Bokelskere.no

Så kjekt å høre fra deg, og høre at du har hatt en fin leseopplevelse. Dette med hopping uten å markere hvem som snakker kan til tider være forstyrrende, men noen ganger fungerer det bra.

En kokebok til inspirasjon. Jeg vil lage alt i denne boken, og en trenger ikke gå amok i butikken for å få det til

En nydelig bok om Astrid Lindgren for barn og voksne. Illustrasjonene av Lisa Aisato er fantastisk sterke.

Les om Fredrikke Danielssen, datter av en fremtredende overlegen D.C. Danielssen, hvis dagbok ble funnet i Bergen Museum i 2011.

Eg byrja på mursteinen I all evighet av Ken Follett i romjula - og håpar å bli ferdig med den i løpet av helga. Denne store og tunge (bokstaveleg talt altså) boka egnar seg ikkje som sengelektyre, så på nattbordet har eg Monogram-mordene - ein Agatha Christie-pastisj - av Sophie Hannah liggjande.

Lærerikt og underholdende om vår alles kjære William Shakespeare

Tradisjonelt oppbygget roman med flere handlinger noen familiemysterier og litt romantikk. Den ble aldri kjedelig, men gjorde ikke all verdens inntrykk

Du befinn deg på ein heilt annan klode enn dei fleste andre. Eg føler behov for å gjenta noko eg sa i ein annan tråd: Eg er reddare for Storhaug og hennar meiningsfeller enn for islam og muslimar. Det får eg stadfesta her. Når du seier at islam bør motarbeidast og eliminerast "med alle midlar" skremmer det meg. Hugs på at den største terroristen me har hatt her i landet (ABB) var ein kvit, kristen, fanatisk islam- og multikulturhatar.

Med dette trekk eg meg ut frå "debatten".

Ikke stor litteratur dette her, men underholdende til tusen

Veit ikke om du opplever dette som et svar på ditt spørsmål, men skriver i vei likevel.
Jeg har laget en hylle som jeg kaller gjenleste, der jeg parkerer bøker jeg lest mer enn en gang. Skjønner ikke helt dette med lesestatus da dette forsvinner når du markerer "har lest".

En søt kjærlighetshistorie fra vakre Italia :)

Spennende slutt på historien om katarene i middelalderen

Nok en bok om Andreas Doppler – mannen som ikke fant seg til rette i samfunnet vårt, som søkte ut i naturen, ut i skogen der han slo seg sammen med en elg. Men nå, etter å ha streifet omkring i årevis, føler han seg klar til å dra tilbake til menneskenes verden. Men det måtte ikke gå for fort. Først må han finne et sted å plassere elgen. Muligheten byr seg i en kennel for hjortedyr. Så tar selve avskjedsprosessen mange dager. Men til slutt kommer Doppler seg hjem til huset der han har bodd sammen med familien sin. Her blir han møtt av sjokkerende overraskelser. For det første var huset hans nå blitt malt blått en farge som Doppler avskydde. Men verre enn det: på postkassen var navnet hans fjernet og erstattet med et nytt navn, Egil Hegel. Denne mannen hadde altså overtatt hans plass hos kona Solveig og barna Nora, Gregus og Bjørnstjerne. For å orientere seg om situasjonen lager Doppler seg en hytte oppe i et tre i nærheten. Her sitter han med en kikkert og observerer det som foregår inne i huset. Herfra har han til og med utsikt til de voksnes soverom. Etter hvert finner han også husnøkkelen (som ligger på sin gamle plass). Han snuser rundt i huset og oppdager bl.a. at Egil Hegel er en mann med en respektabel inntekt. Det kan andre ord bli vanskelig å ta opp konkurransen med ham. For likevel å slå splid mellom Egil og Solveig går Doppler rundt i huset og onanerer og sprer omkring sin sæd, bl.a. på Solveigs hodepute. Han oppnår det han vil, Solveig blir mektig irritert på Egil tross hans iherdige protester. Det ender med at Egil flytter ut, og nå er veien kort for Doppler til å flytte inn i huset. Datteren Nora virker i begynnelsen glad, hun har savnet sin far. De to andre barna er for små til å huske ham. Særlig seksåringen Gregus har hatt en besynderlig utvikling. For tida er det et lokalvalg i Brasil som er hans altoppslukende interesse. Neste skritt for Doppler burde være å komme tilbake til arbeidslivet for å bidra til familiens økonomi. Men her ligger det store mentale hindringer. Doppler bli stående på fortauet utenfor sin gamle arbeidsplass, men har ikke mot til å gå inn. Etter som Solveigs tålmodighet er i ferd med å ta slutt, forteller Doppler hjemme at nå har han fått igjen sitt gamle arbeid. Alle i familien blir glade. Problemet for Doppler er at nå kan han ikke lenge være hjemme om formiddagen. Doppler får Solveig til å kjøpe et modellfly til ham. I flere dager har Doppler det travelt med flyet sitt, men til slutt krasjer det inn i et tre. En mann i rullestol følger med ham. Han kaller seg Sensei Arntzen og er karateinstruktør. Han skriver også brosjyrer der han spår kommende kaos og verdens undergang. Dette inspirerer Doppler, og da forholdet til Solveig surner, inviterer han naboer til et utendørs pontlach-party der han oppfordrer folk til å ta med og brenne det fineste de har. Selv har han rasket med seg diverse utstyr og apparater fra hjemmet og står klar til å kaste disse på bålet da en griper ham i armen.Det er Egil Hegel som nå er kommet tilbake for å gjenvinne sin plass hos Solveig og barna. Doppler blir nå henvist til kjelleren der han en tid tilbringer en kummerlig tilværelse, men så må han også ut derfra. Doppler dra og henter elgen Bongo som også har vansmekte i vennens fravær. Sammen begir de seg til København. Takket være sitt anatomiske fortrinn, et ualminnelig stort kjønnsorgan, får Doppler jobb på en bordell i den danske hovedstaden. Etter en tid drar han og Bongo tilbake til Norge, og så bærer det på nytt inn i de dype skogene.
Boka er morsom lesning med alle sine burleske og originale påfunn og ordbruk. Men etter hvert synes jeg det går for vidt. Å plassere Doppler på en bordell er vel å trekke dragningen mot naturen altfor langt….

God helg ja!

Eg har fire påbyrja bøker som eg skal halda fram lesinga av i helga. Håpar å bli ferdig med minst ei av dei, - men eg reknar ikkje med å bli ferdig med I all evighet av Ken Follett - som eg har lest i ein liten "evighet" alt; boka er på 1100 sider.
Lydboka eg høyrer på for tida er Seks år av Harlan Coben.
Eg les også ein interessant biografi om Tove Jansson, skrive av Tuula Karjalainen, samt om Sidsel Wold si israelske reise i boka med tittelen Landet som lovet alt.

Hipp hurra for bibliotektenester, eBokBib og Storytel!

Det som har imponert meg aller mest og som har gjort sterkast inntrykk på meg gjennom bokserien er språket og forteljarmåten. Historia vert fortalt i eit spørjande og syngjande språk. Eg veit ikkje om andre som skriv så poetisk, heilt utan jåleri og språkblomstrar. Det gjer at ho får formidla sterke historiar på ein direkte måte. Setningane leikar seg liksom nedover boksidene og kryp deretter inn i sjela di. Forteljarstemma "svevar" over alt og alle før det vert zooma inn på eit enkeltmenneske, eit dyr, ein gjenstand eller ein ting i naturen. Deretter følgjer ei kort eller ei lengre historie, før forteljarstemma flagrar avgarde igjen - til ho på nytt fokuserer ned på ei ny hending. Lesaren legg nesten ikkje merke til dette grepet, før etterpå. Historiane vert fletta inn i kvarandre, elegant og naturleg.

Handlinga i Kaldere mot natten tek til ei tid etter der Slik treet faller sluttar. Me får følgja skogfinnane "våre" frå og med krigsåra og heilt fram til bortimot vår eiga tid - og med det; eit par nye generasjonar. Likevel er det ikkje vanskeleg å halda tråden: Larsen losar lesaren gjennom nye landskap, nye familiar og nye tider - og samstundes minner ho oss om tidlegare hendingar og historiar. Stødig og med overblikk dreg ho linjene gjennom heile tidsperioden - heilt frå starten av den fyrste boka Det vokser et tre i Mostamägg, då me møtte "stammora" Lina for fyrste gong.

Meir på bloggen min

Enda en bok som handler om en sterk oppegående kvinne som er fullstendig fortapt i en mann som er svak og full av bedrag. Kvinnen i boka er 55 år. Hun er jordnær med mye selvinnsikt og livserfaring. Likevel klarer hun ikke å komme fri fra dragningen mot denne mannen. Mannen er musiker og en stor sjarmør og har et stort forbruk av alkohol. Han har en liten datter og lever tidvis sammen med henne og hennes mor, samtidig som han forsikrer overfor hovedpersonen at dette ikke betyr noe, det er henne og ingen annen han vil ha. Hun på sin side tror at hun kan forandre ham. Hun vil gjøre ham trygg slik at han slipper å lyge. I hennes øyne er ikke det at han lyger, en egenskap ved han, men heller en måte å håndtere livet på. Hun mener at det skriver seg fra hans vonde barndom da han vokste opp med en dominerende mor som trolig også misbrukte ham. Selv var hun et barn som i stor grad ble oversett av de voksne. De ville helst slippe å høre henne. Det fikk henne til å tro at hun maste for mye, at hun ville for mye. Hun har en god venninne som prøver å overtale henne til å gi slipp på denne mannen. Men hun klarer ikke å frigjøre seg. Den eneste måten å gjøre det på, viser seg å være å drepe ham.

At en roman handler om kjærlighet, er mer en regel enn et unntak. Også i boka ”Uten personlig ansvar” er kjærlighet det store temaet. Men det er en vesensforskjell. Her slipper vi heldigvis masse prat om personenes utseende, påkledning og andre trivialiteter. (Hvis noe sånt en sjelden gang nevnes, har det absolutt en funksjon i helheten.) Her er det menneskenes indre tanker og deres reaksjoner på hverandre som er tellende. Om handlingene deres er aldri så velkjente, gir denne boka dem en ny dimensjon. Det er først og fremst takket være den eminente språkføringa til Lena Andersson. Hun beriker oss, får oss til å oppleve kjente fenomener på en ny måte. Særlig gjennom utstrakt bruk av motsetningspar får hun fram nye sider ved det allerede så velkjente.
I denne boka er det ikke bare uttrykksmåten som er bygd opp rundt motsetninger, også personene er det. Særlig mannen, skuespilleren Olof, svinger til stadighet mellom nærhet og fjernhet. Ester, den kvinnelige hovedpersonen, er også i konstant bevegelse mellom lengsel og fortvilelse. De to møter hverandre da dramaet ”Tresomhet”, som Ester har skrevet, skal ha sin første leseprøve. Hittil har navnet på en av skuespillerne, Olof Steen, vært helt ukjent for henne. Allerede ved første møte kjenner hun en flagrende bevegelse inne i seg. Ester sender ham sin siste diktsamling som han pr. telefon takker for, og litt etter oppstår det en kontakt mellom dem. Det tar ikke lang tid før den kompromissløse Ester åpent forteller at hun vil dele livet sitt med ham. Olof er gift med Ebba som er lege. Hun er ukependler og tilbringer bare helgene (og knapt nok det) hjemme sammen med sin mann. Ester tror og håper at han snart vil begjære skilsmisse fra sin kone. Men Olof understreker at det er umulig. De forsøker å fjerne seg fra hverandre. Men det tar ikke lang tid før kontakten gjenoppstår. Som regel er det Olof som tar initiativet. Han kan ikke unnvære Ester. I periodene uten kontakt prøver Ester av alle krefter å legge forholdet med Olof bak seg. Men hun lider under det. Olof har et feriehus på Skåne. Dit drar han alene om sommeren. Ester bor hos en venninne i nærheten. Som regel er det slik at ut på høsten slår Olof opp med Ester. Men da våren kommer, søker han henne opp på nytt. Og hver gang tror Ester at nå er skilsmissen mellom Olof og Ebba nær forestående. I hele tre år lever de i et forhold som går av og på. Ester føler at hun må ha ham helt og holdent. For Olof betyr det ingenting at han lever mellom to kvinner. Men Ebba må ikke få vite om Ester. Når Olof og Ester er ute sammen, er han svært påpasselig på at venner og kjente ikke ser dem sammen. Etter tre år handler endelig Ester. Hun sender en tekstmelding til Olofs kone Ebba der hun forteller om sitt forhold til Olof og sine følelser for ham. Olof blir rasende. Overfor omverden bagatelliserer han sitt forhold til Ester. Han påstår at hun forfølger ham. Han kaller henne en stalker og går enda så langt som til å hevde at hun har voldtatt ham. Det blir et sjokk for Ester å oppdage Olofs sanne ansikt. Da hun en tid etter møter en venn av ham, får hun vite at Olof nå har det svært vanskelig. Ebba lar ham ikke glemme at han har vært henne utro.

Spennende fortsettelse på serien om Odd Singsaker i Trondheim