Bokelskere.no

Det er aldri EN sann historie. Det er alltid mange historier. Hvis vi forteller dem. Og lar dem bli fortalt.

"alt vit kan ikkje vera i eitt hovud"

"når situasjonen når det gjeld teori er så innfløkt, då har lekfolk rett til å stola på eige skjønn".

Vi blir ikke syke av det vi selv gjennomskuer, det gjør oss opprørske, sinte, triste eller avmektige. Det som gjør oss syke, er det vi ikke gjennomskuer, den samfunnsmessige tvangen vi har tatt opp i oss gjennom mors øyne og som vi aldri kan bli kvitt gjennom lesning eller dannelse.

... og Gud selv fant nok en utvei,

en overlegen positur, et

blendverk ... slik som det

alltid lyktes de mektige voksne

å trekke det lengste strå

til slutt, bestandig

få deg til å skjemmes,

aldri se deg som sin like,

men evig og alltid ydmyke

deg med velviljens grusomme maske

Hermann Hesse: Barnesjelen (Die Kinderseele)

Det er den samme fornemmelse av frihet i galskapen som i lykken. Man er fri, men helt for seg selv. Ubundet, fri fra de andre. Uten de andre. Uten sammenheng. Når det ikke gjør altfor vondt, er galskapen en ensom lykke.

Hvis man mister lykken når man blir født, får man den så igjen når man dør?

Kanskje lykken er en revne i livet, full av kjærlighet. Det er det fineste jeg kan si om den. Men den er et sår som gror.

Noen ganger merker vi at vi har sagt noe riktig. Noe som har ligget oss på sinnet lenge, uten at vi har vært helt klar over det. Det kan være noe nytt, aldri før hørt, men allikevel helt riktig. Det oppstår en særegen stemning rundt en, sterk, men også fin og skrøpelig. Og vi kan merke det på den vi har sagt det til, at nå behøver vi ikke si noe på en stund.

Jeg vet ikke om lykken finnes ett bestemt sted. Men når den er der, er det fristende å tro at den har noe med stedet å gjøre. Så blir man nær det stedet.

Den eneste kjærligheten man kunne stole på, var den man selv følte. Den som kom utenfra mottok man usikkert og tvilende. Og derfor med et endeløst behov for mer.

Få gråter som ulykkelig elskende. Sørgende kan gråte like voldsomt, men deres gråt har en annen tone. De gråter fordi noe er forbi, mens ulykkelig elskende gråter over en begynnelse uten fremtid.

De færreste tegn er mer enn tilfeldig valgt mål for menneskets fortolkningsbehov. Og de færreste fortolkninger er annet enn bekreftelser på fortolkerens egen situasjon.

Og når tiden brytes, oppstår det sprekker. I dem faller det mennesker. Noen skyves utfor.

Jeg overhørte en gang en liten samtale mellom en pike på 5–6 år og moren hennes. Piken var fullt engasjert i leken med andre barn, om moren bemerket at hjertet hennes banket så fort. Piken svarte at "det er fordi jeg lever så veldig". Dette berørte meg dypt.

Når levde jeg "veldig"? Hvilke møter med mennesker, hvilke situasjoner og opplevelser har preget meg på den måten at jeg har kunnet si, ja, da levde jeg veldig? Har mitt liv svart til forventningene jeg hadde da jeg var ung? Kanskje var det mange hindringer i veien for utfoldelse og vekst? Kriser av ulik art som satte en stopper for det jeg ville? Eller kan jeg si at – jo, jeg har levd mitt liv?