Skal en ta denne boka på alvor, er det kongehuset (det europeiske og i særdeleshet den danskedelen) som er den egentlige skurken i denne kriminalromanen. Noen soldatliknende menn (med mannen Markus i spissen) gjør alt de kan for å trygge monarkiets posisjon, om nødvendig dreper de folk med divergerende meninger, og når et drap først er begått, dreper de også andre helt uskyldige som kanskje har sett noe som kan avsløre dem. Det smøres tjukt på i boka når det gjelder beskrivelsen av kongefamiliens maktbruk og manglende moral, så tjukt at selv en monarki-skeptiker som meg, ikke kan annet enn å oppleve dette som en gedigen overdrivelse.
Hovedpersonen i boka er den unge kvinnen Eva. Hun er journalist med jobb i en stor avis der hun har jobbet med livsstilreportasjer.
Martin var Evas store kjæreste. Han var soldat og stasjonert i Afghanistan. Men så blir Martin drept av en veibombe. Eva er dypt utrøstelig. Raseriet hennes er rettet mot forsvaret (og hele institusjonen ”Fedrelandet”) som sender folk ut i krigen. Enda verre blir det da hun står uten tilgang til arv og mister huset de har kjøpt sammen. Psykisk nedbrutt som hun er, mister hun også journalistjobben sin. Da boka åpner, er Eva på vei til en jobbutplassering i en barnehage der hun skal være kjøkkenassistent. Men allerede første dagen hun er der skjer det noe. En femårig gutt lager en oppsiktsvekkende tegning. Den forestiller en mann idet han blir drept av en annen. Gutten bak tegningen, Malte, viser seg å være sønn av kronprinsessens hoffdame Litt senere kommer nyheten om at Maltes onkel, hoffdamens bror, er blitt funnet død ute i skogen. Angivelig skal han ha skutt seg selv gjennom munnen. Kan han ha sendt en sms til sin søster. Journalistgenet i Eva våkner. Hun værer at her er det noe som ikke stemmer. Hun klarer å bemektige seg mobilen til den dreptes søster, og her får hun bekreftet mistankene sine. Sms’en må være sendt etter at drapet som Malte var vitne til, hadde skjedd, altså kan det ikke ha vært noe selvdrap, det må stå andre bak. Eva må lete lenge før hun finner noen som er interessert i teorien hennes og som kan fortelle mer om konge-familiens uangripelighet, og ellers lære henne viktige grep for en gravende journalist.
I det følgende blir Eva og kontaktene hennes oppsporet og jaget av Marcus og de andresoldatmennene (de som kaller seg ”voktere av Institusjonen”). Eva oppsøker en journalistkollega og finner ham drept i hjemmet sitt. Også Eva er nær ved å bli drept, men nærværet av henne har gjort noe med Marcus. Da han ute på gaten er klar til å skyte henne, vil ikke fingeren på avtrekkeren lystre. I stedet blir Marcus kjørt ned av en bil og havner på sykehus. Eva søker beskyttelse på et krisesenter. Derfra fortsetter hun sine undersøkelser rundt sannheten om Malkes onkel. Hun oppsøker stedet i skogen der han ble funnet, og kommer over noen gutter som samler opp kraniebiter som ligger strødd rundt på skogbunnen. Eva skaffer seg tilgang til legen som skulle obdusere den døde, men som forunderlig nok hadde fått avslag fra familien. Legen er svært interessert i kraniebitene og kommer til den konklusjon at mannen må ha pådratt seg en dødelig skade før han ble anbrakt ute i skogen og skutt. For å komme til bunns må Eva ut hva drapsstedet kan ha vært - et sted som samsvarer med Maltes tegning. Undersøkelsene fører henne i retning av slottet. Etter å ha blitt informert av lokalkjente, tar Eva seg inn i bygningen. Her klarer hun å omgå vakter og finner til slutt det som må være svaret.
Men forfølgerne hennes er i hælene på henne. Blant dem har det foregått en stor forandring. Den skadde Marcus vil ikke lenger være hennes fiende. Han er blitt avsatt av sine egne. Trane er nå blitt leder for gruppen, og Marcus’ tanker kretser seg om å redde Eva fra Tranes menn. Ut fra noen opplysninger han sniker til seg, trekker han den slutning at hun må ha skjult seg på et krisesenter. Men hvilket? Det er flere av dem i København. Marcus setter opp overvåkingskameraer utenfor de forskjellige krisesentrene. Nå kan han overvåke alle samtidig. Men Tranes menn kommer ham i forkjøpet. Krisesenteret der Eva holder til, blir satt i brann. Eva flykter oppover trappene. Hun er bevæpnet med en kniv. Like i hælene på henne kommer Marcus og en av Tranes menn. De to mennene sloss. Marcus som kommer seirende ut, snur seg mot Eva. I desperasjon stikker hun kniven inn i ham. Sterkt såret kommer han seg likevel ut. Redningsmannskapene tar hånd om Eva.
I tiden som følger blir hun værende på krisesenteret der hun bl.a. skriver ned historiene til kvinnene rundt henne. Om henne selv heter det at hun er blitt truet og forfulgt av en voldelig ektemann. Så rn dag får Eva et brev. Det inneholder en invitasjon fra dronningen om å komme til Christianborg for å motta Ridderordenen. Hun må skrive en levnedsbeskrivelse. Vel vitende om at beskrivelsen hennes omgående vil bli låst ned, ulest, skriver Eva i vei om den siste tids opplevelser og erfaringer. En gang i framtiden vil nok dette komme fram i lyset.
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
Vi er vant til å forbinde finske filmer og finsk litteratur med noe tungt, mørkt og tragisk. Slik er det også i denne boka der vi følger en finsk familie gjennom hundre år (fra 1895 til 1995) og gjennom fire generasjoner. Vi møter sterke personligheter med mye godhet i seg, likevel blir utfallet ikke annet enn tragisk. Måten boka er bygd opp på, er noe spesiell. Handlingen hopper fram og tilbake i tid. Før vi føres inn i en hendelse, blir vi presentert for et årstall. (Slikt krever oppmerksomhet fra leserens side, især er det krevende å få med seg hvis man har den som lydbok.) Tidsrommet boka spenner over, rommet mye dramatikk for finnene, men det hører vi for det meste bare indirekte om her.. Episodene vi føres inn i, er gjerne hentet fra familiens dagligliv, men ikke desto mindre har forfatteren klart å gjøre dem fascinerende og spennende.
Handlingen foregår på et lite sted nordøst i Finland. Første generasjon vi hører om her, utgjøres ene og alene av kinnen Maria, Hun har gjort noe som ikke var vanlig for en kvinne den gang, hun har skaffet seg en yrkesutdannelse, en jordmor utdannelse. Etterpå viser det seg at det likevel ikke blir lett å få mulighet til å utøve yrket. Folk, og da særlig mennene, ser med skepsis på jordmora og kvier seg for å tilkalle henne. Maria må kjempe en tung kamp for å få aksept. Hun leier rom hos en apoteker, og trolig er det med ham hun får en datter. Men hos apotekerens to strikse søstre møter hun stor motstand. Senere får Maria bygd eget hus til seg og datteren Lahja. Også Lahja får barn utenfor ekteskap, datteren Anna. Men i motsetning til mora vil hun ikke leve alene, så hun får mannen Onni til å gifte seg med henne.
Utover i boka kan vi nesten si at det er Onni som er hovedpersonen. Onni er en farende håndverker. Han er dyktig og vennlig, men utover i boka forstår vi at han bærer på en stor hemmelighet. Onni blir en god far for Anna. Han og Lahja får to barn til, Helena som er blind og sønnen Johannes. Liksom mora har også Lahja skaffet seg en utdannelse. Hun ender opp med å bli fotograf, etter å ha blitt avvist ved flere andre utdanningsinstitusjoner.
Krigen kommer og med den evakuering fra hjemplassen. Onni må dra til fronten, og det tar mange år før han er tilbake igjen. Da er hjemmet deres brent ned, og familien må bo i en gamme. Onni går i gang med å bygge opp huset som nå blir enda mye større enn før. Men Onni er rastløs og ofte blir han borte fra hjemmet. Forholdet mellom ektefellene blir vanskelig. Lahja lengter hele tiden etter kroppslig kontakt med Onni. Men forgjeves. Etter som årene går, blir dette misforholdet verre og verre. Jentene forlater hjemmet, bare Johannes blir værende. Han gifter seg med Kaarina. De får flere barn. Kaarina er en tålmodig, godhjertet person. Men selv ikke hun klarer å skape en god stemning i huset. Lahja som ønsker å bli tatt inn i varmen, opplever bare at alle skyr henne. Så finner Lahja bortgjemte kjærlighetsbrev skrevet til Onni fra en mann. Men dette blir fortiet. Onni har det vondt og kommer til det punktet at han ikke klarer å leve lenger. Han tar sitt eget liv.
Bokas siste del er viet Onni. Han har truffet en mann som har tiltrukket ham sterkt. Dette var i en tid da homoseksualitet var forbudt. Han har kjempet imot, men ikke klart det. Hos denne mannen har Onni funnet kjærligheten som han har savnet hjemme. Men så griper Lahja inn. Hun har skrevet et brev til politiet og forteller hva som foregår og ber dem ordne opp slik at hun kan få igjen mannen sin. Politiet dukker opp og tar mennene på fersk gjerning. Dette blir Onnis endelikt. Etter at Lahja er død, finner familien brevet. De river det i stykker.
Det som fascinerer mest ved boka, er hvor godt forfatteren klarer å gjenskape stemningen i de små episodene som boka består av. Som leser føler man på kroppen uhyggen og maktesløsheten som brer seg mellom disse familiemedlemmene.
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
Her kommer fortsettelsen på ”Kadaverdoktoren”. Handlinga går for seg i samme år som sist, i 1894. Også denne boka har henvisninger til medisinsk forskning og omhandler både de sosiale forholdene i tidens Frankrike og i sær kvinners vanskeligheter med å hevde seg i et totalt mannsdominert samfunn.
Hovedpersonen er Madeleine Karbo, ca. 20år. Hun bor sammen med sin legefar. I flere år har hun virket som hans assistent. Madeleine er forlovet med professor Auguste Dreyfuss fra Heidelberg. Madeleine ivrer etter å få studere medisin. Her møter hun mye motstand fra ledelsen ved fakultetet som hevder at en kvinne vil distrahere sine mannlige medstudenter. Til slutt får hun medhold fra dosent Adrian Althauser som åpner for henne på institutt for fysiologi.
Handlingen starter en kveld da det er kommet melding om at Frankrikes president er blitt myrdet. Midt ute i folkehaver som syder og koker, finner man et lik. Det er en ung prostituert jente, Rosalba. Hun bærer tydelige tegn slag. Madeleine som undersøker liket, konstaterer at disse er påført etter jentas død. Påfallende er at magen er oppskåret. Det viser seg at hele livmoren er fjernet. Rosalbas gode venninne, Fleur, kan fortelle at hun ulykkeligvis var blitt gravid, men oppfattet det som stor synd å fjerne fosteret. Fleur hadde tatt med venninnen sin til ”Institutt for barnepleie og amming”. Madeleine oppsøker dette stedet. Bak en lukket dør finner hun her dosenten sin, Althauer, som tydeligvis er opptatt med å utvikle en ny form for kuvøse. Han nærmest jager Madeleine på dør. Rosalba har vært innkalt til sedlighetsforvaltningen som undersøker gatejentene for syfilis. Også her har Althauer fått innpass med forskningen sin.
I privatlivet har Madeleine sitt å stri med. Hun og Auguste har lover hverandre total ærlighet. Han betror henne at før hun kom inn i livet hans, hadde han hatt en mannlig tysk student, Eric Falkenberg, som elsker Nå dukker Falkenberg også opp i Varbourg til Madeleines store fortvilelse. Det ser ut som om han vil tvinge henne til å gi slipp på Auguste. Nå skjer det at Auguste blir oppsagt fra stillingen sin ved universitetet i Heidelberg. Forholdet hans til Eric Falkenberg er blitt avslørt. Madeleine får besøk av bestemoren til Auguste, en velstående og prippen dame. Hun uttrykker sin misnøye med den emansiperte Madeleine. Han forlanger at Madeleine og Auguste må få arvinger, ellers vil hun gjøre dem arveløse.
Så finner man liket av Fleur flytende i elva.. Sporene som Madeleine følger, fører henne til en kullkjeller. Her har trolig Fleur blitt holdt som fange. Så vil tilfeldighetene det slik at Madeleine havner i den samme godt skjulte kullkjelleren, sammen med sin store fiende Eric Falkenberg. Det tar dem lang tid å finne en måte å komme seg ut på og da har fiendskapet mellom de to nærmest smuldret opp. På veien ut blei de vàr spedbarnsskrik. Det viser seg at Rosalbas avkom har ligget skjult her i en kuvøse. Madeleine bringer barnet med hjem. Det skal oppfostres av henne og Auguste. Også bestemoren til Auguste lar seg etter hvert sjatmere av dette lille barnet.
Althauer inviterer Madeleine med på et foredrag han skal holde. Her legger han fram motivene sine. Siden Frankrikes folketall er i sterk tilbakegang i forhold til arvefienden Tyskland, er det påkrevet å sette i gang tiltak for å øke fødselsraten i landet. Derfor har han arbeidet med en ny form for keisersnitt der man tar ut barnet mens det ennå ligger i livmoren. Det var dette som skjedde med Rosalba. Men det gikk galt, og hun døde av inngrepet. Liket ble så påført kvestelser for å kamuflere det som et vanlig drap.
Denne boka har mange fellestrekk med forgjengeren ”Kadaverdoktoren” Begge er i tillegg til å være kriminalromaner der en forbrytelse skal oppklares, også et bilde på kvinnens stilling i et kjønnssegregert samfunn der både retten til utdanning og til å ha et kjønnsliv blir holdt nede. Bøkene gir oss også et innblikk i tidas legevitenskap. De starter begge med funnet av et kvinnelik som Madeleine blir den første til å undersøke. Etter hvert gjør hun seg også kjent med hvem den døde var i live. I begge bøkene er det flere personer som får mistanken rettet mot seg, og når den skyldige til syvende og sist avsløres, ser vi at det er sykdom eller liknende onder som i tidlig alder har rammet drapsmannen, som kan forklare at det gikk som det gikk I denne boka er det sjokket aom lille Adrian
må ha fått da han konfrontert med kjensgjerningen at hans egentlige mor var en syfilisrammet prostituert, fikk sitt trygge familiebilde revet i stykker. Spenningen i bøkene tiltar da heltinnen var opplever å bli holdt innestengt med en truende fare utenfor. Imidlertid synes jeg at denne boka er et hakk bedre enn den forrige. Her kommer elementene tydeligere fram. Den første boka virket noe rotete mot slutten.
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
Tja, tja….. ”En vakker og stemningsfull historie” er karakteristikken på omslaget til boka. En riktignok tragisk, men også banal beretning med høyst usannsynlige sammentreff, synes jeg passer bedre. Boka operer med to ulike tidsplan, 1933 og 2010 der hvert av dem har sin hovedperson. Dette er ordentlig tidtrøyte som det vel egentlig ikke er noen vits i å kaste bort tida på.
I en liten leiegård i Seattle bor i 1933 en liten fattig familie bestående av mor og sønn. Det er Vera Ray, en kvinne tidlig i 30-årene, som arbeider som stuepike på et av byens hoteller. Sønnen hennes, Daniel, er 3 år. Mora jobber og sliter for å livberge de to. En svært kald dag i mai må hun på arbeid. Hun har denne kvelden ingen til å passe Daniel så hun må etterlate ham alene i senga. Da Vera neste morgen kommer hjem etter å ha kjempet seg gjennom en kraftig snøstorm, er Daniel borte. Det eneste spor etter ham er bamsen hans som Vera finner ute i snøen. I timevis går hun nå gatelangs og roper på ham, men gutten er ikke å finne. Politiet varsles, men der er man lite interessert i å hjelpe fattigfolk.
I sin høyst sårbare tilstand blir Vera et lett bytte for en av hotellets faste gjester – en styrtrik mann som i lengre tid har gått og siklet etter henne. Han har gode forbindelser og lover å hjelpe henne i søken etter Daniel, for Vera selv er sikker på at noen må ha kommet seg inn i leiligheten og tatt ham. Rikingen utstyrer Vera med kostbare klær, skjenker henne full og får henne opp i senga si. Allerede neste morgen gjør han det klart at han har helt andre hensikter enn å hjelpe henne. Vera flykter i all hast fra hotellet. Men hvor skal hun nå gjøre av seg? Hun har ingen penger, ligger langt på etterskudd med husleien og huseieren har lenge truet med utkastelse, Hun har allerede lagt store veksler på en god venninne som også er i en vanskelig økonomisk stilling. Skal hun nå våge å oppsøke han som er Daniels far, en godhjerter mann av en rik familie? For fire år siden da de var kjærester og hun var blitt gravid, forlot hun ham brått da hun merket familiens store misbilligelse over at Charles kom hjem med en pike av underklassen. Det gikk så fort at hun ikke engang rakk å fortelle Charles at hun ventet hans barn. Det blir til at hun drar hjem til sin tidligere kjæreste. Han er nå gift, men forsøker likevel å ta vennlig i mot henne. Men før hun får fram hele sitt ærend, er resten av familien der og nærmest jager henne på dør. Vera søker ned til en innsjø som eiendommen grenser til, og setter en liten robåy på vannet, men den er lekk og synker snart. Ivanoff, en russisk lastebilsjåfør som Vera har haiket med, hører rop om hjelp og ser en ung kvinne (Charles ’søster Josefine) skynde seg vekk fra innsjøen. Da han kommer fram, ligger Vera livløs i vannet og lar seg ille redde.
Slik, tildekket av glemselens slør, hadde historien om Vera og vesle Daniel endt, hadde det ikke vært for at et nytt kraftig snøvær rammet Seattle i 2010, også denne gangen i mai. Redaktøren av en avis i byen synes det kan være interessant å se de to snøstormene i sammenheng og setter en journalist, Claire Aldridge på saken. Arbeidet går trått i starten. Det er vanskelig å finne opplysninger om noe av interesse som skjedde så langt tilbake i tiden. Dessuten strir Claire med problemer på hjemmebanen. Mannen hennes, Ethan, hvis familie er eier av avisen, er i ferd med å skli helt fra henne og rett inn i armene på ex-kjæresten sin, Cassandra. Omsider finner Claire en liten avisnotis om en treåring som forsvant sporløst fra hjemmet sitt under snøstormen i mai 1933. Hennes interesse vekkes, ikke minst fordi hun selv ganske nylig mistet et barn under fødselen. Hun stiller spørsmålene: Hva skjedde med lille Daniel? Og lever han fremdeles et eller annet sted?
Etter hvert som Claire graver i fortiden, dukker en adresse opp- Det er huset der Vera og sønnen en gang bodde. Nå er stedet gjort om til kafé, og tilfeldigvis er det også Claires stamkafé som eies av hennes gode venn Dominic. Han lar henne gjennomsøke et lite kott, som trolig var soverommet til Daniel. Claire finner her en gammel tegning (som helt tilfeldig er blitt liggende igjen). Det er en barntegning som forestiller to små personer og en større, trolig en dame med en fjærprydet hatt på hodet. Bak på arket står navnet Eva Morelandsteed skrevet. Det ganske uvanlige etternavnet hjelper Claire fram til en gammel dame som nå bor på aldershjem. Eva kan forteller at moren hennes og Vera i sin tid var svært nære venninner.. Selv husker hun godt daniel som var hennes jevnaldrende lekekamerat, men hun vet lite om hva som egentlig skjedde med Daniel og moren hans. Om tegningen hun har laget, kan hun fortelle at når hun og Daniel lekte sammen i parken, dukket ofte en dame med en rar fjærhatt på hodet opp. Det virket som om hun var svært opptatt av Daniel.
Skikkelig fart i etterforskningen blir det først da Claire får fatt i papirene rundt dommeravhøret som ble avholdt i forbindelse med Veras drukning. Her forteller russeren alt han vet om Vera og sønn og hva som skjedde da Vera druknet. I papirene kommer det også fram at det var familien Kensingtons hus Vera oppsøkte. Navnet Charles Kensington står nevnt til Claires store forundring (og til leserens oppgitte skuldertrekning). For maken til sammentreff! Claires ektemann heter nemlig Kensington!
Selv om forholdet mellom Claire og Ethan er kjølig for tiden, er hun god venn med bestefaren hans, Warren Kensington. Hun oppsøker ham og får vite at Charles var hans far. Han kan også fortelle at tanten hans, Josefine, bodde hos dem med en gutt på omtrent samme alder som ble kalt Thomas. Det tar litt tid før Warren virkelig røper at Thomas var ham selv. Nå har altså alle brikkene falt på plass: Den forsvunne Daniel er ingen ringere enn Ethans bestefar. Og Veras kjæreste Charles har gjennom livet sitt trodd at gutten var hans nevø, mens han i virkeligheten var hans sønn!
Boka ender som bøker flest i denne kategorien – i reneste fryd og gammen. Ethan kommer tilbake til sin kone og de tilgir hverandre alt Huset der Vera og Daniel i sin tid bodde, står foran riving, men Warren rekker akkurat å kjøpe det. Claires gode venn, Dominic, får tilbake sin kafé som heretter får navnet Veras Kafé. Inne i den gamle leiligheten finner de ikke bare Daniels/Warrens gamle bamse, men også et brev der moren hans (Vera) fortalte hvor høyt hun elsket ham.
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
Dette er en krimbok med handling lagt til slutten av 1800-tallet. Det oppleves som et friskt pust når også historiske elementer trekkes inn i krimgåten. Her hører vi om kvinners kamp for å få utdanning og få utøve et yrke, dessuten om alle restriksjoner som er pålagt en kvinne, alt fra påkledning til holdning til seksuallivet. Videre hører vi om et samfunn der både helsevesenet og politimakten nok var noe annerledes enn i dag. Og sist men ikke minst hører vi om menneskets forhold til ulver som må ha vært langt mindre fryktpreget enn i vårt samfunn.
I en liten by (Varbourg) nordøst i Frankrike blir en ung kvinne – Cecile Montaine - funnet død ute i snøen. Legen, Albert Karno, kan rasktslå fast at Cecile er død av naturlige årsaker. Men likevel er det noe mystisk ved hele situasjonen. Cecile som har vært elev ved en klosterskole, forsvant fra skolen en tid i forveien. Enda mer mystisk blir det da legen oppdager noen ørsmå midd som kryper fram fra neseborene og munnen til den døde. Hvor stammer de fra? Liket blir ført til hospitalkapellet. Her våker en abbed, fader Abigore, over båren. Noen av middene kryper over på ham. Litt senere blir liket av fader Abigore funnet, gjemt blant kjøttskrotter i en jernbanvogn. Han er tydeligvis blitt slått i hjel med en tung gjenstand, Da liket skal fraktes vekk ilikvognen, skjer det at hestene, som trekker vognen blir angrepet og bitt av en stor gal hund. Vognen velter. Det resulterer bl. a. i at legen Albert Karno, brekker både arm og bein og blir satt ute av stand til å utøve sitt yrke den kommende tiden.
Dette er så årsaken til at Madeleine, hans tjueårige datter, som er bokas hovedperson og forteller, får sjansen til å spille en framtredende rolle i oppklaringen av det hele. Madeleine har problemer med å tilpasse seg tidas passive kvinnerolle. Moren hennes døde da hun fremdeles var barn. Hele tida siden har det bare vært hun og faren. I lengre tid har hun allerede fungert som legeassistent og har opparbeidet stor interesse og mye kunnskaper. Det første som må gjøres er å få kartlagt den midden som er funnet. I Heidelberg er det en professor, August Dreyfuss, som er ekspert på parasitter. Faren pålegger Madeleine å reise til Heidelberg for å vise fram funnene Professoren viser seg til Madeleines store overraskelse å være både ung og uformell. Han er sterkt interessert i middforekomstene, men har aldri sett noe helt tilsvarende.
I Varbourg fortsetter det å skje merkelige ting. Liket av fader Abigore har forsvunnet i tumultene etter vognvelten. (Senere blir det gjenfunnet, men på et helt annet sted.) Dessuten har en mindreårig gutt, Louis Charles Napoléon Mercier, blitt borte. Siste observasjon av ham var da han kom med en beskjed til fader Abigore. I byen er det en fullmektig som har ansvaret for byens døde. Han og Madeleines far er gode venner og samarbeider ofte. På fullmektigens anmodning drar Madeleine til klosteret for å sjekke om middsmitten skriver seg herfra. Bernardinersøstrene holder ulver. Det er en tradisjon som går tilbake til 1500-tallet. Moder Philippa selv er sterkt knyttet til ulvene. Madeleine undersøker alle elevene, lærerne deres og andre ansatte, men finner ingen forekomster. En av de yngre lærerne, Imogene Leblanc, har nettopp sluttet i undervisningsstillingen som lærer i naturfagene. Madeleine blir imponert over vektleggingen av disse fagene på klosterskolen. Da hun møter Imogène stusser hun over oppførselen hennes, som om hun var redd for noe. Dessuten er det tydelig at den unge kvinnen med sin eksem og giktbrudne fingre ikke er ordentlig frisk. Av søstrene i klosteret får Madeleine også et nærmere bilde av Cécile. Hun var en livlig pike som hadde vansker med å innordne seg klosterets regler..I klosteret har en ung mann ved navn Emile Oblonski arbeidet som stallkar. Han har tatt seg av ulvene, en interesse Cécile også har delt. Begge de unge forsvant samtidig, man regnet derfor med at de oppholdt seg på samme sted. Det sies om Emile at han er familieløs og at han som barn har levd sammen med ulver. Et annet påfallende trekk ved ham er at han lider av priapisme, en langvarig, sterk ereksjon.
Madeleine oppsøker Céciles familie Da han har forsøkt å skyte seg selv gjennom munnen. Ute i hagen forsøker broren å brenne b\noe. Madeleine oppdager at det er restene av en dagbok, Céciles. Den er full av erotiske formuleringer. Cécile har vært forlovet med Rudolphe Descartier, sønn av en rik bankdirektør, men kort tid i forveien hadde Rudolphe brutt forlovelsen. Da Madeleine forhører seg om bakgrunnen, kan han fortelle at han oppdaget nye sider ved forloveden, at hun var ”en skjøge”.
Ulvene i klosteret må avlives og obduseres. Det viser seg at middene stammer fra dem, innvollene deres har fått de samme byllene som hos menneskene. Interessen for disse middene har ført til flere besøk av professoren fra Heidelberg. Til Madeleine store forbauselse frir han plutselig til henne.. Madeleines far er svært begeistret, Madeleine selv vet ikke riktig hva hun skal mene. Auguste Dreyfuss ewrklærer at han ikke vil stå i veien for hennes karriere. Klosteret har fått nye ulver. En natt er det bråk i ulvegården. Moder Philippa går ut for å undersøke. Neste morgen finner man henne død, myrdet. En død hanulv er plassert oppå liket.
Madeleine og fullmektigen drar inn i skogen til en jakthytte der Emile (og trolig også Cécile) har holdt til. Hytta er tom. Men de finner der Céciles kjole og en Bibel med notater i margen. Hvem stammer de fra? Det er Antoine Leblanc som har jaktrett i skogen. Det er faren til Imogène, naturfaglæreren til Cécile. Han er eier av en stor, mannevond hund. <madeleine og fullmektigen drar til gården hans. Madeleine går alene inn i hagen og finner der et lite kapell. Der inne finner hun en liten gutt, skitten og helt utmattet. Men i live. Det er den forsvunne lille Louis Charles Napoléon Mercier Han er blitt holdt som fange av Antoine Leblanc som var den som bad ham overbringe beskjeden til abbed Abigore. Nå dukker mannen selv opp i kapellet med den grusomme hunden sin og med et gevær rettet mot Madeleine. Men da han fyrer av, er det ikke mot henne, men mot hunden og så seg selv.
Fra jakthytta har Madeleine fått med seg kjolen til Cécile. I kjolefolden har Cécile gjemt papirer med notater som forteller om hvordan hun ble utstøtt fra Descartesfamilien og deretter fra sin egen familie og hvorfor hun så tydde til ulvegutten Emile. I notatene er også ”Imo” nevnt. Det må være Imogène Descartes. Hun har tydeligvis hatt kontakt med rømlingene Madeleine oppsøker Imogène. Hun har nå forstått at lærerinnen er angrepet av sykdommen lupus, en sykdom forbundet med ulver. Hun bekrefter at margnotatene i bibelen er skrevet med faren håndskrift. Men så kommer likskuet over Antoine Leblanc. Omstendighetene rundt det som har skjedd trekkes fram, og datteren må forklare seg. Da Imogène etterpå skal underskrive rettsprotokollen, kommer sannheten for dagen. Det var ikke farens men datterens håndskrift som var påført bibelen. Nå forstår lærerinnen at hun er avslørt. Hun trekker fram en revolver og skyter en rettsbetjent. Hun tar Madeleine som gissel opp i et tårn i rettsbygningen. Her tilkjennegir hun sine noe forskrudde ideer om Gud, mennesker, ulver og sykdom. Det er med nød og neppe at Madeleine til slutt klarer å overmanne den andre. I mellomtiden er også ulvegutten Emile blitt funnet og brakt til arresten, men så blir han skutt av Céciles bror som mener at han har skylden for skammen som er brakt over familien Montaine.
Handlinga i boka er dramatisk hvis vi tar i betraktning alle dødsfallene som må til før saken får sin oppklaring. Til tross for dette klarte den ikke å fengsle meg helt. Var det fordi handlingen i seg selv var
for komplisert? Eller fordi personene ikke var livaktige nok?
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
Jeg hører til blant dem som ble rørt av forgjengeren ”Et helt halvt år”. I tillegg til å fortelle en gripende historie var den også et innlegg i samfunnsdebatten om hvorvidt vi mennesker skal kunne bestemme over egen død. Noen slike dimensjoner er det ikke over ”Etter deg”. For meg var det en pludrende, småskravlende bok, uten annet særlig budskap enn at man må være snill og grei.
Det har nå gått mer enn et år siden Wills død. I denne tiden har drevet rundt ganske formålsløst i frankrike og Italia. Nå er hun tilbake i London der hun jobber på en bar på flyplassen. Båndene til Will er der hele tiden. Når hun står overfor et valg, tenker hun alltid på hva han hadde ment. En dag skjer det noe dramatisk. Leiligheten hennes har adkomst til en takterrasse. I en ganske ruset tilstand trår Lou feil og faller utfor kanten. Heldigvis treffer hun en markise noen etasjer under Dette redderv livet hennes. Hun er ganske forslått da ambulansen ankommer med en svært snill og trøstende ambulansemann som bringer henne til sykehuset der hun bl.a. opereres i hoften.
En ny person dukker opp i livet hennes. Det er Lily, ei jente på 16 år som en dag står foran døra til Lou og forteller at hun er Wills datter. Lilys mor, Tanya Houghton-Miller hadde som student et kortvarig forhold til Will. Han fikk aldri vite at det resulterte i graviditet. Om Lou nå føler seg rotløs og ulykkelig, er Lily det i enda større grad. Hun har rømt hjemmefra, fra en mor og en stefar som nærmest har gitt henne opp. Nå får Lou føle at det ikke er lett å ha en trassig og opprørsk tenåring boende hjemme hos seg. Det går så langt at hun i et ubesindig øyeblikk jager Lily på dør, noe hun angrer bittert på i dagene som følger da går gatelangs og leter etter sekstenåringen. Heldigvis blir Lily til slutt funnet i god behold, og nå begynner tingene å gå bedre for dem begge. Manifesteringen av Lily kom som et sjokk på Wills foreldre. Han som er farfaren hennes, er i og for seg imøtekommende, men han har etablert seg med ny familie og da Lily foreslår at hun kan bo hos dem, er reaksjonen heller negativ. Wills mor har trukket seg helt tilbake som en ensom, bitter kvinne, men etter litt betenkningstid forstår hun at kontakten med et barnebarn er et stort gode.
Lou er med i en sorggruppe. Her går også en tenåringsgutt. Lou kommer i samtale med en mann på en motorsykkel som kommer for å hente gutten. Det viser seg at dette er ambulansemannen som tok seg så godt av Lou da hun hadde falt fra taket. Lou og Sam møtes flere ganger, og etter hvert oppstår det et forhold mellom dem. Men Lou har problemer med å engasjere seg for fullt, noe i henne vil ikke gi slipp på den døde Will. Så skjer det at Sam blir skutt mens han er ute på et farlig oppdrag. Lou som også var til stede da skuddene falt, forstår endelig hvor mye Sam betyr for henne, og hvor forferdelig det ville ha vært å miste ham.
Mye i boka handler nettopp om mennesker eller forhold mellom mennesker som forandrer seg. At den først så utålelige Lily etter hvert viser seg fra en helt annen side når hun møter mennesker som virkelig bryr seg om henne, kan vi forstå og lett godta. Derimot synes jeg bildet som tegnes av sjefen til Lou er ganske uforståelig. På et blunk forandrer han seg fra å være en totalt usympatisk, kravstor mann til å bli både raus og omgjengelig. Lous mor er grepet av feministiske ideer. Måten ektemannen reagerer på virker svært overdreven og urealistisk, bare totalt latterlig.
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
Dette er en bok med to til vanlig uforenelige temaer, nemlig britisk etterretningsvirksomhet og litterær virksomhet. Når alt kommer til alt må en vel si at det sistnevnte temaet overgår det første her. Handlingen foregår på 1970-tallet da IRA og krisen i Nord-Irland er på det sterkeste. Det er oljekrise i landet og den kalde krigen pågår fremdeles med bl.a. kamp om folks meninger og følelser. Hovedpersonen i boka er kvinnen Serena Frome. Boka er fortalt i jeg-form, det er Serena som ser tilbake på hendelser som skjedde for mer enn 40 år tidligere.
Serena er datter av en biskop og har (sammen med sin litt mer opprørske søster) vokst opp i et trygt borgerlig miljø, skjermet for alle slags politiske tanker. Serena er skoleflink, med anlegg for matematikk – et fag hun selv ikke liker spesielt godt. Hennes interesser går mer i litterær retning. Her er hun ”altetende”, sluker hva det nå er hun kommer over. Men da hun skal reise til Cambridge for å studere, blir det matematikk som velges, under påtrykk fra omgivelsene. Matematikkstudiene går det heller dårlig mer. Serena bruker tiden mer til å sluke skjønnlitterære bøker. Hun skriver også for en studentavis om bøker hun har lest, først på en skravlete impulsiv måte, men etter hvert blir det mer alvor og kvalitet over skriveriene hennes.
På universitetet har hun en jevnaldrende kjæreste, en historiestudent. En dag introduserer han henne for sin lærer, den middelaldrende, gifte mannen Tony Cunning. Etter en tid oppstår det et forhold mellom Serena og den langt eldre mannen. Cunning har en hytte på en øy i Østersjøen (et sted kona hans ikke er fortrolig med). elduene sommeren sammen. Tony veileder Serena når det gjelder litterær smak, og han dirigerer interessen hennes mot historiebøker. I sitt tidligere liv har Tony vært tilknyttet etterretningsorganisasjonen MI5. Nå vil ha få Serena til å søke en stilling her. Hun blir innkalt til intervju. Men før det kommer så langt, skjer det noe uventet. Tony er kreftsyk og en dødende mann, noe Serena ikke vet. Istedenfor å fortelle det oppkonstruerer han et drama som ender med at han på skjendigste vis slår opp med henne og kjører fra henne på en rasteplass. Først etter at han er død, får Serena vite at han i aller siste fase isolerte seg helt, trakk seg het tilbake fra alle andre.
Serena møter opp til intervjuet hos MI5, og til tross for sine nokså dårlige karakterer blir hun ansatt. (Senere får vi vite at det var på grunn av Tony at hun ble akseptert av overvåkings- organisasjonen. Han selv hadde (urettmessig?) blitt beskyldt for kontraspionasje, og for å gjøre det godt igjen Gikk MI5 med på å aksepterer Serena. Det viser seg at jobben hos MI5 er langt mindre spennende enn hva Serena hadde forestilt seg. Hun kommer til en arbeidsplass, bygd opp som et beinhardt hierarki. Helt på bunnen står de unge kvinnene, som blir satt til enkelt kontorarbeid eller til rengjøring av dekkleiligheter, En tid er Serena god venn med Shirley, en jente med arbeiderklasse bakgrunn. Vennskapet ender brått da Shirley velger å forlate organisasjonen etter å ha blitt bedt om å sette opp en felle for Serena. Max er en av de mannlige kollegaene hennes. Også han er i opplæringsfasen, men som mann rykker han snart opp i en høyere posisjon. Et kjærlighetsforhold er i ferd med å utvikle seg mellom Serena og Max, men så en dag kommer Max og forteller at han har gitt etter for familiens ønske og har forlovet seg med en kvinnelig lege. Ikke desto mindre dukker han opp sent en natt hos Serena og erklærer at nå har han brudt med legen og vil ha tilbake Serena. Hun avviser ham kontant.
MI5 ønsker å knytte til seg unge forfattere. På den måten mener de å komme den generelle venstrevridingen i samfunnet til livs. De har et prosjekt som kalles ”Sweet Tooth”. Gjennom det vil de gi arbeidsstipend til noen utvalgte forfattere. Serena er med på å plukke ut hvilke. Hun skal konsentrere seg om en mann ved navn Tom Hayes. Han har utgitt en novelle- samling som Serena liker godt. Hun møter ham og forteller at stipendet tilbys av et fond som kaller seg ”Freedom International”. Forfatteren må ikke få vite at det er etterretnings- organisasjonen som står bak. Det tar ikke lang tid før Serena og Tom blir elskere. Tom har lenge arbeidet med en miniroman som Serena nå ser sitt snitt til å smuglese. Boka handler om en far og hans datter på vandring gjennom en verden der all sivilisasjon har gått helt i oppløsning. Det er en bok med tydelige antikapitalistiske undertoner – altså ikke akkurat et innhold i MI5’s ånd. Boka nomineres til Austin-prisen som den også vinner. Men nå kommer det fram i pressen hvor forfatterens stipend stammer fra. Tom Hayes svarer med en pressemelding der han benekter enhver kontakt med MI5 og legger til at han heller ikke kjenner noen som arbeider i denne organisasjonen. Hva skal Serena gjøre? Hun har lenge hatt dårlig samvittighet fordi hun har skjult sannheten for Tom. Da skandalen er et faktum, forsøker hun febrilsk å kontakte ham. Men forgjeves. Derimot mottar hun et brev fra Tom. Max har for lenge siden kontaktet ham og avslørt sammenhengen. Tom har bestemt seg for å heve seg over omstendighetene. Nå vil han lage litteratur ut av det hele. Han vil skrive en bok der Serena spiller hovedrollen. Han har spionert på henne og levd seg inn i de viktige episodene i hennes fortid.
I boka er det ikke bare landene seg i mellom som danner politiske fraksjoner der man overvåker hverandre i et stille kappløp. Også menneskene seg i mellom, i privatlivet deres skjer det samme. Det lyves, det spioneres og sannheter skjules.
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
09:38, 16. januar 2017 Diskusjon: Stian B. Hope om Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen av Ingvar Ambjørnsen
Oj, så gøy! Nå er det snart 30 år siden jeg leste den, kanskje jeg skal feire det med å lese den på ny.
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
21:50, 12. januar 2017 Diskusjon: Dystopisk lesesirkel, bok nr. 9: Veggen/The Wall, Marlen Haushofer
Bestilt på biblioteket, tror ikke det tar mange dagene før den kommer :)
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
18:39, 9. januar 2017 Diskusjon: Avstemming: Dystopisk lesesirkel bok nr. 9
Jeg skal sjekke med biblioteket her i mårra :)
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
23:50, 5. januar 2017 Diskusjon: Nyttårsforsett 2017 - berre tøv?
For meg er et forsett å være flinkere til å lese ferdig påstarta bøker!
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
16:35, 5. januar 2017 Diskusjon: Avstemming: Dystopisk lesesirkel bok nr. 9
Løfter
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?