Bokelskere.no

`"Sinful, Wind-borne" slo i mine ører overraskende hardt fra seg i sin egen nostalgiske lykebeskrivelse, og gjør det ennå, kjapt og entusiastisk, ledet av en stikkende gitar og den distinkte bassen, et motorpsychisk bumerke, en perfekt, perfekt låt å vokse opp til, som hver gang, hver eneste gang jeg hører den sender et stikk gjennom hjertet [...]

Hvor stor ensomhet kan man klare å bære? Ikke kan man be om hjelp til å løfte den heller, for da er det ikke lenger ensomhet.

Hvor dypt kan man synke før det blir umulig å puste? Dypere.

Jeg glemte forresten å nevne vår dårlige samvittighet. Den må tilføyes som en del av vår fornuft. Vi har alltid dårlig samvittighet. Vi gjør så godt vi kan, men blir aldri gode nok. Samvittigheten er like dårlig.

...barndom er en oppskrytt unnskyldning. Jeg kan ikke fordra den. Man legger til og trekker fra, vrir og vrenger, påhitt meg her og påhitt meg der, og til slutt blir barndommen et rosemalt eventyr eller et like svartmalt mareritt, alt ettersom. Å, la meg være. Tut ikke ørene mine fulle med sentimentalt vrøvl.

For dem var løping tre miserable kilometer der den eneste motivasjonen var å gå ned en buksestørrelse: Kom deg på vekta, bli deppa, ta på deg hodetelefonene og få det unnagjort. Men man kan ikke tvinge seg gjennom en femtimers løpetur på den måten; man må koble av, la seg synke inn i løpingen slik man lar kroppen gli varsomt ned i et varmt bad til den slutter å reagere på sjokket og begynner å nyte det. Klarer man å slappe nok av, blir kroppen så vant til den voggende rytmen at man nesten glemmer at man beveger seg. Og så snart man bryter gjennom barrieren og inn til denne myke, halvveis svevende tilstanden, det er da måneskinnet og sjampanjen dukker opp.

Ikke forvent noe av løpingen, og den vil gi deg mer enn du kan forestille deg.

Det gjelder å feste blikket.

...for det tar en hel barndom, en hel oppvekst, kanskje til og med et helt liv å forstå at foreldrene dine ikke er ufeilbarlige, at det de har vist deg, ikke nødvendigvis er sannheten, i hvert fall ikke sannheten slik den ser ut for deg...

Hvorfor er vi alle så uendelig ensomme, undrer jeg meg. Kan all denne ensomheten virkelig være nødvendig? Med så mange mennesker som alle søker noe i hverandre her i verden, hvorfor må vi likevel være så isolerte? Hva er meningen? Er menneskenes ensomhet den næringen planeten vår trenger for å fortsette å dreie rundt sin egen akse?

Å, dette er sangen om å være seksten år og sitte i en buss og tenke på henne, den ene, uten å vite at følelsene langsomt, langsomt vil bli mattere og svakere, at livet, det som nå er så stort og veldig, ubønnhørlig vil bli mindre og mindre, til det er en håndterbar størrelse, noe som ikke gjør så vondt, men som heller ikke er så godt.

[..] verden er alltid den samme, det er måten vi betrakter den på, som forandrer seg