Bokelskere.no

Jeg er enig i dine vurderinger, Kjell. Liker skildringene av personene, landskap og vær. Synes Blixen skriver så jeg ser det hele for meg. Hør for eksempel: «Skyene hang lavt over vannet. Den lille båten som beveget seg tungt av sted, så ut til å gli fremover langs en smal, vannrett bane, inneklemt mellom oversvømmelsens tunge vann under den, og den tyngende vekten av den lave himmelen ovenfra.» (fra Syndefloden over Norderney, siden 144)

Som jeg har nevnt før, synes jeg hun har noen fornøyelige metaforer. Her er en: «Sjalusi, troløshet, forførelse, voldtekt, barnemord og senil grusomhet med alle de skrekkelige utslag som menneskelige lidenskaper kan gi, helt til de galante sykdommene som hun hadde godt kjennskap til – alt var søt konfekt for henne, som hun fornøyd plukket ut av sin sjels små gaveesker og knasket og koste seg med.» (samme fortelling, side 155)

Og jeg faller for passasjer som denne:
«Kjenner du noen kur for meg?
Ja, visst gjør jeg et, sa han, jeg kjenner en kur for alt: Saltvann.
Saltvann? spurte jeg.
Ja, på den ene eller den andre måten: Svette eller tårer eller det salte havet.» (side 169)

Men så er det alle disse innflettete historiene da. Jeg prøver å lese dem med et åpent sinn, åpent for at jeg ikke nødvendigvis må forstå alt. Jeg vet sannelig ikke helt hva jeg synes. Kjenner at det butter.

Syndefloden i Norderney og Et familieselskap i Helsingør står begge i boken Babettes gjestebud og andre historier. Det er derfor ikke så lenge siden jeg leste dem, uten at det ser ut til å hjelpe meg så mye …

Meget god start på leseåret 2016 for meg! Lest fem bøker og gitt tre 6-ere og to 5-ere.

Britt Karin Larsens: Før snøen kommer, Det synger i lauvet og Slik treet faller ligger alle høyt. Om det er mulig å rangere disse, grep Før snøen kommer meg aller mest (riktignok leste jeg mesteparten i julen, men ferdigdatoen ble i januar :-). Det synger i lauvet synes jeg var en anelse svakere enn de to andre.

Høyt ligger også Sidsel Wolds Landet som lovet alt, Min israelske reise.

Jeg hadde stor glede av Bulgakovs skrekkvisjon: Fatale egg. Et lite skritt i retning av å lese mer fra Min russiske skattekiste (Jeg har nå lest flere enn da jeg satte opp denne listen.)

Fra Drømmerne, Karen Blixen:

«Du må forstå så meget som du kan, og la resten være. Det er ikke noen dårlig egenskap ved en fortelling at en bare skjønner halvparten av den.»

Den svenske litteraten Olof Lagerkrantz: «Man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om».

Jeg oppfatter at begge disse utsagnene henspiller på at leseren vil alltid vil tolke boken på sin egen måte. En bok (eller en fortelling) som ikke utgir seg for å gi et endelig svar, men som etterlater meg i undring, vekker min fantasi og mine tanker, er for meg en god bok. En historie som lever videre i meg etter at siste blad er vendt.

Jeg likte Apen godt! (OBS fare for spoilere)

Jeg leste Apen (etter Quijotes anvisninger, ha, ha) som et eventyr, ikke som en historie med klar tematikk. I den grad jeg fant et tema, må det være en hyllest til den sterke, unge kvinnen som ikke lar seg herse med.

Jeg ble fascinert av de to standhaftige jomfruene, den gamle og den unge, og av den unge mannen som, etter eget utsagn, nærmest dinglet hjelpeløst som en marionettdukke i trådene mellom dem. Jeg synes det var driv og spenning over fortellingen, gode personskildringer – og ikke minst flotte, billedskapende skildringer av landskap og naturkrefter.

Også i denne fortellingen dukker speil og scener (livet som en scene?) opp, uten at jeg går nærmere inn på det.

Stemmer det at apen er helt borte før den plutselig dukker opp mot slutten? Hva er det Boris møter under rittet tilbake til klosteret den stormfulle og uhyggelige natten:

«Idet han svingte inn den lange alleen som førte til klosteret, skinte vognlyktene plutselig i et par øyne. En bitteliten skygge løp tvers over veien og forsvant i de enda svartere skyggene i priorinnens busker.»

Et forvarsel? Hva som er symbolikken med apen, vet jeg ikke (har unnlatt å google noe som helst). Er den bare et gjennomgangselement som skal forsterke mystikken i fortellingen?

Den forunderlige slutten fant jeg egentlig komisk. Et pek til oss fra forfatteren! Og skjedde virkelig denne metamorfosen, eller var den et produkt av de to unges fantasi etter alt det andre uvirkelige de hadde gjennomlevd i løpet av ett døgns tid? Eller er det som du Kjell er inne på, en dypere forbindelse her?

Noen strøtanker ut fra den første fortellingen, Veiene omkring Pisa.

Allerede på første side ytrer August, fortellingens jeg-personen: «… vennene mine lo av meg fordi jeg hadde for vane å betrakte meg selv i alle speilene jeg gikk forbi, og jeg hadde mange speil hjemme i rommene mine. De mente det skyldtes forfengelighet, og at jeg hadde høye tanker om mitt eget utseende. Men det var ikke slik det hang sammen i det hele tatt. Jeg speilet meg for å få vite hvordan jeg så ut. Et speil – det sier oss jo sannheten om oss selv.»

Vel, det må i så fall være en sannhet med modifikasjoner. Høres ut som tankene til en svært umoden mann, nærmest i puberteten. Eller er dette ironi fra Blixens side?

Litt lenger ned på samme side fortsetter jeg-personen: «Det er jo slik (forvrengt som i et speilkabinett, min anm.) vårt vesen blir gjenspeilet i bevisstheten til ethvert menneske vi møter, og slik blir det alltid fordreid til en karikatur, som likevel aldri er helt uten likhet med vårt virkelige jeg, og som gir seg ut for å være sannheten om oss selv.»

Her snakker Blixen om identitet, hvordan den formes i samspillet med de menneskene vi møter. Hvordan vi leter etter oss selv (i et speil) og i andre menneskers sinn og uttrykk. Er August kanskje ikke så umoden likevel?

«Men sjelen til en sann venn som Karl,» fortsetter jeg-personen. «Den er et oppriktig speil, og der inne står vårt sanne bilde.» Tja, finnes det virkelig ett sant bilde av oss selv?

Fortellingen avsluttes med at August tar et lite speil opp av lommen. «Han holdt det i sin hule hånd og så tankefullt inn i det.» Det er nærliggende å tenke at August lurer på om alt det underlige som har skjedd, alle de spesielle menneskene han har møtt, har forandret han.

Refleksjoner over vår identitet, er vel det nærmeste jeg kommer «forfatterens idé» når det gjelder dette med alle speilene.
Andre synspunkter!

Den gamle vandrende ridderen

Jeg elsker originale og talende metaforer. Hør på disse to!

«… da hun hadde fått ropt ut dette, inne i det blekblå budoaret, som var så velkjent for meg, en av disse silkepolstrete, duftende eskene der damer fra min tid med jevne mellomrom lukket ned skjønnheten og elegansen sin, som smykker i et smykkeskrin …» (side 65)

«Hun tok sine elskere som hun tok sine hindringer: De var hennes trofeer i kappløpet med den mannen hun elsket.» (side 67)

Se også denne listen til Bjørg L med artig informasjon om vår bok!

Så artig med informasjonen om Karen Blixens Veiene omkring Pisa. Leste novellen i går kveld, som en del av lesesirkelen vår, og var ikke klar over at stykket Sannhetens hevn var Blixens eget. Artig også at hun selv omtaler den i novellen som "den mest fantastiske av alle marionettkomedier"! Humor har hun. Hjertelig takk!

Jeg leste den første fortellingen i går kveld - og min reaksjon er veldig lik din. En masse historier som tilsynelatende ikke henger sammen. Noterte meg, også som deg, at forfatteren bringer flere eksistensielle spørsmål på banen.

Og tenkte at denne novellen må jeg lese en gang tid, i håp om å fange Blixens idé med den. Som du vel sa i ditt første innlegg i denne tråden -- sannelig godt at vi har hverandre :-)

PS: Kom i tanker om Gösta Berlings sagas, som vel også besto av en rekke tilsynelatende løsrevne fortellinger flettet i hverandre?

Jeg holder på med å sette opp en liste over "mine" nobelprisvinnere.

Synes det er et tankekors at lille Norge har tre nobelprisvinnere (Bjørnson, Hamsun og Undset), men Henrik Ibsen er ikke blant dem. Jeg våger den påstand at Ibsen må være den største. Han er i hvert fall den som fortsatt leses og settes opp over hele verden.

Tusen takk for dine vennlige ord, Rolf. Ja, rett og galt – et evig tema for diskusjon. Overalt finner vi dem som mener å sitte inne med den eneste rette sannheten. Også i dette forumet. Verden er mer kompleks enn som så.

Absolutt en fin løsning!

Men, for jeg har et men her også …, da støter vi vel på det problemet at vi ikke kan lagre én bok i to forskjellige hyller. Dermed blir det rot i hyllene mine. Jeg vil gjerne ha hyllene «romaner, norske», «romaner utenlandske», «noveller» osv. komplette. Og hva skal jeg i så fall gjøre med Sjolokhov, har bare lest første bind av hans Stille flyter Don ....

Jeg tror jeg lander på løsningen med en liste over utvalgte enkeltverk av hver nobelprisvinner jeg har lest, kanskje …

Så artig at vi fikk en liten diskusjon omkring dette. Bra initiativ, Kristine Louise!

Dette er en oversikt over nobelprisvinnere jeg har lest. Jeg har valgt ut ett verk fra hver forfatter (med unntak av Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter). Noen av disse forfatterne har jeg lest en eller få bøker av, andre mange.

Blant disse nobelprisvinnerne finnes flere av mine favorittforfattere, for eksempel Sigrid Undseth, García Marques, John Steinbeck og José Saramago.

Ja nettopp :-))))

Et alternativ kan jo være å legge inn den boken vi liker best av den aktuelle forfatteren, ev. den Svenska Akademien utpeker. Så kan vi, hvis vi vil, føre opp hvilke andre bøker vi har lest av samme forfatter, i feltet til høyre for boken!!

Hamsuns Pan og Viktoria synes jeg kan passere :-)
Poenget er vel, som du sier, å få en oversikt over hvilke nobelprisvinnere vi har lest.
Teateroppsetninger er jeg mer usikker på ...

Jeg tente som sagt umiddelbart på ideen! Men så ble det plutselig en hel masse spørsmål å ta stilling til :-)

Hamsun, som du nevner, hadde vel neppe fått prisen om Markens grøde var hans eneste virkelig gode bok … er det ikke da lov å føre opp en annen?

Enkelte av vinnerne har jeg lest mange bøker av. Skal jeg legge inn alle sammen i listen (for eksempel 11 bøker av John Steinbeck og 8 av Jose Saramago)!

Flere av vinnernes bøker har vært dramatisert eller filmatisert. Men å føre dem opp fordi man har sett teateroppsetningen eller filmen blir vel juks …

Ha, ha, ja det er mangt man kan lage seg «problemer» av! Har du tenkt noe på hvordan du vil løse denne typen spørsmål?

Du gir, etter mitt syn, en gripende god beskrivelse av fortellerstemmen og språket i Britt Karin Larsens bøker! Tusen takk. Vil gjerne få tilføye Larsens menneskesyn – hvordan hun fremstiller oss mennesker, med gode og dårlige sider, styrke og svakheter. Med fare som å lyde som en klisje, som hele og sammensatte mennesker. I så henseende minner hun meg om Johan Falkberget. Det er nettopp disse kvalitetene jeg setter så høyt ved begge disse to forfatterne.

Jeg ligger litt etter deg. Har nettopp begynt på Det synger i lauvet.

Karen Blixen er en flott kandidat! Vil du fortelle hvilke syv fortellinger/noveller boken du foreslår, inneholder? Med hilsen og takk, Lillevi

En artig idé og en artig liste – som jeg kunne tenke meg å kopiere!

I den forbindelse vil jeg nevne at jeg nylig var i en diskusjon om Svenska Akademinen utdeler litteraturprisen for ett enkelt verk eller for et samlet forfatterskap. Akademiens egne nettsider tyder på at de ikke er hundre prosent konsekvente i dette spørsmålet (se Enstaka arbeten eller livsverk?)

Lykke til med den noble lesingen!

Denne avstemningsrunden kom litt brått på meg. I siste liten legger jeg inn Johan Bojers Den siste viking.

Rekker ikke å få utformet en begrunnelse, må bare nøye meg med å si at dette er en klassiker!

Hjertelig takk, annelingua! Jeg har bestemt meg for å gå på dette møtet. Har bestilt bok fem og seks om Finnskogfolket og regner med å lese bok fem før møtet. Gleder meg til begge deler!
Om jeg ikke husker helt feil, var det du som i utgangspunktet tipset meg om Britt Karin Larsen. Jeg er deg stor takk skyldig! Det er en glede å finne en ny forfatter som man blir så glad i.