Denne omtalen skrev jeg etter å ha lest den engelske originalutgaven, Everything I Never Told You, for et par år siden.
Alt jeg ikke sa var «årets bok» på Amazon i 2014 og ei av de absolutt beste bøkene jeg leste i 2015. Boka åpner med setningen «Lydia er død», og gjennom resten av romanen får vi høre familiens historie og til slutt også årsaken til Lydias død. Det viser seg snart at Lydia har tatt sitt eget liv, og boka illustrerer kort sagt den ytterste konsekvensen av manglende dialog. Synsvinkelen skifter mellom de forskjellige personene i familien, og gjennom dem avdekkes «alt de ikke fortalte til hverandre».
Alt jeg ikke sa beskriver et møte mellom to kulturer – den asiatisk-amerikanske og den europeisk-amerikanske. Dette møtet blir vanskelig dels på grunn av feilslåtte forventninger og fordommer, dels på grunn av stivnede strukturer og rasisme i etterkrigstidens USA. Historien lar seg ikke uten videre overføre til norske forhold, men den har et allmengyldig aspekt: Hva skjer når vi slutter å snakke sammen? Hva skjer når foreldre legger for stort press på barna sine? Disse spørsmålene, sammen med de generelle aspektene i migrasjonsproblematikken, gjør boka interessant også i et europeisk perspektiv.
Alt jeg ikke sa er en vond, men viktig roman om selvmord og kulturmøter. Boka gjorde uutslettelig inntrykk på meg og jeg anbefaler den VIRKELIG varmt.
Litt om forfatteren: Celeste Ng har utgitt en rekke noveller i forskjellige magasiner og tidsskrifter, Alt jeg ikke sa er hennes første roman.
Opprinnelig publisert i Karis bokprat
Eden har nylig begynt på high school da hun blir voldtatt av brorens bestevenn, som truer med å drepe henne hvis hun noensinne forteller det til noen. Hun forsøker å betro seg til mora si, men ordene vil liksom ikke ut. De fem minuttene voldtekten varer, endrer Edens liv for alltid. Den blir en verkebyll som ikke slipper taket. Den klistrer seg til henne. Til alt hun gjør og alt hun er.
Året etter blir Eden kjæreste med en av de kjekkeste guttene på skolen, men hun lyger til han om alderen sin og om mye annet. Heller ikke til ham klarer hun å betro seg, og forholdet havarerer nesten før det har begynt. Etter det begynner Eden å ligge med tilfeldige gutter for å vaske voldtekten av seg, uten at det hjelper. Til slutt har hun forandret seg så mye at hun står i fare for å skyve unna alle sine nærmeste…
The Way I used to Be tar for seg fire år av Edens liv, fra den dagen hun blir voldtatt, til hun endelig klarer å betro seg til foreldrene og broren sin. Vi følger Eden gjennom hele videregående og er vitne til hvordan voldtekten endrer henne, hvordan hemmeligheten sakte, men sikkert eter henne opp innvendig. The Way I Used to Be er en hjerteskjærende skildring av konsekvensene av fortielse. Historien er troverdig og ektefølt og jeg kan tenke meg at mange voldtektsofre vil kjenne seg igjen i beskrivelsen. Boka tar også for seg temaer som mobbing og kjærlighet, og personlig ble jeg veldig beveget av historien. Ei fantastisk fin ungdomsbok som jeg med glede anbefaler videre.
Litt om forfatteren: Amber Smith, amerikansk forfatter, debuterte med The Way I Used to Be i 2016. Boka endte på 12. plass i Goodreads Choice Awards, 2016, men personlig synes jeg at den er sterkere en vinnerromanen, Salt to the Sea av Ruta Sepetys. Neste år kommer Smith med ny bok, The Last to Let Go.
Opprinnelig publisert på Karis bokprat
Eg gjekk nett gjennom nettsidene til Samlaget. Bortsett frå dei to mestseljande forfattarane (Gavalda og Ferrante) fann eg romanar av to amerikanarar (Seebold og Fox). Eg synest det er fint når populære bøker blir omsett til nynorsk i staden for til bokmål. Aller finast er det når desse bøkene finst som lydbøker (fin språkleg klang) Det artige er at mange som trur at det er så tungt å lese nynorsk, lokkast til å kjøpe bøker av di dei er populære. Så snart dei vert gripne av innhaldet i boka, gløymer dei heilt at det er nynorsk dei les.
Er det nokon som har oversyn over romanar som er omsette til nynorsk? I farten kjem eg berre på bøkene til Gavalda og Ferrante. Men det må da finnast mange fleire. Når det gjeld dei norske forfattarane som skriv på nynorsk, trur eg nok at eg har oversynet.
Takk for tips! Kan bli litt mye kunst i bøkene til Hustvedt, så det kan hende jeg snart synes det er greit med ei pause..
Av Hustvedt: "Sommeren uten menn", som jeg har starta på nå, og "Denne flammende verden".
Av Auster har jeg lånt "Sunset Park". Har nylig lest et par bøker av Hustvedt som jeg likte godt. Så får vi se om mannen også skriver gode bøker :)
Hehe, ja vi har "snakka" om dette før! De bøkene som gjerne leses av hvermansen, er ofte det jeg ser på som kiosklitteratur. Chicklit står heller ikke så høyt hos meg. Men ja, disse bøkene om Lenu og Lila er virkelig gode!
I hælja har jeg lest Elena Ferrante "Historia om det nye namnet". Jeg hadde egentlig ikke tenkt å lese disse bøkene, da jeg sjelden leser det som "alle" leser. Men så fikk jeg bok nr tre til jul, og da ville jeg selvfølgelig starte med nr 1. Jeg er positivt overraska, synes bøkene hittil er veldig bra! Liker sånne historier om familier/venner som går over tid. Blir ferdig med denne i dag, og da blir det enten Auster eller Hustvedt. Har lånt bøker av begge på biblioteket.
Et enkelt 1001-kryss for de av dere som er hektet på lista «1001 bøker du må lese før du dør». Eichendorffs En døgenikt er en utypisk, nærmest munter romantisk fortelling, som også inneholder mange av de typiske motivene for den romantiske tradisjonen: adelsfrøkner, gotiske slott, dobbeltgjengere og usannsynlige sammentreff. En herlig reise gjennom Østerrike, til Italia og tilbake igjen.
Jeg var litt skeptisk til denne boka fordi jeg ikke likte en annen utgivelse av samme forfatter – Gangster-bestemor. Jeg kan likevel ikke si annet enn at jeg ble veldig positivt overrasket. Boken handler om Dennis, som savner mora si og som bor sammen med den strenge, konservative faren sin. Og da hjelper det ikke at han i motsetning til gutter flest er interessert i moter og kjoler. Gutten i kjolen leste jeg høyt for barna mine. De likte den veldig godt.
Lars har Downs-syndrom og Amanda i klassen hans skal være fadder for ham. Det er hun ikke spesielt glad for. Hun har nok med seg selv, og som fadder for Lars tenker hun at hun sikkert kommer til å bli klassens neste mobbeoffer. Men veien fra offer til mobber er ikke lang, særlig ikke når man er så usikker på seg selv som Amanda. En viktig roman om å stå imot presset, om mobbing og inkludering, og om hvor herlig det egentlig er at vi alle er så forskjellige.
Dette er en klar favoritt. En hjerteskjærende fortelling om sorg etter et brutalt drap. Det er offeret selv, ungjenta Susie Salmon som forteller. Fra himmelen sin forsøker hun å forstå hva som skjedde, samtidig som hun er et taust vitne til familien og vennenes sorgprosess. En aldeles nydelig roman som jeg leste fordi den står på BBCs ikke lenger helt ferske topp 100-liste. Den norske tittelen er Alle mine kjære.
Hanne Midtsund som svar til Ajiniakra :
00:54, 13. februar 2017 Diskusjon: Dystopisk lesesirkel, bok nr. 9: Veggen/The Wall, Marlen Haushofer
HAR LEST HELE BOKA, og her er noen tanker: Underveis i boka må jeg si at jeg ikke tenkte så veldig dystopisk. Jeg tenkte mest at det var en fin historie om hvordan en kvinne klarte å ta vare på seg sjøl og noen dyr fordi hun måtte. Hun lærte seg jordbruk, dyrestell, tegn i naturen, værvarsel, døgnrytme osv, uten alt det vi nå bruker i moderne tid. Jeg GLEMTE VEGGEN.
Men så er jeg ferdig med boka, og da kommer tankene. Og egentlig ikke så mange svar.
- Hvorfor er det en ugjennomtrengelig vegg i historien? Med unntak av hvordan livet til kvinnen blir, så er det veldig lite fokus på denne veggen. Hvorfor prøver hun ikke å kaste øksa si på den feks?
- Hva ønsker forfatteren å fortelle oss? Ønsket hun å si noe om at samfunnet var i ferd med å bli altfor fjernt fra naturen/dyra? Var det virkelig noe folk tenkte på i den tia boka ble skrevet? Da skulle hun virkelig sett nå....
- Om det ikke er en klage på samfunnet, er det da noe privat forfatteren sliter med? (Jeg har med vilje ikke googla forfatteren..... ennå). Jeg har, som noen skrev lenger ned her, også tenkt på om forfatteren skriver mer om sjelelige ting. Depresjon?
- Er det en hyllest til naturen? Evnt et varsku til menneskeheten: Naturen vinner alltid?
Som sagt så har jeg ingen svar, men jeg likte historien. Boka var lettlest og jeg har sansen for å lese om stille liv, hverdagen, hvordan mennesker og dyr ordner seg. I tider hvor det stadig diskuteres rovdyr; I denne boka får jeg bekreftet noe jeg ofte tenker. På vår planet er det mennesket som er det verste rovdyret.
Sist sett
