Bokelskere.no

Saramago gjør bare som Bibelens mange forfattere, spinner videre på gamle sagn, fortellinger og myter. Myten Hilda referer til er en av mange; artig at den dukket opp i den venezianske spaserstokken! Om Lilit er en bibelsk person eller ei, strides de lærde. Hun nevnes kun en gang, i Jesaja 34,14.

I Store norske leksikon fremstår Lilit som en interessant kvinne, fryktet og myteomspunnet både i kristen og jødisk folketro. Jeg merket meg det siste avsnittet:

Vår tids jødiske feminister har gitt Lilit en ny betydning. Hennes
selvstendighet og krav om likestilling blir nå, av mange, sett på som
et ideal. Allerede i 1976 oppsto det jødiske feministiske
tidsskriftet, Lilith, som tar opp et stort antall aktuelle temaer
knyttet til likestilling mellom kjønnene.

Siden jeg akkurat hadde fullført Kristin Lavransdatter da jeg leste biografien, dro jeg kjensel på Erlend Nikulaussøn hos Anders Svarstad – både i karaktertrekk og ytre handling. Det er noe med unnfallenheten, en manglende vilje, eller evne, til å ta ansvar som preger dem begge. De er begge betydelig eldre enn Kristin/Sigrid når kjærligheten brått rammer, og begge lever i et forhold/ekteskap, som de nøler med å bryte opp fra. De to mennene har de barn fra før, som Kristin/Sigrid føler ansvar for, tar seg av og får et forhold til.

Jeg synes også jeg finner mye av Sigrid Undset i Kristin Lavransdatter, en styrke og utholdenhet, nærmest stahet, og stolthet. De har en stor omtanke for andre mennesker. Sigrid går så langt at hun selger nobelprisen for å hjelpe. Kristin har lært hjemme hos sine foreldre at ingen fattige skal gå fra hennes gård uten å få mat og hjelp. Og så det religiøse selvfølgelig, som opptar både forfatteren og hennes romanfigur sterkt. De var flere ganger under lesingen av biografien jeg så for meg Kristin Lavransdatter.

Jeg likte Ørjasæters biografi meget godt. (Slapgards har jeg ikke lest, enda …). Interessant også å lese om Undsets samtidige forfattere, Ninni Roll Anker som du nevner, blant flere. Jeg har kun lest én bok av henne, men har flere stående. Ekteparet Ørjasæters biografi noterer jeg meg.

Ang. Blomstergleder – et par Ark-butikker skal fortsatt ha denne boken (se Ark, klikk og hent). Du får bestilt den gjennom Ark. Venter spendt på mitt eksemplar i posten. (Ville ha sendt deg en privat melding om dette, men det lot seg ikke gjøre.)

Jeg leser også Undset for tiden, Kristin Lavransdatter (tredje gang på nesten femti år) og Tordis Ørjasæters biografi Menneskenes hjerter. Sitatet du nevner, er med i biografien, og jeg dvelte ved det jeg også. Tror begge tolkningene kan være riktige, men etter å ha fullført biografien, oppfatter jeg den siste mest i Sigrid Undsets ånd – livet går videre.

Ørjasæters biografi er et imponerende arbeid. Ser at enkelte bokelskere ikke synes det er «spenstig» nok. Meg inspirerer den i hvert fall til å lese mer av både Undset og Ørjasæter.
For første gang har jeg deltatt på en nettauksjon – og ble i kveld den lykkelige eier av Tordis Ørjasæters Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter. Den gleder jeg meg virkelig til!

Grønn var min barndoms dal
Fugl blå
Kvinnen og den svarte fuglen
Mitt navn er karmosin

Du skriver «Orker ikke Hamsun o.l.»

Jeg tror neppe Kameliadamen av Alexandre Dumas kan regnes til kategorien «Hamsun o.l.» :-))) En lettlest, underholdende og velskrevet roman utgitt i 1852. Den er dessuten ganske kort.
(Hvis du blar nedover på bokens side, ser du at jeg har skrevet mer om den.)

Lykke til med leseutfordringen!

Da er den lagt til ønskelisten. Hjertelig takk!

Jeg venter spent på å høre hva du synes om denne boken (ser den har fått labre terningkast). Jeg hadde ikke lest noe av Tordis Ørjasæter før jeg for noen dager siden begynte på hennes biografi om Sigrid Undset. Synes hun skriver godt! (ser at noen bokelskere synes biografien er for lite «spenstig» …) Ørjasæter er en forfatter jeg gjerne stifter nærmere bekjenskap med, og «I hodet på en gammel dame» er en lokkende tittel (for øvrig et fjollete omslag).

Apropos syndefallet!

Briks og brisk er to forskjellige ting :-)

Artig! I «Veneziansk spaserstokk med elefanthode» er Tor Åge Bringsværd innom Bibelen flere ganger. I essayet «Katter» fra 2016 reflekterer han over hvorfor katter ikke én eneste gang er nevnt i Bibelen. «For å finne svaret,» skriver Bringsværd «må vi gå til palestinsk/arabisk tradisjon. En gammel legende, med røtter helt tilbake til 1372 og Al-Damirs store verk om dyrene, kan gjenfortelles slik:

Da flommen kom, og Noahs ark seilte over bølgene, måtte alle som var om bord, love at de skulle avstå fra seksuelt samkvem så lenge reisen varte. For det var trangt om plassen, og rett og slett ikke plass til flere – hverken av mennesker eller dyr. Men dagene, ukene og månedene gikk. Reisen syntes uten ende. Og nå er det slik – som vi alle vet – at rotter skal man slett ikke stole på. Så de begynte å formere seg. Først i all hemmelighet. Men snart ganske åpenlyst. Rottene var en pest og en plage overalt, men særlig der maten var lagret, og det hele kunne ha endt som en ren katastrofe, om det ikke var for de to løvene om bord. De hadde lenge vært litt sjøsyke. (Derfor spiste de bare gress.) En dag Noah var nede for å se til dem, var han så uheldig å tråkke den ene på halen. Den brølte stygt – og bet Noah i benet. Noah svarte med å gi løven et rapp over snuten. Og straks nøs den ut to små katter – en fra hvert nesebor! Det er ikke godt å si hvem som var mest forbauset. Noah eller løvene. For slike dyr hadde verden aldri sett før! De to kattene la straks i vei så ivrig på jakt- Og snart var det slutt på rotteplagen om bord! (Men benet til Noah gikk det verre med, han haltet resten av livet.

Saramago dikter mer eller mindre fritt til på urgamle legender! (Om Noah, kapittel 12 og 13.)

Tilbake til Bibelen og kattene. Når disse dyrene ikke nevnes, skyldes det antakelig (ifølge Bringsværd) jødenes erindring om slavetiden i Egypt, hvor Bast, en av de mektige gudinnene, blir fremstilt nettopp i en katteskikkelse. Araberne hadde ingen slike vonde minner. De satte pris på katter, og fant det svært nyttig å være venner med dem.

Bokhandelen er i seg selv verdt et besøk til Portugal – et land jeg svært gjerne reiser tilbake til. Hjertelig takk for tipset; det er notert.

Uroens bok brukte jeg flere år på. En bok som helt greit (og kanskje med fordel) kan ligge lenge mellom hver gang du leser i den.

Ellers har jeg samme erfaring som deg når det gjelder blanding av boksamlinger. Først da vi flyttet, etter snaut fem og tyve år, ble samlingene tilnærmet blant. Den dag i dag, etter nærmere fem og førti år, har jeg hyller med egne bøker :-)

Da vil jeg også anbefale deg Det året Ricardo Reis døde! Som du ser av diskusjonstråden er det noe ulike oppfatninger av boken – den er blant mine favoritter. Da jeg og mannen var i Lisboa for noen år siden, gikk vi Ricardo Reis’ fotspor i Lisboa. Satt lenge på en liten plass (husker ikke navnet i farten) som spiller en sentral rolle i boken. Veldig artig.

Jeg kan også anbefale et besøk i Casa Fernando Pessoa. Også Pessoas fotspor nøstet vi opp. En flott tur i en interessant og morsom by.
(Nå sa du vel ikke at du skulle til Lisboa ...)

God reise!

Saramagos underfundige humor og ironi har jeg også sansen for!

På et sentralt punkt fraviker Saramago fra bibelhistorien – Eva og Adam er hverken de første eller de eneste menneskene på jorden. Det får vi et hint om på side 19 i kapitel 2. Herren bringer det ulydige paret skinn som de skal dekke seg med; «De var av dyr, store dyr, men det var ikke godt å vite hvem som hadde drept og flådd dem, og hvor.» Og før kapitlet er brakt til ende, får vi bekreftet at det er slik. Engelen som vokter Herrens hage, forteller Eva og Adam at de ikke er alene; det finnes mennesker «alle steder» (s. 23). De to som trodde seg så spesielle, den mektige Herrens aller første mennesker, må slutte seg til en sivilisasjon av fremmede for å overleve i ørkenen.

Godt observert og godt tenkt! Om Mosebøkene er fulle av tåpeligheter eller ei, beror vel på øyet som ser. Vi har faktisk ministre og høyt utdannete mennesker som tror på disse "tåpelighetene" den dag i dag. Mosebøkene er i hvert fall fulle av grusomheter, brutalitet, ulogiskheter, mangel på realisme, vilkårligere dødsdommer, drap, incest osv. Jeg har gått til anskaffelse av Bibelen (da jeg oppdaget at vi ikke har Det gamle testamentet) og leser litt parallelt i den. Interessant å se hvor bokstavelig Saramago tar disse gamle fortellingene.

Saramago har en kryptisk dedikasjon i boken: «Til Pilar, som om det var vann man sa». Sikter han til en intern spøk mellom de to ektefellene (Pilar del Rio er en spansk journalist og oversetter og José Saramagos andre kone) eller sikter han til noe ved sin egen bok. Vann kan være en mangfoldig metafor.

Selv tror jeg som deg Jostein, Saramago gir flere spørsmål enn svar.

Ja, du har virkelig noe å glede deg til! Hvorfor har jeg ikke lest denne mannen før? Nå er ikke det helt sant for jeg leste bøkene om sjøormen Ruffen høyt for mine barn – en bok for mennesker, nettopp det Bringsværd sier han vil skrive (altså ikke for barn eller voksne).

Har noen av dere anbefalinger til hva som skal bli min neste Tor Åge Bringsværd.

Hei igjen,
Jeg er litt usikker på spørsmålet ditt, men prøver meg på et svar. Kain er ikke en teologisk, i betydningen religiøs, bok. Saramago tar utgangspunkt i historier i Det gamle testamentet og forteller dem på sin særegne måte. Saramagos fortellerstil åpner for ulike måter å se dette stoffet på, spørsmål og tanker. Boken har derfor mye å by på uavhengig av leserens ideologiske eller religiøse ståsted! Håper du hiver deg med, Krira.

Som Kjells vikar ønsker jeg velkommen til
Felleslesing av Kain av José Saramago

Leseperiode: juli 2017.

Boken er kun på 150 sider, men rommer rikelig av temaer for spørsmål og debatt.
Alle som ønsker det, er velkomne til å skrive innlegg; spørsmål, kommentarer og synspunkter.
Det er anledning til å ta opp andre relevante temaer.

God lesing og god sommer!

Ok. Da lager jeg en ny diskusjonstråd for Kain en av de første dagene.
Gleder meg til dette!