Bokelskere.no

Jeg hadde i utgangspunktet ikke planer om å lese "Red Queen", helt til jeg kom over den på biblioteket. Den er nok en av de mest populære utgivelsene i år. Mange anmeldere har sagt at boken ikke skiller seg ut fra mengden. Det har de helt rett i. «Red Queen» mangler originalitet.

Handlingsforløpet i boken kunne like gjerne ha vært hentet fra "The Hunger Games" eller "Divergent", bare for å nevne noen. Du har det samme ondskapsfulle regimet med overfladiske mennesker som verdsetter rikdom og makt, og den samme underklassen som bor i landsbyen, under dårlige forhold. Du har den ene jenta som blir dradd inn i en verden hun ikke ønsker å være en del av. Hun besitter evner som gjør henne immun mot regimets manipulasjon. Boken har til og med en opposisjonell gruppe som planlegger revolusjon, i all hemmelighet. Sist men ikke minst så har vi det obligatoriske trekant dramaet, gentleman typen mot barndomsvenn typen, som hovedpersonen har kjent i alle år. Om du er fortrolig med dystopi sjangeren, så er jeg sikker på at disse elementene høres kjent ut for deg.

Til tross for at denne boken mangler originalitet, og plottet ikke er spesielt velutviklet, så må jeg innrømme at den er en page-turner. Det er mye action og stadig noe som skjer. Det er med andre ord en bok som man fort leser ut. Jeg hadde blandede følelser når det kom til karakterene, men stort sett så likte jeg dem. Det blir interessant å se hva som skjer videre. Jeg håper at de tingene som ikke blir godt forklart, som for eksempel krigen som foregår, får en større plass og dybde. Kanskje forfatteren også utviser litt mer originalitet i neste bok. Om du er ute etter noe originalt og ikke resirkulert, så er ikke denne romanen noe for deg. Men om du kunne tenke deg å lese en action drevet page-turner, så anbefaler jeg at du gir boken en sjanse.

For meg går det på at dialekt er en muntlig språkform, ikke skriftlig. Vi har to offisielle skriftspråk (tre om du regner med samisk), og jeg synes man skal holde seg til dem. Da går det i det minste an å forstå hva som står der. Jeg synes det er mye lettere å lese på feks engelsk, enn å lese en eller annen dialekt jeg har lite forhold til. Engelsk møter jeg på alle området, på nett, på tv, i bøker og blader osv. Jeg kan ikke si det samme om skriftlig dialekt.

At den tok utgangspunkt i bokserier var rett og slett så tilfeldig som at det er kun der jeg har sett et så utbredt bruk av det. Jeg har lest mange bøker opp gjennom, men bortsett fra i bokserier, så er det bare en enkelt setning eller ord her og der som jeg har funnet på dialekt.

Livets døtre, der klarte jeg ikke å plassere dialekta, men den var helt umulig å lese. Den siste nå var den nye serien Breidablikk hvor dialogene var skrevet på lofotendialekt.

Et ord her eller der, eller en setning her eller der, er ikke for meg noe problem. Det som du sier med at alle bærer preg av noe dialekt, blir kanskje naturlig. Jeg vet selv at jeg bruker mye a-endinger f.eks når jeg skriver, fordi det er vanlig her. Men dog ikke på ord hvor det ikke er lov å bruke. Men det er en lang vei derfra til at halve bøkene er skrevet på en eller annen uforståelig dialekt for de fleste som ikke er fra området. Ironisk nok, så er jeg stor fan av Prøysen, og har egentlig aldri tenkt over at han skrev på dialekt før du sa det her. Jeg synes historiene er vanskelige å lese, men sangene hans... Du verden som jeg elsker dem!

Jeg finner generelt sett skriving på dialekt en veldig uting. Mye fordi dialekt er en muntlig språkform, ikke skriftlig, men også fordi det gjør det tungt å forstå for mange. Innimellom når jeg leser bøker, så dukker det opp en setning på dialekt her og der, noe jeg egentlig ikke tenker så mye på, fordi det er såpass lite at det ikke gjør noe med helheten. Men flere ganger, har jeg gjort et tappert forsøk på å lese enkelte bokserier, og mange av de gangene, så er all teksten rundt historien skrevet på bokmål, mens alle dialogene er på dialekt. Nå sist lofotendialekt. Det er for meg helt håpløst å forstå, og jeg synes det ødelegger noe som kunne vært en ok bok. Hva er deres tanker om dialekt i bøker?

Enig i at de er triste menneskeskjebner, men jeg synes han tar de fram i lyset på en god måte. Det er nok dessverre mye mer vanlige skjebner enn hva vi liker å tro.
Det som kanskje skremte meg mest er hvor realistisk boken er, som i at dette kunne faktisk skjedd og skjer sikkert i større grad enn vi liker. Harry Hole er jo fantastisk krim, men mye humor, men der tar det jo litt vel av i de siste bøkene.
Første bok om Varg Veum for min del, og har for lite grunnlag til å uttale meg om han som person, men det frister å lese mer.

"Keturah and Lord Death" er en bok fylt med så mange vakre beskrivelser, at jeg kunne ha sitert hele romanen. Boken er formet som et klassisk eventyr. Handlingen starter med at en ung jente, Keturah, går seg vill i skogen. Der møter hun "Lord Death". I de gamle legendene som fortelles i landsbyen der Keturah bor, kan ingen unnslippe døden når de møter på "Lord Death". Keturah klarer å overtale "Lord Death" til å spare livet hennes ved å fortelle ham en historie. Hun avslutter ikke historien, men lover ham å fortsette dagen etter. Hvis hun innen en dag ikke finner sin sanne kjærlighet, så vil han ikke nøle med å ta livet hennes.

Dette høres ut som en kjærlighetshistorie, men jeg vil nok si at dette eventyret føles mer som en fabel om livet. For at Keturah skal kunne akseptere døden, så må hun også akseptere og sette pris på det livet hun har levd. Som allerede nevnt så er denne romanen formet som et klassisk eventyr, der heltinnen må gå gjennom en test og en slags indre reise. Historien inkluderer de vanlige elementene man finner i klassiske eventyr, som en gammel landsby med historier og legender, hjelpere, og en sjarmerende ung mann. Til tross for at denne romanen låner disse elementene fra "fairy-tale" sjangeren, så synes jeg likevel denne boken er noe for seg selv, mest på grunn av de vakre beskrivelsene og den åpne slutten, som gir leserne rom for å tolke historien på ulike måter. Anbefales.

“If untimely death came only those who deserved that fate, Keturah, where would choice be? No one would do good for its own sake, but only to avoid an early demise. No one would speak out against evil because of his own courageous soul, but only to live another day. The right to choose is man's great gift, but one thing is not his to choose--the time and means of death.”

Det har blitt litt mindre lesing på meg i Mai, så jeg tror jeg må si Piken på toget som jeg faktisk har lest ferdig i løpet av måneden. Ellers er jeg godt i gang med A clockwork angel som jeg elsker!

"Gudfaren" er nok en bok som hadde unnslippe radaren min om den ikke hadde blitt anbefalt til meg. Jeg hadde ikke høye forventninger da jeg begynte å lese den, mest fordi jeg trodde den kun handler om mafia, noe som er delvis riktig. Jeg kan trygt si at boken overrasket meg. "Gudfaren" er ikke bare en roman som handler om mafiavirksomhetens indre liv og idealene de står for, men den har et persongalleri med svært komplekse karakterer.

Det er ingen tvil om at det mest interessante aspektet ved Gudfaren er karakterene, rett og slett fordi det er så mange faktorer som utgjør kjernen i personlighetstrekkene deres. Vi har Don Corleone, familiens overhode og mafia lederen. Av venner og fiender er han kjent som Gudfaren, en person som mange vender seg til når rettsystemet ikke gjør en god jobb. Han har visse standarder. Selv om disse idealene ikke kan forsvares moralskt, så er de forståelige ut ifra konteksten, ettersom det amerikanske rettsystemet var korrupt på 50-tallet. Slik Don Corleone ser på det, så må man ta saker i sine egne hender hvis man skal oppnå rettferdighet.

I sentrum av handlingen så har vi Don Corleones tre sønner. Alle tre er svært ulike, av den grunn så stiller faren ulike forventninger til dem. Etter min mening så er Michael, den yngste blant de tre brødrene, en av de mest komplekse karakterene jeg har vært bort i. Michael karakterutvikling og idealisme er en viktig drivkraft i historien. I begynnelsen vil han for enhver pris unngå å blande seg inn i mafiavirksomheten som familien hans er involvert i. Han ønsker å være en normal amerikansk borger. Men når Michael blir konfrontert med realiteten og ser at det er to veier han kan gå, der begge veiene bringer med seg flere ulemper, blir han likevel sugd inn i det han aldri hadde trodd ville bli en del av identiteten hans, nemlig mafiavirksomheten. Michael er en svært interessant karakter nettopp fordi personligheten hans består av så mange lag.

Jeg kan ikke si at jeg likte alle deler av boken. Enkelte deler, der vi får innblikk i sekundærkarakters tanker, er unødvendig og tjener ikke plottet noe spesielt. Jeg mener likevel at "Gudfaren" er en bok som er verdt å lese, mest på grunn av de komplekse hovedkarakterene.

Jeg er så glad for at jeg ga denne boken en sjanse. Den er definitivt mer gripende enn "A tale of two cities". De fleste vet sikkert hva romanen handler om. Vi følger en ung mann fra barndommen til voksenalderen, der han blir konfrontert med omstendighetene han har vokst opp med, både på godt og vondt. En mystisk person gir Pip sjansen til å utdanne seg til å bli en "gentelman", til tross for at han kommer fra fattige kår. Pip tar imot denne sjanse med åpne armer, i håp om at den hovmodige unge Estella, som bor hos den gale Miss Havisham, en dag vil akseptere ham.

Et av favoritt aspektene mine ved "Great Expectations" er det faktum at Pip er en karakter som er meget bevisst over hvem han er og hva han vil. Han er med andre ord ganske ærlig overfor seg selv, selv om han er klar over at livet hans i London, der han gjør sitt ytterst beste for å bli en kultivert gentelman, er basert på en illusjon. Innerst inne så føler Pip seg aldri komfortabel i den konteksten han forsøker å passe inn i. En annen ting som jeg hadde gleden av å lese, er vennskapet mellom Pip og Joe, ektemannen til Pips søster. Det er rett og slett hjertevarmende å lese om hvordan Joe alltid er der for Pip, til tross for avstanden mellom dem, ikke bare geografisk, men også klassemessing. Pip verdsetter dette vennskapet helt fra begynnelsen av, men det er først mot slutten at han aksepterer at det ikke alltid er de menneskene som har mye som som gir deg noe tilbake.

Pips følelser for Estella, den overlegne og kalde skjønnheten, får en sentral plass i historien og Pips karakterutvikling. Pips kjærlighet til henne er irrasjonell, noe han er fullstendig klar over. Hun ser ned på Pip, sårer ham gang på gang, likevel fortsetter Pip å håpe at hun en dag vil gjengjelde følelsene hans. Estella representerer ønsker vi ser på som uoppnåelige og som vi tror at vi vil ha, uansett hvor irrasjonelt dette ønske enn måtte være. Flere ganger i historien sier Estella selv til Pip at hun er et produkt av Miss Havishams oppdragelse. Miss Havishams mål har alltid vært å gjøre Estella kaldhjertet og immun mot menns sjarm, ettersom Miss Havisham selv opplevde å få hjertet sitt knust som ung.

"Great expectations" av Charles Dickens er på mange måter en historie om menneskelige relasjoner og hvordan rikdom og makt aldri kan erstatte kjærlighet til mennesker som aksepterer oss for den vi er.

Hvis du er ute etter en original dystopi roman, så anbefaler jeg ROOK av Sharon Cameron på det sterkeste. Det er en YA bok som nylig kom ut. Den skiller seg definitivt ut fra mengden. Dessuten er den en "standalone", altså ikke begynnelsen på en serie. Selv jeg, en leser som ikke lett lar seg imponere, endte opp med å plassere den på favoritt listen min:-)

"The Evolution of Calpurnia Tate" er en ganske sjarmerende bok. Den finner sted på slutten av 1800-tallet, i Texas. Calpurnia Tate, er den eneste datteren i en søskenflokk på syv. Som den eneste piken blant seks brødre, stiller moren høye forventninger til henne. Moren ønsker at Calpurnia skal vokse opp til å bli en respektabel ung dame, gifte seg og slå seg ned, slik det forventes av kvinner på den tiden. Til tross for Calpurnias unge alder, så er dette ikke det hun ønsker. Hun ønsker å studere og bli en forsker, en forsker som utforsker naturens mirakler. Hun tilbringer dermed sommeren ved bestefarens side, som støtter hennes interesser, spesielt side han selv er interessert i naturvitenskap.

Denne boken er riktignok rettet mot en yngre lesergruppe, men temaet som taes opp, forventninger knyttet til kjønnsroller, gjør denne romanen leservennlig for alle aldersgrupper. Calpurnia er en smart og morsom karakter, som ofte sier ting høyt uten å tenke seg om, til morens store frustrasjon. Hun har et ganske sterkt forhold til bestefaren sin, som later til å forstå henne mer enn foreldrene, noe som er en viktig drivkraft i historien. Moren forevenntinger er en annen viktig drivkraft, ettersom Calpurnia sliter med å forstå morens forventninger til henne mens moren ikke forstår datterens ambisjoner. Vi blir ikke kjent med alle brødrene til Calpurnia i like stor grad, ettersom flere av dem er yngre enn Calpurnia, men Harry er definitivt favoritten min. Han er den eldste i familien og selv om han er en ung mann og har friere tøyler enn søsteren, så stilles det klare forventninger til ham som en "ung gentleman".

Hvert kapittel har et sitat fra Darwins arvelære. Alt i alt så er dette en interessant og morsom bok.

Jeg var og er veldig glad i den serien. Har lest den to ganger, men det er noen år siden sist nå. Jeg husker ikke helt hvem som kom når i serien, men jeg ramlet fullstendig av lasset når hun begynte å blande seg selv inn i handlingen. Det følte jeg egentlig ødela hele slutten på en fantastisk serie.

Jeg liker vel egentlig best en, men det kan gjerne komme små sidespor her og der uten at det gjør meg noe. Jeg klarer greit å henge med når det er to også, sånn som Lucinda Riley sine. Men blir det flere enn det, så synes jeg det blir rotete og usammenhengende.

Jeg fikk endelig tid til å lese denne klassikeren, som har stått på leselisten min en stund. Historien handler om en engelsk gentleman, Phileas Fogg, som inngår et veddemål med reformklubben om at han skal klare å reise jorden rundt på åtti dager, ledsaget kun av sin trofaste tjener, Passepartout. Gjennom denne reisen, møter de på forskjellige hindringer.

Denne boken er definitivt interessant å lese på grunn av reisebeskrivelsene. Jeg var nesten redd for at beskrivelsene ville bli for overveldende for min smak, men forfatteren gir leserne nok informasjon til at de klarer å henge med på denne jordomseilingen. Det er likevel ikke beskrivelsene i seg selv som gjorde denne romanen til en vinner i mine øyne, men karakterene.

Romanen har svært artige og har til tider komiske karakterer. Handlingen er sentrert rundt Phileas Fogg, siden det er hans veddemål som driver handlingen fremover. Handlingen blir likevel ikke fortalt fra hans perspektiv. For leserne forblir han en kjølig og distansert karakter, akkurat slik de andre karakterene beskriver ham. Hans likegyldighet og likeglade holdning til vanskelige situasjoner, er rett og slett morsomt. Dere må nesten lese boken for å skjønne hva jeg mener.

Historien blir fortalt gjennom Passepartouts øyne. Passepartout dumsnillhet og tapre forsøk på å håndtere uventede situasjoner skaper en del misforståelser, som er den største kilden til humor i historien. Vi har også Fix, en betjent som er sendt for å holde øye med Fogg, ettersom politiet mistenker at reisen hans rommer andre motiver. Fix er ganske innpåsliten, på grensen til besettelse, når det kommer til å sette en stopper for Foggs reise. Han er en annen komisk karakter som fikk meg til å trekke på smilebåndet. Jeg vil si at "Jorden rundt på 80 dager" er en svært underholdende lesing som man ikke bør gå glipp av.

Dei første 150 sidene er mørke, og svært vanskelige å lese. Men resten. Du kor lenge denne boka sat i meg. Les den

Kanskje den beste kristne boka eg har lese.