Bokelskere.no

Jeg stusser litt over at det at Haugeruds jeg-person er en kvinne, får så stor oppmerksomhet. Dette har vært oppe flere ganger, så innlegget er ikke spesielt til deg, Jostein.

Det finnes da flust av mannlige forfattere som har kvinnelige jeg-personer eller hovedpersoner. Fra nyere tid, Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen og Påskeparaden av Richard Yates. I Chaim Potoks Davitas harpe er jeg-personen jenta Davita, så troverdig og gripende. Og tenk bare på alle Ibsens kvinner!

Pussig nok kommer jeg ikke like lett på forfatterinner med mannlige jeg-personer og hovedpersoner.

Er det konstellasjonen mor-sønn som er så touchy?

Jeg tolket dette utsagnet på samme måte som deg, Jostein. Jeg oppfatter at moren, midt oppi all sin følelse av underlegenhet og ensomhet, har en viss selvironi. Uten at jeg finner flere eksempler i farten, synes jeg det går som en undertone i mange av hennes refleksjoner. Selvironien som en overlevingsstrategi. Det er kanskje her morens styrke ligger?

Moren er på mange måter irriterende selvhøytidelig. Og så blir hun med på homseklubb og dragshow. Er ikke det et forsonende trekk? Et uttrykk for hvor sammensatt hun er. Hun ønsker å komme sønnen i møte, og tar seg selv ikke mer høytidelig enn at hun blir med på disse, for henne, så aparte evenementene.

Og jeg som trodde at jeg var en kresen bokelsker :-)))))

Mitt forslag er Jesusevangeliet av José Saramago.

Den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago (1922–2010) er en av mine absolutt favorittforfattere. Saramago har en egen evne til å snu opp ned på oppleste og vedtatte sannheter – hva hvis … Han har en fantastisk observasjonsevne, en underfundig humor og vet å sette tankene i sving.

Om Jesusevangeliet skriver forlaget:
«José Saramagos mest utfordrende og merkverdige bok. Med dyptgående kunnskaper om evangeliene omskriver og gjenforteller han historien om Jesu liv. I forgrunnen står snekker Josef, en mann som pines av skyldfølelse fordi han sørget for å redde sin egen familie unna Herodes. trusler, men unnlot å advare andre med nyfødte guttebarn.

Vi følger historien om Jesu vandring på jorden, med Maria fra Magdalena ved sin side, i møte med mirakelmenn, fiskere, tollere og ikke minst djevelen selv. En historie som kan både provosere og åpne øyne.

Saramago ble innstilt til den europeiske litteraturprisen for denne boken.»

I en artikkel i Aftenposten i forbindelse med nobelprisutdelingen står det: «I Jesusevangeliet fra 1981 reflekterer Saramago over tilværelsens aller største spørsmål. Han lar Gud og Satan forhandle om ondskapens problem, mens Jesus trekker sin egen rolle i tvil og utfordrer Gud.»

Flere av dere kjenner sikkert til Saramagos sparsommelige (he, he) bruk av det lille tegnet punktum. La deg ikke skremme, du kommer fort inn i skrivestilen. Teksten bobler over av digresjoner, anekdoter og fortellerglede. Om han er ute på viddene, tar han oss alltid pent tilbake til historien. Krumspringene og de lange setningene har sin rolle og funksjon.

Svenska akademien sier blant annet i sin begrunnelse for nobelprisen: «Med sine lignelser som bæres av fantasi, medfølelse og ironi, gjør han det stadig og på ny mulig å gripe en flyktig del av virkeligheten».

En forfatter absolutt egnet for debatt i lesesirkelen!

(Og siden jeg bommet så stygt på årstallet i et tidligere innlegg, har jeg denne gangen sjekket :-)

:-)))

Både Hundre års ensomhet og Kjærlighet i koleraens tid er to fantastisk flotte bøker! Begge blant mine favoritter, og etter min mening godt egnet for debatt i lesesirkelen.

Kjærlighet i koleraens tid har jeg lest så mange ganger at jeg neppe vil prioritere å lese den på nytt nå. Selv om jeg er en svoren tilhenger av gjenlesing.
Hundre års ensomhet er det lenge siden jeg leste, har flere ganger tenkt at jeg skulle ta den frem igjen. Litt dumt kanskje å foreslå to bøker av samme forfatter, så jeg avventer litt.

En inspirerende omtale, Rose-Marie, og en gripende god bok.

Kun en detalj, den kvinnelige vannånden som opptrer fra side 352 og utover, bærer det poetiske navnet Undine og ikke det harde Ondine, som brukes i boken. Navnet kommer fra det latinske unda, som betyr bølge. Jeg kan dessverre ikke la være å henge meg opp i slike ting, og det forstyrret min lesing. Men bare litt.

Som en kuriositet kan jeg nevne at en undine også er en glasskolbe med lang, slank og svungen hals. I gamle dager brukte sykepleierskene en slik undine når de skulle skylle en pasients øyne.

Ja, det gjelder også meg. God natt!

Vi er langt ute på viddene nå ... men det er akkurat denne dobbeltmoralen jeg prøver å få frem i et tidligere innlegg. Hvem gråter for de i sunnrevete sauene...
Hilsen Lillevi, tidligere hunde- og katteeier

OK og god natt. Akkurat disse nyansene har dessverre gått meg hus forbi.

Nei, Mariann, jeg sikter ikke spesielt til deg. Du er ikke alene om å ha disse synspunktene.
Du har heller ikke såret meg. Jeg har prøvd å være så oppriktig jeg kan, og vet ikke hva du sikter til med «noe underliggende» i innlegget mitt.

Om det er riktig at hunder kokes levende, er det ubarmhjertig. Er det mer ubarmhjertig enn måten for eksempel franske gjess fores på, les mishandles for å skaffe oss gåselever. Dette er bare ett eksempel.

Det som provoserer meg, er en form for dobbeltmoral i disse spørsmålene. Noen dyr er «helligere» enn andre. Det som skjer i «andre kulturer» er verre enn det vi selv bedriver.

Og for ordens skyld – dette er ikke spesielt myntet på deg. Bare et forsøk på å avklare mine synspunkter.

Jeg er enig med deg i ditt første avsnitt.
Til dine meningsmotstandere var den første replikken som falt meg på tungen: «Hvordan smakte påskelammet?» For oss (i betydningen vi som tilhører den vestlige kulturen) er østers en delikatesse; vi spiser disse dyrene levende. Skalldyr, hummer og krabbe, krafser på innsiden av kasserollen mens vi koker dem levende. Jeg finner ingen mening i at det skal være så grusomt å spise hunder og katter, og også hval, mens de fleste av oss med mer eller mindre god samvittighet gafler i oss lam, pattegriser, storfe, kylling, vilt, osv.

I resten av innlegget ditt mener jeg at du tar feil. Theodor Kittelsen stilte for mer enn hundre år siden det betimelige spørsmålet «Har dyrene sjel?», og han levnet ingen tvil om svaret. Min ringe erfaring med dyr (hunder og katt) har vist meg at de har innlevelsesevne (empati), evne til å lære og å vise omsorg. Vår kjærlige rottweiler lærte seg ganske raskt å behandle sin families medlemmer på ulikt vis. Aldri gikk den hunden så pent i bånd som når et lite barnebarn leide den! En imponerende innsikt og ansvarsfølelse!

Om man betrakter sine hunder og katter som familiemedlemmer, er vel "en definisjonsfråga" (for å si det med Hasse og Tage). Sikkert er det at de gir kjærlighet å glede. Som andre husdyr.

Min kommentar ang. intimt og usunt var ikke rettet mot disse tingene du beskriver her. Er likevel enig med deg - dette ville ikke ha føltes naturlig i min familie heller.
Men jeg mener at jeg tidlig i tråden så noen antydninger/spekulasjoner om det kunne ha vært mer intimt enn som så mellom mor og sønn. Nå finner jeg det ikke i farten (kan ikke sitte å finlese alt på nytt, noen innlegg er dessuten slettet). Mulig jeg tar helt feil.

Jeg leste ut boken mye raskere enn jeg trodde, både fordi det gikk så bra med min operasjon, og fordi boken var så medrivende. Jeg skrev en omtale her.

Jeg er for så vidt ikke uenig i Kristins beskrivelse av personene. Men jeg opplever deres væremåte (spesielt morens og sønnens) mer som utslag av hjelpeløshet og sårbarhet enn at de er usympatiske. (Og som jeg har vært inne på før, jeg synes en bok kan være drivende god uavhengig av om karakterene er sympatiske eller usympatiske.)

Jeg leser dette som en bok om løsrivelse mellom mor og sønn, det kunne ha vært mor og datter. De to har åpenbart levd alene, noen far nevnes aldri, og har utviklet et tett forhold. Moren har få (ingen?) andre som står henne nær, og løsrivelsen blir spesielt vanskelig og kronglete. Jeg oppfatter ikke at det ligger noe «for intimt» eller «usunt» bak det anstrengte forholdet mellom dem. Heller ikke tillegger jeg sønnens homofili stor betydning. Tvert i mot oppfatter jeg det befriende at en av karakterene er homofil, uten at det gjøres noe stort nummer ut av det.

Synes det er interessant at vi har såpass ulike vurderinger av boken. Jeg har imidlertid lurt på om jeg i den første begeistringen var litt for snill da jeg ga terningkast 6. Vurderer å justere ned til 5.

PS.: Oi, nå så jeg omtalen til Mariann - og jeg må virkelig si at vurderingene spriker! Spent på flere reaksjoner etter hvert som de kommer.

Ha, ha og hjertelig takk!

Kanskje det sier mest om mormoren...
«Bra, men veldig detaljert og voldelig» var dommen fra et av de andre barnebarna over denne gjengen – to hunders og en katts brutale møte med den canadiske villmarka på leting etter sin eier. Tårene haglet. En bok som absolutt har tålt tidens tann! Munnrappe barnebarn er en glede!

Denne har jeg også hatt på ønskelisten en stund!

Nå er det virkelig på tide å ta seg en tur på bruktbutikken min igjen. Kommer aldri tomhendt derfra. Ypperlig utvalg!

Takk for utfyllende svar!

Dine forslag harmonerer ganske godt med dem jeg allerede har satt på ønskelisten: En halv gul sol (etter diskusjonene omkring Mønsteret rakner), Vanære (var også oppe i forbindelsen med Mønsteret rakner, anbefalinger fra Strindin, tror jeg, og deg) og En søndag ved bassenget i Kigali (omtaler fra Rose-Marie, deg m.fl.). Fører også opp Mankells Comedia infantil. Ser nå at den var nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 1995. Jeg likte også Mankells Tea-bag, som heller ikke er krim, og som har fått en nokså blandet mottakelse her inne.

Nesten godt å se at jeg ikke er alene om å ikke være så begeistret for Mahfouz og Lessing :-)

Et mord i Kongo - interessant at du trekker frem den. Kanskje er det mine fordommer mot disse to hvite mennene og deres affærer i Afrika, som har ført til min manglende interesse for boken. Tja, nå fikk jeg noe å tenke på …

Flott liste! Afrika er et kontinent jeg har lest altfor lite fra og om. Mange gode tips, takk skal du ha. Er det noen titler du, eller dere andre, vil fremheve spesielt?

Nilen, historiens elv av Terje Tvedt, hører den med? Høres svært interessant! Tenkte først at listen bare omfattet skjønnlitteratur, men ser at du har med Et mord i Kongo av Morten Strøksnes.

Jeg har lest Mønsteret rakner (interessant, velskrevet og gripende), Mørkets hjerte (hjerteskjærende), Den afrikanske farmen og Alene sammen. Også de to sistnevnte likte jeg godt. Av Naguib Mahfouz har jeg lest Gebelawis barn, god bok, men vel oppskrytt etter mitt syn.

Når det gjelder Coetzee, begynte jeg på Barndom, Ungdom da han fikk Nobelprisen. Men la den bort. Flere har anbefalt meg å gi han en ny sjanse. Noen spesielle anbefalinger? Vanære, som du har på listen, ble vel nevnt under felleslesingen av Mønsteret rakner.

I min ungdom leste jeg noe av Dorris Lessing (husker ikke akkurat hva), men hun falt ikke helt i smak. I hvert fall ikke den gangen. Har du/dere noen anbefalinger?

:-))))))

Strengt tatt er det ikke helt samsvar mellom overskriften din og spørsmålet ditt. Boken jeg ikke glemmer fra 2014, er ikke nødvendigvis min favorittbok for dette året (eller kanskje den ble det likevel..).

2014 var et suverent leseår. Jeg ga terningkast 6 til Middelmarch av George Elliot, De usynlige av Roy Jacobsen, Stoner av John Williams, Vel møtt vemod av Francoise Sagan (gjenlesning), Vinternoveller av Ingvild Rishøi, Haugtussa av Arne Garborg, Alf van der Hagens biografi om Kjell Askildsen og Britt Karin Larsens tatertrilogi. Morgen i Jenin er heller ikke lett å glemme.

Blant alle disse kvalitetsbøkene av ypperste merke er det likevel Alice i eventyrland, illustrert av Tove Jansson, som sitter sterkest i minnet. Det er to grunner til det:

• Leste den høyt for mitt barnebarn foran utepeisen sist sommer, og hun skrev i hytteboken: «Vi har lest en ikke så voldelig bok som vi pleier, den handlet om halshugging». (Året før var det Helter og monstre på himmelhvelvingen, den greske mytologien, «faktisk en veldig voldelig bok».)
• En kjær venninnne satt i sofakroken min, alvorlig syk, og humret og storkoste seg med Tove Janssons fantasifulle og treffende tegninger. Denne boken og disse tegningene vil for meg være uløselig knyttet til min venninnes sprudlende latter og glede denne hennes siste sommer.

Sorg og humor knyttet til en og samme bok.