem har gått på universitetet og utdannet seg til ingeniør. Han har giftet seg med en jevnaldrende jente. Til tross for gjentatte anstrengelser med befruktning forblir ekteskapet barnløst. Isteden konsentrerer mann og kone seg med å skape et bygningsfirma som etter hvert gjør dem svært rike. En dag er han tilbake i Öngören , det er 30 år siden sist. Stedet har gjennomgått en voldsom byutvikling og er ikke til å kjenne igjen. Han møter på nytt kvinnen med rødt hår. Hun har nå en godt voksen sønn, Enver. Man han holdt det for sannsynlig at faren til gutten var hennes daværende mann, men moderne DNA-prøver har brakt på det rene at gutten faktisk er et resultat av den ene natten hun var sammen med Cem.
Cem blir ikke presentert for sønnen sin. Den unge mannen blir av omgivelsene sett på som en ganske sær type. Cem har lyst til å se igjen brønnen han har vært med på å grave. En ung mann skal følge ham. Cem, som under hele oppholdet i Öngören har vært fylt av en frykt, går rundt med en pistol i lomma. Underveis gir følgesvennen hans seg til kjenne. Det er virkelig Enhver, sønnen sin, han har foran seg. Den unge mannen anklager Cem for at han har måttet vokse opp uten far Han er dessuten fullt klar over at hvis Cem dør, er det han selv som blir enearving til hele firmaet. En slags trette utspiller seg mellom far og sønn på brønnkanten. Dette får Cem til å ta opp pistolen fra lomma. Uenigheten mellom de to utvikler seg til slagsmål. Skuddet går av og treffer Cem. Enver dytter kroppen til faren ned i brønnen. Den unge mannen blir arrestert for drapet, men både moren og omgivelsene ellers trekker fram at han kanskje når alt kommer til alt ikke er så skyldig likevel. Enver hadde kommet dit ubevæpnet. Det var faren som hadde utstyrt seg med pistol. Kanskje hadde han allerede planlagt å ta livet av sønnen.
Historien om Ødiupus og den om Rostam og Sohrab oppsto i en tid for svært lenge siden. I denne boka er de satt inn i en moderne kontekst. At de likevel virker helt troverdig, kan blant annet henge sammen med familiestrukturen som vi her møter. At gutter må vokse opp uten en tilstedeværende far, synes ganske vanlig i dett samfunnet.

Mange bøker om Amerikas slaver er blitt skrevet siden klassikeren ”Onkel Toms hytte”. Boka til Whitehead er imidlertid noe som skiller seg ut fra den store mengden. Med sin blanding av realisme og fiksjon representerer den noe nytt Dette er boka om den 16 årige negerjenta Cora som rømmer fra slaveplantasjen og foretar en reise nordover med et transportmiddel som aldri har eksistert.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Det hele starter med Coras bestemor som sammen med andre fra landsbyen i Afrika ble lagt i lenker og ført vestover mot havet. Der ble de solgt videre før de ble stuet om bord på båter som brakte dem over havet. For å unngå risiko for mytteri passet slavehandlerne på å blande folk fra ulike landsbyer. Når fangene deres ikke snakket samme språk, var sannsynligheten for felles opprør mindre. Over i Amerika ble Coras bestemor solgt flere ganger før hun til slutt havnet på Radall-plantasjen. Her ventet et liv med hardt slit på bomullsmarkene, med brutal pisking og andre grusomheter.
Det som holdt henne oppe, var et ørlite jordstykke der hun kunne dyrke sine egne grønnsaker. Coras mor overtok dette jordstykke. Hun var en av dem som prøvde å rømme fra plantasjen. Dette skjedde da datteren hennes Cora bare var ti år. Det gikk gjetord om Coras mor fordi hun til tross for omfattende leting aldri ble innhentet. Hadde hun virkelig klart å unnslippe? Etter henne ble jordstykket Coras. Den unge jenta måtte virkelig forsvare retten til det. Men hun satte seg i respekt. En som la merke til det, var unggutten Caesar. Han hadde en annen bakgrunn enn de andre slavene. Sammen med foreldrene sine hadde han bodd hos en gammel hvit dame, og der hadde han bl.a. lært å lese. Han kjente til fortellinger om den underjordiske jernbanen som gikk nordover mot steder der slavearbeid ikke fantes, der de fargede var frie mennesker. Han klarte å få Cora med seg på denne reisen. De kom seg fra Georgia til Sør-Carolina. Her fikk Cora etter hvert arbeid som utstillingsfigur på et museum som framstilte slavenes historie.
Debatten gikk om slavenes situasjon. Kanskje man heller skulle utrydde dem, var det hvite som tenkte. Landets bomullsproduksjon vokste til store høyder. Samtidig strømmet fattigfolk fra Europa over til Amerika. Kanskje disse kunne overta arbeidet. Slavejegerne var etter alle rømlinger. Cora klarte å komme seg unna denne gangen, men ikke Caesar. Nå var Cora helt alene. Den hemmelige jernbanen brakte henne videre til Nord-Carolina. På stasjonen ble hun funnet av Martin. Han tar henne med hjem til kona Ethel. De gjemmer Cora i et trangt rom på loftet. I Nord-Carolina er det farlig å være for de fargede. Utenfor huset til Martin og Ethel er det en stor park. Ofte blir folk som har hjulpet en rømling hengt i trærne i parken. Hver kveld kommer Martin med mat til Cora. De har ofte lange samtaler. På loftet er det gamle almanakker som Cora øver seg på å lese i. Stadig er det husundersøkelser. Det er viktig at tjenestejenta Fiona ikke får mistanke om hva som er gjemt på loftet. En dag blir Cora syk, og Ethel bringer henne ned for å kunne pleie henne. Det er viktig at Fiona blir sendt vekk med en holdbar unnskyldning. Men Fiona har likevel varslet borgervernet, og en dag er de der med den mest beryktede av alle slavejegerne, Ridgeway. Han og hjelperne hans tar Cora med seg, fastlenket. Martin og Ethel må bøte med livet.
Cora føres videre i lenker gjennom Tennessee. Overalt herjer små branner. Så blir følget angrepet av mannen Royal og vennene hans. Nå er det Ridgeway som blir lenket fast. Cora blir befridd og havner omsider på Valentine-gården. Her får hun gå på skole sammen med andre fargede. Hun får seg venner, og blir omsider kjæreste med Royal. Valentine-gården er et ønskested for tidligere slaver som trenger tilvending før de blir i stand til å komme ut i samfunnet. Men heller ikke her er de i sikkerhet. På Valentine-gården blir det holdt taler som omtaler de fargedes muligheter i et framtidig Amerika der raseskiller ikke eksisterer.Men også fiender hadde oppsporet gården. Ridgeway hadde lidd to store nederlag i løpet av sin karriere som slavefanger. Først gjaldt Coras mor som aldri var blitt funnet. Og nå hadde Cora forsvunnet for ham. Ridgeway var blitt gjort til spott og skamme. Nå lå han og mennene hans på lur ved Valentine-gården, klare til angrep. Først ble mannen på talerstolen skutt. Royal kom ilende til for å hjelpe ham, men ble selv truffet av flere skudd. Til coras store forferdelse fikk hun bate et par ord ut av Royal, så var han død. Ridgeway grep fatt i Cora. Han tvang henne til å vise fram det som var den nærmeste stasjonen for den underjordiske jernbanen. Da de skulle gå ned stigen til stasjonen, slo Cora armene rundt ham, noe som førte til at de begge stupte ned. Ridgeway var hardt skadd. Det lyktes Cora å finne en tralle, med den kunne hun grave seg framover, stadig videre nordover mot friheten.
Det tok meg lang tid og en del anstrengelser før jeg klarte å bli helt fortrolig med denne historien. Den underjordiske jernbanen er naturligvis noe som aldri har eksistert i virkeligheten. Den er blitt brukt symbolsk her. Også rekkefølgen på noen av kapitlene kan virke litt underlig. For eksempel historiene til Caesar og også Maybel blir presentert lenge etter at hver av dem er døde. Men når man først har akseptert det, virker disse historiene desto sterkere.

Småspennende krim uten de helt ekle scenene

En fin historie, romantisk men ikke suppesøt

En grei historie, hvor antisemitisme har en rolle i handlingen

Fin samling dikt om mennesker og deres følelser

Vi er vant til at et barns utvikling er noe som går framover, mot det å mestre stadig nye utfordringer og tilegne seg nye ferdigheter. Men hva om denne utviklingen går den motsatte veien? Hva om et barn som i sine første leveår ble ansett som et svært oppvakt barn, plutselig stagnerer helt og så utvikler seg bakover, mister språk, blir urolig og liketil voldelig?

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Daniel er et slikt barn. Han har fått diagnosen ADHD, men selv ikke de fremste ekspertene forstår hva som egentlig foregår i ham. Alt og alle rundt ham blir utsatt for hans destruktive tilbøyeligheter. Han river i stykker, slår, biter alt som er innen rekkevidde. Han representerer en fare, ikke bare for omgivelsene, men også for seg selv. I enhver situasjon vil han gjerne det motsatte av det som er rimelig og fornuftig. Sinnet hans går ut over foreldrene som prøver etter beste evne å takle det etter forskriftene. Samtidig fører de en evig kamp for å få tilgang på nok hjelp. Systemet krever at han får diagnosen ”psykisk utviklinghemmet”, noe som foreldrene motsetter seg fordi de vet at gutten befinner seg på et helt annet nivå mentalt selv om han i det ytre slett ikke gir inntrykk av det. Moren filmer hele tiden mens hun er sammen med Daniel. Det virker som om legene ikke er interessert i å se hvordan gutten var før. Foreldrene blir sittende igjen med følelsen av at ekspertene mener de lyger.

Daniel er storebror. Han har to yngre brødre, og man kan bare tenke seg hvor vanskelig det kan være foreldrene å fordele den samme tiden og oppmerksomheten på alle tre barna. Daniels mor, som forteller historien om sønnen, har funnet ut at det mest effektive er å ta med Daniel på bilturer i nærområdet. Da sitter han fastspent i barnesetet sitt og er relativt rolig.

Det er en kamp, ikke bare mot guttens destruktive tilbøyeligheter og overfor selve systemet i landet, men også overfor andre i næmiljøet. Andre foreldres uforstand og skepsis må bekjempes, likeledes naboer som forstyrres nattetid av guttens skrik og brøl. Men den aller største kampen Daniels mor fører, er rettet mot sitt eget sinne. Situasjonen har tvunget henne til selv å gå til psykolog – en vennligsinnet kvinne som ikke er i stand til annet enn å riste på hodet og si at dette må være veldig tøft. Moren til Daniel sliter med dårlig samvittighet. Hun kan få lyst til å ta igjen og etterlyser hjelp til sinnemestring.

Gjennom hele boka hører vi om treninga som hele tida slår feil, om utviklinga som går bakover. Der gutten blir satt til å gjøre øvelser som han fører taklet med største letthet, mislykkes han totalt nå. Barnepedagogene rister på hodet av guttens manglende motivasjon. Gjør man det riktige? Moras tanker til daniel er: ”Du føler deg krenket”. Legeekspertene holder på sitt: Dette er autisme og ikke noe annet. Er det noen her som har feil, sp er det foreldrene. Og mistanken brer seg: Er de gode foreldre?

I boka er det hele tiden mor som snakker til Daniel. Han er bokas ”du”. De andre familiemedlemmene kommer bare svært unntaksvis til orde med ørsmå replikker. Som leser kan man ikke la være å undre seg på hvordan disse (småsøsknene) har det i denne vanskelige situasjonen.

Det kan være flaut å måtte innrømme at en bok som andre lovpriser opp i skyene, ikke har gått hjem hos meg. Ofte fatter jeg ikke hva forfatteren vil si med hver av de 15 novellene som boka inneholder. Ofte er det i én og samme novelle flere hendelser som blir fortalt, og jeg har problemer med å se sammenhengen mellom dem.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
En novelle som gjorde et visst inntrykk på meg, var Buddhisten. Her driver forfatteren gjøn med folk som er eller vil være idealister. En tidligere embetsmann i Utenriksdepartementet søker og får jobb som leder for en humanistisk, idealistisk organisasjon. Mannen har konvertert til buddhismen fordi, som han sier det, da kan vinne innsikt gjennom smerte.
Jo vondere noe gjør, jo klokere blir en buddhist, mener han, et syn som passer utmerket sammen med hans egen livssituasjon. Men naturligvis ender alt her så ille som tenkes kan. Tendensen til å lyve som han støttet seg på den gang han skrev utenriksministerens taler, bringer han med seg inn i den nye organisasjonen. Han jukser med medlemslister, med revisjonsopplysninger, har sex med underordnede, avskjediger folk basert på følelsesmessige årsaker. Det hele ender med at han selv blir sagt opp, noe som igjen fører til at han låser seg inne på kontoret sitt sammen med et fastbundet kvinnelig gissel, hunden sin samt en kanne med bensin.

En annen novelle heter Andungen. Den handler om en familie med tto barn som bor på en gård der de bl.a. har ender. Det ene barnet er sammen med far når andeeggene ruges ut i rugemaskinen. Når en liten og tufsete andunge kom ut av egget, pleide pleide faren bare å klaske det hardt i gulvet. Den samme faren, som visstnok var glad i kona si, hadde selv ofte andre dammer på si. Det var damer som følelsesmessig ikke betydde noe for ham. Han snakket stadig om å putte tingene i de rette skuffene. Når det ikke var følelser innblandet, var det ikke noe problem at en gift mann lå med andre kvinner, mente han.
Flere av novellene handler om skilsmisse. Da er det gjerne mannen som forlater familien og kvinnen som sitter igjen og har problemer med å forsone seg med tilværelsen. Også barna lider ofte under foreldrenes ulykke.

Bokas siste novelle heter ”Vadehavet”. Den handler om et barn (vi får ikke vite om det er gutt eller jente) som bor alene med sin mor i København. Moren, som er skuespiller, gripes av depresjon eller Verdensangst, som hun kaller. Hun blir rådet til å flytte ut til havet, vekk fra alt det kunstige for å leve mer i pakt med det naturlige. De leier seg et hus på et sted som kalles Verdens Ende. En tid går det bra. Men så får moren venner, og piller og alkoholforbruk øker. Depresjonen er dermed tilbake. Mormoren som tilkalles, blir forferdet over alle medisinene hun finner i huset. En tid ser det ut som om moren klarer å komme seg på beina igjen. Men novella ender på håpløs måte der moren drar med seg barnet på leting etter det hun kaller ”Vadehavets Tomrom”.

Til tross for femmer i Dagbladet, denne fikk jeg ikke mye ut av

Makabert men ikke over toppen ille - anbefales sterkt!

Selv liker jeg å tro at rasespørsmål er noe som hører fortida til, at det er latterlig å hevde at én rase skal stå over de andre. Men etter å ha lest denne boka, blir jeg minnet på at verden slett ikke har kommet så langt ennå.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Hovedpersonen i denne boka er en afroamerikansk sykepleier ved navn Ruth. Hun er enke, mannen hennes som var soldat i Afghanistan, ble drept der 10 år tidligere. Hun har en sønn i tenårene, Edison. Ruth har klare planer for guttens framtid, og han lever helt opp til forventningene. Ruth har i 20 år arbeidet ved en fødselsklinikk. Hun er grei og omgjengelig og skjørter sitt arbeid på utmerket vis.
Handlingen starten en dag da Ruth skal overta etter en annen pleier som er i ferd med å gå av vakt. Et foreldrepar, Turk og Brittany Bauer har nettopp fått en sønn som de vil kalle Davis. Ruth har nettopp tatt hånd om barnet for å bade det etter forskriftene da faren krever å få snakke med sjefen hennes. Marie som er sjefen på avdelingen, får beskjed om at foreldrene ikke vil at barnet deres skal stelles av en afroamerikaner.
Turk Bauer er medlem av en gruppe som proklamerer den hvite rases overherredømme. På den glattbarberte skallen sin har han fått tatovert inn et hakekors. Marie retter seg etter foreldrenes ønske. En klistrelapp der det står: ”Afroamerikansk personell skal ikke ta seg av denne pasienten” blir lagt ves lille Davis Bauers journal.
Neste dag Ruth er på jobb er det hektisk aktivitet. Ruth er blitt bedt om å overta overvåkingen på spedbarnstua da en annen pleier må gå for å assistere ved et keisersnitt. På spedbarnstua ligger Davis som skal overvåkes etter å ha gjennomgått en øliten harmløs operasjon. Plutselig oppdager Ruth at gutten har pustevansker. Hun steller med ham slik hun etter vanlige regler skal gjøre. Men da hun hører skritt nærme seg, trer hun tilbake for hun skulle jo ikke røre dette barnet. Pleiepersonalet som kommer inn på rommet og ser guttens tilstand, slår alarm. I all hast bringes oksygenmaske inn, og Ruth får beskjed om å foreta hjertekompresjoner. Likevel er ikke barnet liv til å redde. Han dør i hendene på pleiepersonalet. Oppstyret har trukket guttens foreldre bort til spedbarnstua, og de lar seg ikke avvise. Full av panikk står de der og retter all anklage mot Ruth.
Det kommer til rettssak der Ruth anklages for å ha forvoldt barnets død. Fra aktoratet side legges det all vekt på at hun ble sint da sjefen hennes tok fra henne oppgavene rundt lille Davis. Derfra er det ikke lang vei til å hevde at hun ble drevet av hevntanker og hat mot det lille barnet. Kennedy er navnet på kvinnen som blir Ruths forsvarer. Hun hører til blant de hvite amerikanerne som benekter rasefordommene. Hun sier at hun ikke bryr seg om andre menneskers hudfarge Under rettssaken vil hun ikke betone rasespørsmålet. Derimot legger hun all vekt på de medisinske kjensgjerningene.
Det viser seg at Davis hadde en diagnose, men fordi han ble født på slutten av uka, ble prøvene ikke analysert i tide. Derfor ble den lille operasjonen mer dramatisk for ham enn for andre spedbarn. Ekspertene er enige om at dette kan ha vært årsaken til dødsfallet, men helt beviselig sikker kan man ikke være. Lenge ser det ut til at rettssaken kommer til å ende i aktoratets favør. Den kompromissløse Ruth er like ved å gi Kennedy sparken fordi denne ikke ser ut til å se saken i det rette lys. Men så plutselig snur forsvareren, og rasespørsmålet kommer opp på bordet. Det resulterer i at Bauerfamilien tabber seg riktig ut. Nye momenter fører også til at juryen etter hvert får et nytt syn på saken, og Ruth kan til slutt forlate rettslokalet som en renvasket person.
Det virker som om forfatteren er helt oppsatt på at boka skal ha en happy-ending. Litt påfallende synes jeg når boka har fått et siste kapittel som foregår 6 år senere. Her er det Turk som er hovedpersonen Brittaney er død, og han har fått en ny familie som han lever lykkelig sammen med. Og det drøyeste av alt – han har helt brudt med sin fortid og er nå blitt en helt vanlig tolerant amerikaner uten snev av rasefordommer.

Som så mange andre krimbøker handler denne om to forskjellige saker som presenteres parallelt - en ny og en gammel. Men til forskjell fra de fleste andre bøker med slikt innhold er det få berøringspunkter mellom de to forbrytelsene. Det eneste må være at de har foregått på så å si samme plass.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Handlingen starter med et likfunn. En død mann blir funnet i en lagunesjø i nærheten av Reykjavik. Mye tyder på at liket er blitt dumpet der. Kroppen er blitt påført påfallende store skader som om mannen han falt ned fra en svært stor høyde. Dessuten kan det virke som om han har fått et kraftig slag i bakhodet allerede før fallet. Mannen het Kristvin. Han var utdannet flymekaniker og jobbet på flyplassen på Keflavik. Her hadde amerikanerne satt opp en kjempestor hall. Også sivile fly kunne bli reparert her, på militært område.

Politifolkene som har fått ansvar for Kristvinsaken, er Erlendur og Marion. Den første av dem har på egenhånd kastet seg over en gammel sak, forsvinningen av ei jente, Dagbjørt, for 25 år siden. Hun simpelthen forsvant på vei til skolen. Dagbjørt, som selv var en grei og ryddig jente, pleide å ta en snarvei gjennom et beryktet område som kaltes Kamp Knox. Her i brakkeliknende leiligheter bodde det mest sosialklienter. Hadde Dagbjørt hatt kontakt med noen av dem? Erlendur prøver å finne folk som den gang sto den forsvunne jenta nær. Tips han mottar, bringer ham fram til to personer, den gang unge menn. Den ene, Mensalder, jobber nå på en bensinstasjon. For 25 år siden jobbet han på den amerikanske militærbasen. Amerikanernes nærvær på Island brakte med seg nye varer til øya der det var stor varemangel og rasjonalisering. En ting som har vært svært populært blant ungjentene var grammofonplater med amerikansk musikk. På privat basis drev Mensalder en viss form for svartebørshandel. Han hadde lovet å skaffe Dagbjørt noen plater. På den aktuelle dagen hadde han også en avtale med henne om å kjøre henne til skolen. Men Dagbjørt dukket aldri opp på avtalt sted, og den unge mannen var redd for å bli mistenkt hvis han fortalte noen om dette. Den andre mannen som får mistanken rettet mot seg, er naboen til jenta, en underlig skrue som heter Rasmus. Han bor alene i nabohuset etter moras død. Ofte står han i vinduet og kikker over til Dagbjørt. Det tar lang tid og mange besøk før Erlendur klarer å komme inn på denne nervøse og innesluttede mannen. Til slutt kommer det fram at Rasmus i sin fantasi hadde et hemmelig, lidenskapelig forhold til ungjenta. På den aktuelle dagen klarte han å lokke henne til seg. Et lite basketak oppstår. Uheldigvis ender det med at Dagbjørt faller og slår seg kraftig. Rasmus mister besinnelsen og denger løs på henne. Etterpå låser han jenta inne i en bil i garasjen. Dette kommer til å bli jentas gravkammer gjennom 25 år.

Mens Erlendur bruker mye tid på denne gamle saken, blir det overlatt til Marion å ta seg av saken rundt Kristvin. Hun får god hjelp av Caroline fra det amerikanske militærpolitiet. Kristvinn hadde hatt nær kontakt med amerikanerne. Gjennom dem hadde han fått tilgang til marihuana, noe han ga videre til sin kreftsyke søster, som trengte det for å dempe smertene. Kristvin hadde også et forhold til en av de amerikanske kvinnene på basen, Joan. Problemet var at hun allerede var gift. Ektemannen var av en ganske voldelig natur. Da Kristvin forsvant sto bilen hans parkert nær huset til dette amerikanske paret, med oppskårne dekk. Noen ville tydeligvis hindre ham i å komme av gårde. Kristvin må ha flyktet inn i den store hallen og klatret opp på en plattform under taket. Herfra må han ha blitt dyttet ned. Men det skal vise seg at saken er mer komplisert enn som så. Her dreier det seg om ikke bare utroskap, men om storpolitikk.

Kristvin hadde reparert et Hercules-fly på vegne av et privat selskap som ble kalt Northen Cargo Transport. I den forbindelse hadde han sneket seg til å ta en titt på den tildekkete lasten som viste seg å være amerikanske våpen. Kristvin begynner å stille spørsmål, noe som ikke faller i god jord hos amerikansk etterretning som er involvert. Eneste mulighet for dem er å få den plagsomme islendingen til å tie for godt. Da saken er opprullet og det islandske politiet står klar til å ta seg av de skyldige, sette amerikansk etterretning foten ned. Dette vil de ta seg av selv, og det helper ikke at saken dreier seg om drapet på en islending.

Så tilbake til innledningsspørsmålet. Har disse to sakene noe felles? I begge kommer det fram en kritikk av amerikanernes nærvær på Island. Handlingen i boka viser hvordan den fremmede nasjonen er med på å forandre det gamle samfunnet.

Koselig feelgood med en litt original hovedperson

Dette er en bok med et positivt budskap. Egentlig skjer det lite spesielt her, Det er dagligdagse, trivielle gjøremål det fortelles om.

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Hovedpersonen Zahl er en mann på 32 år. I ungdommen ble han utsatt for en stupeulykke som han aldri har kommet seg helt over. Fremdeles bruker han stokk når han skal gå, og han får sterke smertestillende tabletter. Zahl bor på en øy der man på ta ferge for å komme inn til byen som ligger på fastlandet. Nå er man i ferd med å bygge en undersjøisk tunell som skal erstatte fergen. Zahl har en tvillingbror, Sigbjørn. Mens Zahls liv har gått helt i stå, har Sigbjørn, som bor inne i byen, kone og to barn. Zahl har i noen år bodd for seg selv i gården ”gamlestue”, men nå har Sigbjørn som er odelsgutten til det hele, bestemt at dette huset skal selges. Slik at Zahl, da handlingen starter, er i ferd med å flytte hjem til hovedhuset der faren bor. Sigbjørn hevder at nå er det på tide at Zahl starter på et nytt liv inne i byen. Zahl motsetter seg dette sterkt. I ledige stunder (som det egentlig er mange av) driver han med utstopping av fugler.

Øyas gamle lege går av med pensjon, og en ny kvinnelig lege overtar i hans sted. Hun setter et stort spørsmålstegn ved Zahls utstrakte pillebruk. Prøver som blir tatt tilsier ikke at dette skulle være nødvendig, og hun vil ikke skrive ut nye resepter. Et stort misforhold oppstår mellom henne og pasienten.

Zahl blir nødt til å rasjonere på bruken av de tablettene han allerede har, og oppdager til sin forundring at dette går greit. Selv stokken som han i mange år nå har støttet seg til, er kanskje heller ikke helt nødvendig. En tidligere ungdomsvenninne av Zahl, Kathrine, har kommet hjem til øya. Hun er utdannet dyrlege og har tekt å åpne praksis her. En dag ligger en stor mengde fugler på bakken. Zahl kontakter Kathrine, men hun kan ikke gi noen fornuftig forklaring på hvorfor dette har skjedd. Dette blir opptakten til mer kontakt mellom Zahl og Kathrine. De feirer nyttår sammen, og da Zahl kommer hjem neste morgen, finner han faren sin død i stolen foran TV. Det kan virke som om faren har ventet på at dette skal skje. I lang tid har han kvittet seg med den ene etter den andre av eiendelene sine. Etter begravelsen komme Kathrine med en gave til Zahl En av hundene hennes har fått valper, en valp blir overrakt til Zahl. Også Sigbjørn kommer med en god nyhet. Det har gått opp for ham at det kanskje ikke er til Zahls beste å måtte flytte til byen og starte på nytt. Han tilbyr Zahl å ta over gården. Sigbjørns sønn, Birk, viser stor interesse for onkelens utstopping av fugler. Birk vil gjerne tilbringe tid sammen med Zahl. Men den beste kameraten hans heretter blir nok den lille valpen som har fått navnet Kompis. Midt oppe i det hele ser det ut til at Zahl helt har glemt smertene sine.

Hva denne boka egentlig vil fortelle? Kanskje at veien fra et traurig til et godt og lykkelig liv egentlig kan være ganske kort. Er man i harmoni med omgivelsene sine og har man noe meningsfullt å drive med, er dette kanskje alt som skal til

Originalt skrevet roman

Boka har en omfattende handling med mange dramatiske innslag, uten å være direkte blodig eller voldelig. Den har en litt besynderlig oppbygning. Den kronologiske handlingen avbrytes ofte av kapitler med overskriften ”I buret” og ”Harddisken”. Særlig den siste virker noe malplassert. Først helt på slutten får vi vite at handlingen her henger sammen med resten.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Det er mange personer involvert i handlingen. Likevel forstyrrer ikke dette oversikten nevneverdig. Vi er innom svært forskjellige miljøer – alt fra de rikeste pappaguttene i Stockholm til småkriminelle innvandrergutter, mange fra Syria. Også de to hovedpersonene er svært forskjellige. Vi har den unge ambisiøse advokatkvinnen Emelie. Hun blir satt til å samarbeide med Teddy som nettopp har kommet ut av fengselet etter åtte år. Oppgaven de skal gripe fatt i, er å finne den forsvunne investoren, Philip Schale som er blitt kidnappet. Oppdragsgiver er Philips far, Carl-Johan Schale. Han er nær venn av Magnus, en av deleierne i Leijons, firmaet der Emelie arbeider. Dette er et oppdrag fjernt fra alt annet Emelie har erfaring med. Derfor pålegger Magnus henne å ta kontakt med Teddy som etter fengselsoppholdet har lagt forbryterbanen bak seg. Philip ble tatt til fange hjemme hos seg selv. Noen ringte på døra og dro en papirpose nedover hodet hans. Philip våkner opp i et mørkt rom. Han er bundet og teipet. Av og til kommer en person inn med litt mat til ham, en maskert person med et jokeraktig ansikt. Kidnapperne vil ha penger fra ham – mange millioner. Men det tar tid å få overført så mye penger. I mellomtiden må han vente, og hva vil skje med Philip etterpå? Et par ganger forsøker han å overmanne fangevokterne sine. Men til ingen nytte. En gang klarer han til og med å rømme, men blir innhentet. Han blir overført til et annet sted, et hus som ligger svært øde til.

Teddy og Emilie oppsøker huset der Philip ble holdt som fange. Mens de er her, blir de overrasket av noen inntrengere. En luftig slåsskamp utspiller seg. Etterforskningen avslører mye rundt personen Philip. Bl.a. skal han ha voldtatt en ung kvinne, Anina. Nå finner Emelie denne kvinnen drept i sitt hjem. Ved hjelp av et bilnummer klarer Teddy og Emelie det nye tilholdsstedet for kidnapping. De finner Philip liggende på gulvet, svært skadd. Her er også Ian som har vært en i Philips vennegjeng. Nå viser det seg at det er han som har stått bak kidnappingen Utenfor herjer en ungdomsgjeng. De har stoppet den andre kidnapperen, han som var jokerfjeset. Det viser seg nå at denne personen er Dejan, Teddys bestekamerat fra gammelt av. Han har fortsatt virksomheten som også Teddy var med og drev tidligere. I guttegjengen utenfor er Teddys nevø, Nikola. Han har alltid sett opp til onkelen sin, og Teddy ser det nå som sin oppgave å passe på at gutten ikke ramler utfor.

Det spesielle ved denne boka er at offeret for kidnappingssaken ikke er noe offer i vanlig forstand. Det viser seg etter hvert at det er blant rikfolkene vi finner de største skurkene, de som er i stand til å gjøre alt for å rydde en oppstått hindring av veien. Drapet på jenta Anina var det Carl-Johan Schale som sto bak. Han ville forhindre at sønnen Philips rykte skulle bli svertet. Den samme faren hadde behandlet sine barn på en fryktinngytende måte. Hver gang de satte seg opp i mot hans prinsipper, ble de straffet på grusomste vis. Resultatet ble en sønn, like egoistisk som faren. Datteren hans derimot brøt med faren og gikk sine egne veier.

Da jeg var ferdig med å lese denne boka, satt jeg igjen med følelsen av at historien rundt noen av disse personene ikke var blitt fortalt til ende. Jeg ventet nærmest på en fortsettelse, og jeg håper at jeg finner den i de to neste bøkene til forfatteren.

Gøy å lese en roman med gatekunst som fargerikt bakteppe

En flott roman, men slutten trakk fra en prikk på terningen

Kanskje var det opplysningen bakpå boka om at handlinga utspilte seg i de norske fjorder som gjorde meg nysgjerrig, og når framsida i tillegg lokket med ”en gnistrende setting” gikk jeg til lesingen med en viss forventning, men denne ble til en viss grad gjort til skamme.

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Boka handler om den engelske journaliste Lo Blacklock. Hun jobber i et reiselivsmagasin, og nå har hun (fordi sjefen hennes er forhindret) fått anledning til å delta på en luksuscruise som skal gå til de norske fjorder. Den som spanderer det hele er milliardæren Richard Bullmer og hans norske kone Anne. Sistnevnte er svært redusert på grunn av kreftsykdom og deltar i mindre grad i livet om bord. De andre passasjerene på turen er enten pressefolk eller andre rikinger. Like før reisen har Lo hatt et innbrudd i leiligheten sin. Opplevelsen da hun sto ansikt til ansikt med den maskerte inntrengeren har brakt henne ut av likevekt. Også de siste timene sammen med kjæresten Judah forløp heller ikke så glatt som de burde.
Første natt på båten våkner Lo av noe hun tolker som et kvinneskrik fra nabolugaren. Det etterfølges av et plask ute fra sjøen. Lo går ut på balkongen og synes hun ser ute i bølgene. På balkongveggen mot nabolugaren oppdager hun også store flekker av blod. Lo varsler skipets sikkerhetsansvarlige, Nilsson. Han bedyrer at nabolugaren har stått tom, noe Lo bestrider da hun kvelden i forveien snakket med jenta som bodde der. Hun lånte til og med en mascara av henne. Da Lo skal vise Nilsson blodflekkene på balkongveggen, er de borte. Også lugaren er helt ryddet, ikke tegn til at noen har bodd her. Lo beskriver for Nilsson jenta hun møtte. Denne beskrivelsen stemmer ikke med noen av gjestene, og heller ikke med personalet som hun blir presentert for etter hvert. En av de andre gjestene om bord er fotografen Ben Howard som Lo tidøligere har hatt et forhold til. Han kan fortelle at Nilsson går på nervetabletter og kanskje ikke alltid er helt etterrettelig. Lo føler snart at hun ikke blir tatt helt alvorlig. Selv er hun overbevist om at det er en morder om bord og at vedkommende nå også opplever henne som en trussel. Men hvem av de andre passasjerene er det? Hvem kan hun overhodet stole på?
Reisen går så langt nordover som til Trondheim. Der snur båten og vender tilbake mot Bergen igjen. Det har ikke vært internettilkopling om bord, og Lo har heller ikke hatt dekning på mobilen. Derfor har hun bestemt seg for å avbryte turen i Trondheim, og der melde fra til politiet. Men før hun kommer så langt, blir hun tatt til fange og låst inne på et rom. Det har en tid før hun får se hvem som har kidnappet henne. Det viser seg å være jenta fra lugar 10 som hun altså trodde var kastet over bord. Hun oppdager også noe annet. Carrie som jenta heter, har en kroppsfasong til forveksling lik Anne Bullmer sin. I det siste har hun maskert seg som den kreftsyke kvinnen. Carrie er elskerinnen til Richard Bullmer. Han har tatt livet av kona si, noe som for all del må skjules siden den store formuen hans egentlig kommer fra hennes familie.
For øyeblikket har Richard forlatt båten. Carrie går med på å slippe Lo fri nå mens båten ligger ved land. Når Richard kommer tilbake, vil han tro at Lo har overmannet Carrie. Men før Lo kommer seg vekk, hører hun at Richard er tilbake. Hennes eneste mulighet blir å kaste seg ut i vannet og svømme til kaia. Men faren er likevel ikke over. Hun kommer seg fram til det lokale hotellet. Direktøren er en venn av Richard og fester ikke tillit til Lo som nå opplever at også politiet er på jakt etter henne. Etter noen strabasiøse døgn på flukt blir hun til slutt funnet av en bonde, som riktignok ikke kan forstå engelsk, som hjelper henne videre. Vel hjemme i England får hun høre om likfunn i sjøen. Alle har trodd at det var henne det gjaldt. Også en druknet mann er blitt funnet. Dette viser seg å være Richard Bullmer.
Boka er svært lettlest. Handlingen er enkel, til tider heller banal. Særlig i begynnelsen er det mye prat om trivialiteter som klær og sminke. Det som holder spenningen oppe, er innslag på slutten av hver av de åtte delene som boka består av. Her får vi utklipp fra pressen og andre sosiale medier som peker mot en langt mer truende utgang enn det Lo selv oppfatter.

Spennende fra Grønland i før-middelalderen