Bokelskere.no

«Rebecca» av Daphne Du Maurier er nok en favoritt blant mange innen den gotiske sjangeren og ikke uten grunn heller. Dette er roman med et stort fokus på atmosfære. Forfatteren tar i bruk en fortellerteknikk som gir oss lesere en uhyggelig, ja nærmest stemningsfull atmosfære som gjør boken vanskelig å legge fra seg.

I begynnelsen av romanen befinner vi oss i Monte Carlo, omtrent på 50-tallet. Hovedpersonen vår, som forblir navnløs gjennom hele historien, blir forelsket i Maxim de Winter etter deres korte møte, der begge er på ferie i Monte Carlo. De gifter seg og han tar henne med til herskapshuset sitt i England. Eiendommen ligger på et avsidesliggende område, noe som bidrar til at hovedpersonen vår straks føler seg isolert fra omverden. Hun er ung, mye yngre enn sin ektemann. Ting blir ikke enklere når hun finner ut at han har vært gift før og at hans tidligere vakre kone, Rebecca, er død. Til tross for at Rebecca er død, kaster hun en mørk skygger over ekteskapet til det nygifte paret. Vår naive, unge hovedperson begynner å utvikle paranoide tendenser. Hun begynner rett og slett å tvile på ektemannens følelser for henne. Hennes naivitet blir forsterket av at Maxim behandler henne som om hun var et hysterisk barn. Leserne begynner, i likhet med hovedpersonen, å tvile på dette ekteskapet. Vi ser at dette er to partnere som ikke utfyller hverandre, nettopp på grunn av mangelen på kommunikasjon mellom dem, men også på grunn av måten Maxim behandler sin kone på, der han snakker til henne slik man ville ha snakket til et barn.

Leserne begynner også å sette spørsmålstegn ved Rebeccas død, spesielt siden Maxim nekter å snakke om henne. Til tross for Maxims manglende interesse for sin tidligere kone, hindrer det ikke hovedpersonen i å bli sjalu. Forfatteren bruker denne følelsen for å skildre det jeg allerede har nevnt, nemlig hovedpersonens paranoide tendenser. Dette høres kanskje ut som en klisjéfylt historie. Jeg hadde selv bange anelser før jeg gikk i gang med å lese den. Nå som jeg har lest den, så kan jeg si at romanen handler om mer enn et mislykket ekteskap. Dette er også en psykologisk skildring av en ung kvinne som aldri har følt seg komfortabel i den rollen hun har blitt tildelt. Om du har stor sans for klassisk litteratur og gotiske mysterier, så anbefales «Rebecca».

Denne romanen faller definitivt under kategorien "magisk realisme". Historien har magiske elementer, men er likevel sterkt forankret i virkeligheten. Romanen handler om en 13-år gammel gutt ved navnet Conor. Livet hans er ikke så enkelt. Moren er dødelig syk med kreft. I tillegg blir han mobbet på skolen. Som følge av den psykiske påkjennelsen Conor føler av å ha en mor som er syk, så stenger han alle ut, selv sine nærmeste. Det eneste som holder ham ved selskap er et monster som dukker opp utenfor vinduet hans hver dag etter midnatt. Monsteret vil ha noe som Conor nekter å gi ham, nemlig sannheten. Sannheten som Conor nekter å innrømme overfor noen, selv ikke overfor seg selv. Monsteret nekter likevel å gi seg, men insisterer på at han kommer til å oppsøke Conor helt til han får sannheten ut av ham. Conor vet ikke om monsteret eksisterer i virkeligheten eller om det er en del av fantasien hans. Han lever likevel med vissheten om at monsteret er den eneste som han ikke har klart å stenge ute.

Dette er en roman som på mange måter er hjerteskjærende og gripende. Som leser lurer man på hva sannheten er. Hva er den mørke hemmeligheten som Conor er så redd for å dele med andre? Romanen har noen uhyggelige, men samtidige stemningsfulle illustrasjoner av enkelte scener i boken, noe som gjør historien enda mer levende. Dette er en roman som ved første øyekast virker som om den er rettet mot en yngre lesegruppe. Men temaet i boken pluss den rike bruken av symbolikk, gjør at historien kan leses av alle aldersgrupper. Helt klart en sterk og rørende bok som anbefales på det sterkeste. Boken er også oversatt til norsk med tittelen "Monsteret kommer".

Bokbloggen The Broke and the Bookish har en ukentlig tirsdags-utfordring som går ut på å lage lister med ulike temaer. Denne uken har en av bloggene som deltar, Books are Magic
tatt utgangspunkt i utfordringen, og spisset tema"et til Fairy Tale Retellings, noe jeg synes høres gøy ut. Jeg lager derfor en liste her over de bøkene som ble listet opp.

Alt inni meg hyler NEEEEEEIIIIII til en sånn app. Jeg kan skjønne det på ting man må lese for å lære noe, men ikke har tid osv. Men sånn ellers... nei. Hvor er sjarmen? Det som gjør bøker så enestående og fascinerende er jo at jeg kan holde de i henda, lukte papiret, blad videre med fingrene, finne roen og balansen og kosen mens jeg sitter der og nyter og leser hvert eneste ord og lar de synke inn.

Henning Mankell har vært en stor favoritt her helt siden jeg oppdaget krim.

Bøker jeg leser i 2014 :)

53 nå :o) Men det er jo ikke om å gjøre å lese flest mulig. Av og til skulle jeg ønske jeg var flinkere til å holde på en bok lenger...

Jeg leste 245 bøker i 2014.

Her er mine 43 favoritter blant dem.

Rangeringen er tilfeldig, etter når de ble lest.

Det som gjør "The Importance of Being Earnest" til et genialt skuespill i mine øyne, er måten forfatteren kritiserer overklassen på, gjennom ironi og humor. Stykket er ment som en satire av måten overklassen opptrer på i samfunnet før i tiden. Karakterene fremstår som latterlige, med helt meningsløse samtaler. Stykket handler kort og greit om to unge menn, som begge gir seg ut for å være samme person. Dette ender med en rekke misforståelser og identitets forvirring. Det hele starter med et navn, nemlig "Earnest". Et navn som egentlig ikke ha noe betydning annet enn at overklassen verdsetter folk med et slikt navn, uansett hvor irrasjonelt det enn måtte lyde.

“If I am occasionally a little over-dressed, I make up for it by being always immensely over-educated.”
― Oscar Wilde, The Importance of Being Earnest

Jeg startet å lese denne serien når jeg var 16 år, og kan trygt si jeg elsker denne serien. Har lagt den vekk en studt og tenker at det snart er på tide å lese den igjen. Enig med deg at de første bøkene var fantastisk gode. Merket savnet etter Silje og Tengel når de forsvant.