Bokelskere.no

Det ser ut til at du har noe til felles med Buffy. ;-)

http://www.youtube.com/watch?v=O2fdIXGgdnw

Jeg er også hekta på True Blood (noen dager igjen til sesong 3 nå! Og om du ikke har sett minisodene så finner du link til disse her: http://beatesrasteplass.wordpress.com/2010/05/18/vampyrer )og Harris sine bøker gitt ned på høykant. Men det er jo en slags trash-litteratur, og i alle fall jeg får metta mi etter en stund, og jeg fikk lyst til å lese bøker som holdt en litt annen kvalitet. Harris og Meyers er for meg en slags husmorporno. Det er det ikke noe galt i, men jeg hadde lyst til å lese noe som ikke var det som også omhandlet vampyrer, og det synes jeg at jeg fikk i de to første Rice-bøkene.

Jeg holder på med The body thief nå, nummer fire. Den er overhode ikke som bok 3, og er verdt å lese.

Det "dumme" med Jacob, er jo at han kan ende opp med å binde seg til hvem som helst annen - han er jo "bare" forelsket i Bella, ikke "det magiske hvanådetheter-varulvgreia".

Vel, man kan vel dele befolknnigen inn i bokelskere og andre elskere. :-)

Det forstår jeg godt. Jeg led meg igjennom filmen og.

Harris sine bøker om Sookie er jeg ferdig med, og for meg var det kanskje omvendt, de to første bøkene om Luis og Lestat var en fin overgang etter Harris sine, og de synes jeg holder godt mål og mere til.

Ai. Dette var langtdrygt og kjedelig. Men jeg kom meg igjennom, for det er noe langt der inne som er bra og.

Om jeg tar med de jeg har lest deler av (Som Doyle) eller sett filmatisert så er jeg oppe i 62. Et par av de andre bøkene har jeg begynt på og så lagt bort, eller bare lest deler av.

Det var utrolig godt å gå i gang med Anne Rice etter å lest seg igjennom Meyers og Harris.

Det var en overraskende utvilking - og en veldig bra en.

Når det er sagt - jeg er ikke sikker på om jeg er helt overbevist om at "Lestat" faktisk er "Lestat". På slutten av boka, når vi kommer frem til den historien vi kjente fra før så synes jeg ikke det holder - jeg kjenner ham så lite igjen fra Luis sin historie, og savner at Luis sin Lestat også eksisterer.

Det er en fleip, som viser tilbake til noe hun har sagt tidligere der hun nevner at mange i nabolaget lurer på om han er den unge elskeren hennes, og nå fleiper han med det. Pluss at det nok avspeiler forholdet de har fått seg imellom, hun ønsker seg jo barn, han ønsker seg en mor, og de har fått et helt spesielt vennskap.

Det er rart med det, Stepahnie Meyers skrive jo ikke gode bøker, men det fenger og interesserer allikevel. En slags romantikk med mer. Her er det også trekantdramaer og det skjer avskyelige ting, og vi får sympati med monstrene.

Det er noen finurlige ting jeg ble sittende og humre over - vi blir invadert av aliens, som tar over jorda fordi vi vannskjøtter den, er slemme og fæle og de kan gjøre alt så mye bedre. Så da lurer jeg på hvorfor de fortsetter "the american way of life". Med bensindrevne biler, fast food og såpeopraer.

For meg er det ikke en uvane. Jeg gjør det fordi jeg vil, og jeg synes lesningen blir bedre da. Jeg er alt for utolmodig etter å vite hvordan det går og klarer ikke kose meg med boka om jeg ikke har sjekket etter om forfatteren klarer å stå løpet ut.

Jeg tok opp igjen Disordered minds etter at jeg skrev bloggartikkelen. Den er all-right, men den bruker veldig lang tid på å komme i gang, synes jeg. Det er noe med tempoet i den som ikke fungerer så godt.

Det er ikke tvang, og jeg synes ikke det er sært, men jeg har skjønt at mange andre synes det er veldig merkelig: Jeg leser gjerne de siste sidene i en bok når jeg er et stykke inn i den.

Jeg har lest at flere er skuffet over denne boka - det er lite action, mer en slags refleksjonsbok. Slik sett minner den litt om bok 8, der Quinn er forsvunnet og tempoet forsåvidt er roligere og i et slags "ventemodus".

Barndomsskildringen her er nydelig.