Det er litt vanskelig å anbefale når jeg vet såpass lite om hva du liker. Men her er mine tips!

Ser du har Britt Karin Larsen på ønskelisten din og benytter anledningen til å slå et slag for henne, både bøkene om Finnskogfolket og Tatertrilogien. Gripende gode og velskrevne alle sammen. Jeg har skrevet noen tanker om Tatertrilogien her.

Jeg ser at du også har en annen av mine favorittforfattere i hyllene dine, José Saramago. Vil kanskje anbefale deg å begynne med En flåte av stein eller Beleiringen av Lisboa. Ikke la deg skremme av Saramagos særegne skrivestil (fravær av punktum), du kommer fort inn i det.

Du har også Ifølge Pereira, som Monica anbefaler deg. Den har jeg nettopp lest etter hennes anbefaling. Velskrevet og med et eget driv over seg.

Av norske forfattere setter jeg Johan Falkberget høyt. For eksempel Den fjerde nattevakt.

Jeg er forresten nesten i mål med Betty Smiths Det vokser et tre i Brooklyn - en bok jeg har fått anbefalt her og ikke nøler med å anbefale videre!

Lykke til!

Og la oss gjerne høre hvordan det går :-)

Ha, ha, vi får se om Dylan kommer og takker for sin pris.
Jeg tror faktisk ikke jeg vedder imot, selv om innsatsen er lav :-)

Den nære forbindelsen mellom kanadieren Leonard Cohen (1934 -) og Spania er kanskje ikke så godt kjent, men den begynner etter hvert å gå opp for meg.

Denne videoen viser en sterk og gripende takketale Cohen holdt etter å ha mottatt en spansk kulturpris i 2012. I talen takker Cohen Spania for hele sitt virke – sin musikk og sin poesi. Han takker sin gitarlærer fra tidlig på 1960-tallet, en ung, ukjent spanjol som kom til Montreal, og poeten Federico García Lorca (1898-1936). (Lorca ble for øvrig drept av general Francos styrker tidlig under borgerkrigen 1936-38.) Legg spesielt merke til Cohens ord om poesien innledningsvis.

Jeg ville satt pris på om du la inn et spoilervarsel når du røper så mye av hvordan historien ender. Etter at jeg leste innlegget ditt, cirka halvveis i boken, mistet teksten noe av den drivende nerven i den. Det ødela dessverre noe av leseopplevelsen for meg.

Ellers er jeg enig i din vurdering av boken.

Kristendommen - naken og avkledd

Det sier sitt om kirkens makt i Portugal at José Saramago måtte bo i eksil, på Lanzarote, etter utgivelsen av Jesusevangeliet. Og det for bare omkring 25 år siden (boken kom i 1991).

Er det fordi Saramago forteller Jesus’ historie som en blanding av en realistisk historie og et fabulerende eventyr? At han tar sitt materiale fra Bibelen, uten å behandle det med den ærbødighet som sømmer seg en «hellig» skrift?

Jesusevangeliet er i partier en krevende bok. Jeg har opplagt gått glipp av en del poeng fordi jeg er lite bevandret i testamentene, spesielt det gamle. I omtalen fra Bokdatabasen heter et at forfatteren gir «de grunnleggende spørsmål om synd og soning og om offerets dypeste betydning en helt ny vinkling». Tja, jeg må innrømme at jeg er usikker på om jeg har fått med meg denne vinklingen. Jeg er til og med usikker på om dette har vært forfatterens intensjon.

For meg fremstår Jesusevangeliet som en bok som «kler av» kristendommen. Ikke med en uttalt kritikk, men som en tekst som tar Bibelens ord bokstavelig og viser oss innholdet i all sin gru. «Jeg ror dere i land,» sier Jesus, han har både gud og djevelen i båten, «så alle endelig kan få se Gud og Djevelen i egen person, hvor godt de kommer ut av det med hverandre, hvor like de er» (s. 337). Det er ikke vanskelig å forstå Jesus’ reaksjon når vi hører hvilke planer Gud har for ham, hvilke motiver han har. Og hvor utallige mange mennesker som skal lide den mest pinefulle død for at Gud, ved hjelp av Jesus, skal utvide sitt rike og legge under seg «all verdens folkeslag». Jesus vil ikke være med på dette, selv om han loves både «makten og æren» - riktignok etter sin død. Men, «Du er blitt utvalgt, så du har ikke noe valg,» sier Gud, «har du da enda ikke fattet at du er i min makt» (s. 336). Jesus er dødsdømt.

Boken inneholder vakre partier, som utlegningen av Juleevangeliet. Forholdet mellom den 15 år gamle Maria og ektemannen, snekkeren Josef, «alminnelig dyktig i faget». Marias, og kvinnenes, underlegne og samtidig sterke posisjon. Det er ikke til å unngå å få en godhet for disse to.

Så poetisk forfatteren lar oss skjønne at noe spesielt skal skje den morgenen Jesus blir unnfanget: «Josef så opp på himmelen, og ble forferdet. Ennå er ikke solen kommet opp, ingen steder på hele himmelhvelvingen finnes de mest utvaskede tegn til morgengryets røde skjær, ikke det minste penselstrøk av rosenrødt eller halvmodne kirsebær, ingenting, annet enn fra horisont til horisont, alt det som murene rundt gården lot ham se, over hele det vidstrakte taket av lave skyer, som var som små flatklemte nøster, helt like, et skjær av fiolett som så smått ble sitrende og skimrende på den kanten hvor solen skal komme, der blir det nå bare mørkere og mørkere, til det glir i ett med det som på den andre kanten finnes av natt. Ikke i hele sitt liv hadde Josef sett en himmel som dette.» (s. 20).

Marias bebudelse. Den forunderlige tiggeren som sier til Maria, før hun har rukket å fortelle ektemannen at hun er gravid: «Kvinne, du bærer en sønn i ditt skjød». Tiggeren sier han er en engel (erkeengelen Gabriel i Lukas’ evangelium?). Men som det senere skal komme frem, han sier ikke at han er en Herrens engel, og «det ikke lar seg gjøre å skjelne en Herres engel fra en Satans engel». Så hvem er denne mannen/engelen egentlig? Det mangler ikke på uløste mysterier i boken.

Og heller ikke på Saramagos umiskjennelige humor. Jeg nevner bare et eksempel fra historien da Jesus mettet flere tusen mennesker med to fisk og ett brød. «Det man vet med sikkerhet, er at det hadde samlet seg mellom fire og fem tusen menn på stedet, og da har vi ikke regnet med kvinner og barn, og alle disse menneskene oppdaget, på et gitt tidspunkt at de ikke hadde noe å spise. Hvordan kan det ha seg at et folk som er så påpasselige, så vant til å reise og utruste seg med niste, også når de hadde tenkt seg herfra og til det hinsidige, plutselig stod der uten en brødskalk eller noe å spise ved siden av, det er det i dag ingen som greier å forklare.» (s. 326).

Og den vakre kjærlighetshistorien mellom Jesus og skjøgen Maria fra Magdala.

Her er det lag på lag. Terningkast 6.

En verdig vinner! ¨Så mye flott.

Dylans protest mot krigstjenesten i form av en kjærlighetssang. Vi er fortsatt i Vietnamkrigens tidlige fase.

Så vakkert fremført av Joan Baez, som en sang om kjærlighet og ekteskap.

Én tekst, to budskap.

In a many dark hour
I've been thinkin' about this
That Jesus Christ
Was betrayed by a kiss
But I can't think for you
You'll have to decide
Whether Judas Iscariot
Had God on his side.

Nest siste vers i With God on our side. Skrevet tidlig under Vietnamkrigen, 1964, på LP'en The Times They Are A'changing.

Gratulerer til Margfolket! Selv om jeg håpet i det lengste på Jesusevangeliet, stemte jeg på Margfolket i første runde. Ville gjerne ha vært med på den, men rekker dessverre ikke å skaffe den før avreise.

Lykke til med felleslesingen! Kanskje jeg rekker å henge meg på mot slutten.
Noe av min motivasjon for å være med i leseklubben er jo nettopp å få lest bøker jeg ellers ikke ville ha lest :-)

Tusen takk til dere alle for mange gode forslag! Denne feien kan det ikke bli bom!
I tillegg har jeg fått et solid tilskudd til ønskelisten.

Tao - Atle Næss står i hyllene mine :-)
Har lest Den tvilende Thomas og likte den godt. Noterer titlene du foreslår.

Tusen takk for en grundig og overbevisende anbefaling!
Jeg tror også Naustet må få plass i feriekofferten, den også :-)

Og jeg som ikke har fått lest Fosse! Enda så mange anbefalinger jeg har fått, og så lenge jeg har hatt han på ønskelisten. Oppdaget forresten at jeg har Naustet i bokhyllene, noen av dere som kjenner den?

Vinner har prisen, rykker han i hvert fall opp på leselisten min. Men det er jeg neppe alene om :-))

Siden Marit hadde sånn hell med å resirkulere et gammelt forslag, drister jeg meg på det samme og renominerer Jesusevangeliet av José Saramago.

Den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago (1922–2010) er en av mine absolutt favorittforfattere. Saramago har en egen evne til å snu opp ned på oppleste og vedtatte sannheter – hva hvis … Han har en fantastisk observasjonsevne, en underfundig humor og vet å sette tankene i sving.

Om Jesusevangeliet skriver forlaget:
«José Saramagos mest utfordrende og merkverdige bok. Med dyptgående kunnskaper om evangeliene omskriver og gjenforteller han historien om Jesu liv. I forgrunnen står snekker Josef, en mann som pines av skyldfølelse fordi han sørget for å redde sin egen familie unna Herodes. trusler, men unnlot å advare andre med nyfødte guttebarn.
Vi følger historien om Jesu vandring på jorden, med Maria fra Magdalena ved sin side, i møte med mirakelmenn, fiskere, tollere og ikke minst djevelen selv. En historie som kan både provosere og åpne øyne. Saramago ble innstilt til den europeiske litteraturprisen for denne boken.»

I en artikkel i Aftenposten i forbindelse med nobelprisutdelingen står det: «I Jesusevangeliet fra 1981 reflekterer Saramago over tilværelsens aller største spørsmål. Han lar Gud og Satan forhandle om ondskapens problem, mens Jesus trekker sin egen rolle i tvil og utfordrer Gud.»
Flere av dere kjenner sikkert til Saramagos sparsommelige (he, he) bruk av det lille tegnet punktum. La deg ikke skremme, du kommer fort inn i skrivestilen. Teksten bobler over av digresjoner, anekdoter og fortellerglede. Om han er ute på viddene, tar han oss alltid pent tilbake til historien. Krumspringene og de lange setningene har sin rolle og funksjon.
Svenska akademien sier blant annet i sin begrunnelse for nobelprisen: «Med sine lignelser som bæres av fantasi, medfølelse og ironi, gjør han det stadig og på ny mulig å gripe en flyktig del av virkeligheten».

En forfatter absolutt egnet for debatt i lesesirkelen!

Skal også jeg driste meg inn i filosofien …

Mot slutten av boken møter vår mann Desiderus igjen sin gamle læremester Constantino (side 232). Munken Egidio opplyser: «… bror Constantino var platoniker (…) – Som deres nåde vet, er det en tvilsom sak for en dominikaner. Siden Thomas Aquinas knyttet ordenen til Aristoteles, har det vært nesten umulig for en avviker å bli hørt, enn si tatt alvorlig.»

Vi får altså vite at det var en strid mellom de som støttet Platons ideer, og de som støttet Aristoteles. Dominikanerordenen var blant sistnevnte.

«Han (Constantino) brukte år av sitt liv på å prøve å forene det platoniske og det aristoteliske verdensbildet, så sitt helhetssyn briste og et stadig større svelg åpne seg mellom ånd og materie. Han spådde med dyster røst at den aristoteliske materialismen ville erobre verden og en jernhard lovmessighet senke seg over all tenking. Hvor ville det bli av naturens sjel, spurte han sørgmodig ut i tomme luften, denne evige skaperkraften i alle ting som Platon kalte idéen, de gamle romerne genius, og som de troende kalte Gud?»

Kapitlet avslutter:
«I antikkens ånd omtalte han (Constantino) helst guddommen i flertall og foretrakk å kalle den evig ynglende skaperkraften for naturen. Hans sammenstøt med prioren var mange, og selv om han hver gang gikk ut av dem i triumf, ble hans stilling i klosteret mer og mer usikker. (…) Det ble visket i lønngangene om at han var en frafallen, og at han i dypet av sin sjel var en overbevist hedning.»

Dette kan jeg lite om og synes er relativt vanskelig å få et klart bilde av.

Det hadde vært interessant om noen av dere vet mer om dette. Kan vi for eksempel finne igjen Hobæk Haffs grunnsyn hos noen av disse filosofene? Identifiserer forfatteren seg med platonikeren Constantino?

Alltid like fint å oppleve at bokelskere ikke bare er opptatt av sine egne bokønsker, men også at andre skal få oppfylt sine. Hjertelig takk, annelingua. Ny bestilling er sendt.

Når det gjelder Det vokser et tre i Brooklyn, fikk jeg ikke rotet meg til å bestille den. Og bra var det! Den kommer til halv pris i oktober :-)

Noen kom meg i forkjøpet :-(
Fikk nettopp melding om at boken allerede er solgt, det eneste eksemplaret på antikvariat.net...

Da bestiller jeg den straks! Stoler på dere to, samt Ellen :-)

Du skal se denne blir med som ferielektyre!

(Hvis jeg ikke får overvekt, da :-)))

Et interessant forslag, hjertelig takk! Jeg noterer meg boken, så får vi se hvilke som blir med til Sydens land.
(Og så husker du at jeg planlegger Hamsun, da :-))

Begge bøkene står faktisk på min ønskeliste!

Jeg elsker tynne, konsentrerte bøker, og jeg er begeistret for Portugal og portugisiske forfattere (min favoritt José Saramago, Pessoa, og ja, jeg ser at Tabucchi er italiener opprinnelig). Dette ser ut til å være midt i blinken. Ifølge Pereira er bestilt på antikvariat.net! Gleder meg til å stifte bekjentskap med en ny forfatter.

Hjertelig takk, Monica!